Noen flere som er skilt, men prøver å beholde familien med eksen?

[AnonymBruker]

Kanskje en litt rar overskrift, men jeg føler det er så mange som hater eksen sin. Sikkert en grunn til at det ble slutt. 

Er det noen flere som har måttet gjøre det slutt med fremdeles elsker barnas andre forelder (som en venn), og har klart å bevare familien selv om man bor sammen og ikke er kjærester lengre?

Jeg har det sånn, og tenker det ofte har med grunnen til at man ble skilt å gjøre. 

Barnas far har alvorlig psykisk sykdom og rusavhengighet og var innlagt flere år etter at vi gjorde det slutt. Det er 4 år siden det ble slutt. Jeg har en ny kjæreste nå, men vi har ikke tenkt å flytte sammen. 

Jeg kjenner at jeg er utrolig glad i eksen. Han er nå blitt friskere og har vært rusfri lenge. Etter flere år med innleggelse, psykose og overmedisinering, hvor han nærmest har vært en zombie, er han nå tilbake til den gode gamle seg. Vi har vært venner hele tiden og jeg har lagt mye til rette for at barna skulle få et forhold til ham, i beskyttede rammer. De bor 100% hos meg. Men vi finner på ting som en familie flere ganger i uka. Har vært på korte turer sammen også. Barna elsker når vi er sammen alle sammen og jeg kjenner meg skikkelig trygg og god sammen med ham. Han er fortsatt min nærmeste familie, og et fantastisk menneske. Utrolig glad for at barna har en far som elsker dem så høyt og for at vi kan være venner på den måten. 

Av og til sørger jeg over at sykdommen hans kom og ødela alt. Vi var en så utrolig god match, det er vi fortsatt, men som venner. Jeg er ikke tiltrukket av ham, han er mer som en bror nå. Jeg kunne heller aldri tenke å bo med ham. Han sliter med alt som heter husarbeid, og barna er ikke hjemme hos ham. Han får oppfølging av kommunen. Men at han har så lav "funksjon" merker ikke vi noe til, da vi bare møter ham noen timer av gangen, hjemme hos meg. 

Min nye kjæreste er heldigvis ikke sjalu. Men jeg lurer på om det er noen flere som er så innmari glad i eksen sin som meg, hvor det ble slutt f.eks. pga psykisk sykdom eller andre ting (hvis den ene har vært utro eller slem mot hverandre, så skjønner jeg at det er vanskelig å være venner.)

Anonymkode: 263ee...18c

[AnonymBruker]

Vi har det mye likt. Slutt pga psyksisk sykdom og tre barn under 15 år. Fantastisk fin partner og pappa når han er frisk, men har ikke boevne, selvinnsikt eller overskudd til å være en trygg, forutsigbar og god pappa og samboer når han er syk (bipolar).

Besteforeldre på begge sider samarbeider godt, og treffes ofte sammen med ungene. Jeg og pappaen er gode venner og jeg har hele veien vært klar på at det er viktig at barna har et godt forhold til far, i friske perioder. Når pappa er syk, blokkeres telefonnr hos barna og jeg overtar dialogen. Sånn må det være. Jeg har ny kjæreste og er særboer.

I sommer skal vi, forhåpentlig vis, på ferie sammen, hele storfamilien ♥️

Anonymkode: e5fe1...e35

[AnonymBruker]

Nå er deres situasjon spesiell pga. hans helse. Men ellers synes jeg konstellasjonen der man fremdeles leker kjernefamilie med eksen er merkelig. Å tviholde på noe man ville ut av gir ingen  mening for meg. Spesielt ikke dersom man skulle finne ny partner man har det flott med (samboer eller ei).

Barn tar ikke skade av forandring. 

Har erfaringer med den type konstellasjon både som barn, tilskuer og ny kjæreste. Og det virker som noe man gjør hovedsaklig for den ene voksne som stille insisterer på det, fremfor for barna som ofte lider under det. Men de sier ikke noe. Man påstår at "man gjør det for barna".

Når det brytes opp så vises det hvem det virkelig var for.

Anonymkode: 03074...024

[AnonymBruker]

Har det slik, vi har vært på ferier sammen som storfamilie og feier jul sammen selv om barna nå er voksne og har egne barn. Man slutter ikke være medmenneske selv om man slutter være kjærester. For meg har vet vært viktig at vi samarbeider godt om barna først og som venner etterpå om det er mulig. 

Anonymkode: 24ffb...4ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå er deres situasjon spesiell pga. hans helse. Men ellers synes jeg konstellasjonen der man fremdeles leker kjernefamilie med eksen er merkelig. Å tviholde på noe man ville ut av gir ingen  mening for meg. Spesielt ikke dersom man skulle finne ny partner man har det flott med (samboer eller ei).

Barn tar ikke skade av forandring. 

Har erfaringer med den type konstellasjon både som barn, tilskuer og ny kjæreste. Og det virker som noe man gjør hovedsaklig for den ene voksne som stille insisterer på det, fremfor for barna som ofte lider under det. Men de sier ikke noe. Man påstår at "man gjør det for barna".

Når det brytes opp så vises det hvem det virkelig var for.

Anonymkode: 03074...024

Ja, er egentlig enig. Sånne forhold der man fortsetter å gjøre ting sammen som "kjernefamilie" lenge etter det ble slutt, virker på meg som litt krampaktig, der noen ønsker å få både i pose og sekk. 

Jeg hadde aldri kunnet være sammen med en person som fremdeles hadde så nært forhold til eksen at de feiret høytider og tilbrakte ferier sammen. 

Anonymkode: 3f115...317

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det først og fremst står i veien for at begge parter går ordentlig videre med livet. Du sier at din nye partner «heldigvis ikke er sjalu», men jeg tenker at man ikke trenger å være sjalu for å oppfatte det som problematisk. Jeg hadde ikke gått inn i et forhold med en mann som hadde en slik relasjon til eksen, at de fungerte som en «kjernefamilie». Det handler litt om at en livspartner skal være din nærmeste, og den du bruker tid og ressurser på. Hvis din nye mann hadde blitt med eksen og barna på disse turene, hadde det vært greit for alle parter?

Det andre er at barna kan opprettholde et håp om at dere blir sammen igjen. Barn kan dessverre tenke dette ganske lenge selv om de ikke for direkte uttrykk for det. Det hadde vi et eksempel på i nær familie.

Anonymkode: 499f5...ae6

[AnonymBruker]

fantastisk for barna at dere kan ha det sånn. har det også veldig enkelt med eksen/faren til sønnen min. vi er ikke bestevenner, men vi samarbeider veldig godt, hjelper hverandre med ting, og familiene våre har også god kontakt.

 

hver sommer blir jeg og moren min og sønnen min invitert til hytta til eks-svigers, altså min sønns besteforeldre. eksen min er ikke der, det hadde nok kanskje føltes rart. det er 6 år siden det ble slutt, i starten var det vanskelig, men vi oppførte oss som voksne og kom oss gjennom det. bor i nærheten av hverandre, og sønnen vår løper mellom husene som han vil (bor annenhver uke). begge har nye partnere, ingen av dem har noen problemer med dette. vi ville dog ikke reist på ferie sammen, det ville blitt rart.

Anonymkode: f83c4...f41

[AnonymBruker]

Jeg er veldig nær far til mine eldste barn. Han og kjæresten er en naturlig del av vår familie. Min mann og han har et veldig godt forhold og har egne ting de gjør sammen, som kompiser. De bruker også å passe de yngste barna, så jeg og mannen får litt tid sammen alene innimellom. Jeg ville gjort det samme for han, hvis han hadde fått flere barn. Istedenfor hjelper vi de med andre praktiske ting. Vi drar på ferier i lag, feirer alle høytider og bursdager osv sammen. Men det handler kanskje om at vi var venner lenge før vi forsøkte et forhold, og gikk tilbake til det vennskapet da vi ikke fungerte i lag som par. Det gikk også noen år før noen av oss etablerte seg på nytt. Det var ingen dramatikk eller såre følelser. Det ble kanskje også naturlig å være nært fordi vi ønsket at barna skulle slippe å pendle flere timer mellom to hjem, så da flyttet vi voksne på oss istedenfor. Det krevde mye samarbeid og godvilje å få til. Og dette var en ordning nye partnere ble informert om og fikk tydelig beskjed om at kom til å fortsette. Det ble litt sånn take it or leave it, men vi begge kom fra hjem med stygge skilsmisser og dårlig samarbeid, og begge var innstilt på at våre barn ikke skulle ha det sånn. Det ville ikke vært aktuelt for meg å ha en partner som ikke støttet oss i dette. Min mann var og er så trygg på både seg selv og oss, i tillegg til at han er veldig familieorientert, at det aldri var et spørsmål for han. Jeg hadde barn, de barna hadde en far og han skulle selvfølgelig være en naturlig del av hjemmet vårt. Andre har selvfølgelig prøvd å kommentere ting, men det har ingen betydning. Nå er barna på videregående, og vi kommer fortsatt til å være en familie på vår måte. Og barna er nå blitt så store at de sier at de er glade for den litt merkelige, men veldig sammensveisete og velfungerende familien vi er. 

Anonymkode: 29da5...2e8

[AnonymBruker]

Jeg elsket han (eks og barnefar til flere felles barn) som en bror og han var viktig for meg og en stor del av hverdagen min selv etter vi gikk hvert til vårt. Jeg snakker i fortids-form fordi han dessverre ikke er blandt oss lengre. ❤️ Godt å høre om hvordan dere går overens ts, du er en storsinnet mamma og jeg heier på dere 

Anonymkode: dace2...99a