Hvordan skal jeg tolke hva han mener?

[AnonymBruker]

Jeg har gjennom mange år sagt til min mann at han må endre måten han kommuniserer med meg på. Hver gang det er en konflikt eller jeg tar opp noe vanskelig blir han stille, helt til jeg bare er vanlig igjen. Dette synes jeg er vanskelig og vondt, det har jeg tatt opp mange ganger gjennom våre år som kjærester og ektemann. 
Jeg sa nå til han at nå er det nok, jeg orker ikke dette lenger. Jeg har i lang stund nå hatt problemer med nærhet ovenfor mannen, jeg blir sint av de minste ting, og jeg tåler ikke han dårlige kommunikasjonsevner eller hvor dårlig han faktisk lytter til meg. Jeg har gjennom mange år prøvd å tilpasse meg, dette er liksom hans dårlige sider, og er enormt konfliktsky. 
Hans svar var ja vel, jeg spurte han om han hadde det bra i dette forholdet og han klarte ikke å svare meg på det heller. 
Svare var tydeligvis har vi ikke det....

Etter det var det stille fra han, vi la oss det var ingen ord da heller. Jeg venter fortsatt på at vi skal fortsette den samtalen vår, men nå er det vist over og vi er tilbake i familielivet, ferie, og alt er som vanlig. Eneste jeg merker han prøver å være mer nær meg, så jeg venter på hva skjer videre nå. 
Jeg kommer til å bestille time hos en parterapeut etter ferien, jeg mener forholdet vårt er vært å kjempe for, men jeg blir så lei meg når jeg atter engang får stillhet fra han. 
Hvordan skal jeg tolke dette? Er det håp for oss?

Anonymkode: ab016...292

[AnonymBruker]

Stonewalling? Er bare håp hvis han gidder å endre seg. 

Min var og er mye bedre nå. Men kan falle i samme feller når han er skikkelig sliten.

Anonymkode: 46c7d...738

[AnonymBruker]

Du visste allerede da dere var kjærester at dette er hans personlighet og/eller strategi. Likevel gikk du inn i det med åpne øyne. 
Hvorfor blir du så sint og frustrert over noe du åpenbart visste om? 

Anonymkode: b03ff...556

[AnonymBruker]

Hva mener du "til du er vanlig igjen" 

Blir du ei heks når du tar opp ting ?

Så blir han stille og håper hekseriet går over ? 

Anonymkode: 46bf1...07d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du visste allerede da dere var kjærester at dette er hans personlighet og/eller strategi. Likevel gikk du inn i det med åpne øyne. 
Hvorfor blir du så sint og frustrert over noe du åpenbart visste om? 

Anonymkode: b03ff...556

Fordi vi ble tidlig gravide, før disse sidene kom frem. Abort var ikke et alternativ. Da blir man å gjør det beste ut av det. Samtidig elsker jeg denne mannen, og det å forlate han er vanskelig. 
Derfor blir det parterapi, skal man forlate alle som ikke er perfekte? Hvor finner man de? 
Jeg er ikke perfekt jeg heller, jeg har jobbet med mine sider. Hvorfor kan ikke han det? 
Ts

Anonymkode: ab016...292

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva mener du "til du er vanlig igjen" 

Blir du ei heks når du tar opp ting ?

Så blir han stille og håper hekseriet går over ? 

Anonymkode: 46bf1...07d

Til deg ikke snakker om det mer, eller er lei meg eller sur. Ja, jeg blir til tider sur, jeg kan også gråte, være trist. Unormalt tenker du? Ts

Anonymkode: ab016...292

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Stonewalling? Er bare håp hvis han gidder å endre seg. 

Min var og er mye bedre nå. Men kan falle i samme feller når han er skikkelig sliten.

Anonymkode: 46c7d...738

Så godt å høre, jeg håper jo han kan klare det. Ts

Anonymkode: ab016...292

[AnonymBruker]

Samme her Ts. 15 år sammen. Unnvikende og konfliksky mann. Han har gått i terapi, men hjalp lite. 

Det er frustrerende, sårende og veldig turn off. Nå lever vi mer eller mindre sammen som venner og samarbeidspartnere for familien as. Har likevel et håp om at han en dag evner å ta tak i dette da det ødelegger relasjoner han har rundt seg. 

Anonymkode: 3e0c0...793

[TypiskMann]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jeg har gjennom mange år sagt til min mann at han må endre måten han kommuniserer med meg på. Hver gang det er en konflikt eller jeg tar opp noe vanskelig blir han stille, helt til jeg bare er vanlig igjen. Dette synes jeg er vanskelig og vondt, det har jeg tatt opp mange ganger gjennom våre år som kjærester og ektemann. 
Jeg sa nå til han at nå er det nok, jeg orker ikke dette lenger. Jeg har i lang stund nå hatt problemer med nærhet ovenfor mannen, jeg blir sint av de minste ting, og jeg tåler ikke han dårlige kommunikasjonsevner eller hvor dårlig han faktisk lytter til meg. Jeg har gjennom mange år prøvd å tilpasse meg, dette er liksom hans dårlige sider, og er enormt konfliktsky. 
Hans svar var ja vel, jeg spurte han om han hadde det bra i dette forholdet og han klarte ikke å svare meg på det heller. 
Svare var tydeligvis har vi ikke det....

Etter det var det stille fra han, vi la oss det var ingen ord da heller. Jeg venter fortsatt på at vi skal fortsette den samtalen vår, men nå er det vist over og vi er tilbake i familielivet, ferie, og alt er som vanlig. Eneste jeg merker han prøver å være mer nær meg, så jeg venter på hva skjer videre nå. 
Jeg kommer til å bestille time hos en parterapeut etter ferien, jeg mener forholdet vårt er vært å kjempe for, men jeg blir så lei meg når jeg atter engang får stillhet fra han. 
Hvordan skal jeg tolke dette? Er det håp for oss?

Anonymkode: ab016...292

Ser du hva du skriver? "Han må endre måten han kommuniserer med deg på" og "Jeg blir sint for de minste ting" Er det ikke mer produktivt å endre måten dere kommuniserer på sammen? 

At mannen blir stille under en begynnende konflikt kjenner jeg meg igjen i og det handler om en beskyttelse av seg selv og omgivelsene rundt. Hvis alternativet er eskalering og det har pågått over tid søker man tilslutt etter det som skaper minst eskalering.

Hvis dette er som jeg tror så er mitt råd at dere bør snakke sammen om hva dere kjenner på, og sammen jobbe mot det målet.

Du kommer ingen vei med å forvente at han skal endre seg. Spesielt ikke ved å påpeke at det er han som er problemet. Det er jo dere begge.

Endret 17. juli av TypiskMann
Skrivefeil

[Suttrekoppen]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg har gjennom mange år sagt til min mann at han må endre måten han kommuniserer med meg på. Hver gang det er en konflikt eller jeg tar opp noe vanskelig blir han stille, helt til jeg bare er vanlig igjen. Dette synes jeg er vanskelig og vondt, det har jeg tatt opp mange ganger gjennom våre år som kjærester og ektemann. 
Jeg sa nå til han at nå er det nok, jeg orker ikke dette lenger. Jeg har i lang stund nå hatt problemer med nærhet ovenfor mannen, jeg blir sint av de minste ting, og jeg tåler ikke han dårlige kommunikasjonsevner eller hvor dårlig han faktisk lytter til meg. Jeg har gjennom mange år prøvd å tilpasse meg, dette er liksom hans dårlige sider, og er enormt konfliktsky. 
Hans svar var ja vel, jeg spurte han om han hadde det bra i dette forholdet og han klarte ikke å svare meg på det heller. 
Svare var tydeligvis har vi ikke det....

Etter det var det stille fra han, vi la oss det var ingen ord da heller. Jeg venter fortsatt på at vi skal fortsette den samtalen vår, men nå er det vist over og vi er tilbake i familielivet, ferie, og alt er som vanlig. Eneste jeg merker han prøver å være mer nær meg, så jeg venter på hva skjer videre nå. 
Jeg kommer til å bestille time hos en parterapeut etter ferien, jeg mener forholdet vårt er vært å kjempe for, men jeg blir så lei meg når jeg atter engang får stillhet fra han. 
Hvordan skal jeg tolke dette? Er det håp for oss?

Anonymkode: ab016...292

Jeg kjenner meg faktisk litt igjen her, jeg blir også stille når jeg har en diskusjon angående meg eller henne med samboeren. Jeg har i årevis prøvd å jobbe meg ut av dette men det er ikke fryktelig lett, roten til dette her hos meg stammer helt tilbake til oppveksten.

Jeg ble aldri hørt som barn, jeg ble ofte avfeid, ble fortalt at mine meninger betyr ingenting, ting jeg sa kunne ofte tolkes som sårende eller støtende, ble ofte fortalt at jeg måtte være stille.

Det har igjen gjort at jeg sitter nå i voksen alder å klarer ikke å svare for meg selv, blir veldig fort sint og handler på følelser, kan si mye dumt, og er stille i diskusjoner pga en mental sperre som ikke lar meg få ut noe ord i tilfelle jeg kan si noe feil, såre og gjør hele samtalen enda verre.

Dette er noe jeg må leve med resten av livet, jeg synes synd på samboeren min som må leve med meg men heldigvis så diskuterer vi ikke så ofte da siden vi er ganske like på meninger.

[Grandidosa83]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg har gjennom mange år sagt til min mann at han må endre måten han kommuniserer med meg på. Hver gang det er en konflikt eller jeg tar opp noe vanskelig blir han stille, helt til jeg bare er vanlig igjen. Dette synes jeg er vanskelig og vondt, det har jeg tatt opp mange ganger gjennom våre år som kjærester og ektemann. 
Jeg sa nå til han at nå er det nok, jeg orker ikke dette lenger. Jeg har i lang stund nå hatt problemer med nærhet ovenfor mannen, jeg blir sint av de minste ting, og jeg tåler ikke han dårlige kommunikasjonsevner eller hvor dårlig han faktisk lytter til meg. Jeg har gjennom mange år prøvd å tilpasse meg, dette er liksom hans dårlige sider, og er enormt konfliktsky. 
Hans svar var ja vel, jeg spurte han om han hadde det bra i dette forholdet og han klarte ikke å svare meg på det heller. 
Svare var tydeligvis har vi ikke det....

Etter det var det stille fra han, vi la oss det var ingen ord da heller. Jeg venter fortsatt på at vi skal fortsette den samtalen vår, men nå er det vist over og vi er tilbake i familielivet, ferie, og alt er som vanlig. Eneste jeg merker han prøver å være mer nær meg, så jeg venter på hva skjer videre nå. 
Jeg kommer til å bestille time hos en parterapeut etter ferien, jeg mener forholdet vårt er vært å kjempe for, men jeg blir så lei meg når jeg atter engang får stillhet fra han. 
Hvordan skal jeg tolke dette? Er det håp for oss?

Anonymkode: ab016...292

Hva er eksempler på "konflikt eller jeg tar opp noe vanskelig"? 

Her på KG er man ofte rask til å vise til "silent treatment" og lignende på reaksjoner på konflikt. Det stemmer nok mange ganger, men for min egen del er ofte stillhet et ønske om å deeskalere og evt. få tenkt over situasjonen. Ofte hjelper det ikke å "snakke ut" hvis man bare skriker/krangler og sier masse rart der og da - som gjerne ikke er så veldig veloverveid.

Et annet moment er at jeg, og jeg tror mange menn, er fokusert på løsninger mer enn å snakke om problemene. Problemet er jo når løsningen til den ene parten oppleves å være samtale.

Avslutningsvis må jeg jo si at noen som selv innrømmer at du blir "sint av de minste ting" ikke akkurat legger opp til å ha voksne samtaler rundt emner.. 

Endret 17. juli av Grandidosa83

[AnonymBruker]

TypiskMann skrev (15 minutter siden):

Ser du hva du skriver? "Han må endre måten han kommuniserer med deg på" og "Jeg blir sint for de minste ting" Er det ikke mer produktivt å endre måten dere kommuniserer på sammen? 

At mannen blir stille under en begynnende konflikt kjenner jeg meg igjen i og det handler om en beskyttelse av seg selv og omgivelsene rundt. Hvis alternativet er eskalering og det har pågått over tid søker man tilslutt etter det som skaper minst eskalering.

Hvis dette er som jeg tror så er mitt råd at dere bør snakke sammen om hva dere kjenner på, og sammen jobbe mot det målet.

Du kommer ingen vei med å forvente at han skal endre seg. Spesielt ikke ved å påpeke at det er han som er problemet. Det er jo dere begge.

Som jeg skrev jeg blir det NÅ ikke tidligere, før var jeg rolig når jeg tok opp dette, når vi hadde konflikt. Nå tåler jeg ingenting, grensen er nådd og jeg begynner å føle ting for mannen som jeg ikke ønsker å føle. 
Jeg har prøvd å fortelle at jeg opplever dette som vanskelig, hva jeg kan gjøre for å endre dette. Mye er prøvd gjennom årene, men ikke parterapi. Hva tenker du at jeg kan gjøre for å få svar fra han, ikke bli stille og unngå meg i lang tid etterpå. Jeg er åpen for at jeg er problemet, men jeg forstår ikke hvordan jeg skal endre dette. Ts

Anonymkode: ab016...292

[AnonymBruker]

Suttrekoppen skrev (13 minutter siden):

Jeg kjenner meg faktisk litt igjen her, jeg blir også stille når jeg har en diskusjon angående meg eller henne med samboeren. Jeg har i årevis prøvd å jobbe meg ut av dette men det er ikke fryktelig lett, roten til dette her hos meg stammer helt tilbake til oppveksten.

Jeg ble aldri hørt som barn, jeg ble ofte avfeid, ble fortalt at mine meninger betyr ingenting, ting jeg sa kunne ofte tolkes som sårende eller støtende, ble ofte fortalt at jeg måtte være stille.

Det har igjen gjort at jeg sitter nå i voksen alder å klarer ikke å svare for meg selv, blir veldig fort sint og handler på følelser, kan si mye dumt, og er stille i diskusjoner pga en mental sperre som ikke lar meg få ut noe ord i tilfelle jeg kan si noe feil, såre og gjør hele samtalen enda verre.

Dette er noe jeg må leve med resten av livet, jeg synes synd på samboeren min som må leve med meg men heldigvis så diskuterer vi ikke så ofte da siden vi er ganske like på meninger.

Det er jo helt feil at du må leve med det resten av livet. Terapi, arbeid og innsats, et stort ønske og vilje om å endre det. 

Ingen trenger å leve i fortiden. Å være emosjonelt umoden pga traumer fra oppveksten er vi mange som har jobbet beinhard for å komme ut av. ❤️

 

Anonymkode: 3e0c0...793

[AnonymBruker]

Suttrekoppen skrev (20 minutter siden):

Jeg kjenner meg faktisk litt igjen her, jeg blir også stille når jeg har en diskusjon angående meg eller henne med samboeren. Jeg har i årevis prøvd å jobbe meg ut av dette men det er ikke fryktelig lett, roten til dette her hos meg stammer helt tilbake til oppveksten.

Jeg ble aldri hørt som barn, jeg ble ofte avfeid, ble fortalt at mine meninger betyr ingenting, ting jeg sa kunne ofte tolkes som sårende eller støtende, ble ofte fortalt at jeg måtte være stille.

Det har igjen gjort at jeg sitter nå i voksen alder å klarer ikke å svare for meg selv, blir veldig fort sint og handler på følelser, kan si mye dumt, og er stille i diskusjoner pga en mental sperre som ikke lar meg få ut noe ord i tilfelle jeg kan si noe feil, såre og gjør hele samtalen enda verre.

Dette er noe jeg må leve med resten av livet, jeg synes synd på samboeren min som må leve med meg men heldigvis så diskuterer vi ikke så ofte da siden vi er ganske like på meninger.

Det er vondt med slikt fra barndommen, har hatt en tøff oppvekst selv. Dette har ikke mannen i følge han selv, så vet ikke hvorfor han er slik? 
Vi diskuterer sjeldent vi også, men jeg opplever at han er dårlig til å lytte til meg, og vi snakker ofte forbi hverandre. 
Det er vanskelig å leve slik, hadde mannen forklart at slik var barndommen min f.eks så hadde det vært lettere å forstå. Ts

Anonymkode: ab016...292

[AnonymBruker]

Suttrekoppen skrev (20 minutter siden):

Dette er noe jeg må leve med resten av livet, jeg synes synd på samboeren min som må leve med meg men heldigvis så diskuterer vi ikke så ofte da siden vi er ganske like på meninger.

Du sitter jo på svaret, du er sånn pga oppveksten din men det betyr IKKE at det må bli sånn. Det kan være en del av deg. Men ikke en som styrer deg. Jeg vokste også opp på en måte som gjør at jeg slet med diskusjoner, krangler, samtaler, kommunikasjon og var drit vanskelig generelt. Jeg innså at det ville jeg ikke være, jeg ville ikke være noen som føler og oppfører seg sånn. Jeg gikk i terapi for å sette ord på alt, tørre å være sårbar og si hva jeg tenker og føler uansett hvor redd jeg er inni meg. Det handler om å bryte mønsterene. 

Så nei, det må ikke bli sånn resten av livet ditt, ikke lås deg selv inne med dette. 

Anonymkode: 279fa...fca

[AnonymBruker]

Parterapi tror jeg blir bra for dere, utgangspunktet deres, som jeg forstår av det du skriver, er veldig godt. Når du tar opp ting med han, si hva DU føler, hvordan DU har det,  ikke fortell han hva han må gjøre, det kan virke som en anklage og mot sin hensikt.

Anonymkode: 11259...375

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Du visste allerede da dere var kjærester at dette er hans personlighet og/eller strategi. Likevel gikk du inn i det med åpne øyne. 
Hvorfor blir du så sint og frustrert over noe du åpenbart visste om? 

Anonymkode: b03ff...556

Arrogant av deg. Du klandrer ts for noe som ikke er hennes skyld. Skjerp deg.

Anonymkode: 097f4...2a8

[AnonymBruker]

Tenker at det er dere begge to som må endre måten dere prater sammen på. Du kommuniserer åpenbart slik at han trekker seg bort fra deg og blir stille. Du har ikke evnen til å prate med mannen din for å få han til å åpne seg eller å være trygg nok til det. Virker mere som om du er i angreps posisjon når du vil ta opp noe. Hvis du har kommunisert på den samme måten i alle år,har du ikke tenkt at du må forandre litt på hvordan du er mot partneren din?

Anonymkode: c6476...a1c

[TypiskMann]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Som jeg skrev jeg blir det NÅ ikke tidligere, før var jeg rolig når jeg tok opp dette, når vi hadde konflikt. Nå tåler jeg ingenting, grensen er nådd og jeg begynner å føle ting for mannen som jeg ikke ønsker å føle. 
Jeg har prøvd å fortelle at jeg opplever dette som vanskelig, hva jeg kan gjøre for å endre dette. Mye er prøvd gjennom årene, men ikke parterapi. Hva tenker du at jeg kan gjøre for å få svar fra han, ikke bli stille og unngå meg i lang tid etterpå. Jeg er åpen for at jeg er problemet, men jeg forstår ikke hvordan jeg skal endre dette. Ts

Anonymkode: ab016...292

Jeg sier ikke at det jeg beskrev er det dere opplever, men jeg ønsket å dele min erfaring som en side av saken det kanskje kunne være mulig å kjenne seg igjen i.

Jeg sier heller ikke at du er problemet, ikke han heller. Jeg tolker det du skriver som at det er dynamikken som er problemet.

Jeg har ingen gode svar til deg da min erfaring var umulig å løse da den andre ikke var fast bestemt på at det var jeg alene som måtte jobbe med meg selv. Det gikk tilslutt som det måtte gå.

Det gleder meg derimot å høre at du er åpen for å jobbe med det og det tror jeg er en veldig god start. Jeg ser ikke på det som at noen av dere er problemet, men dynamikken har kommet skjevt ut.

Parterapi kan sikkert være en god hjelp der, men bare hvis begge vil det og begge er villig til å jobbe mot bedring. Det starter nok med at man først må sette seg ned sammen og snakke sammen om det på en ordentlig måte, innrømme at noe har gått galt og vise et genuint ønske om endring. Ikke skylde på den andre, men være løsningsorientert og vise nettopp den selvinnsikten du snakker om nå. 

Hvem vet, kanskje det lokker ut selvinnsikt av den andre også uten at det blir konflikt 😊

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tenker at det er dere begge to som må endre måten dere prater sammen på. Du kommuniserer åpenbart slik at han trekker seg bort fra deg og blir stille. Du har ikke evnen til å prate med mannen din for å få han til å åpne seg eller å være trygg nok til det. Virker mere som om du er i angreps posisjon når du vil ta opp noe. Hvis du har kommunisert på den samme måten i alle år,har du ikke tenkt at du må forandre litt på hvordan du er mot partneren din?

Anonymkode: c6476...a1c

Ellet kanskje ts er slik fordi hun i alle år har blitt møtt med stillhet når hun vil fortelle om noe hun føler, mener, dele, en grense hun trenger? Srillhet når hun gråter, er opprørt, et blankt fjes som bare er stille til hun er nornal og blid igjen så han slipper å forholde seg til noe form for følelser? 

Anonymkode: 279fa...fca