Når tro hindrer en framtid sammen

[AnonymBruker]

Sårt og ferskt tema for meg, og jeg ønsker kun respektfulle svar og tilbakemeldinger.

 

Nå sitter jeg her alene igjen, etter et brudd med en helt fantastisk person. Min opplevelse har vært en myk, stille og sakte brennende kjærlighet mellom oss. Vi har hatt en dyp kontakt, tillit nok til å være åpen om alt, og jeg har for første gang opplevd å bli møtt på mine behov med trygghet, stødighet og et genuint ønske om forståelse. Vi har hatt mange gode og nære samtaler om ønsker for fremtiden, verdier vi lever etter, kommunikasjon, og hva et voksent forhold er for oss. Vi har mye til felles, og trives godt i hverandres selskap. Jeg har opplevd mange korrigerende opplevelser med denne personen, som har reparert noe som hang igjen fra både barndom og tidligere forhold. 
 

Og så kunne det jo ikke være så enkelt som at dette var nok… Jeg anser meg selv som ikke-religiøs. Ateist. Jeg er ikke overbevist om at det finnes noen gud/guder, samtidig som jeg er åpen for spirituelle opplevelser dersom de skulle vise seg å være sann. Min nåværende eks er religiøs, og kommer fra en familie og kultur der religion og tro ofte former livet og livsformen. Vi har vært åpen om dette for hverandre hele tiden, og min opplevelse har vært at religion ikke stod i veien for en fremtid sammen. 
 

Nå har ting endret seg, og kjæresten min har valgt religionen foran oss. Det har vært et vanskelig valg, og vedkommende har brukt mye tid på å søke råd og veiledning hos seg selv og andre, før vi hadde vår samtale. 

Det jeg sliter med å forstå er makten religion har i et menneskes liv, og hvor svart-hvitt tolkningen er. Når alt annet klaffer, og man lever etter samme verdigrunnlag, etikk og moral - hvorfor har det da betydning om man tilber høyere makter eller ikke? De fleste religioner forkynner kjærlighet, men hvordan kan de forsvare å skille par som lever i en sunn kjærlighet kun i troens navn? 
 

Jeg er fullt klar over at dette er et element jeg ikke kjenner til da jeg aldri har levd i tro på en gud eller fulgt reglene i en religion. Og dette gjør meg kanskje naiv og uforstående i møte med et slikt dilemma. Men jeg forstår altså ikke at det kan forsvare å avslutte et forhold og en relasjon som av oss begge har blitt beskrevet som det beste vi har opplevd… 

 

Har noen opplevd noe liknende før? Eller kan dele litt innsikt og erfaringer som gjør det lettere å forstå?

Anonymkode: 43894...4fa

[AnonymBruker]

Ikke kjipt ment men en dag vil du nok være glad for det. 

Anonymkode: fa391...a07

[AnonymBruker]

Jeg tenker faktisk at det var bra du kom deg unna hvis dette skal lede til barn og ekteskap. Jeg tror mange muslimske menn endrer seg i det de blir gift eller evt når man får barn. Det er først da du virkelig opplever konfliktene som ligger i forskjellen mellom «oss» og «dem». Kvinnesyn, familieverdier, religionsutøvelse. Er du ateist, er du nok rimelig fri. En konservativ religiøs person er ikke det. Muslimer er i stor grad konservative og aksepterer ikke til eksempel at barnet er homofil, at de drikker på fest eller at jenter kan være med jevnaldrende av begge kjønn når de blir ungdommer. En konservativ religiøs vil ikke akseptere at barnet ikke oppdras i religiøs tro og levesett.

Anonymkode: c326f...690

[Merlin]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Sårt og ferskt tema for meg, og jeg ønsker kun respektfulle svar og tilbakemeldinger.

 

Nå sitter jeg her alene igjen, etter et brudd med en helt fantastisk person. Min opplevelse har vært en myk, stille og sakte brennende kjærlighet mellom oss. Vi har hatt en dyp kontakt, tillit nok til å være åpen om alt, og jeg har for første gang opplevd å bli møtt på mine behov med trygghet, stødighet og et genuint ønske om forståelse. Vi har hatt mange gode og nære samtaler om ønsker for fremtiden, verdier vi lever etter, kommunikasjon, og hva et voksent forhold er for oss. Vi har mye til felles, og trives godt i hverandres selskap. Jeg har opplevd mange korrigerende opplevelser med denne personen, som har reparert noe som hang igjen fra både barndom og tidligere forhold. 
 

Og så kunne det jo ikke være så enkelt som at dette var nok… Jeg anser meg selv som ikke-religiøs. Ateist. Jeg er ikke overbevist om at det finnes noen gud/guder, samtidig som jeg er åpen for spirituelle opplevelser dersom de skulle vise seg å være sann. Min nåværende eks er religiøs, og kommer fra en familie og kultur der religion og tro ofte former livet og livsformen. Vi har vært åpen om dette for hverandre hele tiden, og min opplevelse har vært at religion ikke stod i veien for en fremtid sammen. 
 

Nå har ting endret seg, og kjæresten min har valgt religionen foran oss. Det har vært et vanskelig valg, og vedkommende har brukt mye tid på å søke råd og veiledning hos seg selv og andre, før vi hadde vår samtale. 

Det jeg sliter med å forstå er makten religion har i et menneskes liv, og hvor svart-hvitt tolkningen er. Når alt annet klaffer, og man lever etter samme verdigrunnlag, etikk og moral - hvorfor har det da betydning om man tilber høyere makter eller ikke? De fleste religioner forkynner kjærlighet, men hvordan kan de forsvare å skille par som lever i en sunn kjærlighet kun i troens navn? 
 

Jeg er fullt klar over at dette er et element jeg ikke kjenner til da jeg aldri har levd i tro på en gud eller fulgt reglene i en religion. Og dette gjør meg kanskje naiv og uforstående i møte med et slikt dilemma. Men jeg forstår altså ikke at det kan forsvare å avslutte et forhold og en relasjon som av oss begge har blitt beskrevet som det beste vi har opplevd… 

 

Har noen opplevd noe liknende før? Eller kan dele litt innsikt og erfaringer som gjør det lettere å forstå?

Anonymkode: 43894...4fa

Du er reflektert og har satt ord på de problemene mange møter i slike forhold.  Den eneste å kritisere her er din eks kjæreste som lot det gå så langt at du fikk følelser for ham.  Han visste hva han gjorde og visste at du ikke var den rette for ham, kanskje var han ute etter et lett bytte for sex.  Blod er tykkere enn vann og tro betyr alt for mange familier enten man er muslimer eller tilhører de mest konservative på Vestlandet.  Din venn visste at han til slutt ville velge sin familie og den kulturen han kom fra. Du er blitt utnyttet, glem ham !

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Sårt og ferskt tema for meg, og jeg ønsker kun respektfulle svar og tilbakemeldinger.

 

Nå sitter jeg her alene igjen, etter et brudd med en helt fantastisk person. Min opplevelse har vært en myk, stille og sakte brennende kjærlighet mellom oss. Vi har hatt en dyp kontakt, tillit nok til å være åpen om alt, og jeg har for første gang opplevd å bli møtt på mine behov med trygghet, stødighet og et genuint ønske om forståelse. Vi har hatt mange gode og nære samtaler om ønsker for fremtiden, verdier vi lever etter, kommunikasjon, og hva et voksent forhold er for oss. Vi har mye til felles, og trives godt i hverandres selskap. Jeg har opplevd mange korrigerende opplevelser med denne personen, som har reparert noe som hang igjen fra både barndom og tidligere forhold. 
 

Og så kunne det jo ikke være så enkelt som at dette var nok… Jeg anser meg selv som ikke-religiøs. Ateist. Jeg er ikke overbevist om at det finnes noen gud/guder, samtidig som jeg er åpen for spirituelle opplevelser dersom de skulle vise seg å være sann. Min nåværende eks er religiøs, og kommer fra en familie og kultur der religion og tro ofte former livet og livsformen. Vi har vært åpen om dette for hverandre hele tiden, og min opplevelse har vært at religion ikke stod i veien for en fremtid sammen. 
 

Nå har ting endret seg, og kjæresten min har valgt religionen foran oss. Det har vært et vanskelig valg, og vedkommende har brukt mye tid på å søke råd og veiledning hos seg selv og andre, før vi hadde vår samtale. 

Det jeg sliter med å forstå er makten religion har i et menneskes liv, og hvor svart-hvitt tolkningen er. Når alt annet klaffer, og man lever etter samme verdigrunnlag, etikk og moral - hvorfor har det da betydning om man tilber høyere makter eller ikke? De fleste religioner forkynner kjærlighet, men hvordan kan de forsvare å skille par som lever i en sunn kjærlighet kun i troens navn? 
 

Jeg er fullt klar over at dette er et element jeg ikke kjenner til da jeg aldri har levd i tro på en gud eller fulgt reglene i en religion. Og dette gjør meg kanskje naiv og uforstående i møte med et slikt dilemma. Men jeg forstår altså ikke at det kan forsvare å avslutte et forhold og en relasjon som av oss begge har blitt beskrevet som det beste vi har opplevd… 

 

Har noen opplevd noe liknende før? Eller kan dele litt innsikt og erfaringer som gjør det lettere å forstå?

Anonymkode: 43894...4fa

Kjenner et par som har vært gift i over 30 år, hun er religiøs, han er ikke, de har tre barn sammen og har levd et godt liv sammen der de har respektert hverandre, så klart det går an, men en betingelse må være at dere begge er rause og respektfulle mot hverandre og at paret har et genuint ønske om å leve livet sammen.

Anonymkode: 80e9f...9dd

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp i et strengt religiøst (kristent) miljø hvor det er en selvfølge at dersom man ønsker leve helhjertet for Gud, velger man en mann innenfor samme menighet. Det fantes unntak, og disse som ble i menigheten men giftet seg med en utenfor var enten ekstremt sterke personligheter som bidro mye i menigheten og hadde en mann som typ godtok hva enn kona gjorde, og derfor fikk respekt fra menigheten, eller så ble de med partnere «utenfra» sett litt rart på. 
 

Det hjelper ikke hvor mye kjærlighet som forkynnes dersom hele miljøet har fått for seg at DE er de utvalgte, det er DE som har forstått tro og liv rett. Da vil man mest sannsynlig bli så mye frarådet å involvere seg med andre, at man skal være særs sterk mentalt for ikke å bli påvirket av det. 

Anonymkode: a50a9...f35

[AnonymBruker]

Ts her.

Takk for kloke svar. 
Jeg forstår at det kan være for det beste at vi ikke skal være sammen lenger, så lenge jeg er for frihet til å velge og den andre velger å leve mer begrenset. Det er kanskje annerledes i forhold der den troende praktiserer en mer personlig form for tro, og er tilfreds med det. Jeg kjenner folk som lever i slike forhold (både kristne og muslimer som lever sammen med ikke-troende), og som lever lykkelige og fulle liv. 
Det føles derfor skuffende og meningsløst at min ekspartner ikke har funnet en slik vei, og vi ikke kan være et av de parene.  

Anonymkode: 43894...4fa

[AnonymBruker]

Det kommer jo litt an på religionen. Man kan ikke sammenligne streng, konservativ kristendom med Islam, feks. Islam har i sin normale form mer regler både religiøst og sosialt og de ser på anderledestroende som undermennesker, mens selv konservative kristne snakker om nestekjærlighet. 

Derfor er det mye mer krevende å leve et samliv med en praktiserende muslim. 

Jeg vet om par hvor den ene er muslim og den andre ikke, men da har vedkommende et mer avslappet forhold til religionen enn hva so er akseptert og har gått noen kamper innad i familien over det. 

Det er ikke lett å få sånne forhold til å fungere. 

Anonymkode: d78ff...d83

[Merlin]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Det kommer jo litt an på religionen. Man kan ikke sammenligne streng, konservativ kristendom med Islam, feks. Islam har i sin normale form mer regler både religiøst og sosialt og de ser på anderledestroende som undermennesker, mens selv konservative kristne snakker om nestekjærlighet. 

Derfor er det mye mer krevende å leve et samliv med en praktiserende muslim. 

Jeg vet om par hvor den ene er muslim og den andre ikke, men da har vedkommende et mer avslappet forhold til religionen enn hva so er akseptert og har gått noen kamper innad i familien over det. 

Det er ikke lett å få sånne forhold til å fungere. 

Anonymkode: d78ff...d83

Her tar du feil.  Jeg kjenner konservative kristne miljøer godt . Snakk om nestekjærlighet er noe som sjeldent blir omsatt i praksis om man er nødt til å forholde seg til personen som en av sine nære og vedkommende ikke passer inn.  Det samme gjelder i karismatiske miljøer.   Kristne mennesker og kristne miljøer er ikke så varme og inkluderende som mange tror. 

[AnonymBruker]

Ts igjen.

Jeg har også erfaring med at konservativ religion er like begrensende mot dem som ikke følger levesettet/reglene, uavhengig av hvilken religion det er. Det er «oss» mot «dem», og alle som ikke tror «riktig» havner i en form for underverden uansett, og risikerer avvisning/utfrysning fra familie og nettverk. 
 

Så er ikke dette en diskusjon om religionen i seg selv, men heller mer om makten den har over et menneske, som jeg sliter med å forstå. Jeg forstår oppriktig ikke at man velger bort et menneske som aksepterer deg for hele deg, fordi du ikke finner aksept for en slik form for kjærlighet i ditt trossamfunn uten en form for forpliktelse. 
 

Jeg er stolt av å leve autentisk, og selv om det gjør faen så vondt så går jeg med hevet hode da jeg vet at min vilje til å akseptere var der. Det er ikke jeg som fordømmer. Og min partner er velkommen inn i min flokk akkurat som han er. 
Igjen, takk for støtten og delte erfaringer. Det hjelper. 

Anonymkode: 43894...4fa

[AnonymBruker]

Merlin skrev (1 time siden):

Her tar du feil.  Jeg kjenner konservative kristne miljøer godt . Snakk om nestekjærlighet er noe som sjeldent blir omsatt i praksis om man er nødt til å forholde seg til personen som en av sine nære og vedkommende ikke passer inn.  Det samme gjelder i karismatiske miljøer.   Kristne mennesker og kristne miljøer er ikke så varme og inkluderende som mange tror. 

Det er mulig jeg uttalte meg litt upresist her. Folk har en tendens til å sammenligne helt normale muslimske praktiserende med de mest konservative kristne. Det er en feilaktig sammenligning fordi: 1) man kan ikke normalisere vanlige muslimske strenge (og mange) religiøse og sosialkonservative ideer ved å trekke frem en kristenkonservativ fraksjon som er forsvinnende liten i omfang. 2) regler, mellommennesklige verdier osv er ikke like, bare langs en akse av "strenghet" 

Hver gang man snakker om dette, kommer apologister på banen og snakker som de muslimske sosialkonservative praksisene som om de er en ikke-representativ del av den religionen, mens de i virkeligheten utgjør den store majoriteten. Veldig liberale muslimske er i mindretall og de uglesees. Når det gjelder kristendom er det motsatt. Den store majoriteten av kristne er veldig liberale, nesten sekulære og de mest konservative uglesees, slik som uttalt homofobe, miljøer som ikke aksepterer folk "utenifra" osv. 

Muslimer har ofte en "oss mot dem" holdning som både kommer fra krigsretorikken i Islam, men også en opplevelse av å bli undertrykt av verdenssamfunnet. Slikt finner du ikke hos kristne. Der er det utelukkende religiøst forankret. Dette er et av flere eksempler på at man kan ikke sammenligne disse direkte mot hverandre som om de egentlig går ut på det samme. 

Konservative kristne stikker seg også ut, ved at de ikke på noen måte skjuler hvem de er. Du vet hva du går inn i.

Vanlige muslimer forsøker å fremstå som "normale" i det norske samfunnet, fordi de i egne øyne ser seg selv som normale. Men reglene og konservatismen er der, og treffer deg tungt når du blir tilstrekkelig involvert. Jeg tror ikke de gjør dette med overlegg, men det er dette mange jenter opplever, at sosialkonservative krav og meninger om å føye seg etter dem, slår inn etterhvert - ikke fra start. 

Nå skal det sies at jeg ikke har egenerfaring med hverken konservative kristne eller muslimer. Jeg kjenner flere muslimer enn konservative kristne, men jeg kjenner flere moderne kristne enn muslimer. Jeg kjenner også flere eksempler på forhold på tvers av religion og hva slags utfordringer de selv snakker om. 

TS sier, så vidt jeg ser, ingenting om religion her. Det hinter om at det er Islam og at man derfor ikke tør si det høyt. Kristne er vi ikke redde for å kritisere her til lands. Dessuten er den type utfordringer typisk for de som går inn i forhold med en muslim. Men kan godt være det samme for konservative kristne, men da ville man typisk visst om det fra start, fordi de miljøene er mye mer åpne om sine levesett og vi vet mye om kristendommen her til lands, så vi mangler ikke kunnskap om praksisen deres. 

Min konklusjon er at sånne krysskoblinger styrer jeg helst unna. 

Anonymkode: d78ff...d83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

er ikke dette en diskusjon om religionen i seg selv, men heller mer om makten den har over et menneske, som jeg sliter med å forstå. Jeg forstår oppriktig ikke at man velger bort et menneske som aksepterer deg for hele deg, fordi du ikke finner aksept for en slik form for kjærlighet i ditt trossamfunn uten en form for forpliktelse. 

Mest sannsynlig må du legge til det enorme gruppepresset disse utsettes for. Det er ikke lett. Sosialkonservatismen utgjør ofte en større utfordring enn selve religionen. 

Men er veldig enig i at det er synd sånne ting skal hindre folk i å leve ut kjærligheten sin. 

Anonymkode: d78ff...d83

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.7.2025 den 10.30):

Det er ikke jeg som fordømmer. Og min partner er velkommen inn i min flokk akkurat som han er. 

Jo, du fordømmer, pent pakket inn i pompøse, rosenrøde ord.

Hvorfor ikke bare være ærlig med deg selv og partner?

Dog kan du nok trygt slå deg til ro med at du var best, ja.

Anonymkode: 604bb...1ae