Å selge barndomshjemmet til ungene.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du synes veldig sort hvitt. Mistrives i stor enebolig, eller finne lykken som vinbonde i Toscana. 

Jeg tror jeg og flere andre ser på dette som et større bilde, med mange nyanser. 

Anonymkode: 132c4...343

Har ikke sagt et ord om å mistrives i stor enebolig. Og jeg er så langt fra sort hvitt som du kan få det. Har selv stor enebolig innkjøpt året jeg ble 50.

Klart det er nyanser i alt. Alt har sin tid. Men er ikke tiden når barna har etablert seg i egne hjem også en tid for å realisere egne drømmer?

Anonymkode: d4729...a43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.7.2025 den 14.24):

Hvorfor skal det bli vondt for dem at dere flytter? No har ikke vi flyttet fra plassen. Men har solgt barndomshjemmet til fordel for leilighet. Jeg kjenner flere som har flytta fra her når ungene ble voksne. man lever livet for seg selv. Ikke for at det kan være at noen av barna vil ligge over til dere liksom. Det finnes sikkert hotell der eller andre muligheter til overnatting hvis dem vil på hjemmplassen

Anonymkode: dd1e0...142

Jeg hadde syns det var vondt om foreldrene mine flyttet til et annet sted da jeg var student. Har alltid likt å komme hjem i feriene, og være med familie og treffe venner. Være i barndomshjemmet. Det betyr ikke at jeg ikke hadde forstått hvis foreldrene mine ville flytte. Det er deres liv og jeg vil jo at de skal gjøre det de har lyst til. Men hadde nok vært litt tungt ja. Jeg ville ha snakket med de, og evt ventet noen år? (er annerledes nå som jeg er eldre og har fått egen familie). Og hva har du lyst til selv? 

Anonymkode: a9e85...d84

[Juleeees]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette må ha vært veldig traumatisk, eller? Du får det nemlig til å høres sånn ut. 

Anonymkode: 6dafa...712

Ikke traumatisk, men ble en vanskelig relasjon som jeg først føler ble ordentlig reparert da jeg bikka 30. Jeg flytta grunnet skole da jeg var 17, foreldrene mine flytta flere timers reise unna der jeg vokste opp året etter. Spesielt min mor har vært mye sint og uforutsigbar opp igjennom, og er krevende å "gå oppi" over tid. Da de bodde på det stedet jeg vokste opp hadde jeg venner i nærheten og kunne lufte hodet litt eller bare stikke ut på noe. Det var et sentralt sted med god kollektivtransport. Det nye stedet var øde, jeg kjente ikke plassen eller noen der. For jente 18 år er det ikke så altfor trivelig da å være hjemme på to måneders sommerferie fra internatet, selv om jeg både hadde sommerjobb og var på reise med venner... Har aldri følt meg så fanget verken før eller siden.  Jeg har fått ordentlig røtter nå, føler jeg, på mannens hjemsted og hos svigerforeldre mine. Men det tok mange år å komme hit. Heldigvis har jeg verdens beste svigerfamilie ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har ikke sagt et ord om å mistrives i stor enebolig. Og jeg er så langt fra sort hvitt som du kan få det. Har selv stor enebolig innkjøpt året jeg ble 50.

Klart det er nyanser i alt. Alt har sin tid. Men er ikke tiden når barna har etablert seg i egne hjem også en tid for å realisere egne drømmer?

Anonymkode: d4729...a43

Men der er jo den store forskjellen. Dette hjemmet er jo noe nytt for barna dine. Så det er jo et litt merkelig tidspunkt å innfri denne drømmen på. 

For mange av oss har hatt dette store barndomshjemmet så lenge vi kan huske. Og har nå det samme. for egne barn.

Anonymkode: 132c4...343

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Men der er jo den store forskjellen. Dette hjemmet er jo noe nytt for barna dine. Så det er jo et litt merkelig tidspunkt å innfri denne drømmen på. 

For mange av oss har hatt dette store barndomshjemmet så lenge vi kan huske. Og har nå det samme. for egne barn.

Anonymkode: 132c4...343

Eh mine barn bor her også. Det er vårt familiehjem. Vi hadde et annet hus før dette men slo til og kjøpte drømmehuset når vi fikk anledning. Her tror jeg du fantaserer litt.

Anonymkode: d4729...a43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Eh mine barn bor her også. Det er vårt familiehjem. Vi hadde et annet hus før dette men slo til og kjøpte drømmehuset når vi fikk anledning. Her tror jeg du fantaserer litt.

Anonymkode: d4729...a43

Vi diskuterer jo "barndomshjemmet" - eneboligen de har bodd i så lenge de kan huske. Ikke et nytt hjem foreldrene kjøper i godt voksen alder. 

Anonymkode: 132c4...343

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Vi diskuterer jo "barndomshjemmet" - eneboligen de har bodd i så lenge de kan huske. Ikke et nytt hjem foreldrene kjøper i godt voksen alder. 

Anonymkode: 132c4...343

Jeg tror ikke vi er så uenige. Vi kjøpte denne boligen da barna våre gikk på barneskolen og den blir nok oppfattet som barndomshjemmet deres. Eldste syntes det var leit å flytte yngste helt topp. Nå har det gått seg til. Vi flyttet ikke så langt.

Svaret mitt var egentlig ment til deg angående det å mistrives i enebolig. Det gjør jeg ikke.Ser ikke på meg som svart hvitt heller.

Men når barna mine flytter ut og får egne hjem så lover jeg ikke å sitte med huset i alle dager det får jeg og vi se på.

Anonymkode: d4729...a43

[AnonymBruker]

Jeg kjenner et eldre ektepar rundt 90 som fortsatt bor i barnas barndomshjem. De har barnerommene til alle de seks barna stående urørt. På barnerommene henger korpsmedaljer og pop-plakater fra 70-tallet. «Barna» er nå mellom 56 og 70. Mor rundt 90 har i alle år ønsket å få plass til en stor vev i huset. Den vil i såfall ta opp et helt rom. Men det kan hun ikke ha, for barnerommene må bevares slik de er i tilfelle barna kommer hjem. De kan jo bli så lei seg om noe er endret. I tillegg er det mye jobb, og tungt, for det eldre paret å vedlikeholde hus og hage. Jeg bare fatter det ikke.

Anonymkode: 4081d...374

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.7.2025 den 14.39):

Men nå føler jeg tråden blir veldig polarisert mellom de som har flyttet mye i barndommen, mulig oppløste familier. Og de som har hatt et stabilt barndomshjem, med god plass, og åpne dører. Da blir det selvfølgelig sterke følelser på begge sider. 

Anonymkode: 132c4...343

Eller, den blir polarisert mellom vanlige folk og de som er så bortskjemte at de ikke forstår, at livet går videre. 

Anonymkode: 6dafa...712

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Eller, den blir polarisert mellom vanlige folk og de som er så bortskjemte at de ikke forstår, at livet går videre. 

Anonymkode: 6dafa...712

Hva mener du med "at livet går videre"? Det høres nesten ut som om man har vært gjennom noe traumatisk. Men likevel innser at man må leve livet. 

Anonymkode: 132c4...343

[AnonymBruker]

Mine foreldre solgte barndomshjemmet omtrent samme uken som lillesøster flyttet ut. Der og da føltes det faktisk litt brutalt. Vi bodde på hybler, så hadde begrenset med lagring og kunne ikke ta vare på noe. Vi fikk beskjed om å komme innom for å pakke ned det vi ville ta vare på. Foreldrene våre pakket med et par kasser fra kjelleren med litt bilder og slikt.

På den tiden føltes det utrolig opprivende ut. Andre jeg studerte med dro hjem i ferier og noen helger innimellom, jeg hadde ikke noe «hjem». Joda, de hadde sørget for et gjesterom i leiligheten, men det ble absolutt ikke det samme.

Nå har det gått noen år. Jeg skjønner jo egentlig at foreldrene flyttet og ser at de har det veldig bra. For barnebarn er besteforeldrenes nye bolig helt super, de kommer til å få mange kjekke barndomsminner derfra.

Likevel var det ganske vanskelig som ung voksen, føltes nesten som om litt av fundamentet forsvant. Føltes òg som om muligheten til å «feile» forsvant. Vi søsken hdde ikke noe sted som var «vårt» om det ikke skulle funke i kollektivet, på studiet eller om vi hadde behov for å komme hjem en periode. En annen ting som er litt kjedelig er at vi ikke har noen fysiske gjenstander fra egen oppvekst. Foreldrene våre hadde jo ikke trengt å ta vare på alt, men et og annet klesplagg som kunne gått i arv, en leke til barnebarna som mamma og tante lekte med som liten hadde vært hyggelig.

Anonymkode: d1f99...09f

[AnonymBruker]

Jeg opplevde at det året jeg fylte 18 så solgte min mor huset sitt, mitt barndomshjem. Ja, det er hennes liv. Men kjære vene som jeg skulle ønske hun ikke hadde gjort det!! Jeg savner mitt hjem, selv om jeg er 34 år nå og har samboer og barn og eget hus. Men jeg skulle så ønske jeg kunne dra tilbake dit, hjem til jul, hjem på sommerferie.

Men moren min kjøpte en liten leilighet i et borettslag, der er det trangt å være når jeg har med min egen familie, vi er to voksne og to barn som skal bo under samme tak hos min mor i hennes lille leilighet. Det blir slitsomt etter et par døgn. Nå har vi nettopp vært hos henne på en liten ferie, og etter 3 døgn klarte jeg ikke mer. Jeg følte jeg fikk klaustrofobisk følelse og sa til samboeren min at jeg vil hjem til oss selv. Ikke føler jeg den "komme hjem"-følelsen heller, fordi min mors leilighet er ikke mitt barndomshjem, vi er bare på besøk hos henne, jeg er ikke HJEMME.

Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne ta mine barn med dit jeg vokste opp. Istedenfor kjører vi forbi der hver gang vi skal besøke moren min, og det svir langt inne sjela og se mitt kjære hjem og ikke kunne stoppe der. Og det er vondt å se andre mennesker bo der. Virkelig. 

Hva med å vente noen år og se om kanskje noen av deres barn ønsker å kjøpe huset? Jeg skulle så gjerne ønske jeg selv fikk den muligheten, å kjøpe min mors hus når hun først skulle selge. 

Anonymkode: c4da1...487

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Hva mener du med "at livet går videre"? Det høres nesten ut som om man har vært gjennom noe traumatisk. Men likevel innser at man må leve livet. 

Anonymkode: 132c4...343

Jeg mener at hus blir solgt, folk flytter, det du husker fra barndommen varer ikke evig. Livet går videre. Du må være veldig ung siden du ikke forstår dette. 

Anonymkode: 6dafa...712

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg mener at hus blir solgt, folk flytter, det du husker fra barndommen varer ikke evig. Livet går videre. Du må være veldig ung siden du ikke forstår dette. 

Anonymkode: 6dafa...712

Jeg er 43. Jeg (og mannen) fikk en veldig fin overgang til voksenlivet - men harmoniske foreldre, og barndomshjem med åpne dører. Og gir ettehvert den samme trygge overgangen til mine barn. 

Anonymkode: 132c4...343

[AnonymBruker]

Foreldrene mine bor ennå i huset jeg vokste opp i. Det er ennå hjemme for meg.

Jeg og familien drar dit hver ferie. Det samme med søsteren min og hennes familie.

Jeg var hjemme der hver ferie under studietiden. Og det er og var vår trygge havn 💖 ville vært knust om de hadde solgt og flyttet. Men det har de heldigvis ikke gjort hittil. Tviler på at de gjør det heller. Plassen vi bor i, er litt annerledes enn andre bygder.

Men, nå er vi heldigvis såpass voksne at dersom de gjør det, så kan vi kjøpe det 🥰

Anonymkode: 84106...8d9