Hvem vet egentlig best hva et barn trenger i hverdagen?

[AnonymBruker]

Når noen i familien med helsefaglig bakgrunn som møter barnet noen få ganger i året setter seg til doms over hvordan jeg håndterer ting hjemme, og bruker yrkestittelen som argument, så blir jeg litt målløs.

Jeg skjønner at det ofte er godt ment. Men når "jeg vet best fordi jeg er helsefagarbeider" blir brukt som et kort for å avvise alt jeg ser og gjør i hverdagen da treffer det feil.

Barnet:

- Har med seg traumer fra de første leveårene

- Har diagnoser som angst og ADHD, og muligens autisme i bunn

- Har hatt stor fremgang de siste par årene, og har nå et godt grunnlag for et godt og normalt liv.

Familiemedlemmet:

- Ser barnet ca. 6 ganger i året

- Har valgt å blokkere all kommunikasjon med meg som forelder.

Forelderen (meg):

- Står i det døgnet rundt. 100 % tilstede, både i det praktiske og emosjonelle

- Jobber tett med fagfolk og skole og får gode tilbakemeldinger

- Er barnets trygghet og tillitsperson

- Blir takket av barnet selv etter de mørkeste dagene, for å ha stått i det sammen med henne

Jeg har aldri påstått at jeg vet alt. Men jeg kjenner mitt barn, på godt og vondt. Jeg er der når det stormer, ikke bare når solen skinner.

Derfor spør jeg oppriktig: Hvem vet egentlig best?

Er det virkelig så enkelt som å vinne en maktkamp med en yrkestittel eller burde det ikke handle om hva barnet faktisk trenger?

Spoiler

Det siste er en selvfølge 😉

 

Anonymkode: 14cc4...e99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Derfor spør jeg oppriktig: Hvem vet egentlig best?

Er det virkelig så enkelt som å vinne en maktkamp med en yrkestittel eller burde det ikke handle om hva barnet faktisk trenger?

Sprøs helt åå situasjonen, det du beskriver er jo selvsagt. 

Men husk at systemet vårt ikke er nødvendigvis "selvsagt" , for i systemet handler det ofte mer om penger og hva den enkelte behandleren ønsker selv.

Anonymkode: 8463c...879

[AnonymBruker]

Deres narsissistiske barnefar...

Anonymkode: 26b64...5b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Deres narsissistiske barnefar...

Anonymkode: 26b64...5b0

Kan du forklare hva du mente? Kommentaren gir ikke helt mening for meg i denne konteksten.

Anonymkode: 14cc4...e99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Sprøs helt åå situasjonen, det du beskriver er jo selvsagt. 

Men husk at systemet vårt ikke er nødvendigvis "selvsagt" , for i systemet handler det ofte mer om penger og hva den enkelte behandleren ønsker selv.

Anonymkode: 8463c...879

Klart det. I dette scenariet er ikke "Helsefagarbeideren" behandleren, men familie.

Anonymkode: 14cc4...e99

[AnonymBruker]

Jeg ønsker å legge til at jeg selv vet hva jeg tenker og står 100% inne for det, men jeg er veldig interessert i å vite hva dere tenker.

Anonymkode: 14cc4...e99

[LilleVy94]

Det kommer helt an på. Du kjenner ditt barn best, men det betyr ikke automatisk at du vet best om hva det trenger i enhver situasjon.

Vi som er foreldre til barn med særskilte behov har noen ganger vanskeligheter med å skille mellom god og riktig omsorg. Vi kjenner barnet vårt på godt og vondt, i alle slags settinger, vi kjenner alle triggere, vi vet akkurat hvilken brikke vi skal legge hvor, vi har stått i utallige stormer og har lyst til å hyle med dem når de hyler som verst - men noen ganger kommer medfølelsen og kjærligheten i veien for de riktige valgene.

Jeg satt nylig i et samarbeidsmøte hvor jeg uttrykte misnøye over mangel på tilrettelegging på skolen, men pedagogen sto på sitt; ungen hadde best utbytte av å heller bli utfordret. Jeg så det som ugyldiggjøring av barnets utfordringer, men etter en lang diskusjon skjønte jeg at jeg på flere områder faktisk hindrer barnet i å bli selvstendig og vokse. Etter jeg begynte å utfordre ungen på det samme har det skjedd store ting og barnet stråler av mestring.

Jeg er så redd for å presse barnet for mye at jeg gir for lite utfordringer.

Nå trenger selvsagt ikke dette å ligne noe i nærheten av det du snakker om, men jeg ville dele min erfaring som en liten påminner om at løvemammaer ikke alltid må brøle. Noen ganger er det best å lytte.

[TypiskMann]

LilleVy94 skrev (13 minutter siden):

Det kommer helt an på. Du kjenner ditt barn best, men det betyr ikke automatisk at du vet best om hva det trenger i enhver situasjon.

Vi som er foreldre til barn med særskilte behov har noen ganger vanskeligheter med å skille mellom god og riktig omsorg. Vi kjenner barnet vårt på godt og vondt, i alle slags settinger, vi kjenner alle triggere, vi vet akkurat hvilken brikke vi skal legge hvor, vi har stått i utallige stormer og har lyst til å hyle med dem når de hyler som verst - men noen ganger kommer medfølelsen og kjærligheten i veien for de riktige valgene.

Jeg satt nylig i et samarbeidsmøte hvor jeg uttrykte misnøye over mangel på tilrettelegging på skolen, men pedagogen sto på sitt; ungen hadde best utbytte av å heller bli utfordret. Jeg så det som ugyldiggjøring av barnets utfordringer, men etter en lang diskusjon skjønte jeg at jeg på flere områder faktisk hindrer barnet i å bli selvstendig og vokse. Etter jeg begynte å utfordre ungen på det samme har det skjedd store ting og barnet stråler av mestring.

Jeg er så redd for å presse barnet for mye at jeg gir for lite utfordringer.

Nå trenger selvsagt ikke dette å ligne noe i nærheten av det du snakker om, men jeg ville dele min erfaring som en liten påminner om at løvemammaer ikke alltid må brøle. Noen ganger er det best å lytte.

Helt klart og jeg er helt enig. Det er derfor det er så godt å ha god og åpen kommunikasjon med fagfolk og andre ressurspersoner som står barnet nær. Det er riktig som du sier at man fort kan gå seg blind.

Det det er snakk om her er derimot noen som mener de vet best basert på stillingstittel uten å ha gjort en innsats med å kjenne barnet og vår lille familie på innsiden. Da tenker jeg det ikke er grunnlag for å "vite best" da barn med utfordringer ikke kommer med oppskrift.

Området jeg har gått meg vill i er faktisk dette med brøling. Jeg har latt meg tråkke på alt for lenge uten å brøle for å verne om barnet.

Nå kjenner jeg tiden er inne for å sette ned foten av samme årsak. 

[TypiskMann]

TypiskMann skrev (Akkurat nå):

Helt klart og jeg er helt enig. Det er derfor det er så godt å ha god og åpen kommunikasjon med fagfolk og andre ressurspersoner som står barnet nær. Det er riktig som du sier at man fort kan gå seg blind.

Det det er snakk om her er derimot noen som mener de vet best basert på stillingstittel uten å ha gjort en innsats med å kjenne barnet og vår lille familie på innsiden. Da tenker jeg det ikke er grunnlag for å "vite best" da barn med utfordringer ikke kommer med oppskrift.

Området jeg har gått meg vill i er faktisk dette med brøling. Jeg har latt meg tråkke på alt for lenge uten å brøle for å verne om barnet.

Nå kjenner jeg tiden er inne for å sette ned foten av samme årsak. 

Og der røk anonymiteten, men det får bare være. Jeg står for det jeg sier 😅

[LilleVy94]

TypiskMann skrev (9 minutter siden):

Helt klart og jeg er helt enig. Det er derfor det er så godt å ha god og åpen kommunikasjon med fagfolk og andre ressurspersoner som står barnet nær. Det er riktig som du sier at man fort kan gå seg blind.

Det det er snakk om her er derimot noen som mener de vet best basert på stillingstittel uten å ha gjort en innsats med å kjenne barnet og vår lille familie på innsiden. Da tenker jeg det ikke er grunnlag for å "vite best" da barn med utfordringer ikke kommer med oppskrift.

Området jeg har gått meg vill i er faktisk dette med brøling. Jeg har latt meg tråkke på alt for lenge uten å brøle for å verne om barnet.

Nå kjenner jeg tiden er inne for å sette ned foten av samme årsak. 

Må du brøle for å selv vinne respekt eller på vegne av barnet? Hvis dette er en person som uansett ikke er delaktig i barnets liv og utvikling - hva er det du verner barnet for ved å si i mot?

Jeg er enig i at det er tragisk å bruke stillingstittelen sin for å rettferdiggjøre fornedring. Jeg har en mistanke om at vedkommende bruker barnet for å nå inn til deg? For å stikke der det gjør vondest?

Det blir for dumt å krangle om barnets interesser og behov når det ikke har noe med det faktiske problemet å gjøre, og uten at det gagner barnet noe som helst om meningen din trumfer gjennom.

Stå opp for deg selv.

❤️

[AnonymBruker]

Helsefagarbeider? 

Du lurer ikke oppriktig på dette? 

Anonymkode: da907...935

[TypiskMann]

LilleVy94 skrev (9 timer siden):

Jeg har en mistanke om at vedkommende bruker barnet for å nå inn til deg? For å stikke der det gjør vondest?

Og der traff du nerven. Det er akkurat dette jeg merker at skjer. Jeg fatter og begriper ikke 

 

LilleVy94 skrev (9 timer siden):

Må du brøle for å selv vinne respekt eller på vegne av barnet?

Jeg brøler egentlig fint lite og har heller valgt å være dørmatte enn å stå opp for meg selv for å unngå at familiekonfliktene skal ødelegge for barnet.

Jeg vet godt hva denne "helsearbeideren" tenker om meg, men ikke hvorfor. Dette er en person som i utgangspunktet har et godt bånd til barnet om som er forsøkt å nytte som en ressurs (Barnet har mistet alt for mange relasjoner i livet sitt). Men, når jeg da kommer med en heads-up på helsetilstanden før et besøk dit (som var nødvendig for at barnet skulle klare å reise dit) så hadde jeg plutselig et kontrollbehov og har i bunn og grunn fått beskjed om at "helsefagarbeidere vet best og jeg skal holde kjeft".

Så her handler det egentlig om en kombinasjon av både respekt og barnet. Barnet først, alltid men helsetilstanden krever et minimum av kommunikasjon for at barnet skal føle seg trygg nok til å gjennomføre. 

[TypiskMann]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Helsefagarbeider? 

Du lurer ikke oppriktig på dette? 

Anonymkode: da907...935

Hehe. Nei. Det er en selvfølge at man kjenner sitt eget barn best når man investerer så mye av seg selv i det og i tillegg har jobbet målrettet og stødig sammen med fagfolk og relasjoner som vil barnet vel.

[AnonymBruker]

Helsefagarbeider er en veldig lav utdanning. Selve utdanningen er på videregående nivå, og opptakskravene er lave. Selvsagt finnes det mange dyktige helsefagarbeidere, og de er en helt nødvendig del av helsevesenet, men fagkompetansen er lav. Samtidig vet jeg av erfaring at nettopp fordi en del har lav kompetanse, har de heller ikke kunnskap nok til å se sine egne begrensninger, og kan derfor av og til bli mer skråsikre enn personer med høyere kompetanse. 
Uansett, her må du selvsagt stole på samarbeidet mellom deg og fagpersoner som kjenner barnet og familien godt. 
Neste gang denne personen sier noe, sier du bare «takk for dette, men vi har god oppfølging av kompetente fagpersoner og trenger ikke andre råd nå.» Eller noe lignende. Ingen diskusjon. Barnet skal ikke få sitt privatliv diskutert i slike sammenhenger. 

Anonymkode: 5316d...04e