Flytte med ett barn, eller bli igjen for å være der for de to andre?

[AnonymBruker]

Jeg står i det som kjennes som et umulig valg, og håper noen kan dele tanker, erfaringer eller bare perspektiv utenfra.

Vi er en familie på fem. Jeg har to barn fra tidligere forhold (mellomtrinn og ungdomsskole), og ett barn (6 år) med min nåværende mann, som nå skal begynne på skolen. Jeg og eksmannen har 50/50 med de to eldste. Vi bor sør i landet, men vurderer å flytte nordover til mitt hjemsted. Der har vi familie, nettverk, og helt andre muligheter for støtte i hverdagen, både praktisk og emosjonelt. Jeg har bodd i her i 15 år og aldri klart å bygge noe lignende nettverk her. Utover meg, mannen og søsken har vi ingen nettverk å tilby vår yngste.

Yngstemann er et "krevende" barn med store reguleringsutfordringer, store søvnvansker og har alltid hatt behov for tett støtte. Vi har jobbet 100% og mere til, og vært konstant slitne som foreldre. Hvis vi flytter, vil vi få hjelp fra besteforeldre, bedre bovilkår, mer overskudd, og mulighet til å gi ham en mye mer stabil hverdag med en helt annen tilstedeværelse og ro.

Men vi flytter ham også fra søsknene sine. De to eldste skal være hos faren sin her, i alle fall det første året, med ferier, høytider og langhelger hos oss. Det er gode reiemuligheter mellom stedene. Det finnes ingen mulighet for å flytte dem akkurat nå, i alle fall ikke uten en stygg rettsprosess. 

Så valget er:

Enten flytter jeg med mann og yngste, og forlater de to eldste i hverdagen.

Eller jeg blir her, og fortsetter å tilby den yngste langt mindre enn jeg har mulighet til her, og langt, langt mindre enn han trenger.

Jeg vet at den yngste trenger å flytte. Jeg ville hatt det bedre på mange måter, mannen min ville hatt det bedre, og hele livsgrunnlaget vårt ville blitt lettere. Men jeg klarer ikke tanken på å reise fra barna mine. Å pakke ned rommene deres, flytte ut av huset vårt, og vite at de blir igjen. At de skal være uten mamma i hverdagen, fordi jeg prioriterte yngste. At jeg ikke er der på tirsdager etter skolen, eller når de har kamp, eller når de bare trenger en prat eller en mammaklem.

Samtidig, hvis jeg blir, så vet jeg at vi fortsetter i et mønster som ikke fungerer. Den yngste får ikke det han trenger, og jeg vet at det også er et svik.

Jeg tenker på dette hele tiden. Jeg gråter ofte. Jeg har snakket med psykiater og familieterapeut og familievernkontor og advokater. Jeg prøver å finne en vei der alle får det de trenger, har utforsket alle andre alternativer, men den finnes ikke. 

Har noen vært i en lignende situasjon? Hva gjorde dere? Eller har noen noen kloke ord, eller råd? Hvordan vet man hva som veier tyngst, når alle alternativene gjør vondt, og man i begge tilfeller ender opp med å svikte de man elsker aller mest? 

 

Anonymkode: dd638...496

[AnonymBruker]

Hadde aldri klart å flyttet fra de to andre barna. Du har tatt et valg og fått nytt barn med ny mann, bli der du er til de er blitt såpass store at det ikke går utover de på noen måte. 

Anonymkode: 36fe4...10b

[AnonymBruker]

Hva sier de store barna selv? Ville startet der. De er såpass store at de fint kan si hva de tenker. Kanskje de er lei av 50/50 som mange blir når de blir eldre, og bare er glad til for å slippe det fremover. Men det kommer helt an på forholdet deres. Er de mer knyttet til deg og har et nærmere forhold til deg enn far, kan det hende du bør revurdere flytting. De kan også få valget om å flytte sammen med dere, når de er så store

Anonymkode: f870a...c07

[AnonymBruker]

Hadde ikke vært et valg for meg i det hele tatt. Hadde aldri flyttet fra noen av barna mine, aldri.

Anonymkode: bbd90...f38

[AnonymBruker]

Enig i å snakke med barna.

Og, kan dere gå ned i stilling for at det ikke skal være så tøft med minste?

Anonymkode: ac41e...3c5

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri flyttet fra to barn for å prioritere et annet (og meg selv). Er redd de kommer til å føle på Det langt inn i voksenlivet. Først må de igjennom en skilsmisse/beuddd, så leve med et delt hjem og ingen faste røtter. Så må de deale med at mor finner ny mann, deretter får de et yngre  søsken med «reguleringsproblemer» (Hva nå enn det er) også skal du pinadø utsette dem for enda mer enn det? 

At du overhode tenker tanken! 

 

Anonymkode: d1055...c81

[A-mamma]

Jeg hadde aldri klart å flytte så langt unna to av barna mine. Jeg hadde også vært veldig bekymret for at de ville følt seg forlatt og mindre viktig enn det barnet som flytter med deg.

Jeg ville nok heller prøvd å styrke nettverket der dere bor. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg står i det som kjennes som et umulig valg, og håper noen kan dele tanker, erfaringer eller bare perspektiv utenfra.

Vi er en familie på fem. Jeg har to barn fra tidligere forhold (mellomtrinn og ungdomsskole), og ett barn (6 år) med min nåværende mann, som nå skal begynne på skolen. Jeg og eksmannen har 50/50 med de to eldste. Vi bor sør i landet, men vurderer å flytte nordover til mitt hjemsted. Der har vi familie, nettverk, og helt andre muligheter for støtte i hverdagen, både praktisk og emosjonelt. Jeg har bodd i her i 15 år og aldri klart å bygge noe lignende nettverk her. Utover meg, mannen og søsken har vi ingen nettverk å tilby vår yngste.

Yngstemann er et "krevende" barn med store reguleringsutfordringer, store søvnvansker og har alltid hatt behov for tett støtte. Vi har jobbet 100% og mere til, og vært konstant slitne som foreldre. Hvis vi flytter, vil vi få hjelp fra besteforeldre, bedre bovilkår, mer overskudd, og mulighet til å gi ham en mye mer stabil hverdag med en helt annen tilstedeværelse og ro.

Men vi flytter ham også fra søsknene sine. De to eldste skal være hos faren sin her, i alle fall det første året, med ferier, høytider og langhelger hos oss. Det er gode reiemuligheter mellom stedene. Det finnes ingen mulighet for å flytte dem akkurat nå, i alle fall ikke uten en stygg rettsprosess. 

Så valget er:

Enten flytter jeg med mann og yngste, og forlater de to eldste i hverdagen.

Eller jeg blir her, og fortsetter å tilby den yngste langt mindre enn jeg har mulighet til her, og langt, langt mindre enn han trenger.

Jeg vet at den yngste trenger å flytte. Jeg ville hatt det bedre på mange måter, mannen min ville hatt det bedre, og hele livsgrunnlaget vårt ville blitt lettere. Men jeg klarer ikke tanken på å reise fra barna mine. Å pakke ned rommene deres, flytte ut av huset vårt, og vite at de blir igjen. At de skal være uten mamma i hverdagen, fordi jeg prioriterte yngste. At jeg ikke er der på tirsdager etter skolen, eller når de har kamp, eller når de bare trenger en prat eller en mammaklem.

Samtidig, hvis jeg blir, så vet jeg at vi fortsetter i et mønster som ikke fungerer. Den yngste får ikke det han trenger, og jeg vet at det også er et svik.

Jeg tenker på dette hele tiden. Jeg gråter ofte. Jeg har snakket med psykiater og familieterapeut og familievernkontor og advokater. Jeg prøver å finne en vei der alle får det de trenger, har utforsket alle andre alternativer, men den finnes ikke. 

Har noen vært i en lignende situasjon? Hva gjorde dere? Eller har noen noen kloke ord, eller råd? Hvordan vet man hva som veier tyngst, når alle alternativene gjør vondt, og man i begge tilfeller ender opp med å svikte de man elsker aller mest? 

 

Anonymkode: dd638...496

Reparer barnets mage. Jeg lover at alt kommer til å endre seg.

 

De to andre kommer aldri til å tilgi deg.

Anonymkode: fb5dc...ec9

[AnonymBruker]

Den løsningen tror jeg er vanskelig å leve med. Jeg ville aldri gjort det. Ville fokusert på bedre livskvalitet her du bor, både å jobbe mindre og å få økt nettverk. Selv om det siste ikke har lykkes må det da være mye du kan gjøre selv med det? Da tenker jeg ikke på avlastning (det kan forsåvidt godt hende du overvurderer families evne og vilje til det, også, hvis dere flytter), men for din egen trivsels del. Kanskje få til avlastningshjem for den yngste?

De store barna trenger deg også, i mange år til. At du flytter fra dem er noe som aldri kan endres, det går an å flytte tilbake, men valget om å flytte FRA dem, hvis det skjer, kan aldri omgjøres. For å være ærlig forstår jeg ikke at du tenker tanken, engang.

Anonymkode: ec171...812

[AnonymBruker]

Sikker på at du ikke har de rosa brillene på og bare ser de positive tingene med hjemstedet? Vil virkelig besteforeldre stille opp ut og ut, de blir ikke yngre de heller. 
 

Har dere vurdert å søke pleiepenger for å ivareta yngste å redusere totalbelastningen? Eller spurt de eldste (og eksmannen) om alle kan flytte? De er i en sårbar alder, spesielt den på ungdomsskolen, det kan være vanskelig om mamma flytter fra en. 

Anonymkode: 78397...a3f

[Lillemy8]

Personlig hadde jeg følt at de to eldste er for små å flytte fra. Jeg ville sett an 1.klasse til yngste. Barn med utfordringer får tilrettelegging og kan få mer riktige diagnoser og dermed enda mer spisset hjelp iløpet av det året, noen brikker kan falle på plass. 
 

Man har rett på redusert stilling frem til yngste barnet fyller 12 år. Og ville snakket med lege om sykepenger/pleiepenger hvis man ikke får tilstrekkelig oppfølging av barnet med utfordringer. 

Endret 15. juli av Lillemy8

[Perfume]

Jeg har vært i lignende situasjon. Og jeg valgte flytte, fordi mine barn sa det var ok, at de ønsket være hos pappa og nye kona som var flinke gode foreldre. Det var grusomt. 

Det gikk såklart veldig fint, men! 

Jeg angrer idag. De sier det går fint ( de er voksne nå og flyttet ut for lengst, nå bor vi mye nærmere hverandre og sees mye, mer enn pappaen faktisk ) 

Men samvittigheten min gnager.. Og jeg ville aldri gjort det igjen. Vi har et supert forhold... Det er bare følelsen.. 

Men du har er en annen og har også yngste å tenke på. Så jeg kan ikke råde deg til verken ene eller andre, eneste jeg kan si er at du må snakke med de to eldste. Og kjenne etter, lese hva de føler ikke hva de sier.. Barn er lojale og sier ofte det de tror du vil høre.. Så følg med.. Og masse lykke til ❤️

Endret 15. juli av Perfume

[AnonymBruker]

Wow, så stygt! Dette bekrefter hvorfor folk ikke bør få flere kull; første kullet oftest bytes ut med den nye "ekte" familien. Du vurderer seriøst å dumpe og forlate det første kullet ditt fordi du og din yngste skal få det bedre?

Selvsagt kan du ikke gjøre det.  Det er helt sykt at du engang tenker tanken. 

Anonymkode: 5a660...8e9

[AnonymBruker]

Ville ikke flyttet fra to ungdommer i en sårbar alder.

Kan noe av nettverket flytte til dere? Besteforeldre, f.eks?

Kan du beholde en leilighet der du bor nå, og pendle mellom barna dine? Bo i leiligheten og ha de to eldste annenhver langhelg, så kommer de opp til dere i ferier? 

Det føles nok som et svik å gi minstemann mindre enn han trenger, men det er et større svik å gi de to største ingenting i hverdagen, for det er mye mindre enn de trenger..

Anonymkode: c0fc8...ffb

[AnonymBruker]

Svikten ved å flytte fra de to eldste er langt større enn ved det å bli boende. Flytte nordover-alternativet er uforenlig med noen som helst slags betydningsfull morsrolle/-figur overfor sine to eldste.

Jeg skjønner det kanskje ville opplevdes best for deg, og antagelig også den mindre, særlig hvis alt annet forblir likt (men nærhet til halvsøsken har jo f.eks. ofte også en egenverdi i lengden). For barna sett under ett er det uansett helt soleklart hvor vektskålen er tyngst her.

Ethvert forsøk på å gradvis vende seg mot flytte-alternativet vil i all vesentlighet vinne i eget ønske, og gå på bekostning av hva som er det beste for barna dine som en slags helhet. Barna vil gjerne si noe annet, de er lojale, men det er sånn det likevel er. Det er menneskelig nok, sånn som du har det nå, men det er ikke rimelig å pakke inn en slik eventuell prioritering og svikt av de to eldste som noe annet enn nettopp det. 

Man ser ukentlige tråder her om fedre, og iblant også mødre, som flytter fra første kull. Kanskje er motivasjonen en annen enn her, men konsekvensene er store og antagelig ganske like. Og (den rettmessige) fordømmelsen av det er nær unison. Sånn bør det være her også. 

Anonymkode: c342b...eae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ethvert forsøk på å gradvis vende seg mot flytte-alternativet vil i all vesentlighet bunne i eget ønske, og gå på bekostning av hva som er det beste for barna dine som en slags helhet.

Anonymkode: c342b...eae

Liten korreksjon her, autocorrect-surr. 

Anonymkode: c342b...eae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg står i det som kjennes som et umulig valg, og håper noen kan dele tanker, erfaringer eller bare perspektiv utenfra.

Vi er en familie på fem. Jeg har to barn fra tidligere forhold (mellomtrinn og ungdomsskole), og ett barn (6 år) med min nåværende mann, som nå skal begynne på skolen. Jeg og eksmannen har 50/50 med de to eldste. Vi bor sør i landet, men vurderer å flytte nordover til mitt hjemsted. Der har vi familie, nettverk, og helt andre muligheter for støtte i hverdagen, både praktisk og emosjonelt. Jeg har bodd i her i 15 år og aldri klart å bygge noe lignende nettverk her. Utover meg, mannen og søsken har vi ingen nettverk å tilby vår yngste.

Yngstemann er et "krevende" barn med store reguleringsutfordringer, store søvnvansker og har alltid hatt behov for tett støtte. Vi har jobbet 100% og mere til, og vært konstant slitne som foreldre. Hvis vi flytter, vil vi få hjelp fra besteforeldre, bedre bovilkår, mer overskudd, og mulighet til å gi ham en mye mer stabil hverdag med en helt annen tilstedeværelse og ro.

Men vi flytter ham også fra søsknene sine. De to eldste skal være hos faren sin her, i alle fall det første året, med ferier, høytider og langhelger hos oss. Det er gode reiemuligheter mellom stedene. Det finnes ingen mulighet for å flytte dem akkurat nå, i alle fall ikke uten en stygg rettsprosess. 

Så valget er:

Enten flytter jeg med mann og yngste, og forlater de to eldste i hverdagen.

Eller jeg blir her, og fortsetter å tilby den yngste langt mindre enn jeg har mulighet til her, og langt, langt mindre enn han trenger.

Jeg vet at den yngste trenger å flytte. Jeg ville hatt det bedre på mange måter, mannen min ville hatt det bedre, og hele livsgrunnlaget vårt ville blitt lettere. Men jeg klarer ikke tanken på å reise fra barna mine. Å pakke ned rommene deres, flytte ut av huset vårt, og vite at de blir igjen. At de skal være uten mamma i hverdagen, fordi jeg prioriterte yngste. At jeg ikke er der på tirsdager etter skolen, eller når de har kamp, eller når de bare trenger en prat eller en mammaklem.

Samtidig, hvis jeg blir, så vet jeg at vi fortsetter i et mønster som ikke fungerer. Den yngste får ikke det han trenger, og jeg vet at det også er et svik.

Jeg tenker på dette hele tiden. Jeg gråter ofte. Jeg har snakket med psykiater og familieterapeut og familievernkontor og advokater. Jeg prøver å finne en vei der alle får det de trenger, har utforsket alle andre alternativer, men den finnes ikke. 

Har noen vært i en lignende situasjon? Hva gjorde dere? Eller har noen noen kloke ord, eller råd? Hvordan vet man hva som veier tyngst, når alle alternativene gjør vondt, og man i begge tilfeller ender opp med å svikte de man elsker aller mest? 

 

Anonymkode: dd638...496

Det må jo føles veldig vondt for de to andre å bli bortprioritert av forelderen sin. For det er jo det du gjør, bort prioriterer 2 av barna dine. Kjenner 2 som opplevde det, de fikk aldri samme forholdet til forelderen sin igjen. Så du må jo finne ut om det er verdt å risikere å ødelegge forholdet med de to eldste. Da bør dere heller prøve å få mer støtte der dere er. 

Anonymkode: bff7b...7a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ville ikke flyttet fra to ungdommer i en sårbar alder.

Anonymkode: c0fc8...ffb

Det er ikke snakk om to ungdommer her, men én. Den yngste av dem går på mellomtrinnet, altså på barneskolen. Selvsagt flytter man ikke milevis unna et barn i den alderen! 

Anonymkode: e74b1...58e

[Hmmmmmm]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Hadde aldri klart å flyttet fra de to andre barna. Du har tatt et valg og fått nytt barn med ny mann, bli der du er til de er blitt såpass store at det ikke går utover de på noen måte. 

Anonymkode: 36fe4...10b

Helt enig! Ts romantiserer det å flytte. Alt høres så mye bedre ut, til du kommer dit, og det viser seg at besteforeldre ikke «får» til med så mye barnepass som de har lovet. De har jo ten at ts vet, tatt vann over hodet. Det er så mye usikkert ang flyttingen enn det ts trolig vil innse. 

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke klart å levd med meg selv hvis jeg flyttet fra barna mine. Barn trenger mammaen sin ❤️ selfølgelig også pappaen sin, men du har tross alt båret dem i din egen kropp , skjønner ikke at du klarer å vurdere det engang!

Anonymkode: 4137c...f8f