Forhold som kan reddes?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har det vanskelig i forholdet. Vi klarer ikke snakke om ting som er vanskelig, og mannen går ofte i forsvarsposisjon og blir sint. Jeg blir skuffet og lei meg, og han himler med øynene og bryr seg ikke. I allefall ikke utad. Vi har flere barn sammen, de er tette så vi har vært i småbarnsboblen lenge og konstant i mange år. Jeg vet alle forhold svinger, spesielt i denne fasen av livet og har tenkt kanskje det er problemet.

Jeg kjenner på at jeg har så lyst til at vi skal fungere. Jeg klarer ikke gi slipp, jeg vil ikke gå fra han. Men jeg føler vi er der at det er neste steg dessverre. Kan virkelig et forhold der man er så nære på å gå i fra hverandre reddes? Finnes det noen solskinnshistorier der ute? 

Sexlivet er dødt. Jeg er så redd for å bli avvist at jeg tørr ikke ta intiativ. Kanskje er det et av problemene, men han tar ikke intiativ han heller. Aner ikke hva han tenker om det, synes det er tøft å spørre om. Men for alt jeg vet tenker han det samme, at det ikke er noe vits å prøve fordi jeg ikke vil. Men så stemmer jo ikke det. 

Han har reist noen dager på en hytte han har fått låne. Barna har vært to dager hos tanten sin, så det har gitt meg mye tid til å reflektere. 

Anonymkode: 79f02...8ca

[AnonymBruker]

Kan bare tipse om å lese om Laura Doyle og hennes prosess i et fastlåst og fastkjørt ekteskap.

https://lauradoyle.org/about/

Ser at flere her inne har hatt hjelp av henne og jeg kan godt forstå hvorfor. Hun spurte de damene som lyktes, om hva det var de gjorde, og kokte en slags eliksir ut av det de fortalte. 

Anonymkode: 4df00...81c

[AnonymBruker]

Ingen kan redde et forhold alene. Min mann reagerte som din da vi hadde det vanskelig, og til slutt ble jeg så motløs og lei av det at jeg gikk. 

Vanligvis er nok vi kvinner helt ferdige når vi gir opp vårt forhold, spesielt når det er barn å ta hensyn til. Da prøver vi nok altfor lenge, selv når partner ikke bidrar, til vi går fullstendig tom for gode følelser, tro og håp. Det er litt synd egentlig at vi går så tom før vi setter foten ned, for ofte er det først når vi går at menn våkner og skjønner at de faktisk må gjøre noen endringer, og så er det for sent. 

Min mann var bare ekkel og ugrei når jeg prøvde å få til dialog før jeg gikk, men bruddet var likevel et stort sjokk for ham. Han hadde nok ikke trodd at jeg faktisk kom til å gå fra ham. Var vel heller ensporet guffen for å presse meg til å gi etter for... ja litt usikker på hva, men jeg skulle vel bare bli kjærlig og blid igjen. Uten at han trengte å gjøre noe. I hans hode var hele problemet mellom oss at jeg hadde sluttet med å være grei og kjærlig. Hvorfor det hadde skjedd reflekterte han helt faktisk ikke over før jeg gikk, selv om jeg hadde forsøkt å kommunisere hva jeg ikke lenger klarte å leve med i flere måneder. Han avskrev det bare som mas. Lyttet nok egentlig ikke. 

Jeg ga ham, mot normalt egentlig, en ny sjanse da han hadde fått god tid til å reflektere over sin rolle i at ting gikk galt. Under tvil, for min tillit til at han faktisk hadde skjønt diverse var dårlig. I vårt tilfelle hadde han helt faktisk reflektert godt, og har videre vært en betydelig klokere partner. Han har heller ikke lenger lent seg bak på troen om at jeg ikke kommer til å gå fra ham uansett hvor dårlig stemning det blir mellom oss. Bruddet ble en skikkelig vekker for ham. 

Veldig dumt for barna at det måtte gå så langt som til brudd før han begynte å tenke klokere over sin rolle, men jeg vet at det var nødvendig. Han kom ikke ut av sin tankefelle angående at jeg bare kunne bli blid igjen, så ordnet alt seg, før han sto alene med resultatet av å være så låst og uvillig til dialog om de tingene som brøt oss ned og fra hverandre. 

Det var mest han som måtte endre seg, hvilket han heldigvis innså. Jeg kan ikke fortsette med å være blid og kjærlig, uansett hvordan han oppfører seg. Å være blid og kjærlig henger sammen med at han er en god partner på alle måter.  Han forstår det nå, og vet at han bruddet var en konsekvens av at han hadde sluttet med å være en god partner. At jeg "maste" var forsøk på konstruktiv dialog, som han avviste med å bli mer vrang og sur. Han avviser ikke lenger mine forsøk på dialog som mas. Han har lært. (Det betyr ikke at han bestandig må være enig, men han må være villig til å diskutere ting.)

Jeg måtte jobbe med meg selv også, men det var mest angående å bli flinkere til å sette grenser og krav før ting gled ut til å vokse meg over hodet, med veldig klar dialog. 

Anonymkode: edf14...2ea