Hvordan skape et livsvarig bånd i voksen alder når man ikke er bundet hverken av felles barn eller felles bosted?

[AnonymBruker]

Vi er kjærester og særboere av praktiske årsaker i flere år til pga barn. (Ingen av oss ønsker å flytte egne barn ut fra nærområdet). Jeg har nok et større behov enn ham for å skape et bånd. Det virker skummelt å ikke ha noe praktisk som holder oss sammen om ting blir utfordrende. Om man bor sammen, har felles barn/økonomi er steget ut større og man er gjerne mer villige til å jobbe seg gjennom problemer som oppstår enn om man "bare" må si at det er slutt og det ikke involverer noen praktiske eller økonomiske problemer. 

Det er mulig at jeg overtenker dette, men dette er første gang jeg har kjæreste etter et langt forhold hvor vi begge var unge og flyttet sammen, giftet oss og fikk barn. Giftemål og barn er utelukket i dette forholdet, og flytting er som sagt ikke aktuelt før om en del år. Det er ukjent farvann for meg å ikke ha denne naturlige progresjonen som sementerer forholdet. 

Anonymkode: 078f4...1d6

[AnonymBruker]

Det er da mange barnløse par der ute i verden, som etablerer forhold som varer. De enten velger å ikke "sementere" forholdet med barn, eller de kan ikke få barn, eller de er likekjønnede og vil ikke adoptere e.l.

Følelser. Det er det som skaper et forhold. Dype følelser og kjærlighet. Man trenger ikke barn for det. Faktisk er barn ofte årsaken til brudd mellom par, fordi de "herper" stemningen og forholdet sånn de første årene. Det er jo utrolig mange par som opplever brudd og går fra hverandre nettopp i småbarnsfasen.

Slikt som det slipper jo barnløse, de har ikke noe sånt som kan ødelegge de gode følelsene og kjærligheten.

Anonymkode: ebf0d...687

[AnonymBruker]

Siste setningen over ble litt feil. Ordet "barnløse" skulle ikke stå der.

"Slikt som det slipper jo de parene som ikke har barn SAMMEN, de har ikke noe sånt som kan ødelegge de gode følelsene og kjærligheten."

Anonymkode: ebf0d...687

[exictence]

Vi er godt voksen, og har ikke barn sammen. Jeg synes det er deilig å bo hver for oss. 

Det som holder oss sammen er at vi liker å være sammen, dra på ferie sammen (barn er voksne), felles interesser. Vi er ofte hos hverandre. Men synes det er deilig å bo for meg selv og være helt for meg selv innimellom.

Mange fine opplevelser sammen skaper et bånd.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Vi er kjærester og særboere av praktiske årsaker i flere år til pga barn. (Ingen av oss ønsker å flytte egne barn ut fra nærområdet). Jeg har nok et større behov enn ham for å skape et bånd. Det virker skummelt å ikke ha noe praktisk som holder oss sammen om ting blir utfordrende. Om man bor sammen, har felles barn/økonomi er steget ut større og man er gjerne mer villige til å jobbe seg gjennom problemer som oppstår enn om man "bare" må si at det er slutt og det ikke involverer noen praktiske eller økonomiske problemer. 

Det er mulig at jeg overtenker dette, men dette er første gang jeg har kjæreste etter et langt forhold hvor vi begge var unge og flyttet sammen, giftet oss og fikk barn. Giftemål og barn er utelukket i dette forholdet, og flytting er som sagt ikke aktuelt før om en del år. Det er ukjent farvann for meg å ikke ha denne naturlige progresjonen som sementerer forholdet. 

Anonymkode: 078f4...1d6

Du overtenker.

Det er vel ikke slik at man skal tvinges til å bli i en relasjon man høyest vil forlate grunnet felles eiendom eller barn. Om noe kan du være sikker på at din partner velger seg for deg hver eneste dag, og aldri fordi hen må.

Jeg skjønner ikke at folk kan slå seg til ro i den situasjonen du beskriver når man vet at så mange tusen drømmer om et annet liv, men blir grunnet økonomi etc.

Elsker å være særboer og jeg elsker at vi står fritt til å gå, men hver dag velger hverandre. Fordi vi vil og ønsker.

Anonymkode: 15d9d...14d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Du overtenker.

Det er vel ikke slik at man skal tvinges til å bli i en relasjon man høyest vil forlate grunnet felles eiendom eller barn. Om noe kan du være sikker på at din partner velger seg for deg hver eneste dag, og aldri fordi hen må.

Jeg skjønner ikke at folk kan slå seg til ro i den situasjonen du beskriver når man vet at så mange tusen drømmer om et annet liv, men blir grunnet økonomi etc.

Elsker å være særboer og jeg elsker at vi står fritt til å gå, men hver dag velger hverandre. Fordi vi vil og ønsker.

Anonymkode: 15d9d...14d

Du har helt rett i at vi må velge hverandre hver dag. I en travel hverdag med mas og kjas er jeg litt redd for at en av oss eller begge ikke har ork til å kjempe når det blir vanskelig om det er enklere å la være. Om det er praktiske implikasjoner i et brudd, gir det kanskje mer motivasjon til å kjempe? Da snakker jeg ikke om de som uansett ikke ønsker å være sammen, men av og til kan det være enklere å bare si farvel uten å kjempe.

Anonymkode: 078f4...1d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Vi er kjærester og særboere av praktiske årsaker i flere år til pga barn. (Ingen av oss ønsker å flytte egne barn ut fra nærområdet). Jeg har nok et større behov enn ham for å skape et bånd. Det virker skummelt å ikke ha noe praktisk som holder oss sammen om ting blir utfordrende. Om man bor sammen, har felles barn/økonomi er steget ut større og man er gjerne mer villige til å jobbe seg gjennom problemer som oppstår enn om man "bare" må si at det er slutt og det ikke involverer noen praktiske eller økonomiske problemer. 

Det er mulig at jeg overtenker dette, men dette er første gang jeg har kjæreste etter et langt forhold hvor vi begge var unge og flyttet sammen, giftet oss og fikk barn. Giftemål og barn er utelukket i dette forholdet, og flytting er som sagt ikke aktuelt før om en del år. Det er ukjent farvann for meg å ikke ha denne naturlige progresjonen som sementerer forholdet. 

Anonymkode: 078f4...1d6

Jeg er i samme situasjon som deg. Har slitt med å stole på at han er der og har kommet til at det antagelig er fordi vi ikke bor sammen. I tidligere forhold har vi flyttet fort sammen. Det hjalp litt at jeg klarte å bli bevisst på dette. I tillegg jobber jeg med å snakke meg selv til fornuft og prøve å ikke stresse meg opp. Jeg vet at vi er glad i hverandre og at vi strekker oss for hverandre, jeg støtter meg på det. Garantier har man uansett ikke.

Anonymkode: 1cecf...3e6

[MizzVic]

I og med at dere begge er bevis på at verken barn eller felles bolig holder noen sammen, ser jeg ikke problemet.

Vær glad du har luksusen til å kunne forlate mannen mye lettere, enn å måtte fordele en masse.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har helt rett i at vi må velge hverandre hver dag. I en travel hverdag med mas og kjas er jeg litt redd for at en av oss eller begge ikke har ork til å kjempe når det blir vanskelig om det er enklere å la være. Om det er praktiske implikasjoner i et brudd, gir det kanskje mer motivasjon til å kjempe? Da snakker jeg ikke om de som uansett ikke ønsker å være sammen, men av og til kan det være enklere å bare si farvel uten å kjempe.

Anonymkode: 078f4...1d6

Men hvis man ikke ønsker å kjempe, så vil man jo ikke lenger være i relasjonen. Om man ikke vil kjempe for relasjonen, så blir man jo fordi man MÅ ellers. Da er man jo tilbake på samme problemstilling.

Når man ikke ønsker å kjempe, hva er igjen av forholdet da?

Anonymkode: 15d9d...14d

[AnonymBruker]

Jeg og kjæresten var særboere i 12 år, og så flyttet jeg inn til han og hans tenåringsjente.

Jeg trodde det skulle bli så romantisk å kunne sove sammen hver natt og våkne opp sammen, men jeg flyttet rett inn i deres kjas og mas, og jeg angret etter et par måneder at jeg ikke hadde beholdt leiligheten.

Forholdet gikk skeis og gnisten forsvant.

Anonymkode: 9f4cf...cbd

[AnonymBruker]

Men ønsker mat at det er det praktiske som skal holde en sammen? 

Anonymkode: d6c35...020

[Trolltunge]

Eneste du kan skape et livsvarig bånd til er dine barn. Som du allerede har erfart, siden du har vært i forhold før, er det ingenting som kan skape et livsvarig bånd, uansett intensjoner og motivasjon. 

Det man kan og må gjøre er å skape et bånd som man så vedlikeholder gjennom årene. Det vedlikeholdet er ferskvare til enhver tid, uansett. Klarer man dette jevnt over over år kan relasjonen bli livsvarig. Det er imidlertid ingen måte å "bestille" livsvarig på. Man må bare sørge for at det er verdt å være i, for begge, år etter år. 

[AnonymBruker]

Samme her, men vi bor sammen.

Jeg har barn, han ikke. Vi er i slutten av 40 årene. 

Vi begynte tidlig med fellesprosjekter og det viste seg at vi "jobbet" godt i lag i tillegg til å være kjærester. 

Jeg og han har vært litt stresset når et prosjekt er blitt ferdig og hva skal vi gjøre nå liksom. Men så dukker det opp noe og vi er i gang igjen. 

Og jeg har spurt meg selv mange ganger: hva holder meg her, hvorfor er vi sammen. Så ser jeg på han og vil bare være sammen med han. Uansett. Jeg er komt hjem. Og så lenge jeg får den følelsen,så tenker jeg det er nok.

Vi har selvfølgelig møtt på noen bumper i veien, men vi snakker om det og snakker det ferdig, finner løsninger og er veldig motivert for dette forholdet.

 

Anonymkode: 92ff8...55c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi er kjærester og særboere av praktiske årsaker i flere år til pga barn. (Ingen av oss ønsker å flytte egne barn ut fra nærområdet). Jeg har nok et større behov enn ham for å skape et bånd. Det virker skummelt å ikke ha noe praktisk som holder oss sammen om ting blir utfordrende. Om man bor sammen, har felles barn/økonomi er steget ut større og man er gjerne mer villige til å jobbe seg gjennom problemer som oppstår enn om man "bare" må si at det er slutt og det ikke involverer noen praktiske eller økonomiske problemer. 

Det er mulig at jeg overtenker dette, men dette er første gang jeg har kjæreste etter et langt forhold hvor vi begge var unge og flyttet sammen, giftet oss og fikk barn. Giftemål og barn er utelukket i dette forholdet, og flytting er som sagt ikke aktuelt før om en del år. Det er ukjent farvann for meg å ikke ha denne naturlige progresjonen som sementerer forholdet. 

Anonymkode: 078f4...1d6

Vi har nøyaktig samme forhold. Men jeg flyttet til partners nærmiljø, vi bor like ved hverandre. Men jeg ønsket å være særboer fordi jeg absolutt ikke ønsker å bo sammen med andre sine barn og husdyr. Og ville at mitt barn skulle få sitt eget hjem uten andre enn meg og barnet.

Vi møtes med barn ofte og ferierer sammen. Så vi er ikke klinisk separerte enheter og barna anser hverandre som søsken. Vi deler på fritidsbolig (ikke økonomisk men bruk og arbeid) og gjør alt av arbeid hos hverandre sammen.

Men partner kunne nok helst ønske vi var samboere ettersom min partner savner den daglige rutinen sammen. Men i lengden tror jeg dette er en sunn og fin ordning for oss. Jeg elsker å kunne dra hjem til meg selv, uten andre folk og dyr og kaos.

Når vi blir gamle (gitt at vi blir det) kan vi vurdere samboerskap når ingen barn eller dyr bor med noen av oss lenger.

Anonymkode: 0fcfb...bc4

[exictence]

Ts, det er altså så deilig å kunne bo for seg selv. Samtidig å ha en kjæreste som man kan være med når det passer. Nyt det.

Jeg må innrømme at jeg har vært inne på tanken om å bo med min kjæreste. Det er økonomisk mye billigere, og tenker det hadde vært koselig.

Men altså, jeg har det så godt alene her jeg bor. Jeg har ansvar over mitt og gjør det som passer meg her. Spiser det jeg selv velger. Har mine rutiner og liker å ha tingene på plass på min måte.

Han styrer og gjør som han vil hos seg, og jeg hos meg. Det er en god følelse.