Dere som er oppvokst med strenge og konservative besteforeldre

[AnonymBruker]

Nysgjerrig på å høre hvordan relasjonen deres til besteforeldrene var. Hvordan var det å vokse opp, og hva slags forhold hadde du til dine besteforeldre når du ble eldre med mer myndighet?

For meg er det alltid rart å høre andre fortelle at de har et nært forhold til besteforeldre og at de var trygghetspersoner. Bare det å få servert livretten sin hos besteforeldre er fjernt for meg. Mine besteforeldre ante ikke hva jeg likte av mat, det ble krevd at vi spiste det vi fikk servert og spiste opp maten. Alt skulle foregå på deres premisser.

Det var aldri rom for tull og tøys. Vi skulle være rolige og være pen i tøyet. Jeg og mitt søsken er begge barn av 80-tallet. De visste ingen interesse av å bli kjent med oss og hva vi likte, hva vi sliter med, hva vi ønsker oss. Alt skulle foregå på deres premisser og det vi fikk av de skulle vi være takknemlige for. Selv om vi ikke ønsket oss det, klærne passet ikke osv.

 

Selv om de aldri var direktesendte slem mot oss så var det aldri noen gledens dag når vi skulle til de. Hverken som barn, ungdom eller voksen. Jeg gruet meg alltid siden alt var så strengt og stivt. 

 

Jeg kan ikke si jeg savner mine besteforeldre. Og føler meg slem som sier det. Er det normalt å tenke slik når man har den type besteforeldre? 

Anonymkode: bf6f3...539

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du savne noen som du følte ikke brydde seg om deg?
Hadde vært på samme måte om mine besteforeldre var slik. 

Anonymkode: a94af...f5d

[AnonymBruker]

Mine besteforeldre var ikke direkte slik, men det var likevel et distansert forhold og de kjente meg ikke på den måten i det hele tatt. I ettertid har jeg likevel tenkt at det var et trygt sted å være, uten noen som ble sinte eller hysjet eller lignende. 

Jeg synes ikke det er noe rart at du ikke savner dem, du har jo ikke hatt de gode følelsene av å bli sett og brydd seg om med dem. 
 

Mulig off-topic, men jeg blir litt nysgjerrig på hvordan forholdet til foreldrene dine har vært? Har det vært nærere eller var de preget av sine foreldre? 

Anonymkode: 16027...2aa

[AnonymBruker]

K58 her.

Det ene paret besteforeldre likte jeg ikke. Syns de var litt skumle, og de pratet egentlig ikke med meg. De var gamle, hadde oppdratt en haug med barn, og hadde masse barnebarn. De passet oss aldri, men vi var der på kaffebesøk ukentlig.

Det andre paret med besteforeldre var jeg veldig glad i. Selvfølgelig var det regler, det må det være. De tok oss med på turer, hadde oss masse på besøk, hjalp med lekser, lærte oss masse. Vi var med på daglige gjøremål. Så nesten på dem som et ekstra sett foreldre. Bodde nært.

Har ikke vokst opp med verken foreldre eller besteforeldre som lekte med oss. Vi var mange barn i nabolaget som lekte sammen. 

Anonymkode: de72c...e6d

[Laraa]

Min bestefar hadde nok med sitt, snakket aldri med oss, var distansert og pessimistisk. Det var ikke mulig å få noe nært forhold til han. Jeg har aldri sittet på fanget hans. Jeg synes det var trist da han døde, men det var ikke fordi jeg savnet han som person for vi hadde ikke noe nært forhold, men heller måten han forsvant, han døde av demens og jeg synes det var fælt opplevelse å se hvordan han gradvis ble sykere og sykere og desorientert. Demens er en forferdelig og sakte død 

Endret 16. juli av Laraa

[AnonymBruker]

Synes ikke det er rart at du ikke har varme følelser for dem. De hadde jo ikke det for deg. De gadd ikke bli kjent med deg. Gadd ikke spørre deg om hvordan du hadde det, hva du likte osv. Det er et valg de tok. 

Anonymkode: 161b6...afa

[AnonymBruker]

Synes ikke premisset om at streng og konservativ er ensbetydende med distansert, kald og avvisende eller ekstremt autoritær for den slags skyld.

Det er jo ikke rart du ikke har noe godt forhold da...

Selv hadde jeg veldig strenge besteforeldre som skulle ha lydighet over enhver ting, men det var likevel rom for kos, varme og lek.

Anonymkode: b06e4...134

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Bare det å få servert livretten sin hos besteforeldre er fjernt for meg. Mine besteforeldre ante ikke hva jeg likte av mat, det ble krevd at vi spiste det vi fikk servert og spiste opp maten. Alt skulle foregå på deres premisser.

Anonymkode: bf6f3...539

Jeg var veldig glad i mine, og jeg fikk aldri servert livretten min. Kanskje du bare er bortskjemt, siden du tror at de skulle behandle deg som om du var på hotell og at alt var på dine premisser? 

Anonymkode: 0ddc8...25a

[AnonymBruker]

Jeg kjente egentlig bare den ene bestemoren min. Hun var streng. Det var alltid på hennes premisser og det var distansert, men jeg hadde glede av henne. Hun ble glad for tegningene mine og vi spilte spill sammen. Man måtte være høflig, takknemlig og rolig.

Anonymkode: ea592...8fb

[AnonymBruker]

Det var andre tider før, og mer vanlig at besteforeldre holdt på med sitt mens barnebarna sysselsatte seg selv. Jeg vokste opp på 70- og 80-tallet. Mine besteforeldre lekte ikke med meg, men jeg husker at bestefar snekret lekebåter til meg i feriene. Har gode minner, men det var utenkelig for datidens besteforeldre å sitte på gulvet og bygge med Lego med oss o.l. Alt var ikke på barnas premisser på den tiden.

Anonymkode: 76c9e...a42

[AnonymBruker]

K59 her. Jeg hadde et nært og godt forhold til mine besteforeldre. Alle døde nå og jeg savner de ❤️ Det ene «settet» med besteforeldre bodde på en annen kant av landet og da vi var små besøkte vi dem kun én gang i året, flere uker på sommeren. Det var alltid spennende og fint å komme til gårds for byunger, vi ble godt tatt imot og jeg følte meg velkommen og elsket. De visste ikke hva godt de skulle gjøre for oss. Til tross for avstanden og sjeldne besøk føltes det nært. 

På andre besteforeldre-siden var det kun min bestemor, hun ble enke før jeg ble født. Hun var kjempeviktig i min oppvekst og stilte opp for mine foreldre og oss barnebarna. Hun bodde 10 minutter unna og vi traff henne flere gang i uka. Enten at hun kom til oss eller at vi dro til henne. En varm og nydelig dame som jeg elsket å være sammen med. Stor stas å få overnatte der, da disket hun opp med yndlingsrettene våre. Etter jeg ble voksen ble hun en kjær oldemor for mine barn. 

Hun ble over 100 år og de siste 10 årene var det min tur å gi tilbake; hjelpe til i huset/hagen, følge opp i forhold til helse, klær, frisør, ta henne med på tur osv. Hun døde for 10 år siden, savner henne ennå 💔

Anonymkode: 49274...f27

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd begge deler og jeg forstår hva du mener, TS. På farssiden var mine besteforeldre litt slik du beskriver. Strenge, men heldigvis likevel snille. Vi måtte alltid være rolige, høflige og pene i tøyet, ja. De tok oss med på teater og reiser, men det var på deres premisser, ja.

På morssiden var det helt annerledes. Der opplevde jeg at jeg kunne være meg selv. Jeg var fortsatt høflig, selvfølgelig, men det var mer rom for å være barn. F.eks. kunne vi løpe rundt i hagen, leke normalt, perle, de spurte oss og var nysgjerrige på våre liv o.l.

Ingen tvil om hvem jeg hadde nærest forhold til og hvilke begravelser jeg gråt mest i.

Anonymkode: ba6fe...32a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.7.2025 den 15.10):

Jeg var veldig glad i mine, og jeg fikk aldri servert livretten min. Kanskje du bare er bortskjemt, siden du tror at de skulle behandle deg som om du var på hotell og at alt var på dine premisser? 

Anonymkode: 0ddc8...25a

Hvordan klarte du å tolke det på den negative måten der?

Anonymkode: 8ae1f...cba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det var andre tider før, og mer vanlig at besteforeldre holdt på med sitt mens barnebarna sysselsatte seg selv. Jeg vokste opp på 70- og 80-tallet. Mine besteforeldre lekte ikke med meg, men jeg husker at bestefar snekret lekebåter til meg i feriene. Har gode minner, men det var utenkelig for datidens besteforeldre å sitte på gulvet og bygge med Lego med oss o.l. Alt var ikke på barnas premisser på den tiden.

Anonymkode: 76c9e...a42

Det var på ingen måte utenkelig for en del besteforeldre jeg kjente på den tiden. Kompisen min hadde bestefar som bygget modelljernbane med oss der han fulgte opp alle våre idiotiske infall. Mine egne bestfedre var døde (og nazist) så han fungerte som surrogatbestefar for meg også. 

Anonymkode: 52d10...e07

[AnonymBruker]

Oppvokst på 70-tallet, og for å si det sånn, jeg gråt ikke når noen av dem gikk bort. Mormor og morfar hadde fem barn og der ble man en i mengden av barnebarn, de var MEGET konservative og etter en episode da jeg var sånn 12, besøkte jeg dem aldri mer frivillig. De bodde utenbys. 
 

Farmor og farfar drev med utstrakt forskjellsbehandling alt etter hvilket barn man var avkom av. 
 

Broren til min farmor, han var kul. Savner ham mer enn de andre (som jeg ikke savner) 

Anonymkode: 00dce...29d

[AnonymBruker]

Jeg hadde slike besteforeldre på den ene siden, og er født på 70-tallet. Jeg følte allikevel at de likte meg, og jeg likte dem. Litt kjedelig var disse søndagsbesøkene, og jeg var litt redd farfar, en slags skrekkblandet fryd. Men jeg satte pris på dem og besøkene også, jeg lærte bordskikk og å oppføre meg. De hadde 18 barnebarn og absolutt ingen leker hjemme hos seg. Vi spilte kort og yatzee og lagde korthus, men det var egentlig ikke ok hvis det var søndag. Lørdager var bedre, for da kunne vi se på tv kl.18.(men middag var kl15, så….). Det var god mat å få, men selvfølgelig ikke MIN livrett eller noe hensyn til hva jeg skulle ønske. Det ser jeg på som veldig sunt og riktig. Vi gikk middag og dessert og kaker og vafler. Hjemmelaget saftig av og til brus. Det var da virkelig ikke synd på meg! Jeg har glad i den, særlig min farmor, og jeg tror de var glad i meg selvom jeg var en av mange og ikke unik. 
Jeg savner dem vel ikke akkurat, men syns det var svært trist da de døde, og tenker på dem med vedmod og glede. 
De var kun barnevakt ved krise, dvs sykdom, jeg husker farmor passet meg alene én gang. Jeg fikk også én gang en overraskende presang fra farfar som var kjøpt spesielt til meg fordi jeg interesserte meg for den tingen, det var høyst uvanlig at han hadde tenkt på meg, og jeg tror ikke søsknene mine fikk det noen gang. De hjalp ikke mine foreldre med barnebarna,  vi hjalp dem med potetåker og bærplukking, safting og hagearbeid. Selvfølgelig gikk det den veien. 

Anonymkode: 034eb...a7f

[AnonymBruker]

Da jeg møtte min bestemor på farsiden for siste gang så var kun 3 av oss 6 søsken med på besøk. Bestemor måtte spørre pappa om det var jeg som hadde så lyst hår da jeg var liten. Ja, det stemte. Navn er jo åpenbart ikke nok.

Bestemor på andre siden hadde litt mer personlige anekdoter hun klarte å dra frem, men det er jo fort lite rom til å bli bedre kjent når man alltid er en så jævlig diger familie hele tiden. Da sørger man for at ingen er ordentlig med på noe som helst fordi det er alltid noen andre som trenger noe annet som er viktigere. Fokuset skiftes hvert 10. sekund så lykke til med å få formulert en tanke!

Det skulle vært ulovlig å få flere enn 2 barn.

Anonymkode: 68119...888

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.7.2025 den 9.35):

Nysgjerrig på å høre hvordan relasjonen deres til besteforeldrene var. Hvordan var det å vokse opp, og hva slags forhold hadde du til dine besteforeldre når du ble eldre med mer myndighet?

For meg er det alltid rart å høre andre fortelle at de har et nært forhold til besteforeldre og at de var trygghetspersoner. Bare det å få servert livretten sin hos besteforeldre er fjernt for meg. Mine besteforeldre ante ikke hva jeg likte av mat, det ble krevd at vi spiste det vi fikk servert og spiste opp maten. Alt skulle foregå på deres premisser.

Det var aldri rom for tull og tøys. Vi skulle være rolige og være pen i tøyet. Jeg og mitt søsken er begge barn av 80-tallet. De visste ingen interesse av å bli kjent med oss og hva vi likte, hva vi sliter med, hva vi ønsker oss. Alt skulle foregå på deres premisser og det vi fikk av de skulle vi være takknemlige for. Selv om vi ikke ønsket oss det, klærne passet ikke osv.

 

Selv om de aldri var direktesendte slem mot oss så var det aldri noen gledens dag når vi skulle til de. Hverken som barn, ungdom eller voksen. Jeg gruet meg alltid siden alt var så strengt og stivt. 

 

Jeg kan ikke si jeg savner mine besteforeldre. Og føler meg slem som sier det. Er det normalt å tenke slik når man har den type besteforeldre? 

Anonymkode: bf6f3...539

Jeg vil si jeg kjenner igjen  mine besteforeldre. Men mormor var varm og foreldrene  til min far var helr iskalde. De betydde lite  for meg.

Ikke noe jeg syntws er sårt etc i dag. Likte ikkd å dra til foreldrene ril min far. Ble kastet ut uansett  temp og vær., ved mi ste lille lyd. Siste gangen  jeg ble med til dem satt jeg ute i 4 timer i nesten 28 minus. Og sur vind. Når jeg prøvde å si fra til mamma og pappa  at jeg var kald og ville hjem, avfeide farmor meg, og lastet meg ut på ny, så jeg ikke fikk sagt fra.  Satt ofte i fjøset når jeg var der. Men tidligere var det dyr der , med varmelamper etc. Denne gangen var fjøset tomt og låst.

Så jeg kjeftet huden full på mine foreldre når vi dro hjem, for at de ikke kunne dra  hjem tidligere. Og bar tydelig  på at jeg aldri skulle dot igjen. 

Tante som bodde på samme gård, kunne jeg bli med å besøke,  for da slapp  jeg å bli kastet ut i kulden. 

Anonymkode: 68f05...5d5

[AnonymBruker]

Mine besteforeldre var både strenge og kristenkonservative. Det stod imidlertid ikke i veien for å være både kjærlige og interesserte.

Vi hadde et varmt og godt forhold. Kjærlighet ble i stor grad uttrykt med mat enn med ord, men det fungerte fint. 

Anonymkode: 9382c...bf7

[AnonymBruker]

Strenge, konservative besteforeldre på farssiden. Vi besøkte de et par ganger og de viste ingen interesse. Vi barna skulle ikke høres, og knapt ses heller. Min far fortalte oss ikke en gang om det da de gikk bort, og vi fikk ikke med oss begravelsen til hverken farmor eller farfar. Ikke at det var noe jeg savnet. Men noe spesielt var det jo. 

Anonymkode: 91856...7e5