Barndommen på 80-90 tallet. Var dette vanlig?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Inspirert av en annen tråd her inne. Jeg opplevde: 

- bli låst inne på rommet ved trass anfall fra jeg var 2-3 år. Gråt alene mye. Men det skapte også mye sinne i meg. Ingen hjelp til å regulere eller forstå følelsene mine. 
 

- ris på rumpa når jeg var 1-3 år ca om jeg ikke var lydig. 
 

- kald og distansert mor og en oppfarende far som kunne bli skremmende sint. 
 

- trusler om at barnevernet kom og hentet meg snart om jeg ikke gjorde ditt eller datt.. (spiste opp maten på tallerkenen, spiste fisk osv. ) 

- følte meg ansvarlig for å passe på at mamma ikke fikk «anfall» som var at hun grein og lå i sengen hele dagen pga noe som utløste det. Som jeg nå i voksen alder ser på som en voldom reaksjon over småting. 
 

Anonymkode: 473d3...a3c

Nei dette du skildrer her er en voldelig oppvekst. Det var ikke normalen i de fleste hjem på 80 og 90 tallet. Hvordan går det med deg i dag?

Anonymkode: c432d...04d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er dette det nye her inne? Ramse opp masse barnemishandling og spørre om det var vanlig i attenhundreogpilogbue?

 

Nei. Barnemishandling har aldri vært vanlig. 

Anonymkode: 16c1d...a2f

Jo ris på rumpa og ørefik var vanlig så kort tid tilbake som 70 og 80 tallet. Det skjedde med relativt mange selv om detIkke skjedde med alle. Inkl meg selv. Men siden jeg hadde trygge og gode foreldre sånn ellers utenom disse episodene så har jeg ikke vært preget av det.

Det litt fascinerende er at svært mange foreldre som gjorde sånn, har fortrengt det selv. Jeg er ikke alene om å ha foreldre som benekter at de kan ha fjor noe sånn når jeg har konfrontert dem med det i voksen alder.

Anonymkode: c432d...04d

[AnonymBruker]

Nei. Det er ikke representativt. 82-modell. Og skal jeg kritisere foreldrene mine for noe, er det at de vat litt lite involvert. Jeg husker somre da jeg og broren min ble parkert hos besteforeldre mens de dro på ferie alene. Vi gikk eller syklet alltid til skolen (som lå 5 km unna) fra 1.klasse. Jeg og venninnene mine overnattet på hytta da vi var 11. Laget mat selv. 

Det ga meg masse autonomi og vi ble selvfølgelig veldig "scrappy" og selvdrevne, men tenker ofte "hva holdt de på med??". Det gjenspeiler det jeg hører fra andre. 

Det du opplevde er mer uttalt omsorgssvikt. 

Anonymkode: 24354...acf

[GMT800]

Ble jevnlig truet med spesialskole, pålagt å legge meg tidlig og sendt på rommet. Det var nok ganske vanlig og ikke akkurat traumatisk. 81-modell.

[AnonymBruker]

Født i 92. Fikk ris på rumpa, pappa var en ekstrem autoritær mann jeg fryktet. Mamma var mye sliten og deprimert og jeg følte alltid det var min skyld om hun var lei seg eller sliten. 
 

Pappa har bedt masse om unnskyldning og vi har et veldig godt forhold i dag. De er kristen konservative og er også vokst opp enda strengere enn meg. Også har de skjønt mer og mer med åra heldigvis.

Anonymkode: 843fc...8a8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Nei dette du skildrer her er en voldelig oppvekst. Det var ikke normalen i de fleste hjem på 80 og 90 tallet. Hvordan går det med deg i dag?

Anonymkode: c432d...04d

Ikke sånn kjempe bra. Jeg har slitt i mange år med å takle «livet». Men går i behandling nå og det er faktisk litt lettelse å høre folk si det ikke var normalt eller vanlig. Fordi da får jeg bekreftet at jeg ikke er gal som bærer så mye spor med meg nå i voksen alder. En bekreftelse på at ja jeg har jobbet i motbakke med baggasje, jeg er ikke bare lat. 

Anonymkode: 473d3...a3c

[AnonymBruker]

Ikke vanlig på 70-tallet heller.

Anonymkode: b31ae...a86

[Guttemamma2023]

Er nok ikke vanlig, men husker godt romarresten (Ble også glemt der og turte ikke å banke på døra). Pepper/såpe på tunga ved banning og «vanlig husarrest». Født tidlig 90 tall. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Inspirert av en annen tråd her inne. Jeg opplevde: 

- bli låst inne på rommet ved trass anfall fra jeg var 2-3 år. Gråt alene mye. Men det skapte også mye sinne i meg. Ingen hjelp til å regulere eller forstå følelsene mine. 

- ris på rumpa når jeg var 1-3 år ca om jeg ikke var lydig. 
 

- kald og distansert mor og en oppfarende far som kunne bli skremmende sint. 
 

- trusler om at barnevernet kom og hentet meg snart om jeg ikke gjorde ditt eller datt.. (spiste opp maten på tallerkenen, spiste fisk osv. ) 

- følte meg ansvarlig for å passe på at mamma ikke fikk «anfall» som var at hun grein og lå i sengen hele dagen pga noe som utløste det. Som jeg nå i voksen alder ser på som en voldom reaksjon over småting. 
 

Anonymkode: 473d3...a3c

Huff, dette hørtes ikke bra ut. Håper ikke dette har ført til store problemer for deg i voksen alder?
Født i 1980 her og det du skriver høres bare trist ut.

Anonymkode: 2db7e...9ef

[AnonymBruker]

Nei, hvorfor skulle de det? 

Anonymkode: 511d1...cfe

[tussi84]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Inspirert av en annen tråd her inne. Jeg opplevde: 

- bli låst inne på rommet ved trass anfall fra jeg var 2-3 år. Gråt alene mye. Men det skapte også mye sinne i meg. Ingen hjelp til å regulere eller forstå følelsene mine. 
 

- ris på rumpa når jeg var 1-3 år ca om jeg ikke var lydig. 
 

- kald og distansert mor og en oppfarende far som kunne bli skremmende sint. 
 

- trusler om at barnevernet kom og hentet meg snart om jeg ikke gjorde ditt eller datt.. (spiste opp maten på tallerkenen, spiste fisk osv. ) 

- følte meg ansvarlig for å passe på at mamma ikke fikk «anfall» som var at hun grein og lå i sengen hele dagen pga noe som utløste det. Som jeg nå i voksen alder ser på som en voldom reaksjon over småting. 
 

Anonymkode: 473d3...a3c

Var ikke så veldig vanlig. Jeg ble riktignok sendt på rommet flere ganger hvis jeg ikke oppførte meg/hørte ikke etter, men døra ble aldri låst. Jeg måtte dermed sitte der inne med følelsene mine, selv om jeg gråt eller var sint. Kunne komme ut igjen når jeg var blitt rolig, men følelsene måtte jeg jo håndtere selv på et vis.

Når det gjelder ris så husker jeg at jeg ble truet med ris noen ganger som veldig liten, og jeg fikk vel ris et par ganger uten å tatt noe skade av det i ettertid. Jeg tror derimot at de fleste foreldre på 80 og 90 tallet ikke gav ris på rompa til ungene lenger.

Når det gjelder barnevernet så fikk vi barns gnidd inn at barnevernet måtte vi ikke snakke med. De tok barn vekk fra mammaen og pappaen sin. Den setningen lå i bakhodet mitt den dagen jeg bare for noen år siden trengte hjelp av bv Når det kom til egne barn. Jeg trodde at selv den minste kontakt med bv betydde at da kommer dem og tar ungene fra meg. Det har aldri vært snakk om noen omsorgsovertakelse.. De har heller hjulpet meg til å bli en enda bedre omsorgsperson, og gitt oss foreldre veiledning og hjelp iht diagnose hos eldste. 

Når jeg derimot ser tilbake på det hele så tror jeg nok at faren min absolutt hadde hatt godt av veiledning fra bv da jeg var barn så han kunne værtroligere. . Han ble ofte sint og brølte ut for lite. Jeg Ble Redd når det hendte. Og fortsatt som voksen er jeg redd på en måte.  Jeg tror derimot ikke at han ville syntes at det var nødvendig, fordi han har aldri feil i sine øyne.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Oj, tror du ville fått sjokk, gitt. Gjelder forhåpentligvis ikke flertallet, men at det forekom og fortsatt forekommer barnemishandling hos flere barn i hver skoleklasse tror jeg nok dessverre. 

Anonymkode: 45035...4df

Spørsmålet var om det er vanlig, og vedkommende svarte at det ikke er vanlig/normalt. Det påstås jo ikke at det ikke forekommer. Du vet vel forskjell på vanlig/normalt og at noe forekommer?

Anonymkode: aa257...241

[Gaia]

 

- bli låst inne på rommet ved trass anfall fra jeg var 2-3 år. Gråt alene mye. Men det skapte også mye sinne i meg. Ingen hjelp til å regulere eller forstå følelsene mine. 
Nei. Men jeg ble låst inne i kjelleren til en onkel av meg en gang da jeg ble sint på ei jente som ikke ville la meg få ha den nye dukken min i fred. ALdri låst inne av foreldrene mine. 
 

- ris på rumpa når jeg var 1-3 år ca om jeg ikke var lydig. 

Nei.
 

- kald og distansert mor og en oppfarende far som kunne bli skremmende sint. 
Pappa kunne bli veldig sint, men da var det en grunn til det. Moren din må ha vært psykisk syk. 

- trusler om at barnevernet kom og hentet meg snart om jeg ikke gjorde ditt eller datt.. (spiste opp maten på tallerkenen, spiste fisk osv. ) 
Nei. 

- følte meg ansvarlig for å passe på at mamma ikke fikk «anfall» som var at hun grein og lå i sengen hele dagen pga noe som utløste det. Som jeg nå i voksen alder ser på som en voldom reaksjon over småting. 
Nei. Moren din må åpenbart ha vært psykisk syk på den tiden. 

 

[Stor pike]

Nei, dette var nok i overkant. (Født på slutten av 60-tallet) Men har fått vasket munnen med såpe, jeg bannet som en bryggesjauer fra jeg var ganske liten. Og det var jeg som truet med å ringe barnevernet når jeg ikke fikk det som jeg ville. Gullungen 😅

[AnonymBruker]

Jeg er født i 90, og husker at klassen snakket om sånt på slutten av barneskolen. Utifra en klasse på 25 var det omtrent halvparten som innimellom fikk en ørefik, og de fleste av disse hadde fått ris da de var mindre. Å bli sendt på rommet for å «roe seg ned» og ikke få opplæring i hvordan håndtere følelser, tror jeg omtrent alle i klassen opplevde. 

Anonymkode: cbbe7...df1

[AnonymBruker]

Trusler fra mor om det meste var vanlig. Fosterhjem, barnevern mm. (Født 83) Har i dag ingen kontakt. Jeg har lært forskjell på foreldre som er genuint glad i deg og foreldre som kun gjør hva de skal iht normale normer... lærte det via mine partnere og deres foreldre. 

Anonymkode: 5e7f7...15a

[AnonymBruker]

Nei. Det å bli låst inne på rommet hadde vært en befrielse. 

Var å bli låst ute her...

Overnatting i grisehuset for å holde varmen sammen  med grisene,tørke meg bak med sagflis etter å ja. 

Dette var på 70/80 tallet. Siste gangen jeg fikk juling av far var da jeg var 17 år. Fortalte det til broren min som var 10 år eldre. Etter det ble det ikke mer straff og juling på meg...

Er bare så vondt å bli slått til blods på et betonggulv.

Har to voksne sønner,har gitt dem mer kos enn ris. Det har fungert veldig bra.

Men de som er psykisk syke både slår og kjefter på både barn og voksne. 

Anonymkode: bec0b...d6d

[AnonymBruker]

Ja, kjenner meg igjen. De har aldri best om unnskyldning for det heller 😢

Anonymkode: 7b386...dfc

[Gaia]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er født i 90, og husker at klassen snakket om sånt på slutten av barneskolen. Utifra en klasse på 25 var det omtrent halvparten som innimellom fikk en ørefik, og de fleste av disse hadde fått ris da de var mindre. Å bli sendt på rommet for å «roe seg ned» og ikke få opplæring i hvordan håndtere følelser, tror jeg omtrent alle i klassen opplevde. 

Anonymkode: cbbe7...df1

I alle dager? Trodde vold mot barn var utryddet på 90-tallet med barnelov og greier, jeg. Ris og ørefik trodde jeg hørte 70- og 80-tallet til. Vet om flere i klassen min som fikk det, men ikke i min familie. Foreldrene våre var vel ikke de beste til å la oss håndtere følelser, slik de fleste er flinke til i dag, men vi ble godt tatt vare på og trøstet når vi trengte det. 

[AnonymBruker]

Ja, kjenner meg godt igjen. Pluss mye roping / skriking / kjefting og følelsen av å ha ansvaret for mammas humør og psykiske helse. Føler med deg. 

Anonymkode: bf75a...bf0