Bekymret for utviklingen i Norge når det kommer til selvdød

[AnonymBruker]

Det er noe som plager meg. Eller som jeg tenker en del på. 
Jeg ser både her inne, og har hørt også i mitt nærmiljø at folk får avslag på dps psykologhjelp. Bup gir også avslag. 
Dette parallelt med økende tall når det gjelder selvmord i Norge. Da er det noe feil i systemet. Folk er redd for å være til bry. Mange får avslag på hjelp eller tilbud om få timer. Folk mister motet av å stå i et system som gjør vondt verre. 
Norge har høyeste tall i Norden. Høyeste tall i 2024 siden tusenårsskiftet. Hvorfor?? 
Er vi blitt et kalt samfunn? Får dårlig tilgang på hjelp? Det er også en del eldre som gjør dette. Er det fordi de føler de er til bry? 
Siden tallene er økende, må det jo være noe som har sviktet? 
Det er også mest menn som gjør dette. 
De ber sjelden om hjelp. 
Samtidig er psykisk helse mindre tabu nå i dag enn for 20 år siden. 
Det er nok også en del mørketall.

Det sitter igjen så mange familier knust i sorg og smerte. Slik skal det ikke være. 
Jeg vil være en som gjør en forskjell, er godt medmenneske, en som ser. Men ikke sikkert det er nok heller. 

Anonymkode: af29d...568

[AnonymBruker]

Stigmatiseringen ved å oppsøke helsehjelp stopper mange. Er også mange psykologer der ute som er i feil jobb. System i Norge? Har det noen gang vært noe slags system i Norge som har fungert? 
 

Ja tallene er økende og med økonomien som skjer nå, blir det ikke bedre. 

Anonymkode: dba65...cee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Stigmatiseringen ved å oppsøke helsehjelp stopper mange. Er også mange psykologer der ute som er i feil jobb. System i Norge? Har det noen gang vært noe slags system i Norge som har fungert? 
 

Ja tallene er økende og med økonomien som skjer nå, blir det ikke bedre. 

Anonymkode: dba65...cee

Tror du har et viktig poeng når du nevner økonomi. I den dyrtiden vi lever i nå er det ekstremt tøft for veldig mange. Folk ønsker seg et sted å bo, gjerne få lån og eie sin egen bolig. Kunne reise på ferie på sommeren og kunne leve og ikke bare overleve. Det er mange som bare overlever i dag. Mange blir syke av økonomiske problemer. Jeg er heldig som er frisk og kan jobbe. Men hadde jeg på et tidspunkt blitt ufør så mister man store deler av inntekten. Så er det også slik at vi kan ikke sammenligne oss med fattige i Afrika som har det verre. Vi sammenligner oss med den standarden det er i landet man bor i. 
Mange på trygd har jo ofte en sykdom som gjør det umulig å jobbe. Å være syk samtidig ha lav inntekt og kanskje familie å forsørge kan bli tungt. 
Men statistikken viser at det ofte er sammensatte vansker som gjør at folk velger bort livet. 
Her jeg bor er det veldig mange ala hippier som lever enkelt. De strikker og syr egne klær. Handler på loppis og tar med niste fremfor å kjøpe i kantina. Det har blitt en poppis å leve nøktern. Litt 60 talls. Jeg synes det er utrolig kult. 
At man lager det til en trend. 
For ikke lenge siden opplevde jeg dødsfall i nær familie. Det første 6 månedene var så vonde at jeg ikke tålte å stå i den smerten. Aldri tanker om å forsvinne eller noe, men slike smerter er så tøffe at man vet noe om hvor vondt og jævlig livet kan være. 
Mange er også veldig ensomme. Har lite nettverk. Vi må begynne å ta vare på og se rundt oss. 
når du nevner at systemet aldri har fungert så er jeg enig. Mange har sammensatte vansker og når systemet ikke snakker sammen, sitter på hver sitt sted og har ulike rutiner så blir det ofte vondt verre, da folk får håp og forventninger til at det skal bli bedre. 
Det blir mye snakk og lite handling. 
Så er det også slik at man må være frisk for å være syk. 
Nei, det er forjævlig at folk ikke får den hjelpen de trenger. 
Når man først tar steget og søker hjelp og ikke får det så er jo det også en katastrofe 

Anonymkode: af29d...568

[Nowayback]

Vi må akseptere og forvente at alle ikke ønsker å leve. Folk tar livet sitt i alle samfunnslag, så økonomi trenger ikke bety alt. Selv om det er en trygghet å ha god økonomi. Det kan være grunner til selvmord samfunnet ikke kan styre. F.eks fysisk sykdom og det å leve i store smerter. Utenforskap, manglende nettverk, singel, barnløs.

Som mann har jeg gått til psykolog over to perioder. Følte ikke jeg fikk noe ut av det i det hele tatt. Det funker ikke som mann å sitte og snakke om følelsene sine. Glem det. Man må finne andre måter.

Jeg velger å lide i det stille. Ingen ser meg, men jeg roper heller ikke etter hjelp. Tenker at livet er kort, så ingenting spiller egentlig noen rolle uansett.

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (10 timer siden):

Vi må akseptere og forvente at alle ikke ønsker å leve. Folk tar livet sitt i alle samfunnslag, så økonomi trenger ikke bety alt. Selv om det er en trygghet å ha god økonomi. Det kan være grunner til selvmord samfunnet ikke kan styre. F.eks fysisk sykdom og det å leve i store smerter. Utenforskap, manglende nettverk, singel, barnløs.

Som mann har jeg gått til psykolog over to perioder. Følte ikke jeg fikk noe ut av det i det hele tatt. Det funker ikke som mann å sitte og snakke om følelsene sine. Glem det. Man må finne andre måter.

Jeg velger å lide i det stille. Ingen ser meg, men jeg roper heller ikke etter hjelp. Tenker at livet er kort, så ingenting spiller egentlig noen rolle uansett.

Jeg er enig med deg at en psykologtime ikke er det som skal fikse alt. Men psykolog/ leger må jo kople på «systemet» når noen sitter isolert uten nettverk. Mer tverrfaglig hjelp. 

Anonymkode: af29d...568

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (15 timer siden):

Vi må akseptere og forvente at alle ikke ønsker å leve. Folk tar livet sitt i alle samfunnslag, så økonomi trenger ikke bety alt. Selv om det er en trygghet å ha god økonomi. Det kan være grunner til selvmord samfunnet ikke kan styre. F.eks fysisk sykdom og det å leve i store smerter. Utenforskap, manglende nettverk, singel, barnløs.

Som mann har jeg gått til psykolog over to perioder. Følte ikke jeg fikk noe ut av det i det hele tatt. Det funker ikke som mann å sitte og snakke om følelsene sine. Glem det. Man må finne andre måter.

Jeg velger å lide i det stille. Ingen ser meg, men jeg roper heller ikke etter hjelp. Tenker at livet er kort, så ingenting spiller egentlig noen rolle uansett.

Livet er kort så da kan man like gjerne lide!

Anonymkode: a5cb8...b52

[NakenPanda]

Selvmord har vel gått ned med 20% siden 90 tallet, så økende er den vel neppe, men ja 50-60 hadde vi mindre rate av selvmord, mer press og økende krav til individer, betydelig mer dop i omløp.

Det er jo primært menn som tar selvmord, og jeg tror det har med at økende skillsmisse rater og mindre barn er det slutt på at mannen er sentrum av samfunnet lengre og en del menn tar dette tungt. Median alder er vel midten av 40 årene så dette er ikke unge mennesker som dog får mest oppmerksomhet.

Tror menn generelt er mer ensomme en kvinner, selv om kvinner klager mest.

 

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (15 timer siden):

Vi må akseptere og forvente at alle ikke ønsker å leve. Folk tar livet sitt i alle samfunnslag, så økonomi trenger ikke bety alt. Selv om det er en trygghet å ha god økonomi. Det kan være grunner til selvmord samfunnet ikke kan styre. F.eks fysisk sykdom og det å leve i store smerter. Utenforskap, manglende nettverk, singel, barnløs.

Som mann har jeg gått til psykolog over to perioder. Følte ikke jeg fikk noe ut av det i det hele tatt. Det funker ikke som mann å sitte og snakke om følelsene sine. Glem det. Man må finne andre måter.

Jeg velger å lide i det stille. Ingen ser meg, men jeg roper heller ikke etter hjelp. Tenker at livet er kort, så ingenting spiller egentlig noen rolle uansett.

Men noen ingen vil si høyt, en gruppe man ikke tenker over; pedofile, overgripere, rusmisbrukere, kriminelle, de som har skyhøy gjeld og har levd et ansvarsløst liv hvor de tror konsekvensene ikke kommer før de plutselig gjør det osv, selvmord skjer for eksempel i fengsel også. For eksempel i 2022 var det registrert 95 selvmordsforsøk i norske fengsler. 

Det er begrenset hva samfunnet kan gjøre i et slikt tilfelle, og det viktigste vil vi aldri klare; akseptere at alle er forskjellige, uansett hva, og vise at alle er bra nok, uansett hva. Vi har lite til overs for mennesker som skiller seg ut både på godt og vondt, og spesielt de på "bunnen av samfunnet" får lite aksept. 

Og velger man selv å holde sine vansker skjult og lide i stillhet, så er det et valg man tar. For der er alltid noen der ute som vil bry seg og hjelpe, spesielt venner og familie. Så å skylde på at ingen bryr seg og at alle gir pokker, det blir litt tamt. Jeg misliker folk flest og er ikke glad i samfunnet, verdenen, noe som helst, men jeg vet at noen der ute ville brydd seg om jeg valgte å ta veien ut selv. Men om de kan hjelpe, det er en annen sak. 

Som han jeg siterer skriver, livet er kort, noen velger å avslutte det, det føles urettferdig, trist og feil. Men hva kan man egentlig gjøre med det, når noen har bestemt seg, de bestemmer seg for at ingen kan hjelpe de og de vil ikke hjelpe seg selv heller... Er det egentlig vår sak? Når det kommer til det å snakke med psykolog så har man jo misforstått, trolig med vilje, hva psykolog handler om. Det handler om å bli kjent med egne følelser og tanker, forstå hvorfor man er som man er, hvorfor man gjør som man gjør, hvordan man kan fikse det man vil fikse. Refleksjon er gull verdt når det kommer til seg selv og psykiske problemer. Men vil man ikke gjøre en innsats selv, nei da fungerer jo ingenting. 

Vi mennesker er utrolig kompliserte... Hodene våre er merkelige. 

Anonymkode: 01c1e...719

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Men noen ingen vil si høyt, en gruppe man ikke tenker over; pedofile, overgripere, rusmisbrukere, kriminelle, de som har skyhøy gjeld og har levd et ansvarsløst liv hvor de tror konsekvensene ikke kommer før de plutselig gjør det osv, selvmord skjer for eksempel i fengsel også. For eksempel i 2022 var det registrert 95 selvmordsforsøk i norske fengsler. 

Det er begrenset hva samfunnet kan gjøre i et slikt tilfelle, og det viktigste vil vi aldri klare; akseptere at alle er forskjellige, uansett hva, og vise at alle er bra nok, uansett hva. Vi har lite til overs for mennesker som skiller seg ut både på godt og vondt, og spesielt de på "bunnen av samfunnet" får lite aksept. 

Og velger man selv å holde sine vansker skjult og lide i stillhet, så er det et valg man tar. For der er alltid noen der ute som vil bry seg og hjelpe, spesielt venner og familie. Så å skylde på at ingen bryr seg og at alle gir pokker, det blir litt tamt. Jeg misliker folk flest og er ikke glad i samfunnet, verdenen, noe som helst, men jeg vet at noen der ute ville brydd seg om jeg valgte å ta veien ut selv. Men om de kan hjelpe, det er en annen sak. 

Som han jeg siterer skriver, livet er kort, noen velger å avslutte det, det føles urettferdig, trist og feil. Men hva kan man egentlig gjøre med det, når noen har bestemt seg, de bestemmer seg for at ingen kan hjelpe de og de vil ikke hjelpe seg selv heller... Er det egentlig vår sak? Når det kommer til det å snakke med psykolog så har man jo misforstått, trolig med vilje, hva psykolog handler om. Det handler om å bli kjent med egne følelser og tanker, forstå hvorfor man er som man er, hvorfor man gjør som man gjør, hvordan man kan fikse det man vil fikse. Refleksjon er gull verdt når det kommer til seg selv og psykiske problemer. Men vil man ikke gjøre en innsats selv, nei da fungerer jo ingenting. 

Vi mennesker er utrolig kompliserte... Hodene våre er merkelige. 

Anonymkode: 01c1e...719

Vi mennesker kan i stor grad (men selvsagt ikke fullstendig) forhindre at personer kommer til det punktet at de ønsker å ta sitt eget liv. Hvordan vi møter hverandre og tar vare på familie, venner, kolleger har faktisk enormt mye å si. Å være inkluderende og stille opp som sosial støtte, hjelpe med praktiske ting etc. kan ha stor betydning.  

Selv om vi aldri kommer til å få bukt med selvmord, så kan selvmordsforebyggingen bli bedre. Og vi ser jo nå at selvmordsraten øker, så det går virkelig i feil retning og det er urovekkende.

Det norske samfunnet er svært individualisert, og blir egentlig bare mer og mer individualisert. Mange mennesker er ensomme, og mange er ufrivillig single.  Mange har få venner/lite sosialt nettverk. Det er klart det gjør noe med et menneske, vi mennesker er flokkdyr som trenger hverandre. Vi trenger å bety noe for andre mennesker, og vi trenger å ha betydningsfulle mennesker i vårt eget liv. Det er det dessverre en del som ikke har.

Anonymkode: adaca...d63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi mennesker kan i stor grad (men selvsagt ikke fullstendig) forhindre at personer kommer til det punktet at de ønsker å ta sitt eget liv. Hvordan vi møter hverandre og tar vare på familie, venner, kolleger har faktisk enormt mye å si. Å være inkluderende og stille opp som sosial støtte, hjelpe med praktiske ting etc. kan ha stor betydning.  

Selv om vi aldri kommer til å få bukt med selvmord, så kan selvmordsforebyggingen bli bedre. Og vi ser jo nå at selvmordsraten øker, så det går virkelig i feil retning og det er urovekkende.

Det norske samfunnet er svært individualisert, og blir egentlig bare mer og mer individualisert. Mange mennesker er ensomme, og mange er ufrivillig single.  Mange har få venner/lite sosialt nettverk. Det er klart det gjør noe med et menneske, vi mennesker er flokkdyr som trenger hverandre. Vi trenger å bety noe for andre mennesker, og vi trenger å ha betydningsfulle mennesker i vårt eget liv. Det er det dessverre en del som ikke har.

Anonymkode: adaca...d63

Nettopp. Og hvordan løses dette? 

Selvmordsforebyggingen kan bli bedre. Men jeg tror man overvurderer hvor mye menneskelige relasjoner har å si. Jeg tror det viktigste er at personen føler en mening med livet og har en grunn til å stå opp. Dette kan være alt ifra et dataspill til en hund til en partner. Det kan være så mangt, men det trenger ikke å være et menneske. Dette med menneskelige relasjoner er uansett ikke noe jeg og du egentlig kan gjøre noe med i det store og det hele bildet, og samfunnet i seg selv samarbeider dårlig når det kommer til dette - for man kan ikke tvinge folk til å bry seg om folk de ikke bryr seg om. 

For meg hjalp det å finne en mening. Det hjalp ikke med folk som sa de brydde seg. Det hjalp ikke å snakke. Men å finne en grunn til å være i live, hjelper. Og jeg tror faktisk ikke det er lurt at det er mennesker som er grunnen... For mennesker kommer og går. Det vil de alltid gjøre. For eksempel er det ikke uvanlig at enkelte som er psykisk ustabile truer med selvmord om partneren deres vil gå ifra de. Da sier "vi alle" at det ikke er partneren sitt ansvar eller feil. Og det stemmer jo, for partneren kan ikke være med den psykisk ustabile bare på grunn av det? Da er det heller noe fundamentalt galt hos den som truer med selvmord, og kanskje det hjalp med en partner, men så vil partneren bort. 

Det er mine tanker om det da, ingen fakta eller noe sånt. 

Anonymkode: 01c1e...719

[AnonymBruker]

Kan skrive litt om min opplevelse med et barn med selvmordstanker og selvmordsønske.

Bup tar det ikke seriøst. 

Møtt opp på legevakt. Blir ikke tatt seriøst. 

Bedt om innleggelse. Får det ikke. Ikke alvorlig nok. Barnet mitt lider. 

Ifølge legen på legevakt var det omtrent umulig å få akutt hjelp. Det hadde han kun opplevd et par ganger i alle år han har jobbet. 

Han ringte rundt men fikk avslag. 

Trist utvikling. 

 

Anonymkode: 6868c...263

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Nettopp. Og hvordan løses dette? 

Selvmordsforebyggingen kan bli bedre. Men jeg tror man overvurderer hvor mye menneskelige relasjoner har å si. Jeg tror det viktigste er at personen føler en mening med livet og har en grunn til å stå opp. Dette kan være alt ifra et dataspill til en hund til en partner. Det kan være så mangt, men det trenger ikke å være et menneske. Dette med menneskelige relasjoner er uansett ikke noe jeg og du egentlig kan gjøre noe med i det store og det hele bildet, og samfunnet i seg selv samarbeider dårlig når det kommer til dette - for man kan ikke tvinge folk til å bry seg om folk de ikke bryr seg om. 

For meg hjalp det å finne en mening. Det hjalp ikke med folk som sa de brydde seg. Det hjalp ikke å snakke. Men å finne en grunn til å være i live, hjelper. Og jeg tror faktisk ikke det er lurt at det er mennesker som er grunnen... For mennesker kommer og går. Det vil de alltid gjøre. For eksempel er det ikke uvanlig at enkelte som er psykisk ustabile truer med selvmord om partneren deres vil gå ifra de. Da sier "vi alle" at det ikke er partneren sitt ansvar eller feil. Og det stemmer jo, for partneren kan ikke være med den psykisk ustabile bare på grunn av det? Da er det heller noe fundamentalt galt hos den som truer med selvmord, og kanskje det hjalp med en partner, men så vil partneren bort. 

Det er mine tanker om det da, ingen fakta eller noe sånt. 

Anonymkode: 01c1e...719

Du har rett i at dette er dine tanker og ikke fakta, for du undergraver betydningen av sosiale relasjoner, som er vitenskapelig bevist å ha enorm betydning for helsen vår.

Det betyr selvsagt ikke at sosiale relasjoner alltid vil være avgjørende, men i mange tilfeller kan det være nettopp det. Én ting er sikkert, og det er at mangel på sosial støtte øker selvmordsrisikoen betraktelig.

Selvmord er komplekst. Man vet at dårlig økonomi øker selvmordsrisikoen. For barn og unge som tar selvmord skyldes det oftest hvordan de har det hjemme.

Anbefaler podcastepisoden «Gudrun Dieserud om selvmord og Bærumsmodellen» som ligger ute på Spotify. Hun er psykologspesialist med doktorgrad i selvmord.

Anonymkode: adaca...d63

[AnonymBruker]

Folk lever livet sitt i altfor stor grad foran en dum skjerm, og de som går sine egne veier har langt lettere for å bli stigmatisert enn før i tiden.

Den sosiale støtten ensomme kunne finne før i tiden, for eksempel ved å prate med fremmede på en benk i parken, en bussholdeplass eller andre steder, er blitt erstattet med mistenksomhet der alle glaner på hver sin smarttelefon. Kjærlighet er blitt erstattet med Tinder og en endeløs rekke med krav.

Kort sagt: Selvmordstallene vil fortsette å stige; dagens samfunn oppmuntrer ikke til å ta vare på menneskets iboende verdi som et levende menneske, snarere tvert imot.

Anonymkode: 475f1...c03

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du har rett i at dette er dine tanker og ikke fakta, for du undergraver betydningen av sosiale relasjoner, som er vitenskapelig bevist å ha enorm betydning for helsen vår.

Det betyr selvsagt ikke at sosiale relasjoner alltid vil være avgjørende, men i mange tilfeller kan det være nettopp det. Én ting er sikkert, og det er at mangel på sosial støtte øker selvmordsrisikoen betraktelig.

Selvmord er komplekst. Man vet at dårlig økonomi øker selvmordsrisikoen. For barn og unge som tar selvmord skyldes det oftest hvordan de har det hjemme.

Anbefaler podcastepisoden «Gudrun Dieserud om selvmord og Bærumsmodellen» som ligger ute på Spotify. Hun er psykologspesialist med doktorgrad i selvmord.

Anonymkode: adaca...d63

Joda, men vi ser jo folk med sosial støtte ta livet sitt også. Poenget mitt var ikke at det ikke betyr noe, poenget var at for de som allerede har det, så er det ikke avgjørende eller "nok", og at man i slike tilfeller overvurderer hvor mye det har å si. Ikke alle klarer å stole på sine nærmeste eller andre mennesker generelt. 

 

Anonymkode: 01c1e...719

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.7.2025 den 1.37):

Det er noe som plager meg. Eller som jeg tenker en del på. 
Jeg ser både her inne, og har hørt også i mitt nærmiljø at folk får avslag på dps psykologhjelp. Bup gir også avslag. 
Dette parallelt med økende tall når det gjelder selvmord i Norge. Da er det noe feil i systemet. Folk er redd for å være til bry. Mange får avslag på hjelp eller tilbud om få timer. Folk mister motet av å stå i et system som gjør vondt verre. 
Norge har høyeste tall i Norden. Høyeste tall i 2024 siden tusenårsskiftet. Hvorfor?? 
Er vi blitt et kalt samfunn? Får dårlig tilgang på hjelp? Det er også en del eldre som gjør dette. Er det fordi de føler de er til bry? 
Siden tallene er økende, må det jo være noe som har sviktet? 
Det er også mest menn som gjør dette. 
De ber sjelden om hjelp. 
Samtidig er psykisk helse mindre tabu nå i dag enn for 20 år siden. 
Det er nok også en del mørketall.

Det sitter igjen så mange familier knust i sorg og smerte. Slik skal det ikke være. 
Jeg vil være en som gjør en forskjell, er godt medmenneske, en som ser. Men ikke sikkert det er nok heller. 

Anonymkode: af29d...568

Når man ser tendensen som f.eks. her inne , kan man godt forstå hvorfor det er økende. Man kan ikke lenger stikke innom, det er frekt. Venner beskrives som slitsomme og krevende. Besteforeldre trekker seg unna… og så videre. 
Vi må lære å tåle hverandre igjen, og vi må ta reelle tak når vi ser folk rundt oss sliter- istedenfor å tenke på hvor slitsomt det er for oss at vi må bruke vår energi til å stille opp. 

Anonymkode: d509c...15a

[AnonymBruker]

Jeg har inntrykk av at det kun er ungdom eller rusmisbrukere som får timer hos offentlige psykologer og psykiatere, eller annen hjelp for mental helse.  Ellers får de fleste avslag og blir nødt til å gå til private behandlere.  Dette er da så dyrt, at det i realiteten kun er rikfolk som har tilgang på mental helsehjelp.

Priser mental helse

Anonymkode: b856d...1b7

[AnonymBruker]

Forholdsmessig har jo tallene holdt seg stabile, de øker ikke. 

Anonymkode: 29041...3e7

[AnonymBruker]

Er det selvmord du tenker på?

Anonymkode: a2ec6...5fc