Å selge barndomshjemmet til ungene.

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (27 minutter siden):

Kan jeg spørre hvor lenge dere hadde bodd på det gamle hjemstedet? var det et sted barna deres bodde hele sin barndom? Da tenker jeg på stedet og ikke nødvendigvis selve huset.

Det kommer og veldig an på hvor man har bodd, noen hjemplasser har jo mer potensiale enn andre. Noen steder er det jo nesten sånn at barna må flytte fra, fordi det ikke er jobber der. Begge mine foreldre kommer fra sånne steder.

Vi flyttet dit rett etter studier. Det var der vi fikk jobb. Alle barna er født der, de tre yngste etter at vi flyttet inn i siste huset. Totalt bodde vi der i 29 år.

Ventet med å flytte til alle barna var ferdig på vgs. Så måtte vi bruke muligheten til å få nye jobber før vi ble for gamle.

Vi har ikke angret.

Anonymkode: 074d8...ac0

[AnonymBruker]

Dere skal bo der dere har lyst til å bo. Kan ikke bli boende fordi voksne barn kommer hjem en uke på sommeren og i jula 🙂. Dere vet jo ikke hvor de bosetter seg. Kanskje de velger å flytte tilbake til hjemstedet etter studier, og kjøpe egen bolig, kanskje ikke 🙃

Anonymkode: a83ce...fd2

[AnonymBruker]

No hvor dere vil med voksne barn. Men ta en god samtale og spør om noen av de har lyst til å kjøpe huset. Om dere har god økonomi kan dere jo lage en avtale om nedbetaling med mindre renter enn i banken. 

Anonymkode: 2e698...047

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Vi flyttet dit rett etter studier. Det var der vi fikk jobb. Alle barna er født der, de tre yngste etter at vi flyttet inn i siste huset. Totalt bodde vi der i 29 år.

Ventet med å flytte til alle barna var ferdig på vgs. Så måtte vi bruke muligheten til å få nye jobber før vi ble for gamle.

Vi har ikke angret.

Anonymkode: 074d8...ac0

Interessant å høre!

Skjønner dere godt. Viktig å leve sitt eget liv.

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (8 minutter siden):

Interessant å høre!

Skjønner dere godt. Viktig å leve sitt eget liv.

Men jeg håper (og vet) at mine foreldre levde sitt liv også gjennom vår oppvekst. Merkelig å ønske å endre både boligsituasjon, jobb og by, akkurat i det barna er ute av redet.

Når man trenger mer plass, blir eldre, trenger mer lettstelt etterhvert, ja. Men umiddelbart? Da ville jeg bare hatt dårlig samvittighet for årene de hadde "holdt ut". 

Anonymkode: 132c4...343

[AnonymBruker]

Flyttet ut som 16 åring og har aldri dratt hjem til mamma for å være der i ukevis i ferier. Gjør "voksne" barn det? 

Ingen i min omgangskrets gjorde det heller. Flytter man ut så er det ikke mitt hjem lenger. Det er mamma og pappas hjem. 

Merkelig opplegg. Enig med mannen din TS. 

Anonymkode: 9d689...4de

[AnonymBruker]

Det vil være en stor hjelp for dem om dere flytter til noe mindre. Da får dere ryddet opp i livet deres.

Dét som derimot er vanskelig for voksne barn er når foreldrene er skilte, da er det ikke noe «hjem» noe sted.

Anonymkode: 7265c...bfd

[Morpheus]

Det dere gjør, gjør alle andre også i livet. Når man planlegger barn i fremtiden flytter man inn i et hus med flere soveromog tilpasser seg den epoken i livet.  Når ungene er blitt voksne og flyttet ut. Kommer man inn i en ny epoke i livet hvor behovet har forandret seg. Da finner man gjerne en leilighet og finner seg til rette til et liv uten barn. 

Det gjelder jo de aller fleste dette, så hvorfor skal dere gjøre noe anderledes? Barna har flyttet ut nå,og det er en ny epoke i livet som du kan glede deg til med å gjøre alt det dere ikke fikk gjort de 26årene dere hadde barn. Reise, hobbyer, selvrealisering og dyrke og finne hverandre litt. Det er vel bare du som dætror at barna blir grinete hvis du ikke tilpasser seg ditt nye liv og får deg et mer passende sted å bo.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Men jeg håper (og vet) at mine foreldre levde sitt liv også gjennom vår oppvekst. Merkelig å ønske å endre både boligsituasjon, jobb og by, akkurat i det barna er ute av redet.

Når man trenger mer plass, blir eldre, trenger mer lettstelt etterhvert, ja. Men umiddelbart? Da ville jeg bare hatt dårlig samvittighet for årene de hadde "holdt ut". 

Anonymkode: 132c4...343

Ingen grunn til at barna skulle ha dårlig samvittighet. Vi valgte å flytte til Stavanger fordi vi fikk jobb der. Vi valgte å bli boende så lenge vi hadde hjemmeboende barn. Samtidig visste vi at hvis vi skulle flytte, få nye jobber, og etablere oss et annet sted, kunne vi ikke vente særlig lenger. Da ville vi rett og slett være for gamle. Det å få ny jobb når man nærmer seg 60 er ikke så lett.

Vi ønsket å flytte nærmere egne røtter. Det betyr jo ikke at vi ikke har levd vårt liv fram til da, men livet er en mengde kompromisser. 

Anonymkode: 074d8...ac0

[fru Alving]

Morpheus skrev (13 minutter siden):

Det dere gjør, gjør alle andre også i livet. Når man planlegger barn i fremtiden flytter man inn i et hus med flere soveromog tilpasser seg den epoken i livet.  Når ungene er blitt voksne og flyttet ut. Kommer man inn i en ny epoke i livet hvor behovet har forandret seg. Da finner man gjerne en leilighet og finner seg til rette til et liv uten barn. 

Det gjelder jo de aller fleste dette, så hvorfor skal dere gjøre noe anderledes? Barna har flyttet ut nå,og det er en ny epoke i livet som du kan glede deg til med å gjøre alt det dere ikke fikk gjort de 26årene dere hadde barn. Reise, hobbyer, selvrealisering og dyrke og finne hverandre litt. Det er vel bare du som dætror at barna blir grinete hvis du ikke tilpasser seg ditt nye liv og får deg et mer passende sted å bo.

Det er stor forskjell på å nedskalere bolig fra hus til leilighet og å flytte til en helt annen kant av landet. Det innebærer et stort brudd med det livet man har hatt frem til nå, men det betyr selvsagt ikke at det ikke kan gjøres. 

For mange store barn er det en trygghet i å ha et hjem å komme til i ferien og å kunne holde kontakten med gamle venner og miljøet på hjemplassen. Mange har sommerjobb på hjemplassen de første årene selv om de er studenter. Det er først når den unge får seg partner, egen leilighet osv at de ikke lenger har behov for foreldene på samme vis, og det varierer når dette skjer. Jeg har venninner som ikke har sovet i foreldrehjemmet etter at de flyttet ut og også dem som har bodd hjemme i lange perioder.

Samtidig så mener jeg at voksne barn må tåle at foreldrene går videre i livet sitt.

[AnonymBruker]

Vi kommer ikke til å bli boende i barndomshjemmet for alltid. Ungene er på vei ut av redet og lever sitt eget liv. Det er jo ikke godt å si hvor de etablerer seg. Når yngste starter på videregående om 4 år, kommer vi antagelig til å selge huset og flytte i leilighet. Det er ikke sikkert det blir på plassen vi bor nå, men så veldig langt unna blir det vel neppe. 

Alt til sin tid. Det er jo ikke sånn at alle barnas venner har etablert seg her i nabolaget. Mange har flyttet ut for å studere, noen kommer tilbake og andre blir. Det er nå livets gang. Jeg ser heller ikke at vi foreldre har et ansvar ved at barna får komme hjem, for å opprettholde den gamle omgangskretsen sin. Der får de finne sine egne veier. 

Jeg vil alltid ha plass til dem og de vil alltid være velkomne, selv om det ikke vil bli helt det samme. 

Anonymkode: 8b22e...545

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men jeg håper (og vet) at mine foreldre levde sitt liv også gjennom vår oppvekst. Merkelig å ønske å endre både boligsituasjon, jobb og by, akkurat i det barna er ute av redet.

Når man trenger mer plass, blir eldre, trenger mer lettstelt etterhvert, ja. Men umiddelbart? Da ville jeg bare hatt dårlig samvittighet for årene de hadde "holdt ut". 

Anonymkode: 132c4...343

Jeg kan legge til at vi verken hadde behov for å bytte jobb eller bolig, men det følger automatisk av å flytte til en annen landsdel.

Jeg savnet naturen, og å vente 10 år med å flytte ville kanskje gjort at vi ikke fikk brukt naturen som vi nå kunne, og heldigvis fortsatt kan.

Våre foreldre var blitt eldre, alle hadde passert 80 da vi flyttet, og vi ønsket å bo nærmere. Vi flyttet til kommunen foreldrene til mannen hadde flyttet til, og bare en times kjøring fra mine foreldre. Nå lever bare to av dem, men glad for at vi fikk være mye sammen de siste årene. De som lever trenger også litt bistand i hverdagen. Hadde vi ventet 10 år med å flytte, hadde vi mistet mye kontakt med våre foreldre deres siste årene.

Anonymkode: 074d8...ac0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Flyttet ut som 16 åring og har aldri dratt hjem til mamma for å være der i ukevis i ferier. Gjør "voksne" barn det? 

Ingen i min omgangskrets gjorde det heller. Flytter man ut så er det ikke mitt hjem lenger. Det er mamma og pappas hjem. 

Merkelig opplegg. Enig med mannen din TS. 

Anonymkode: 9d689...4de

Alle er ulike. Og det kommer ofte ann på egen situasjon, og familiebåndene. 

Jeg flyttet ut 19 år gammel for å studere. Kom hjem tre uker over jul. En uke over påske. Og 2 måneder over sommerferien - la meg opp mye penger på sommerjobb. Det gjorde jeg i to år. Så traff jeg han jeg nå er gift med, da varierte det om vi var hos hans eller mine i ferier. Etterhvert bodde vi på hybelen da det ble for tett med familie. Så havnet vi en situasjon mellom jobber, og mellom bolig. Og da var det veldig godt at både eget hjem, og mannens hjem, stod der med åpne armer.

Så barndomshjemmet var en veldig trygg base for oss disse første årene i voksenlivet.

Nå er det motsatt. Foreldre er eldre. Og her er alltid dørene åpne når de trenger litt ekstra hjelp i perioder. 

Anonymkode: 132c4...343

[AnonymBruker]

Det viktigste er jo å få komme hjem til dere. Men det ER noe annerledes ved det. Mine foreldre flyttet til en leilighet flere timer unna barndomshjemmet, og kom med det 2 timer unna hvor jeg bor, samt 15 minutter unna der søster bor. Så vi får vært mer sammen enn dersom de hadde bodd 4-5 timer unna. 
 

Men alt blir jo annerledes. Feks pleide vi ha fullt kjør hele jula med besøk/dra på besøk til vennefamilier. Mens nå er det bare vår familie som møtes, plutselig er det mange tomme dager som før var fylt av fine tradisjoner. Litt det samme med 17. mai osv, men der begynner det komme ny tradisjoner pga barnebarn. Jeg savner å reise hjem til bygda jeg vokste opp, og kunne lande hos foreldrene mine. Det er et savn å ikke kunne ta med barna mine og vise hvor jeg komme fra, uten å måtte bo ubekvemt Hos det siste søskenet som bor der eller  å ta inn på hytte/hotell.

Anonymkode: 0e410...883

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg ville ventet et år eller to etter at den yngste hadde flyttet. For å gjøre overgangen lettere for den yngste. Min erfaring fra da jeg flyttet hjemmefra, var at de første årene etter vgs var det viktig å komme hjem i jula, møte venner og feste med dem etc. Men ganske fort var det slik at det dabbet av. Ikke alle besøkte foreldre, de hadde samboere, man vokste fra vgs-vennene… 

Anonymkode: 1bf99...003

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Flyttet ut som 16 åring og har aldri dratt hjem til mamma for å være der i ukevis i ferier. Gjør "voksne" barn det? 

Ingen i min omgangskrets gjorde det heller. Flytter man ut så er det ikke mitt hjem lenger. Det er mamma og pappas hjem. 

Merkelig opplegg. Enig med mannen din TS. 

Anonymkode: 9d689...4de

🙋‍♀️Jeg har kommet hjem i ukesvis. Både som student og som voksen. Som student fordi jeg ofte hadde sommerjobb på hjemplassen. 
 

Etter at jeg fikk jobb har jeg også vært vært hjemme hele eller mesteparten av ferien. Mest fordi jeg har bodd langt unna familien og har sett dem lite (utenom somner og jul). Jeg har kjent et behov for å bruke tid med familien. Heldigvis har jeg alltid vært velkommen til det. 

Anonymkode: 07048...e54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

🙋‍♀️Jeg har kommet hjem i ukesvis. Både som student og som voksen. Som student fordi jeg ofte hadde sommerjobb på hjemplassen. 
 

Etter at jeg fikk jobb har jeg også vært vært hjemme hele eller mesteparten av ferien. Mest fordi jeg har bodd langt unna familien og har sett dem lite (utenom somner og jul). Jeg har kjent et behov for å bruke tid med familien. Heldigvis har jeg alltid vært velkommen til det. 

Anonymkode: 07048...e54

Det er få som ikke tror det er vanlig for voksne barn å reise til foreldre over flere uker når man er tidlig i 20-årene. Spørsmålet er mer hvorvidt det skal hindre foreldre å flytte til et annet sted I landet. Barn kan fortsatt komme på besøk, men vanskeligere å samtidig treffe barndomsvenner.

Anonymkode: 074d8...ac0

[AnonymBruker]

Vi startet familien vår med huset. Og vi elsker det.

Vi vet ikke hva vi vil gjøre når barna flytter ut. Tror vi bare må kjenne etter på hva VI ønsker. Barna vil jo ha egne leiligheter og liv. 

Mulig vi ønsker å bo her til vi dør. Mulig vi vil selge og frigjøre midler ved å kjøpe leilighet og feriehus et varmt strøk.

Vi har en drøm om å bo et varmt sted, nyte livet og slippe vedlikehold av et hus. Kanskje bo i Norge i lettstelt leilighet vår og sommer og vinterhalvåret i et varmt strøk.

Samtidig så vil mye avhenge av barna, barnebarn i fremtiden etc.

 

 

Anonymkode: 42f60...057

[AprilLudgate]

Jeg hadde ikke gjort det så tidlig om man ikke må.

Nå kan dere ha besøk av flere, og etterhvert barnebarn. 
 

Hadde følt det mer naturlig å gjøre når ungene er etablerte selv.

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (53 minutter siden):

Jeg hadde ikke gjort det så tidlig om man ikke må.

Nå kan dere ha besøk av flere, og etterhvert barnebarn. 
 

Hadde følt det mer naturlig å gjøre når ungene er etablerte selv.

Man kan da få besøk av barn og barnebarn om man har flyttet til et annet sted!!

Anonymkode: 074d8...ac0