Ingen bryr seg om livet ditt før du gjør det selv

[AnonymBruker]

Jeg er i en slags livskrise. Og det tror jeg egentlig ingen bryr seg om. Joda, hvis en får kreft bryr folk seg kanskje, men sikkert for mange ikke da heller. Folk sitter jo ikke og tenker på det. 

Mitt liv er bare mitt helt alene. Foreldrene mine vil sikkert at det skal "gå bra" med meg, men gjør det ikke det drar de på cruise i Karibien og legger ut bilder av katten på familiegruppa som vanlig likevel. Ingen kommer og sjekker at du lever. 

Jeg håndterte nettopp noe i forbindelse med den livskrisen skikkelig bra. Og alt jeg ville var på en måte at noen skulle heie på det, være sånn "hvordan gikk det? Wow taklet du det sånn", men ingen har engang spurt. Jeg sendte melding til noen venninner for noen dager siden, de har ikke svart. Er sikkert opptatt på ferie med egne familier. Så da sitter jeg her alene og reflekterer over hvor eksistensielt alene vi (jeg?) er. 

Og kanskje det er en god ting? Eller kanskje det bare er en ting, sånn er livet liksom? Ingen heier på deg. Kanskje forskjellen er hva en fikk med seg fra en var bitteliten, ingen heiet på meg da så kanskje det egentlig er et minne fra det barnet i meg som aldri ble sett? Aner ikke. Eller er det at jeg er uvanlig ensom?

Jeg tenker på hva jeg selv heier på, og det er jo ikke sånn at jeg husker alt venninner står i. Og av og til får jeg ikke inntrykk av at det er så viktig for dem å bli heiet på. Har nok med sitt. Så kanskje dette behovet mest er en traumerespons?

Er det flere som har erfart det at det på en måte ikke er noen som egentlig bryr seg om livet ditt? Eller svever jeg rundt i en slags spesiell isolasjon? 😅

Jeg er blitt 35 år, kanskje det er seint å oppdage at vi aller mest står i livet alene. 

Anonymkode: 1f7c8...da6

Endret 17. juli av Matas
Tittel er endret etter forespørsel fra TS. - Matas, mod.

[AnonymBruker]

Herregud, tittelen skal selvfølgelig være "ingen bryr seg om livet ditt før du gjør det selv". 

Var problemer med postingen, så det snek seg med en ikke, moderator kan vær så snill endre, hele betydningen endres jo. 😅

Anonymkode: 1f7c8...da6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Herregud, tittelen skal selvfølgelig være "ingen bryr seg om livet ditt før du gjør det selv". 

Var problemer med postingen, så det snek seg med en ikke, moderator kan vær så snill endre, hele betydningen endres jo. 😅

Anonymkode: 1f7c8...da6

Det var det som fikk meg til å klikke innpå. Jeg ble nysgjerrig😂

Anonymkode: 3859c...ebd

[Nowayback]

Det er trist hvordan mennesker har blitt. Vi er alle så egoistiske, og det smitter over på barna.

I går gikk jeg en tur, og to små barn kom syklende forbi meg med moren sin et stykke bak. De stoppet en plass og da jeg gikk forbi sa jeg tydelig "hei" og smilte. De kikket ikke på meg engang og svarte heller ikke. Jeg tenkte "de er sikkert lært opp til at fremmede er farlige".

Det virker som om alle er i sin egen lille verden i dagens samfunn. De færreste bryr seg om andre enn seg selv og den aller nærmeste kjernen. Og barna av dagens sære foreldre blir minst like sære.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det var det som fikk meg til å klikke innpå. Jeg ble nysgjerrig😂

Anonymkode: 3859c...ebd

Haha, så skuffet du må ha blitt! 😅 Kanskje det er det som må til, ikke bry seg om livet sitt så bryr folk seg? 😂

Anonymkode: 1f7c8...da6

[AnonymBruker]

Ja, mennesker er egoister og bryr seg bare om seg selv! 

Anonymkode: 5526d...f8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er blitt 35 år, kanskje det er seint å oppdage at vi aller mest står i livet alene. 

Alltid artig når folk med foreldre i live, masse venner og kanskje også partner og barn hevder de er 'alene i livet'.

Anonymkode: 01d5f...661

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Alltid artig når folk med foreldre i live, masse venner og kanskje også partner og barn hevder de er 'alene i livet'.

Anonymkode: 01d5f...661

Ja, hva er artig med det? At du ikke får ha offermentaliteten din i fred? Lol. Innlegget handler om eksistensiell alenehet. Hvor mange venner/familie etc jeg har vet du ingenting om (mange av oss endrer gjerne spesifikke detaljer som det for å ikke gjenkjennes på KG) OG er irrelevant for trådens tema. Tenker du at noen ikke er alene i eget liv? At du er mer eksistensielt alene enn andre? Jeg kunne for all del skrevet en lang regle som hadde gjort at du var glad for å være deg heller enn meg, men jeg ser ingen grunn til å kjempe for mine begrensninger fordi noen uten evne til å se andres situasjoner skal godkjenne at jeg erfarer at en er fullstendig alene i livet. 

Sånne folk som deg gjør meg glad for den eksistensielle aleneheten, det skal du ha. For jeg er glad for at jeg slipper å være i samme bevissthet med noen som er så bitter og passiv-aggressiv. 

TS

Anonymkode: 1f7c8...da6

[AnonymBruker]

Du virker som en sårbar sjel med noen uaddresserte traumer fra barndommen. 

Dessverre er du det perfekte offeret for religion, religiøse sekter, psykopater eller pyramidespill. 

Du må selv sørge for å tettet det enormet hullet du har i sjelen. Ikke forvente at skal hele deg. Ta ansvar for ditt eget liv. Ikke legg dette ansvaret på andre. 

Anonymkode: 90a67...42c

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (4 timer siden):

Det er trist hvordan mennesker har blitt. Vi er alle så egoistiske, og det smitter over på barna.

I går gikk jeg en tur, og to små barn kom syklende forbi meg med moren sin et stykke bak. De stoppet en plass og da jeg gikk forbi sa jeg tydelig "hei" og smilte. De kikket ikke på meg engang og svarte heller ikke. Jeg tenkte "de er sikkert lært opp til at fremmede er farlige".

Det virker som om alle er i sin egen lille verden i dagens samfunn. De færreste bryr seg om andre enn seg selv og den aller nærmeste kjernen. Og barna av dagens sære foreldre blir minst like sære.

Ikke gjør dette til en snever «folk i dag altså!/alt var bedre før»-greie. Det ts snakker om er eksistensielt, og tidløst.

Anonymkode: 1e7f2...454

[AnonymBruker]

 

Enhver står ensom på jordens hjerte

gjennomboret av en solstråle,

og plutselig er det aften.

(Salvatore Quasimodo)

Anonymkode: 1e7f2...454

[AnonymBruker]

Dette er nok veldig individuelt hvordan det oppleves og som du sier er det kanskje en slags traumerespons hos deg som gjør at du føler deg sårbar på denne måten. 

Jeg har ikke noe behov for å bli ‘heiet’ på av noen. Føler meg bare glad som har folk i livet jeg trives rundt og har stor forståelse for at alle har sine liv og ikke alltid husker hva som foregår i mitt. Går du i noe form for terapi?

Anonymkode: 0991f...7f0

[AnonymBruker]

Vi er jo alene. Vi fødes og vi dør. Alle har nok med sitt og har ikke tid eller overskudd til andre. Sånn er det i dagens samfunn. 

Anonymkode: b5149...98b

[AnonymBruker]

Jeg klikket også inn pga tittelen fordi den har noe for seg - det er ofte slik at folk flest er opptatt med seg og sitt helt til de skjølnner at det er noe alvårlig galt hos den andre, gjerne psykisk - da kommer de og skal fortelle deg at livet er bra, det er verdt alt osv og da ramler superlativene inn på hvor glad man skal være man har et liv osv og at man selv har ansvar for det, og ikke minst at ingen kan leve for deg.. Du må selv ønske det, vill og ta tak bla bla bla. 

Hvis man i tillegg har selvfokuserte venner og familie kan man noen ganger i enkelte situasjoner føle seg ganske så alene selv om man kanskje ikke er det på det jevne. Hverdagen for mange er ganske så overfladisk, det handler mest om å komme gjnnom dagen for veldig mange og når man er i mål kollapser man liksom litt og har ikke overskudd eller energi til alle de andre rundt seg som man kanskje vet har det litt tungt, man teker på dem men man glemmer være tilstede fordi man har nok med seg selv. 

Det er ikke at de IKKE bryr seg, de bryr seg bare mer om seg og sitt. 

Du er superflink TS som står i den krisen du opplever og klarer løse utfordringer som kommer, og jeg er glad for å lese at du ser det selv! Også om du ikke får god tilbakemelding fra andre på dette! Bra jobba! 

Anonymkode: 4c73b...807

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

 

Enhver står ensom på jordens hjerte

gjennomboret av en solstråle,

og plutselig er det aften.

(Salvatore Quasimodo)

Anonymkode: 1e7f2...454

Fantastisk sitat! 😍

Vi kan jobbe livet av oss med å bygge masse venner, fancy jobb, stilig hus, barn, partner, stort nettverk, men når alt kommer til alt så er vi alene. Det er fint å tenke på. 

Anonymkode: 7b663...2ce

[AnonymBruker]

Noen forventer for mye av folk rundt også. Hadde en venn i mange år som slet psykisk. Han var verdens største offer og alt dreide seg om ham. Etter ti år var jeg lei og utslitt og sa takk for meg. Jeg sier ikkke at du er slik TS. Men folk har ofte nok med seg selv og sine aller nærmeste. Betyr ikke at de ikke bryr seg, men ja, vi må tåle å stå alene i mye. Dessverre.

Anonymkode: 9c1d9...5e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Noen forventer for mye av folk rundt også. Hadde en venn i mange år som slet psykisk. Han var verdens største offer og alt dreide seg om ham. Etter ti år var jeg lei og utslitt og sa takk for meg. Jeg sier ikkke at du er slik TS. Men folk har ofte nok med seg selv og sine aller nærmeste. Betyr ikke at de ikke bryr seg, men ja, vi må tåle å stå alene i mye. Dessverre.

Anonymkode: 9c1d9...5e7

Ja, jeg tror det stemmer. Og jeg sliter med å avgjøre om det gjelder meg. Har jeg venner som ikke stiller opp/er gode, eller er det at det er "såret mitt som snakker". 

Folk sier hele tiden at en skal strekke ut en hånd. Og når en gjør det, så er det begrenset hvilken støtte en får. Jeg tror det jeg delvis sliter med er hvor alene det er "meningen" en skal være. 

I utgangspunktet tenkte jeg ikke at dette handlet om at "ting var bedre før", men har det alltid vært sånn at folk har nok med seg selv? Jeg tror det må være noe med det moderne samfunnet. Vi har institusjonalisert støtten så mye at vi ikke orker bry oss med hverandre privat. Samtidig tror jeg folk holdt enda mer på lidelsene sine for seg selv i "gamle dager". 

Ofte har jeg mer støtte i forum og digitalt enn mine virkelige relasjoner. Det er kanskje litt rart? Og da tenker jeg det er meg det er feil med, eller er det rett og slett at så alene er man? 

Anonymkode: 1f7c8...da6