Går det an å gå gjennom livet helt uten venner, og likevel være lykkelig?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt venner. Mobbingen startet i barnehagen, da jeg var 3-4 år. Jeg var alltid et veldig stygt barn, sjenert og kunstnerisk i tillegg, så hat var det overalt. Mobbingen fortsatte langt inn i skoleårene, sammen med utestengning og latterliggjøring. På grunn av det har jeg ikke lært meg de nødvendige sosiale kodene, noe som i sin tur gjorde det umulig å finne venner i voksen alder. I dag er jeg 43, og har fire barn. Den yngste er 12 år, og ønsker å gå videregående i en annen by (grunnet retningen hun ønsker seg). Det vil si at om fire år, vil alle barna ha flyttet ut, og jeg blir alene. Jeg har ingen andre minner fra fortiden enn ting jeg har gjort med barna (reiser, arrangement, milepæler osv). Jeg har barna halve tiden, og er ofte nedfor og smådeprimert når de er hos far, for da er jeg helt alene. Går tur alene, leser alene, spiser alene, gjør alt alene. Mens andre drar på turer sammen, blir invitert i selskap, ringer hverandre og omgås. 

Er det noen her som har gått gjennom mesteparten av livet uten venner, men likevel har vært lykkelig, helt alene hele tiden? Hvordan klarte dere det?

Anonymkode: b8068...835

[AnonymBruker]

Jeg har det, men jeg har familie, da. Jeg har ikke noen interesse for venner lengere. Men jeg har gode kollegaer. Tror alle trenger noe menneskelig kontakt, men alle trenger ikke venner, kjæreste osv. Er bare forskjellige behov. Jeg synes ikke restriksjonene under covid var ille. Var redd for viruset, men isolasjonen var helt ok. Men kjenner flere som ble deprimerte og som ikke taklet det. 

 

Anonymkode: 9ce43...6bf

[Nowayback]

Uten venner, ja. Uten partner er jeg mer tvilsom til.

Snakker for min egen del.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har det, men jeg har familie, da. Jeg har ikke noen interesse for venner lengere. Men jeg har gode kollegaer. Tror alle trenger noe menneskelig kontakt, men alle trenger ikke venner, kjæreste osv. Er bare forskjellige behov. Jeg synes ikke restriksjonene under covid var ille. Var redd for viruset, men isolasjonen var helt ok. Men kjenner flere som ble deprimerte og som ikke taklet det. 

 

Anonymkode: 9ce43...6bf

Jeg har også familie, samt at mine voksne barn bor nært meg. Så jeg bor alene og har ingen nære venner jeg omgås med på fritiden. Har gode kollegaer og det er egentlig nok for meg. Jeg taklet covid restriksjonene godt. Faktisk syntes jeg det var behagelig å slippe unna diverse tilstelninger, dvs slippe å måtte ta stilling til om jeg skulle delta eller ei.

Jeg er utrolig hjemmekjær og setter enormt pris på min egentid.  Jeg er ikke ulykkelig og tenker livet mitt er helt greit. Skulle gjerne hatt en partner, men heller alene enn en dårlig forhold.

Anonymkode: 3089d...576

[AnonymBruker]

Ja det tror jeg. Jeg har hatt vennegjenger og bestevenninner før, føler meg like lykkelig nå som jeg bare er med mann og barn. Det er nok mulig å bli lykkelig helt uten relasjoner også, men det vil kreve litt mer.

Anonymkode: af633...aad

[AnonymBruker]

Jeg vet at dette ikke er det du spør om. Men EMDR hjalp meg med traumene fra mobbingen. Jeg pleide også å isolere meg fra folk. Var redd for folk. Tenkte jeg ikke fikk det til. Med EMDR så har jeg vokst forbi det. Og de sosiale kodene, de er det mange som ikke kan så godt, jeg tror du overvurderer viktigheten av dem. 

Det høres fælt ut å være smådeprimert uten barna dine. For livet kan være så mye mer. Ønsker deg alt godt. Veldig lei meg for å høre det du har vært utsatt for. 

Anonymkode: be227...bfd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg vet at dette ikke er det du spør om. Men EMDR hjalp meg med traumene fra mobbingen. Jeg pleide også å isolere meg fra folk. Var redd for folk. Tenkte jeg ikke fikk det til. Med EMDR så har jeg vokst forbi det. Og de sosiale kodene, de er det mange som ikke kan så godt, jeg tror du overvurderer viktigheten av dem. 

Det høres fælt ut å være smådeprimert uten barna dine. For livet kan være så mye mer. Ønsker deg alt godt. Veldig lei meg for å høre det du har vært utsatt for. 

Anonymkode: be227...bfd

Jeg tror du misforstår litt. Jeg isolerer meg ikke, er ikke redd for folk, og trekker meg ikke unna. Men jeg gjør ikke lenger noen aktive fremstøt for å finne venner. Fordi det har jeg holdt på med i flere tiår, kun for å bli avvist igjen og igjen. Jeg har flere ganger fått kommentarer om at jeg ikke er så flink på de sosiale kodene, uten at de forteller konkret hva disse kodene er. Jeg er smådeprimert fordi jeg er drittlei av å være ALENE hele tiden. 

Anonymkode: b8068...835

[AnonymBruker]

Jeg har ingen venner, men familie, barn og kjæreste. 

Har hatt venninner og vennegjenger, men alltid følt meg utenfor. Følte også på stress og forventninger som jeg ikke ville innfri eller følte meg komfortabel med, så jeg kuttet de gradvis ut.

Føler jeg har nok med familie, kjæreste, jobb, hobby og meg selv.

Savner det ikke. Kan ventilere til kjæresten min og familie om det er noe. Barna (19 og 22) er også gode pratekompiser og vi finner på mye rart sammen.

Anonymkode: 8c417...80f

[AnonymBruker]

Det spørs helt på deg. Samma hva andre sine behov er, du søker venner og da er det det som betyr noe!

De fineste vennskapene jeg har er skapt i voksen alder. Jeg trenger egentlig ikke folk rundt meg. Men det ligger nok noe i det, at jeg da har veldig lett for å lage nye vennskap. Jeg tar veldig lett på det og er ikke redd for avvisning.

Vi har flokkdyr mentalitet, de fleste føler ofte på ensomhet. Det går i min fordel. Også din;) Det er så mange som føler det samme som deg. Ikke for å gjøre dine følelser mindre, men det er en tankegang som kan gjøre det lettere å oppsøke nye mennesker. 

Men vi har jo janteloven. Man finner ikke venner av rutiner som buss, butikk, hjem osv. Man må komme seg ut i andre arenaer. Har du en hobby du liker? Finnes masse kurs, føles bedre å starte en lett samtale om man har noe til felles. Matkurs, trene gruppe, håndarbeid. Å ha venner som er interessert i det samme er gull verdt 

Ellers kan det hjelpe mye å ha en hund. Hunder har ikke jantelov og tvinger oss nordmenn til å bli kjent. 

Sett deg selv litt i fokus. Du har tidligere hatt mann og nå går barna ut av redet. Se bort i fra vennskap, hva vil du? Finn din vei, så kommer vennskap naturlig etter

Anonymkode: 9c0cd...fb5

[AnonymBruker]

Uten venner går helt fint. Men har alltid kjæreste da.

Anonymkode: 60c6e...060