Kan man i det hele tatt ha noe glede (eller verdi) med STEbarn.. :(

[AnonymBruker]

Basert kun på spørsmålet i overskriften og min egen situasjon så er svaret uten tvil ja.

Har 4 bonusbarn  på 13 året, jeg har ingen egne barn så ungene og jeg har et veldig nært og respektfullt forhold.  Eldste har allerede fått barn selv og hun har insistert på at jeg skal kalles bestemor på lik linje med de øvrige besteforeldrene. 

 

Anonymkode: da0e2...824

[AnonymBruker]

Selfølgelig kommer du etterhvert til å ha en verdi glede med stebarn. Dere må berre bli vant med situasjonen å komme inn i det. 

Har sett at mange har hatt bonusbarn som pårørende både på sykehjem og sykehus. At bonusbarn har besøkt ofte

Anonymkode: 64aff...46e

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (På 11.7.2025 den 12.06):

Bare en liten kommentar til dette. Jeg er helt enig med deg, for øvrig.

Her på KG har vi som da er bonusforeldre/steforeldre fått lenge høre at vi ikke skal kalle oss bonus-ett eller annet. For vi er ikke en bonus i et barns liv, må vite. Det til tross for at mange av oss har et godt forhold til våre bonusbarn. 

Jeg skriver selv stebarn for å ikke virke for "arrogant", jeg kjenner min plass. Stemor høres kaldt ut, synes jeg. Samtidig stemmer ikke min følelse og opplevelse med "KG-normen".

Og bare se hvordan det reageres når man går litt utenfor boksen. Tenk at barnet kan kalle meg "mor". Jeg kan aldri erstatte mamma, men barnet kaller meg selv mor. Jeg vet ikke hvor det fikk det fra, men så lar vi barnet si det. Barnet med sine spesielle behov har funnet ut at det er riktig. Det kan like være fra mamma, hun deler nemlig oppgavene gjerne med meg.

Det er en spesiell følelse å bli rettet på sånn, tre uker inn i ferien, hvor man har stått opp med barnet hver dag mellom 4 og 6, skiftet bleier, trøstet et barn som bare vil til "mor", delt på nattevåk, og kjent på morsfølelsen. Det blir for meg veldig kunstig å være "ste"forelder. Akkurat som mine foreldre er besteforeldre, og barnet ser på dem som sine besteforeldre, og sier "bestemor" og "bestefar". 

Vi ser av denne grunn aldri ste. Det føles veldig unaturlig. Barnet husker ikke livet uten meg, for han har jeg alltid vært der.

Men ja. Det sier litt om den vanskelige situasjonen man blir satt i. Som stemor eller stefar skal man ikke tro at man er noe.

Takk for tilbakemelding, jeg setter pris på det. Jeg synes det er trist at det skal være slik, og ikke tenkt at bonus kan få et negativt preg. Jeg kjenner kun ste/bonusforeldre jeg så absolutt anser som bonus i barns liv. De kaller seg bonusforelder, ekstraforelder, ei kaller seg reservemamma. Stemor er ikke brukt. 
Som du sier, dette med å opptre som en av de nærmeste omsorgspersonene, hvordan kan det ikke være en bonus? Jeg synes også "ste" er er kaldt. Muligens er vi preget av ordet "ste" gjennom filmer, eventyr/fortellinger ol., hvor det iblant har hatt negativt preg, f.eks Askepott. 

Kan man i stedet for å si "jeg er stemor", si "dette er bonusbarnet mitt"? Eller blir det også feil? Bare nysgjerrig, altså. 

Anonymkode: 42c76...a8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2025 den 8.32):

Hei, 

Møtt mannen i mitt liv, jeg elsker han virkelig - og han gjør virkelig alt for meg. Etter 10 år i et forhold som endte (pga av svik fra hans side), trodde jeg vel aldri at jeg kom til å møte noen. Også fordi bruddet gjorde meg ganske dårlig i en periode. 

Men..han har barn selvfølgelig. Og jeg har nå møtt foreldrene, som bare er helt utrolige søte og fine folk. Og møtt barna - og det gikk fint. Hun minste ser ut til å like meg veldig godt. Alltid vært flink med barn, de trekker alltid litt mot meg. Men - har jeg egentlig noe verdi oppi det her? Ser jo på de perfekte familiene rundt meg - iallefall nå i sommer, egne kjernefamilier som har det enkelt og greit. 

Føler meg rett og slett mislykket (som jeg sikkert får høre her inne også) - alle fikk til livet, men ikke meg. Bare synes det er vanskelig å skulle forlate han, jeg klarer ikke å se for meg at vi ikke skal være sammen. Men han har jo alt.. og jeg blir jo en taper i alt dette her. 

På en side føler jeg alt går veldig bra med tanke på situasjonen, men så ser jo på alt det rundt meg - og blir mint på at jeg ikke har så mye verdi. Men.. livet er vel kort. 

Anonymkode: a718a...845

Hvorfor tenker du at du er en taper? Hva gjør deg så sikker på at alle andre er perfekte? Hvem har sagt til deg at du ikke har verdi? En god steforeler er enda en trygg voksen å spille på i livet. En stor bonus. Og han du er forelsket i, liker jo deg. Det er det en grunn til. For meg virker det som du vurderer å selvsabotere nå. Kanskje du tenker at det er best du gjør det først, før noen "oppdager" at du er en "taper?". Jeg bruker hermetegn fordi dette er dine ord og dine tanker. 

Anonymkode: 3e67b...339

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2025 den 9.29):

Jeg vet. Bare klarer ikke snu tankene, men må jo bare prøve. Jeg skal jo faktisk være i det livet her. Jeg bare ser rundt meg på vennegjengen fra barndommen, de har ALLE klart og få til det livet. Kunne ønske jeg kjente andre som ikke var A4. Men her er det bare mastergrader, toppjobber, giftemål , barn , store hus og enda større hytter.. 

Anonymkode: a718a...845

Mora mi eier ikke egen bolig. Ikke har hun høy utdanning heller. Ikke dyre ting og fancy bil. Delvis ufør. Men SÅ mange elsker henne. Hun er mor, stemor og bestemor. Hun jobber frivillig. Hvorfor elsker golk henne? Fordi hun er en god lytter. En som hjelper til når det trengs. En som er trivelig å gå tur med. 

Når vi omgir oss med mange folk som har mye materielt, eller som fokuserer på det, så kan vi tro at det er slik man har verdi. Men verdien vår ligger i vårt menneskeverd alene OG i relasjonene du bygger. For hvert smil, hver hjelpende hånd, hver lille samtale du gir, så GIR du verdi til noen. Håper du tror meg. Et tipd fra meg til deg er å begynne med frivillig arbeid. Når vi gjør noe for andre, får vi kjenne på at vi har betydning og er viktige. 

 

Anonymkode: 3e67b...339

[Pingvinen]

Jeg har veldig nært og godt forhold til min stefar. Mine barn har alltid kalt han morfar. Så lenge min far levde, ble begge kalt morfar. Det hadde ikke min biologiske far noe imot. De hadde godt forhold til begge. Jeg var veldig glad I min far, og er også glad i min stefar. 

[AnonymBruker]

Takk igjen for sine svar nå de siste dagene. Jeg sitter nå alene i Italia (der jeg har et lite hus), mens han er på charter med unga.. så ja.. følelsene går litt opp og ned. Han kommer hit om en uke. Men, tror jeg håndterer det dårlig. Måtte unga her, og hun minste liker meg nok veldig godt. Men bare å se han med barna.. som han ikke har med meg. Jeg er jo bare en som er utenfor. Har lyst til å skrike at han kan gå tilbake til mora til barna.. fordi jeg ikke takler følelsene.

Igjen..  mitt valg , og jeg tror ikke jeg håndterer dette. På en måte synd, jeg er flink med både barn og mennesker (når jeg ikke er et rasshøl mot han).. men.. klarer ikke å tenke noe annet enn at jeg bare en en meningsløs figur oppi det hele. 

Anonymkode: a718a...845

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Takk igjen for sine svar nå de siste dagene. Jeg sitter nå alene i Italia (der jeg har et lite hus), mens han er på charter med unga.. så ja.. følelsene går litt opp og ned. Han kommer hit om en uke. Men, tror jeg håndterer det dårlig. Måtte unga her, og hun minste liker meg nok veldig godt. Men bare å se han med barna.. som han ikke har med meg. Jeg er jo bare en som er utenfor. Har lyst til å skrike at han kan gå tilbake til mora til barna.. fordi jeg ikke takler følelsene.

Igjen..  mitt valg , og jeg tror ikke jeg håndterer dette. På en måte synd, jeg er flink med både barn og mennesker (når jeg ikke er et rasshøl mot han).. men.. klarer ikke å tenke noe annet enn at jeg bare en en meningsløs figur oppi det hele. 

Anonymkode: a718a...845

Du trenger profesjonell hjelp. Dette handler i bunn og grunn ikke om han eller barn med andre. Dette drikker mye dypere i deg. Du vil for alltid være ensom og ulykkelig for du vil alltid sette din egenverdi under et eller annet. Er det ikke stebarn kommer det til å være noe annet (venninner, dyr, prosjekter, hobbyer osv.).

Anonymkode: 9a68e...f71

[AnonymBruker]

*stikker* (ikke drikker)

Anonymkode: 9a68e...f71

[AnonymBruker]

Jeg var skilt og ufør alenemor da jeg møtte mannen i mitt liv med 2 barn.

Definer "fått til alt" 

Sammen har vi blitt en hel familie og både vi og barna har aldri vært lykkeligere.

Barna er "våre"♥️

Anonymkode: 3db3f...de8

[AnonymBruker]

du mener livet ditt ikke er noe verdt uten barn?? skjerp deg 🙄

Anonymkode: 2dc3d...30a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk igjen for sine svar nå de siste dagene. Jeg sitter nå alene i Italia (der jeg har et lite hus), mens han er på charter med unga.. så ja.. følelsene går litt opp og ned. Han kommer hit om en uke. Men, tror jeg håndterer det dårlig. Måtte unga her, og hun minste liker meg nok veldig godt. Men bare å se han med barna.. som han ikke har med meg. Jeg er jo bare en som er utenfor. Har lyst til å skrike at han kan gå tilbake til mora til barna.. fordi jeg ikke takler følelsene.

Igjen..  mitt valg , og jeg tror ikke jeg håndterer dette. På en måte synd, jeg er flink med både barn og mennesker (når jeg ikke er et rasshøl mot han).. men.. klarer ikke å tenke noe annet enn at jeg bare en en meningsløs figur oppi det hele. 

Anonymkode: a718a...845

Men nå har du sagt dette til deg selv igjen og igjen. Det hjelper ikke. Hvor kommer disse følelsene fra, tror du? 

Anonymkode: 3e67b...339

[AnonymBruker]

Ts her. Skal søke hjelp altså - jeg vet ærlig talt ikke hva som er alternativet til dette. Det er noe i meg som bare vil sabotere alt sammen. Men kunne sikkert blitt bra om jeg ga det en sjanse. Jeg tror jeg har en vennegjeng fra barndommen som gjør at jeg føler jeg er feil og de er riktige. Mann, barn, hus, hytter og gode jobber. Alt går liksom på skinner - ingen skiller seg noe ut. Er liksom alt jeg ser! De kunne aldri ha skilt seg og fått stebarn - det kunne jeg aldri sett for meg. Så blir også bitter fordi det selvfølgelig måtte bli meg. Og slik offermentalitet er jo sjarmerende 🤪

Anonymkode: a718a...845

[AnonymBruker]

Jeg tror dessverre at du har rett, at dette ikke er noe for deg. Så ekstremt selvopptatt og selvmedlidende og selvhatende som du er, så tenker jeg dessverre at du har lite å bidra med overfor disse barna. Det høres kanskje litt hardt ut, men barnas ve og vel er det aller viktigste.

Anonymkode: 15220...dc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Ts her. Skal søke hjelp altså - jeg vet ærlig talt ikke hva som er alternativet til dette. Det er noe i meg som bare vil sabotere alt sammen. Men kunne sikkert blitt bra om jeg ga det en sjanse. Jeg tror jeg har en vennegjeng fra barndommen som gjør at jeg føler jeg er feil og de er riktige. Mann, barn, hus, hytter og gode jobber. Alt går liksom på skinner - ingen skiller seg noe ut. Er liksom alt jeg ser! De kunne aldri ha skilt seg og fått stebarn - det kunne jeg aldri sett for meg. Så blir også bitter fordi det selvfølgelig måtte bli meg. Og slik offermentalitet er jo sjarmerende 🤪

Anonymkode: a718a...845

Jeg akal love deg at alt ikke går på skinner, for noen! Men de forteller ikke om det. Det er "vanlig" å være skilt i dag, og det er relativt vanlig å ikke få barn også. Det virker som du er mye mer opptatt av hva andre kanskje synes om deg og ditt liv enn hva du synes selv.

Anonymkode: 3e67b...339

[AnonymBruker]

Ts her igjen. Ja! Jeg hater og tenke på de rundt som sikkert synes og tenker det eller det. Som regel føler jeg at de tenker " stakkars mislykkede person, glad jeg ikke er henne!" Og jeg hater at noen kan tenke det! Vet iallefall at de vellykkede venninnene mine tenker det. 

Anonymkode: a718a...845

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2025 den 8.47):

TS her. Det har jeg lagt fra meg. Er dessverre for gammel. Og har vel ikke vært et veldig savn forsåvidt, men jeg ser jo at

Anonymkode: a718a...845

Selvfølgelig kan du ha en stor verdi for dine bonusbarn! Forstår det er en slags livssorg at du ikke har dine egne, men prøv å fokuser å bygge en solid og trygg relasjon til dine bonusbarn? Mange måter å være en familie på

Anonymkode: 109db...a04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ts her igjen. Ja! Jeg hater og tenke på de rundt som sikkert synes og tenker det eller det. Som regel føler jeg at de tenker " stakkars mislykkede person, glad jeg ikke er henne!" Og jeg hater at noen kan tenke det! Vet iallefall at de vellykkede venninnene mine tenker det. 

Anonymkode: a718a...845

Hvis noen tenker det, så er det ikke noen jeg ser på som vellykkede i mine øyne, i hvert fall. 

Du kan uansett aldri vite om eller styre hva andre mennesker tenker om deg, så det er bortkastet å bruke energi på.

Anonymkode: bf8ee...491

[Truno]

Du er vel så verdifull som du tillater deg å være. Nå velger du jo å sette deg på siden, i en offerrolle som en som ikke duger til noe. Da blir jo ikke ting bra. Du må nok jobbe en del med hvordan du ser på deg selv. 
 

To av de mest fantastiske damene jeg vet om har aldri fått egne barn. Den ene er høyt utdannet, god jobb, hytte, hus og alle de materielle tingene du ser ut til å sette pris på. Hun har selv valgt vekk både partner og barn, fortsatt et helt fantastisk menneske, fordi hun er den hun er. Den andre er delvis ufør, har ikke like mye som hun andre. Hun fikk aldri muligheten til å få barn. Hun er også en helt fantastisk person å være rundt.

Min egen stefar er verdens beste mann. Han er ikke biologisk i familie med meg, og hadde begynt på ungdomsskolen da han ble sammen med min mor. Hadde egentlig aldri tenkt å omtale han som stefar, fordi jeg var så stor da han og mamma ble kjærester. Men nå har han vært en del av livet over halve livet mitt. Han har kjørt flyttelass, hjulpet med alt mulig, hørt på meg når jeg lurer på noe, hjulpet til og generelt bare vært et fantastisk tilskudd i livet mitt. Nå som jeg har fått egne barn er jeg så fornøyd med at de har fått en så fantastisk fin bestefar i livet sitt. Min biologiske far er nå så som så, han har vært tilstede hele livet mitt, men ikke på samme måte. Så jeg har et mye nærmere og sterkere bånd med en mann som kom inn i livet mitt som 14 åring.

 

Så livet uten barn, eller med stebarn kan være virkelig verdifullt og godt, om du tillater det

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.7.2025 den 8.32):

Hei, 

Møtt mannen i mitt liv, jeg elsker han virkelig - og han gjør virkelig alt for meg. Etter 10 år i et forhold som endte (pga av svik fra hans side), trodde jeg vel aldri at jeg kom til å møte noen. Også fordi bruddet gjorde meg ganske dårlig i en periode. 

Men..han har barn selvfølgelig. Og jeg har nå møtt foreldrene, som bare er helt utrolige søte og fine folk. Og møtt barna - og det gikk fint. Hun minste ser ut til å like meg veldig godt. Alltid vært flink med barn, de trekker alltid litt mot meg. Men - har jeg egentlig noe verdi oppi det her? Ser jo på de perfekte familiene rundt meg - iallefall nå i sommer, egne kjernefamilier som har det enkelt og greit. 

Føler meg rett og slett mislykket (som jeg sikkert får høre her inne også) - alle fikk til livet, men ikke meg. Bare synes det er vanskelig å skulle forlate han, jeg klarer ikke å se for meg at vi ikke skal være sammen. Men han har jo alt.. og jeg blir jo en taper i alt dette her. 

På en side føler jeg alt går veldig bra med tanke på situasjonen, men så ser jo på alt det rundt meg - og blir mint på at jeg ikke har så mye verdi. Men.. livet er vel kort. 

Anonymkode: a718a...845

Jeg har en stepappa som jeg er mer glad i enn min egen far. Han har stilt opp mer enn min biologiske far noensinne har gjort.  Er ikke alltid blod trumfer vann. 

Anonymkode: 3d500...eda