Jeg liker ikke bli voksen. Det er så mye traumer som kommer opp nå

[AnonymBruker]

Jeg er ei dame på 29 år. Jeg har opplevd to overgrep – ett vinteren 2022 og ett vinteren 2024. På det tidspunktet bodde jeg langt fra familien min fordi jeg studerte i en annen by.

Nå har jeg nylig flyttet tilbake til kommunen jeg er fra  og leier egen leilighet nærmere familien min. Det har vært overraskende sårt. For nå har jeg begynt å kjenne på at jeg kanskje ikke har blitt behandlet så bra i familien som jeg trodde. Foreldrene mine og søsknene mine er gode, og de har også selv lagt merke til at enkelte andre i familien har oppført seg dårlig mot meg.

Det som gjør dette ekstra vanskelig etter overgrepene, er at det handler så tydelig om grenser. De familiemedlemmene det gjelder, har i lang tid hatt en tendens til å ignorere grensene mine – både når det gjelder kropp og berøring, og i andre, helt uskyldige situasjoner der jeg har sagt nei. Det føles som om mine nei ikke eksisterer. Og kanskje verre: som om jeg ikke eksisterer. Som om følelsene mine ikke har hatt noen plass.

Siden jeg flyttet tilbake, har dette tatt mer og mer plass i meg. Jeg kjenner meg anspent, sårbar og trist, og jeg har begynt å angre på at jeg flyttet. Jeg har derfor begynt å se etter en ny plass å bo, for å få tilbake avstanden og pusterommet jeg hadde før.

Samtidig sier en venninne av meg at det kanskje er nå jeg må ta tak i dette – at traumene og gamle sårene forsterker seg fordi jeg nå er i kontakt med dem igjen, og at det ikke nødvendigvis hjelper å flytte vekk en gang til. Hun sier det kanskje er dette det vil si å bli voksen – å stå i det og jobbe med det i stedet for å flykte.

Og kanskje har hun rett. Kanskje det er en del av det å bli voksen – at man begynner å kjenne på gamle ting, og at man til slutt må møte det. Men for meg så gjør det for vondt akkurat nå, og jeg vet ikke om jeg er klar. Jeg har begynt å velge hvem jeg vil ha kontakt med, og hvem jeg ikke orker, men det er vanskelig når vi bor i samme kommune. Folk vet hvor jeg bor, de kan se om jeg er hjemme, og de kommer gjerne innom uanmeldt. Det finnes ikke helt rom for å skjerme seg. Jeg kunne tenkt meg å kutte kontakt med de menneskene det gjelder, men utrolig nok er jeg også glad i de. Men de er også grunnen til jeg ikke orker å bo her. (selvom det handler om meg, jeg kan ikke skylde på de heller)

Det skal også nevnes at de årene jeg bodde i studentbyen var de beste årene av livet mitt, selv om jeg ble utsatt for overgrep. Det var fordi jeg fikk pause. Jeg fikk avstand. Jeg fikk frihet. Det var først da, i terapi, at jeg lærte å sette mine egne grenser. Det var i de årene jeg begynte å kjenne på hvem jeg er, og hvordan det føles å være trygg.

Og kanskje det er nettopp derfor det gjør så vondt nå. Fordi jeg vet hvordan det burde føles. Og kroppen min tåler ikke å bli overkjørt mer. Jeg føler meg utrolig sårbar for tiden. Er det, dette som er å bli voksen? At de gamle traumene kommer opp?

Anonymkode: c1422...697

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er ei dame på 29 år. Jeg har opplevd to overgrep – ett vinteren 2022 og ett vinteren 2024. På det tidspunktet bodde jeg langt fra familien min fordi jeg studerte i en annen by.

Nå har jeg nylig flyttet tilbake til kommunen jeg er fra  og leier egen leilighet nærmere familien min. Det har vært overraskende sårt. For nå har jeg begynt å kjenne på at jeg kanskje ikke har blitt behandlet så bra i familien som jeg trodde. Foreldrene mine og søsknene mine er gode, og de har også selv lagt merke til at enkelte andre i familien har oppført seg dårlig mot meg.

Det som gjør dette ekstra vanskelig etter overgrepene, er at det handler så tydelig om grenser. De familiemedlemmene det gjelder, har i lang tid hatt en tendens til å ignorere grensene mine – både når det gjelder kropp og berøring, og i andre, helt uskyldige situasjoner der jeg har sagt nei. Det føles som om mine nei ikke eksisterer. Og kanskje verre: som om jeg ikke eksisterer. Som om følelsene mine ikke har hatt noen plass.

Siden jeg flyttet tilbake, har dette tatt mer og mer plass i meg. Jeg kjenner meg anspent, sårbar og trist, og jeg har begynt å angre på at jeg flyttet. Jeg har derfor begynt å se etter en ny plass å bo, for å få tilbake avstanden og pusterommet jeg hadde før.

Samtidig sier en venninne av meg at det kanskje er nå jeg må ta tak i dette – at traumene og gamle sårene forsterker seg fordi jeg nå er i kontakt med dem igjen, og at det ikke nødvendigvis hjelper å flytte vekk en gang til. Hun sier det kanskje er dette det vil si å bli voksen – å stå i det og jobbe med det i stedet for å flykte.

Og kanskje har hun rett. Kanskje det er en del av det å bli voksen – at man begynner å kjenne på gamle ting, og at man til slutt må møte det. Men for meg så gjør det for vondt akkurat nå, og jeg vet ikke om jeg er klar. Jeg har begynt å velge hvem jeg vil ha kontakt med, og hvem jeg ikke orker, men det er vanskelig når vi bor i samme kommune. Folk vet hvor jeg bor, de kan se om jeg er hjemme, og de kommer gjerne innom uanmeldt. Det finnes ikke helt rom for å skjerme seg. Jeg kunne tenkt meg å kutte kontakt med de menneskene det gjelder, men utrolig nok er jeg også glad i de. Men de er også grunnen til jeg ikke orker å bo her. (selvom det handler om meg, jeg kan ikke skylde på de heller)

Det skal også nevnes at de årene jeg bodde i studentbyen var de beste årene av livet mitt, selv om jeg ble utsatt for overgrep. Det var fordi jeg fikk pause. Jeg fikk avstand. Jeg fikk frihet. Det var først da, i terapi, at jeg lærte å sette mine egne grenser. Det var i de årene jeg begynte å kjenne på hvem jeg er, og hvordan det føles å være trygg.

Og kanskje det er nettopp derfor det gjør så vondt nå. Fordi jeg vet hvordan det burde føles. Og kroppen min tåler ikke å bli overkjørt mer. Jeg føler meg utrolig sårbar for tiden. Er det, dette som er å bli voksen? At de gamle traumene kommer opp?

Anonymkode: c1422...697

Jeg hadde nok ikke konfrontert mens man bor så nære, det er ekkelt å møtes på butikken og lignende om samtalen ikke går som planlagt. Snakker av erfaring.

Var vel 17 da jeg begynte å stille spørsmål til egen oppvekst, mors behandling av meg. Tenkte mye og drømte mye på den tiden, flere faktiske minner kom opp. Jeg snakket med noen i familien som bekreftet noe, bilder bekreftet annet. Her og der samlet jeg så det var ikke falske minner. Snakket åpent med ei om ting jeg hadde opplevd i barndommen og hun reagerte kraftig. 

Gikk også på barn og ungdom så mulig det røsket opp i gamle ting da man lærer om hvordan barn egentlig skal ha det. Tok fullstendig avstand fra min mor etter en samtale der. Resultatet var skikkelig, skikkelig ille. Da var det tøft å være 17 år. 

Sa rett ut hva jeg følte på og at jeg var for gammel til å bo annen hver uke. Pga alt som har vært flyttet jeg fulltid til faren min.  Ble da truet med kidnapping, turte ikke å ta bussen til og fra skolen i den perioden. Ønsket å hente flere av tingene mine etter utflytting, men ble nektet dette. 

Hun presset og presset med manipulasjon og trusler. Hun ville ikke at jeg skulle si noe til noen, hun hadde nok vernet om fasaden veldig lenge og nå holdt den på å slå sprekker. Det skjedde utrolig mye vondt i den tiden, etter 1 år roet hun seg. Likevel gjemte hun seg om hun sa meg offentlig. Da jeg var innom for å hente en arvegjenstand så hadde hun blitt så nervøs at et uhell hadde skjedd henne. Det var nok pga meg. 

Så var det stille i 6 mnd før hun brått var på døra og presset seg inn. Der og da måtte jeg velge om jeg skulle ha kontakt med henne eller ikke for resten av mitt liv. Sa jeg nei så betydde det at jeg måtte fjerne etternavn, ikke bli ansett som familie og lukkede dører den dagen jeg fikk barn. Sa jeg ja så innebar det å påta meg all skyld og sørge for at all prat ellers ble stoppet. 

1 år til senere forsøkte jeg igjen å ha en normal samtale rundt dette. Den samtalen var at jeg måtte påta meg all skyld i hennes handlinger, jeg måtte forstå hvor vanskelig hun hadde hatt det, jeg måtte forstå hvor vanskelig jeg hadde vært for henne. Jeg gjorde alt hun ba om. 

2 år med at jeg gjorde omtrent alt hun ba om mens hun presset meg lengre ned. Brått var jeg likevel utestengt fra livet hennes. Akkurat som om hun våknet en dag og tenkte at hun ikke ville ha noe med meg å gjøre likevel. Hun spant historier om meg til alle sine, både venner og familie. Jeg mistet alle uten mulighet til et forsvar. Da var jeg 21. 

Men det merkelige er at det var veldig befriende. Alt av angst og depresjon forsvant, jeg kom meg tilbake i arbeidslivet etter langtids sykemelding. Bygget karriere og har gjort det veldig bra. Dette er nå 13 år siden og jeg kunne ønske jeg bare lot være å kjempe for en endring. 

Flytt vekk, få avstand og følelse av frihet. Deretter se hva du virkelig har behov for å få ut av tanker og følelser  

Anonymkode: c36ac...a60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg hadde nok ikke konfrontert mens man bor så nære, det er ekkelt å møtes på butikken og lignende om samtalen ikke går som planlagt. Snakker av erfaring.

Var vel 17 da jeg begynte å stille spørsmål til egen oppvekst, mors behandling av meg. Tenkte mye og drømte mye på den tiden, flere faktiske minner kom opp. Jeg snakket med noen i familien som bekreftet noe, bilder bekreftet annet. Her og der samlet jeg så det var ikke falske minner. Snakket åpent med ei om ting jeg hadde opplevd i barndommen og hun reagerte kraftig. 

Gikk også på barn og ungdom så mulig det røsket opp i gamle ting da man lærer om hvordan barn egentlig skal ha det. Tok fullstendig avstand fra min mor etter en samtale der. Resultatet var skikkelig, skikkelig ille. Da var det tøft å være 17 år. 

Sa rett ut hva jeg følte på og at jeg var for gammel til å bo annen hver uke. Pga alt som har vært flyttet jeg fulltid til faren min.  Ble da truet med kidnapping, turte ikke å ta bussen til og fra skolen i den perioden. Ønsket å hente flere av tingene mine etter utflytting, men ble nektet dette. 

Hun presset og presset med manipulasjon og trusler. Hun ville ikke at jeg skulle si noe til noen, hun hadde nok vernet om fasaden veldig lenge og nå holdt den på å slå sprekker. Det skjedde utrolig mye vondt i den tiden, etter 1 år roet hun seg. Likevel gjemte hun seg om hun sa meg offentlig. Da jeg var innom for å hente en arvegjenstand så hadde hun blitt så nervøs at et uhell hadde skjedd henne. Det var nok pga meg. 

Så var det stille i 6 mnd før hun brått var på døra og presset seg inn. Der og da måtte jeg velge om jeg skulle ha kontakt med henne eller ikke for resten av mitt liv. Sa jeg nei så betydde det at jeg måtte fjerne etternavn, ikke bli ansett som familie og lukkede dører den dagen jeg fikk barn. Sa jeg ja så innebar det å påta meg all skyld og sørge for at all prat ellers ble stoppet. 

1 år til senere forsøkte jeg igjen å ha en normal samtale rundt dette. Den samtalen var at jeg måtte påta meg all skyld i hennes handlinger, jeg måtte forstå hvor vanskelig hun hadde hatt det, jeg måtte forstå hvor vanskelig jeg hadde vært for henne. Jeg gjorde alt hun ba om. 

2 år med at jeg gjorde omtrent alt hun ba om mens hun presset meg lengre ned. Brått var jeg likevel utestengt fra livet hennes. Akkurat som om hun våknet en dag og tenkte at hun ikke ville ha noe med meg å gjøre likevel. Hun spant historier om meg til alle sine, både venner og familie. Jeg mistet alle uten mulighet til et forsvar. Da var jeg 21. 

Men det merkelige er at det var veldig befriende. Alt av angst og depresjon forsvant, jeg kom meg tilbake i arbeidslivet etter langtids sykemelding. Bygget karriere og har gjort det veldig bra. Dette er nå 13 år siden og jeg kunne ønske jeg bare lot være å kjempe for en endring. 

Flytt vekk, få avstand og følelse av frihet. Deretter se hva du virkelig har behov for å få ut av tanker og følelser  

Anonymkode: c36ac...a60

Tenker også jeg ikke vil konfrontere mens jeg bor her. Og heller ikke jobbe med traumene mens jeg bor her, fordi jeg trenger space når jeg gjør det. Da kan jeg slappe mer av. Trist å høre din historie, men godt å høre det var befriende for deg ❤️ Ts

Anonymkode: c1422...697