Samlivsbrudd, nå angrer mannen selv om det var hans ide

[AnonymBruker]

Her er det mange som er enkle i hodet og rimelig fordomsfulle. Man kan gjerne spy ut av seg utroskapsbeskyldninger og påstander om at han ville jakte på jenter og kommer krypende tilbake fordi han ikke fikk napp.  Dette er det ingen her som har noen informasjon om til å underbygge. De bare projiserer sine egne bitre fordommer eller egenerfaringer. 

TS. Et brudd er alvorlig og gjør noe med folk. Også den som initierer bruddet. For å starte med slutten. Hvis dere skal bli sammen igjen å blir det ikke det samme. Noe har skjedd og det vil endre på ting. Tar dere styringa, så kan det bli til det bedre. 

Hvis han brøt ut fordi han jakter på andre jenter, så burde du tenke deg nøye igjennom. 

Men det kan ha vært andre årsaker. Ting som han ikke har følt noe håp for angående endringer på osv. Fortvilelse. El. 

Hvorfor vil ham tilbake? Kanskje han har hatt gått av å tre ut av situasjonen og fått muligheten til å gå gjennom samme tankeprosess som du selv beskriver i avsnitt 2.

Kanskje andre grunner.

Du selv kjenner detaljene best. En eventuell gjenforening ville jeg grepet an med en stor porsjon selvrefleksjon fra begge og grundig dialog. Kanskje enes om noen oppdaterte spilleregler. Kanskje parterapeut. Å bare bli sammen uten noen innsats fra noen tror jwg lite på. 

Tenk på det. Snakk evt med andre enn trolla på KG. 

Anonymkode: 195ea...dbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Her er det mange som er enkle i hodet og rimelig fordomsfulle. Man kan gjerne spy ut av seg utroskapsbeskyldninger og påstander om at han ville jakte på jenter og kommer krypende tilbake fordi han ikke fikk napp.  Dette er det ingen her som har noen informasjon om til å underbygge. De bare projiserer sine egne bitre fordommer eller egenerfaringer. 

TS. Et brudd er alvorlig og gjør noe med folk. Også den som initierer bruddet. For å starte med slutten. Hvis dere skal bli sammen igjen å blir det ikke det samme. Noe har skjedd og det vil endre på ting. Tar dere styringa, så kan det bli til det bedre. 

Hvis han brøt ut fordi han jakter på andre jenter, så burde du tenke deg nøye igjennom. 

Men det kan ha vært andre årsaker. Ting som han ikke har følt noe håp for angående endringer på osv. Fortvilelse. El. 

Hvorfor vil ham tilbake? Kanskje han har hatt gått av å tre ut av situasjonen og fått muligheten til å gå gjennom samme tankeprosess som du selv beskriver i avsnitt 2.

Kanskje andre grunner.

Du selv kjenner detaljene best. En eventuell gjenforening ville jeg grepet an med en stor porsjon selvrefleksjon fra begge og grundig dialog. Kanskje enes om noen oppdaterte spilleregler. Kanskje parterapeut. Å bare bli sammen uten noen innsats fra noen tror jwg lite på. 

Tenk på det. Snakk evt med andre enn trolla på KG. 

Anonymkode: 195ea...dbd

Takk for fint innlegg. Du har mye rett. Jeg angret meg når jeg nevnte flørten fordi da burde jeg skjønt at flere ville henge seg opp i det. Fakta er at flørten var en dame han møtte gjennom en kollega etter bruddet her skjedde. Hun var nyinnflyttet i byen så det er ikke mulig at det har pågått tidligere.  Uansett var det bare kortvarig.

Jeg tror nok dessverre det var hektisk familieliv, lite egentid og dødt samliv som var grunnen her. Jeg ville ting han ikke ville, han ville ting jeg ikke ville osv, mye uenigheter, og kanskje litt stahet fra begge.

Jeg har ikke bestemt meg for noe, men om jeg skulle tatt han tilbake så tror jeg vi måtte hatt parterapi samtidig. Hvis ikke vil jo ingenting endre seg, og så ender man opp med å bare bryte igjen. 

Anonymkode: e824b...fd1

[BobbySocks]

Han innså at livet alene ikke var en dans på roser. Han var eldre, damene lå ikke etter han som fluer, han fikk ingen match på Tinder og det viser seg at han må rydde opp etter seg selv.

 

Mitt råd er å helle bruke tid på å finne deg selv. Hvem er du? Om dere fortsatt vil være sammen om et år, ja, da er det jo fortsatt ikke for sent. Men finn først ut hvem du er uten han, så kan du og han finne ut hvem dere event er sammen. 

[AnonymBruker]

Det er jo ikke uvanlig at menn angrer og kommer krypende tilbake. Det er jo nærmest en naturlov... Man må jo være separert et år før man kan skilles, delvis fordi mange vil ombestemme seg av ene eller andre grunnen. 

Og det vanligste rådet for å få en eks tilbake, er vel å ikke ta kontakt, men å "gi" dem bruddet. De kan tenke lenge på at de skal slå opp, de kan stå i det mens den andre tigger og ber, nesten bare bli enda mer bastante og sikre på sin sak at de vil ut når den andre ber på sine knær om å prøve igjen. Men så, når det faktisk er over, når den andre faktisk er borte, når det faktisk er endelig - da kan det skylde en bølge av anger over dem. En panikk. 

Jeg har sett dette skje mange ganger. Det du først og fremst må finne ut av, er om du vil ha han tilbake. Vil du gi han en sjanse til? 

Og hvorfor er han tilbake? At han bare savner deg, er ikke nok. Da er det bare et spørsmål om tid før det blir brudd igjen. Han får stilt en kløe der og da, men så dukker de samme problemen opp igjen. 

Dere må jo bygge opp noe på nytt her, og gjennom parterapi e.l. finne ut nøyaktig hvorfor han gikk, hva han kan gjøre bedre/annerledes, hva du kan gjøre bedre/annerledes, prøve å reparere det som var feil i forholdet, om dere begge vil det. 

Men ja.......... pass deg for at det ikke bare er en liten blipp dette her. Det er jo selvsagt en vegg som har falt ut for han også, når dere har vært sammen så lenge. Så kan det være vane og feighet og frykt for ensomhet som gjør at man tror man vil tilbake, men det er ikke de riktige grunnene.

Anonymkode: 56118...bae

[AnonymBruker]

Det du også må tenke på er om du potensielt orker å gå gjennom et brudd en gang til, skulle det skjære seg på nytt. Hos oss var det jeg som gikk (ingen ny i bildet), og en av grunnene til at jeg aldri gikk med på å prøve på nytt var at eksen tok det så hardt.

Jeg visste at jeg ikke kom til å klare å gå en gang til, og hovedgrunnen til at jeg kunne vurdert å gå tilbake var ungene, ikke forholdet. Jeg savnet ikke ham, eller familielivet, men ingen liker å se ungene sine være triste. Det gikk seg heldigvis til, samarbeidet har gått fint og ungene har klart seg bra.

Mange våkner nok litt opp når de ser den nye hverdagen. Dere må i hvert fall komme til bunns i hvorfor han nå angrer. Savner han deg/dere, er det dårlig samvittighet for barna, eller begge deler? Dere må starte på nytt, bygge forholdet, finne ut hva dere begge savnet og trenger fremover.

Anonymkode: 5daaa...552

[Missy77]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det har gått skeis med flørten, han har oppdaget at å skaffe seg ny dame var ikke så lett likevel og da tar han den enkleste veien: Ber deg om å komme tilbake. 

Luring han der..... Ville ALDRI tatt ham tilbake

Anonymkode: 3fcff...1ba

Dette! 👆🏼

[AnonymBruker]

Det er alltid penger når mennene angrer. Han føler seg sikkert fattig plutselig. 

Anonymkode: 6a201...60e

[AnonymBruker]

G

Håper du tok barnebidraget gjennom nav.

Anonymkode: 6a201...60e

[AnonymBruker]

KG i et nøtteskall: 

Hvis mannen går er det fordi han er en dust, og helt sikkert utro.

Hvis kvinnen går er det fordi mannen er en dust, og helt sikkert utro.

Anonymkode: 6bf73...afa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

For en stund tilbake kom mannen og sa han ville vi skulle flytte fra hverandre. Da hadde han tenkt på det lenge og at han følelsesmessig hadde bearbeidet situasjonen og følte seg ferdig. Han hadde nok grublet på dette i flere måneder, kanskje til og med ett år. 

Selv om vi hadde våre problemer i forholdet, og jeg kunne irritere meg grønn over han, så ble jeg knust. Jeg følte livet mitt gikk inn en krise, og alt ble helt uvirkelig. Alt det negative jeg følte i forholdet ble helt glemt.  Det føltes ut som jeg ikke så hvordan livet kunne fortsette uten han, han var jo en del av meg. Vi ble sammen når vi var 20, og hele mitt voksne liv  hittil var jo med han. Det var rart, fordi alle de tingene vi kunne krangle om, plutselig var det bare  små små bagateller jeg ikke skjønte jeg hadde orket bruke energi på. Men der og da føltes de jo viktige.. Det var masse følelser i sving, den ene dagen tenke jeg at jeg hadde det uansett bedre uten han, andre dager ville jeg bare dø. Jeg klarer nesten ikke beskrive det, det var bare det verste jeg ha opplevd noen gang. Jeg så ingen fremtid, jeg fikk helt panikk av at jeg nå måtte bli selvstendig og klare meg selv, og at han ikke skulle være i livet mitt. Hele tryggheten i livet, og det å være to, en del av et team... en følelse jeg kanskje hadde tatt for gitt. 

Vi har barn sammen,  så vi ble boende sammen en stund. Det var en trist periode for meg, jeg ønsket hver dag at han skulle komme å si at han hadde ombestemt seg. Så mye styr med hus og økonomi, fordeling av barn og eiendeler. Etter en stund leide han en leilighet av et familiemedlem billig mens han så etter ny bolig å kjøpe, og jeg beholdt huset. 

Den perioden vi bodde sammen begynte jeg å gjøre hva som helst for å få han til å ombestemme seg. Jeg var så langt nede at det eneste jeg ville var at han skulle få øynene opp for meg igjen. Men så ble vi boende hver for oss en stund. Jeg vet han hadde en flørt, men aner ikke hvor seriøst det var egentlig.  Men han var aldri utro, flørten kom etter han ville flytte.

Så der var jeg, jeg kjente meg selv nesten ikke igjen. Jeg var følsom og gråt mye. Skjønte ikke hvordan jeg skulle klare resten av livet, hvordan jeg skulle klare være en god mor helt på egen hånd. Gikk helt i kjelleren. Jeg kunne ikke se for meg å finne en ny mann, det orket jeg bare ikke. Angret på ting i parforholdet, ønsket jeg hadde gjort ting annerledes osv. Forferdelig ting å gruble på. Savnet alle stunder jeg hadde tatt for gitt da vi var en familie. Var sjalu på alle som fortsatt var en kjernefamilie.

Så ja.. nå angrer han. Jeg bare skjønner ikke hvordan er mann som har vært så skråsikker på at han ville leve uten meg og vært følelsesløs ovenfor meg så lenge, plutselig bare angrer? At han kan ha gått her hjemme i månedsvis å følt seg ferdig med meg, for å så bare angre? Den utrolige slitsomme prosessen med å dele opp et samliv etter nesten 15 år sammen. Alle gangene jeg var så lei meg, mens han sto så trygt i avgjørelsen sin. Alle tårene og tankene jeg hadde, men han var så bestemt på at dette var det rette for han. Den tøffe situasjonen han satt meg og barna i. Og så angrer han??! Hvordan er det mulig.. Noen andre som har vært så sikker, men så angret? Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg bare skjønner ikke hvordan man kan angre på noe man var så bombesikker på?

Anonymkode: e824b...fd1

hvor lang tid gikk det fra han endelig flyttet ut, til at kom tilbake å si at han angret?

Dere trengte ikke å selge hus eller annet? hvem ble boende i huset?

Anonymkode: 47d75...b73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er jo fortsatt der at jeg villa gjort hva som helst for å få det gamle livet mitt tilbake.  Men bare skjønner ikke hvordan det er mulig å angre på noe slikt. Han var så sikker. 

Anonymkode: e824b...fd1

Jeg tror vel dessverre ikke "det gamle livet ditt" kommer tilbake selv om han flytter inn igjen i huset dere delte i så mange år..

Han høres rett og slett ustabil ut.

Gjorde du det meste av praktiske oppgaver i hjemmet mens dere bodde sammen? Er du flink med matlaging og denslags? Jeg husker jo at jeg selv savnet mammas gode mat VELDIG da jeg flyttet ut for å studere som 19-åring, ser ikke bort ifra at fraskilte menn som er godt vant kan føle det på samme måte, haha;) Så nei, her får man følelsen av at det er bekvemmelighetsårsaker til at han angrer. Den nye flørten hans var sikkert spennende, men hun manglet nok mange av egenskapene dine. Da han forlot deg var han sikkert dum nok til å tro at alle kvinner er oppofrende og huslige, men nå har han lært!

Anonymkode: 956d0...511

[AnonymBruker]

i seg selv får han si hele sin versjon hva som bidra at han sa at han ikke har følelser for deg, og til hva som gjorde at han angret. Du har din fulle rett til å spørre det, og da vil du ikke spørre her engang, når du undrer på hvorfor han plutselig angret. 

Men jeg er interessert å se helheten, hvor lenge etterpå kom han tilbake å fortelle deg at han angret?

Og hvor bor han nå?

Anonymkode: 47d75...b73

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Her er det mange som er enkle i hodet og rimelig fordomsfulle. Man kan gjerne spy ut av seg utroskapsbeskyldninger og påstander om at han ville jakte på jenter og kommer krypende tilbake fordi han ikke fikk napp.  Dette er det ingen her som har noen informasjon om til å underbygge. De bare projiserer sine egne bitre fordommer eller egenerfaringer. 

TS. Et brudd er alvorlig og gjør noe med folk. Også den som initierer bruddet. For å starte med slutten. Hvis dere skal bli sammen igjen å blir det ikke det samme. Noe har skjedd og det vil endre på ting. Tar dere styringa, så kan det bli til det bedre. 

Hvis han brøt ut fordi han jakter på andre jenter, så burde du tenke deg nøye igjennom. 

Men det kan ha vært andre årsaker. Ting som han ikke har følt noe håp for angående endringer på osv. Fortvilelse. El. 

Hvorfor vil ham tilbake? Kanskje han har hatt gått av å tre ut av situasjonen og fått muligheten til å gå gjennom samme tankeprosess som du selv beskriver i avsnitt 2.

Kanskje andre grunner.

Du selv kjenner detaljene best. En eventuell gjenforening ville jeg grepet an med en stor porsjon selvrefleksjon fra begge og grundig dialog. Kanskje enes om noen oppdaterte spilleregler. Kanskje parterapeut. Å bare bli sammen uten noen innsats fra noen tror jwg lite på. 

Tenk på det. Snakk evt med andre enn trolla på KG. 

Anonymkode: 195ea...dbd

De aller fleste deler som regel sine egne erfaringer, skulle jeg delt andre sine? Dessuten har han hatt en flørt allerede 

Anonymkode: 09abc...e35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Men ja.......... pass deg for at det ikke bare er en liten blipp dette her. Det er jo selvsagt en vegg som har falt ut for han også, når dere har vært sammen så lenge. Så kan det være vane og feighet og frykt for ensomhet som gjør at man tror man vil tilbake, men det er ikke de riktige grunnene.

Anonymkode: 56118...bae

Det som var så rart var at når han flyttet og tiden før så virket han så lite påvirket av at vi hadde bygd opp et liv sammen i så mange år. Vi er hverandres første kjærester. Og jeg synes det var så rart at han ikke så ut til å synes det var trist, at han var så kald. Jeg begynte nesten å lure på om han hadde følelser i hele tatt. 

Jeg tror mye av min frykt for å bli alene var ensomhet også. Ensomhet og det å ikke ha den tryggheten en partner gir. Jeg vet jo fortsatt ikke om det var HAN eller alle tingene et forhold gir som var grunnen til at jeg var så sinnsykt langt nede. Sikkert en kombinasjon, men å lære seg å leve alene var tøft.

Anonymkode: e824b...fd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

De aller fleste deler som regel sine egne erfaringer, skulle jeg delt andre sine? Dessuten har han hatt en flørt allerede 

Anonymkode: 09abc...e35

Nei. Han hadde ikke en flørt allerede. Det skjedde etter bruddet. 

Greit å ha egne erfaringer. Jeg har erfaring med to kvinner som var manipulerende og giftige og skapte problemer, ikke bare for meg, men for flere andre involverte. Skal jeg besvare alle innlegg på KG med at alle kvinner som opplever samlivsbrudd er akkurat som dem? Eller skal jeg sammenligne med de to kvinnene jeg har vært i forhold med som var kloke, voksne og balanserte? Eller skal jeg kanskje bruke litt fornuft og innse at alle er forskjellige og heller fokusere på TS sin situasjon og valg (siden det er det hun spør etter) og la være å fantasere opp beskyldninger mot denne mannen som ingen av oss vet noe som helst om? Hva er nyttig for TS, tror du? 

Anonymkode: 195ea...dbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

hvor lang tid gikk det fra han endelig flyttet ut, til at kom tilbake å si at han angret?

Dere trengte ikke å selge hus eller annet? hvem ble boende i huset?

Anonymkode: 47d75...b73

Halvt år ca. Jeg bor i huset, har kjøpt han ut. Jeg må etter hvert flytte jeg også fordi det blir for dyrt i lengden, og jeg orker ikke ha så mye hage alene, men det går greit å vente litt til det rette dukker opp. Vi har ikke så mye lån og økonomisk går det helt greit for begge enn så lenge. 

Anonymkode: e824b...fd1

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det samme. 3 barn sammen, og han gikk. Jeg var totalt knust, og kjenner meg veldig igjen o det du beskriver av sorg og tap, og også hvor kald han var. Det gikk vel 1,5- 2 år, og en kjæreste han hadde, før han kom og ville tilbake.

Det var jo det jeg hadde ønsket og villet. Men jeg greide ikke at han tok på meg. Jeg kom aldri over sviket. Jeg hadde akkurat så vidt kommet meg på bena, og selv om prøvde, så ble det helt feil. Der var over for min del..

Til den dag i dag så skjønner jeg ikke hvordan han kunne være så kald. Og jeg er sikker på at han enda er glad i meg, selv om bruddet er 20 år siden. Ungene er store og jeg ble gift på nytt

Du kan ikke ga en sviker i livet ditt. De svikter deg når det stormer. Jan gjorde det samme mot vår datter når hun ble syk feks..

Det er noe feil...tenker jeg. En normal mann stenger deg ikke ute slik.

Anonymkode: a448b...c3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk for fint innlegg. Du har mye rett. Jeg angret meg når jeg nevnte flørten fordi da burde jeg skjønt at flere ville henge seg opp i det. Fakta er at flørten var en dame han møtte gjennom en kollega etter bruddet her skjedde. Hun var nyinnflyttet i byen så det er ikke mulig at det har pågått tidligere.  Uansett var det bare kortvarig.

Jeg tror nok dessverre det var hektisk familieliv, lite egentid og dødt samliv som var grunnen her. Jeg ville ting han ikke ville, han ville ting jeg ikke ville osv, mye uenigheter, og kanskje litt stahet fra begge.

Jeg har ikke bestemt meg for noe, men om jeg skulle tatt han tilbake så tror jeg vi måtte hatt parterapi samtidig. Hvis ikke vil jo ingenting endre seg, og så ender man opp med å bare bryte igjen. 

Anonymkode: e824b...fd1

Hvis du tar ham tilbake så husk at det aldri blir det samme. Kanskje dere kan få til noe nytt og bra, men ikke det samme. 

Jeg ville også vært svært forsiktig her hvis jeg var deg og krevd MYE parterapi før noe som helst nevnes til barna. Dersom dere faktisk blir enige om å gi det et nytt forsøk må DERE BEGGE være klar for å gi 100% og sørge for at det blir BRA for alle i familien. Tipper litt terapi for barna også kan være bra. Jeg vet at jeg hadde blitt nervevrak dersom mine foreldre gikk tilbake til hverandre innen relativt kort tid etter de flytta fra hverandre. Jeg var da blitt en myndig ung dame, allikevel ville det opplevds veldig ustabilt og uforutsigbart at mamma og pappa gjør det slutt, blir sammen igjen og.... hva da, etter det? 

Anonymkode: 6df62...652

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

KG i et nøtteskall: 

Hvis mannen går er det fordi han er en dust, og helt sikkert utro.

Hvis kvinnen går er det fordi mannen er en dust, og helt sikkert utro.

Anonymkode: 6bf73...afa

Det er en klisje, men klisjeer finnes av en grunn....

Anonymkode: 6df62...652

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tror nok dessverre det var hektisk familieliv, lite egentid og dødt samliv som var grunnen her. Jeg ville ting han ikke ville, han ville ting jeg ikke ville osv, mye uenigheter, og kanskje litt stahet fra begge.

 

Men hva ville evt endre seg da om dere skulle blitt sammen igjen? Han valgte heller å gjøre det slutt, med alt det innebar (både fysisk med deling av bo og alt det psykiske) framfor å snakke med deg om det, framfor å prøve å løse de faktiske problemene. Du vet jo ikke hva det var en gang, du TROR det var.... 

Dere er jo tydeligvis ikke gode på kommunikasjon. 

Hvordan har det fungert med samvær og slikt da etter bruddet? 

Anonymkode: 9b4c4...8eb