Hvor psykisk vanskelig er det normalt at livet skal være?

[AnonymBruker]

Jeg har familierelasjoner som er veldig krevende og har vært det hele livet, og jeg har store helseproblemer som påvirker hverdagen, til sammen gjør det at jeg synes livet er veldig slitsomt og vanskelig.  
Jeg vil helst bare rømme og starte på nytt et sted hvor ikke familien kan nå meg. Hver gang familien setter i gang med å gi meg dårlig samvittighet og trykke meg enda lenger ned, får jeg lyst til å skru av verden. (Ikke misforstå, jeg ønsker å leve. Jeg kunne bare ønske at jeg levde i en verden hvor ikke familien min fantes, og hvor jeg hadde en funksjonsfrisk kropp.)
 
Jeg ba fastlegen om hjelp med den psykiske belastningen, og fikk noen timer med en psykiatrisk sykepleier. Hun sa at alle har sitt og at jeg må slutte å la meg påvirke av ytre omstendigheter. Lettere sagt enn gjort. Hun ga meg ingen verktøy for hvordan, og hver gang jeg spurte om det sa hun at jeg må finne det i meg selv og at jeg bare må ville det nok. Jeg følte at hun ikke var interessert i å høre om hvilke ting jeg synes er vanskelig, og at hun derfor heller ikke forstod meg. Jeg føler meg faktisk verre enn før jeg hadde de timene hos henne. 
Før har jeg tenkt at jeg har gjort mitt beste for å håndtere kjipe ting i livet, men i samtalene med henne forstod jeg at jeg er mye dårligere enn folk flest til å håndtere livet. Og jeg følte at hun mente at jeg bare må bestemme meg for å bli en annen person som ikke lar seg påvirke av ytre omstendigheter.
 

Nå lurer jeg egentlig på hvor mye kjipe ting som er normalt i et vanlig A4-liv, eller hvor psykisk påvirket det er normalt å bli av kjipe ting?  
Er det normalt at man ofte kjenner på et ønske om å rømme fra alt?  
Hvor psykisk vanskelig er det normalt at livet er?

Anonymkode: 6c273...075

[AnonymBruker]

Herregud så mye elendig helsehjelp det finnes der ute. Som at det å forholde seg til usunne relasjoner handler om å "ville det nok". 

Nå sier du ikke om hva de vanskelige forholdene i familien går i, men har du vokst opp med omsorgssvikt, og psykisk vold, så er det klart at dette påvirker helsa di. Det er ikke at du er dårligere enn folk flest til å takle livet, det er at du ble møtt av en elendig sykepleier som sa idiotiske ting. 

Hva som er normalt er umulig å svare på. Folk er veldig forskjellig, og takler ting veldig forskjellig. Og mye har med de første 3 leveårene å gjøre. Jeg f.eks vokste opp med en alvorlig deprimert mor og en voldelig far, som var svært slitne da jeg ble født. Vi har hatt masse bra i familien også, men pga den dårlige starten har jeg slitt MASSE med relasjoner osv. Det handler ikke om at jeg bare må bestemme meg for å ikke bry meg om ytre ting. Det handler om at nervesystemet mitt har lagret alarmer fra de første årene av livet mitt, og forsøkt å overleve med å leve etter de alarmene. Nå som voksen, fungerer ikke det så bra, og det har gjort meg alvorlig syk. 

Det er ingenting galt med deg. Du har fungert akkurat slik du trengte å fungere for å overleve best mulig. Nå er du voksen, og det fungerer ikke så godt lenger. Da er jobben din, og min, å finne måter å avlære disse alarmene. Og det kan ta lang tid, og det har ingenting med å gjøre at du er svak eller takler ting dårligere, det er fordi når en først har levd etter slike alarmer i 30 + år ja da tar det tid å avlære dem, og bli trygg igjen i kroppen. 

Jeg har fått mye dårlig hjelp i helsevesenet, og vært heldig og fått noe god hjelp, men til slutt har jeg funnet ut at jeg makter ikke forholde meg til den enormt varierende kompetansen som tidvis også skader, så jeg har blitt en jævel på å finne verktøyene som fungerer for meg. Følger et kurs om nervesystem-heling, gjør del-arbeid på egen hånd og har lært enormt mye om traumer. Den hjelpen jeg nå gir meg selv har mye mer effekt enn noe av hjelpen jeg fikk av "profesjonelle". 

Jeg kan ikke gjenta dette nok, det er INGEN grunn til å tenke at du er dårligere på å handtere livet enn andre. Og det at denne personen uttrykte seg slik sier faktisk mest om at HUN er dårlig på å handtere livet og jobben sin. 

Anonymkode: d9238...11e

[AnonymBruker]

Jeg er en ung mann som har slitt med psyken lenge og har vært utsatt for mobbing før. 

Jeg synes det er helt innafor å kutte ut relasjoner som er usunne. På en verdig og høflig måte såklart. Så vidt vi vet har vi ETT liv, og det er synd å bruke tiden på å ha det jævlig.

Anonymkode: 9a668...fba

[AnonymBruker]

Takk for fine svar begge to. Det er leit at dere også har opplevd vonde ting i livet. Takk for oppløftende svar. ❤️

Anonymkode: 6c273...075

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har familierelasjoner som er veldig krevende og har vært det hele livet, og jeg har store helseproblemer som påvirker hverdagen, til sammen gjør det at jeg synes livet er veldig slitsomt og vanskelig.  
Jeg vil helst bare rømme og starte på nytt et sted hvor ikke familien kan nå meg. Hver gang familien setter i gang med å gi meg dårlig samvittighet og trykke meg enda lenger ned, får jeg lyst til å skru av verden. (Ikke misforstå, jeg ønsker å leve. Jeg kunne bare ønske at jeg levde i en verden hvor ikke familien min fantes, og hvor jeg hadde en funksjonsfrisk kropp.)
 
Jeg ba fastlegen om hjelp med den psykiske belastningen, og fikk noen timer med en psykiatrisk sykepleier. Hun sa at alle har sitt og at jeg må slutte å la meg påvirke av ytre omstendigheter. Lettere sagt enn gjort. Hun ga meg ingen verktøy for hvordan, og hver gang jeg spurte om det sa hun at jeg må finne det i meg selv og at jeg bare må ville det nok. Jeg følte at hun ikke var interessert i å høre om hvilke ting jeg synes er vanskelig, og at hun derfor heller ikke forstod meg. Jeg føler meg faktisk verre enn før jeg hadde de timene hos henne. 
Før har jeg tenkt at jeg har gjort mitt beste for å håndtere kjipe ting i livet, men i samtalene med henne forstod jeg at jeg er mye dårligere enn folk flest til å håndtere livet. Og jeg følte at hun mente at jeg bare må bestemme meg for å bli en annen person som ikke lar seg påvirke av ytre omstendigheter.
 

Nå lurer jeg egentlig på hvor mye kjipe ting som er normalt i et vanlig A4-liv, eller hvor psykisk påvirket det er normalt å bli av kjipe ting?  
Er det normalt at man ofte kjenner på et ønske om å rømme fra alt?  
Hvor psykisk vanskelig er det normalt at livet er?

Anonymkode: 6c273...075

Hei ts, det var leit å høre om dine dårlige erfaringer med helsehjelp. 

Vi som har opplevd en del negative ting i løpet av livet, kan utvikle mestringsmekanismer som ikke funker særlig godt i det lange løp. Spesielt vanskelig kan det bli når vi blir voksne. Snakker av erfaring.

Har selv fått dårlig helse pga problematisk oppvekst. Har i det store og hele hatt gode erfaringer med helsehjelp. Opplever selv at jeg har stått MYE på krava. Et resultat av dette har blitt at jeg i ettertid opplever at jeg har stilt opp for meg selv, og at jeg kan stole mer på hva som er rett for meg.

Dessverre sliter jeg med mye av det du skriver om, ønsket om å få avstand til familie, å begynne på nytt et annet sted.

Jeg begynte å få det bedre når jeg fokuserte på tilheling av nervesystemet. Slik som en over her skriver. Tror det er undervurdert og oversett av mange innen helse og samfunner generelt; at hode og kropp henger sammen. 

God klem til deg💛

Anonymkode: ad6f4...0c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei ts, det var leit å høre om dine dårlige erfaringer med helsehjelp. 

Vi som har opplevd en del negative ting i løpet av livet, kan utvikle mestringsmekanismer som ikke funker særlig godt i det lange løp. Spesielt vanskelig kan det bli når vi blir voksne. Snakker av erfaring.

Har selv fått dårlig helse pga problematisk oppvekst. Har i det store og hele hatt gode erfaringer med helsehjelp. Opplever selv at jeg har stått MYE på krava. Et resultat av dette har blitt at jeg i ettertid opplever at jeg har stilt opp for meg selv, og at jeg kan stole mer på hva som er rett for meg.

Dessverre sliter jeg med mye av det du skriver om, ønsket om å få avstand til familie, å begynne på nytt et annet sted.

Jeg begynte å få det bedre når jeg fokuserte på tilheling av nervesystemet. Slik som en over her skriver. Tror det er undervurdert og oversett av mange innen helse og samfunner generelt; at hode og kropp henger sammen. 

God klem til deg💛

Anonymkode: ad6f4...0c8

Takk for klem og for at du deler. Leit at du også har opplevd en del negative ting. Bra at du har klart å stå på og har fått hjelp, du er nok veldig sterk. 
 

Mine helseproblemer er et medfødt syndrom som gir synlig funksjonshemming som foreldrene mine alltid har vært veldig flaue over. At jeg ble født «unormal» er en enormt stor skuffelse for dem. 
Jeg føler at jeg har fått lite hjelp fra helsevesen og skole, mye fordi mine foreldre aldri ble med på sykehustimer og sånne ting. Den eneste hjelpen fra kommunen er hjemmehjelp hver tredje uke, så jeg er fortsatt avhengig av hjelp til mye fra mamma, og det bruker foreldrene mine mot meg når de vil. 

Anonymkode: 6c273...075

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i både et hjem med omsorgssvikt, fosterhjem og barneverns instutisjon. Jeg slet ekstremt med selvskading, selvmordsforsøk og alkohol. Jeg gikk til Bup og senere DPS i tilsammen 10 år. Jeg skjønte tilslutt at verken behandlere, psykiatere eller medisiner kunne gjøre meg frisk fra følelsesmessige og fysiske plagene jeg slet med. Det måtte jeg ta tak i selv. Egentlig så måtte jeg rett og slett skjerpe meg. Jeg brukte kognitiv adferdsterapi på meg selv og brukte mange av bøkene til Dr Caroline leaf. etter noen år ble jeg så å si frisk fra angst og depresjoner. Nå har jeg fullført bachelor, to barn, ektemann og eiendom. Vært helt frisk i 5 år. Jeg mener og syns at folk legger for mye ansvar på at helsevesenet på en eller annen magisk måte skal gjøre folk friske, noe som ikke er mulig. De kan gi verktøy for å håndtere følelser, symptomer og lidelser hvis de vurderer en diagnose på deg, men de kan faktisk ikke gjøre deg frisk. Det er gjerne de sykeste av de syke som får hjelp hos dps, og da snakker vi pasienter som ikke er istand til å ta vare på seg selv i det hele tatt. Jeg er enig med behandleren din, du må skaffe ressurser selv. Har du ingen diagnoser er det ikke mye psykiatere eller psykologer kan gjøre for deg. Flere og flere graver og leter etter diagnoser, men det er ikke alltid man trenger det. Du forteller selv her at du har familie relasjoner som ikke er sunne, bare det i seg selv er nok til å gjøre folk mentalt utslitte. Og da kan jeg bare tenke meg hvor mye drit du har måttet få fra dem i mange år, det blir man dårlig av. Måten du beskriver disse relasjonene på, og hvordan du reagerer på disse, høres for meg ut som at du er en usikker person, som ikke klarer å stå opp for seg selv i møte med disse folkene. Du må lære deg å sette grenser for deg selv og ikke ta imot det de sier og gjør. Reagerer du på det de sier, så tar du jo i mot driten de slenger mot deg. Du må gro hard hud. Slutte å finne deg i måten de oppfører seg på mot deg. De aller fleste sliter med ting, og det du beskriver er vanlig. Også må du ikke finne på å sammenligne deg med andre, da blir du hvertfall syk.

Anonymkode: 91de1...004

[AnonymBruker]

Jeg har selv opplevd min del av vanskelige ting i livet, og blitt merket av de opplevelsene. Jeg tror at mange tenker at de har stått i mye, og at livet kan være hardt. Så er det en del færre, som virkelig har stått i store prøvelser. Jeg mener at jeg kan kjenne igjen en person som har opplevd mer enn hva et gjennomsnittlig menneske har om jeg snakker med ham eller henne en stund. Livet kan være tøft, men prøvelsene er overhodet ikke jevnt fordelt. Aldri tro at du tåler mindre enn andre, og at alle andre hadde ristet dine opplevelser av seg og gått videre umerket og upåvirket. Du skal ikke måtte få tykkere hud, finne måter til å tåle mer, eller bruke opp alt du har av ressurser på å sette grenser for andre.

Du har lov å være lei deg, og du har lov til å ta den tiden du trenger for å finne ut hva som er best for deg, uansett hva det er. Den sykepleieren du snakket med, gjorde en dårlig jobb da hun ikke oppdaget at du ble dårligere av hennes strategi. Det er ikke din feil. Det var da jeg selv oppdaget og aksepterte at jeg ikke var pysete, dum eller elendig at jeg klarte å kvitte meg med skammen over egne følelser og traumer. Jeg reagerte normalt på unormale hendelser, men dessverre var det jeg som ble sittende med konsekvensene i form av skam, depresjon og angst. Det var også befriende å få hjelp til å se at det jeg selv hadde opplevd var mye mer enn folk flest opplever. Da psykolog nummer to sa det til meg, da kunne jeg tro det. For livet er slett ikke like hardt for alle, og alt skal absolutt ikke tåles. Det betyr ikke at vi ikke skal kjempe for å skape et godt liv for oss selv, for det skal vi. Jeg håper du prøver igjen, og at neste terapeut blir bedre for deg.

Anonymkode: 3ebb7...852

[AnonymBruker]

Familiære forhold som er netto-negative hadde jeg faset ut eller begrenset til et minimum. Man trenger ikke holde liv i dårlige forhold. 

Anonymkode: e892f...ebb

[AnonymBruker]

Jeg ville personlig aldri ha gått til bare en psykiatrisk sykepleier med mindre jeg hadde kun lette psykiske plager. Det kan være et fint tilskudd til behandling, men jeg synes det blir altfor  tynn faglig kompetanse som eneste tilbud.. Men det er vanskelig å få god hjelp i psykisk helsevern, og jeg skjønner jo at man tar det man får. 

Uansett synes jeg ikke at du skal møte denne sykepleieren igjen. Jeg har også fått slike sleivete kommentarer. Jeg har PTSD, og har blitt fortalt av en tilfeldig fastlege (som ikke var min behandler) at jeg aldri vil bli kvitt diagnosen. Jeg er fortsatt ung, og det var veldig nedslående å høre uansett om det stemmer eller ikke. Det er ikke noe konstruktivt og det gir ingen grobunn for å bedre selvfølelsen og selvtilliten om at man kan få et bedre liv og bedre med seg selv. 

Anonymkode: 6792a...e81