Flere som har opplevd vold utført av nær familie i barndommen?

[AnonymBruker]

Dette innlegget er ikke skrevet for å få medlidenhet. I dag er jeg godt voksen og har et greit forhold til foreldrene mine. Jeg tror de etter hvert har forstått at de ikke kan fortsette slik de en gang gjorde – for da risikerer de å miste kontakten med både barna sine og sine barnebarn.

 

Men da vi var yngre, ble både jeg og søsteren min utsatt for både psykisk og fysisk vold. Vi ble slått, skreket til, klappet til, sparket, lugget, kvalt og banket med feiekoster. Ting ble kastet på oss. Vi fikk høre at vi var stygge – særlig fra moren vår. Hun kunne si ting som: «Da jeg var på deres alder, var jeg mye slankere enn dere», og slike kommentarer satt dypt.

 

Faren vår kontrollerte mobilene våre, sjekket nettbanken vår, fulgte med på alle transaksjoner og stilte spørsmål om hver minste bruk av kortet. Til slutt ble vi så redde for å bruke kortene våre at vi heller stjal kontanter hjemme for å kunne kjøpe mat når vi var ute med venner. Søsteren min hadde også en annen mobil hun brukte for å snakke med kjæresten sin. 

 

Vi fikk nesten aldri lov til å gå ut, reise med venner eller overnatte borte. Faren vår skulle alltid kjøre og hente oss, og moren vår pleide å snoke gjennom tingene våre mens vi var på skolen. Hvis hun fant noe hun ikke likte, ga hun det videre til faren vår – og så fikk vi kjeft om kvelden.

 

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men jeg er nysgjerrig: Har andre opplevd lignende? Har noen andre vokst opp med vold, kontroll og frykt hjemme? Og hvordan er deres forhold til foreldrene deres i dag? 

Anonymkode: a9b8f...25f

[AnonymBruker]

Så leit å høre. Jeg stusset også over at du skrev at du ikke skrev dette for å få sympati. Klart du trenger og skal få sympati. Det du har opplevd er jo helt forferdelig. Mest sannsynlig har dine foreldre slitt med noe som har gått utover dere. 
Jeg har heldigvis ikke opplevd vold i hjemmet. Men jeg har fått kjeft og husarrest, men det har jo vært på sin plass. Mamma var alene mor og for å holde styr på 2 viltre jenter måtte hun være konsekvent og bestemt. Hvis ikke hadde hun bukket under 

Anonymkode: a7b93...772

[AnonymBruker]

Mine foreldre flyttet fra hverandre før jeg var født. Min far har alltid hatt temperament. Han har flippet rundt bordet med julemiddag (ikke med meg der, dette var litt før jeg var født), han har tatt kvelertak på min høygravide søster og fortalt henne hvor verdiløs hun var. Han har lugget meg, gitt faen i meg, hatt det gøy med å skremme meg (og ikke «hoppe ut å si bø» skremme, men stenge meg inne i bilen i bilvasken mens han selv gikk ut, jeg var LIVREDD bilvask som barn). 
Både jeg og min søster har kuttet kontakten med han. Har ikke noe behov for å møte han med mindre det er for å putte han i jorda, å da bare for å vite at det er han. 

Anonymkode: c2c5a...c0b

[AnonymBruker]

Faren min utsatte meg for grovt seksuelt misbruk, og fysisk og psykisk vold. Min mor utsatte meg for fysisk og psykisk vold. De fortalte og helt ville historier, for å skremme meg, så jegikke skulle fortelle det til noen.

Men det går bra med meg i dag.

Anonymkode: c71eb...025

[Mayamus]

Ja, har vokst opp under slike forhold. Frem til foreldrene mine døde for ikke lenge siden hadde jeg et ok forhold til de nå i voksen alder. Heldigvis klarte de å bli voksen og mer ansvarsfull etterhvert. De slet nok med sitt og det gikk utover barna. Som voksen klarer jeg å se ting fra flere sider. Ikke at det er en unnskyldning for å slå, for det er aldri greit. Men jeg kan se i ettertid at de var nok syke (psykisk). Og de har hvert mye bedre foreldre for de yngste søskene mine enn for meg og min bror. Og de var mye bedre besteforeldre enn foreldre.  Jeg gav beskjed til de at jeg hadde veldig lav grense for å kutte de ut for å beskytte mine egne barn, og det respekterte de. Men jeg slet med å la de være alene med barna mine, ha de på overnatting osv. For en slik oppvekst preger en, og man har lov å ønske seg sympati og forståelse. Trist å høre om flere som vokste opp slik, men også godt å vite at man ikke er alene.

[AnonymBruker]

Jeg husker spesielt godt en hendelse da søsteren min var rundt 18–19 år gammel. Pappa hadde fått vite at hun hadde en kjæreste. Han hentet henne direkte fra skolen og låste henne inne på kjøkkenet sammen med seg selv og mamma. Der inne mishandlet de henne – begge to. Det varte i flere minutter, kanskje så lenge som et kvarter.

Jeg husker spesielt ett øyeblikk: selv moren vår, som også hadde utsatt oss for vold tidligere, ropte plutselig: «Slipp henne! Hun kommer til å dø!» Samtidig hørte jeg søsteren min trygle: «Drep meg heller!»

Likevel mente faren vår at han hadde rett til å gjøre dette. Han forsørget oss jo, ga oss gaver og tok oss med på ferie. Det var som om disse tingene, i hans øyne, rettferdiggjorde all den volden han påførte oss.

Hverken søsteren min eller jeg har fortalt om dette til noen, vi kommer heller ikke til å gjøre det. Vi er i dag som nevnt godt voksne, begge i samboerskap med barn. Våre menn tror vi har hatt en helt fantastisk barndom og oppvekst, fordi vi har lagt opp til det og løyet om hvordan foreldrene våres egentlig var. I dag snakker vi aldri om det, som om det ikke skjedde. 

Anonymkode: a9b8f...25f

[AnonymBruker]

Jeg jobber med barn som har det vanskelig.. kan dere tipse meg hvordan jeg kan avdekke vold siden alt holdes så hemmelig? Hvilke konsekvenser fikk det for dere å oppleve vold i hverdagen og leve med denne utryggheten?

Anonymkode: e081b...c46

[AnonymBruker]

Det høres litt ut som det er noe æresgreier blandet i dette? Ref historien om kjæreste. Det var jo voldsomme greier.

Anonymkode: cdf0f...830