Dere som er oppvokst med strenge og konservative besteforeldre

[AnonymBruker]

Begge mine sett med besteforeldre var konservative, kristne og strenge. Den ene av mine foreldre, og vedkommende sine søsken, måtte snike seg ut hvis de skulle på kino i oppveksten for eksempel. 
 

I generasjonen over meg var det nok aldri snakk om hva mine foreldre ønsket. Det som var billig/sunt var det som ble gitt fordi man ikke hadde råd til annet. Det vil si, den ene av besteforeldrene hadde en egen favoritt-dessert, og den skulle man alltid kose seg med hvis man skulle ha dessert. 
 

Den personen hadde likevel mye humor i sitt humør, alltid et glimt i øyet. Har ikke hørt noen si noe vondt om vedkommende. Må kanskje være at vedkommende var gammel gubbe og dermed ikke klaget over egen sykdom, når det røynet på.

 

Det andre settet med besteforeldre har jeg et lite øyeblikk som jeg husker som varmt, men 99% av tilfellene bare interessert i om man var frelst/ikke frelst. Hvordan man hadde det, eller hvorfor barn byttet skole midt i barneskolen var ikke interessant. 
 

Jeg kjenner meg igjen i det en her oppe skriver om at det skulle vært ulovlig å få flere enn to barn. Det ene settet mitt med besteforeldre har en svært stor barneflokk. Da en av mine besteforeldre der døde følte jeg at det ikke var rom for min sorg. Jeg måtte nesten trekke kølapp. 

 

 

Anonymkode: 7c537...770

[AnonymBruker]

For min del så var det ikke noe særlig relasjon med farfaren min (eneste overlevende besteforelder da jeg var født). Han syntes ikke noe om at pappa hadde giftet seg med en annen dame (mamma) og fått barn (meg) med den personen etter at han hadde vært gift og fått barn med en annen dame, så de trakk seg for det meste ut. Ble sendt 500kr til jul og bursdag, og han arrangerte julebord en gang i året hvor han såvidt snakket med oss. 

Merkelig nok så var han ikke veldig kristen i følge pappa 🤷‍♀️

Anonymkode: 3e975...852

[AnonymBruker]

Bestefedrene mine var sinte, strenge og skumle. Vi skulle ikke plage dem ett sekund, og åpenbart var alt vi gjorde plagsomt. Julaften var unntaket, da var begge to lekne og morsomme å være med. Men kun den ene dagen i året 😂 Nå har de blitt gamle og mildere. Det hjalp vel at vi ble voksne.

Bestemødrene mine var og er gull verdt. Bedre og finere damer skal du lete lenge etter. Utrolig flinke med barn, de gjorde alt på våre premisser.

Nei, de satt kanskje ikke og lekte med Lego og dukker med oss. Men de tok seg tid til å ta oss med på sine aktiviteter. Matlaging, baking, snekring, stell i hagen, sying, bærtur, osv. I en hektisk hverdag skjer det ofte at foreldre bare får ting unna i en fei og ikke orker å inkludere barna i slikt. Men det gjorde bestemødrene mine, og de la det på vårt nivå. I tillegg til å overøse oss med kjærlighet og oppmerksomhet. Fikk være med begge på jobb også, og fikk masse oppmerksomhet og morsomme oppgaver der. Følte meg verdsatt.

Jeg elsket å være på besøk begge plasser, selv om bestefedrene var skumle. Bestemødrene var flinke til å skjerme oss fra dem, på begge sider.

Jeg skjønner godt at du ikke savner noen som ikke kunne gi deg noe som lignet på det jeg fikk. Føler meg heldig (alle er fortsatt i live).

Anonymkode: a2b86...31f

[AnonymBruker]

Mine besteforeldre var født på 1910-tallet og de var veldig lite dullete personer. De var nok omsorgsfulle og snille, men jeg følte aldri noen nærhet til dem. Vi var mange barnebarn, og jeg var bare en i mengden. Likevel har jeg mange gode minner fra og følelser rundt huset deres, maten jeg fikk der, og byen hvor de bodde. De bodde på en annen kant av landet, og jeg satt pris på a change of scenery. De døde for lenge siden.

Anonymkode: d4147...639

[Sinnanordlendig]

Det er ikke galt at du ikke savner dem, selv om jeg skjønner at det kan føles slik❤️ 

[AnonymBruker]

Født på 90-tallet og min farfar var sånn.

Har alltid lurt på hvorfor han var så streng og regelrett fæl (til tider) mot meg når pappa alltid snakker om han som om han var den varmeste og beste faren på jord 

Han var av typen som ville at barn (eller kanskje bare meg) skulle man se, men ikke høre. Husker en gang at jeg falt ute (var absolutt et uhell og jeg var kanskje 4-5 år) og fikk revet opp buksa. Da fikk jeg kjeft så det holdt! 

Jeg bodde faktisk til tider i samme hus som denne farfaren og allikevel klarte han å hente feil unge når han skulle hente meg i barnehagen Jeg gråt i begravelsen hans kun fordi jeg så at min far var helt knust.

Anonymkode: 4409f...43b

[AnonymBruker]

Hadde ei bestemor som var ekstremt kristen, og som mer eller mindre ødela egne barn med sine strenge straffereaksjoner på absolutt alt, og all snakken om synd og helvete. 

Men med meg var ho mye mildere og omsorgsfull, jeg var nok ett barn til og med HO såg trengte litt ekstra hjelp, - mye fordi jeg hadde en rablende gal far, som var ødelagt grunna egen oppvekst og oppdragelse, og med ei  psykisk syk mor med sterke narsissistiske trekk 

Så på en måte maktet ho å bryte egen sirkel, og mildnet mye med årene, iallefall når det gjaldt noen av barnebarna. Men med egne barn hadde ho ett anstrengt forhold til hele livet. - skal nevnes att ho nok hadde hatt sitt ho og, og viste ikke bedre. 

Men for meg var ho ei god støtte, med kakao og plaster og ei myk seng når det røyna på. Ho var ikke typen som ga deg en klem eller ett fang, men ho proppa en full i mat så en trillet ut fra kjøkkenet, det var en av måtene ho maktet å vise omsorg på. 

Anonymkode: b2646...049