Jeg strever skikkelig nå, moralsk støtte

[AnonymBruker]

Jeg skriver helt enkelt for å få litt støtte. Emosjonell som sådan. Ikke noe annet. 

Jeg står i enormt mye belastninger. Og jeg kjenner at jeg drukner i mitt eget liv. Jeg vil liksom ha støtte, eller jeg har en tanke om at "nå dør jeg nå dør jeg" og at noen må komme og redde meg, men når jeg tenker på hva de skulle gjort så er det bare helt sånn overnaturlige greier. Og det funker jo ikke. Det er ingenting noen kan gjøre, egentlig. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal spør noen rundt meg om å støtte meg heller, og vet strengt tatt ikke hva jeg ønsker fra dere her heller, påminnelse om at det går over, erfaringer fra folk som har stått i det samme? Eller bare forståelse av at livet av og til er beintøft? 

Jeg spør meg selv "hva trenger jeg nå?" og det jeg trenger er hvile, men akkurat det kan jeg ikke få akkurat nå. Jeg holder på å flytte, det må bare gjennomføres (jeg har spurt/betalt den praktiske hjelpen det er mulig å få). Dødsfall i familien. Nettopp innvilget uføretrygd, tanker om at livet aldri kan bli noe annerledes. Samlivsbrudd jeg ikke ønsket. Og det stresset jeg står i gjør at angstproblematikk og depressive eksistensielle tanker kommer opp igjen på toppen av det hele. Og mine kroniske sykdommer blusser opp enda mer. Jeg har egentlig nok å tenke på, men siden jeg er så overveldet begynner hodet å spinne for å "hjelpe meg" og spinner da rundt på hvor lite nettverk jeg har, at livet aldri kan bli bra, osv. Er som at jeg har en pågående følelse av "panikk". Jeg prøver å fortelle meg selv at det går over, at dette ikke egentlig er farlig, men det kjennes farlig likevel. Det er bare snakk om en uke til, så vil nok ting være annerledes, men akkurat nå, jeg aner liksom ikke hvordan komme gjennom dagen en gang. 

Anonymkode: c7969...f54

[AnonymBruker]

Jeg har godt utbytte av "Raskere psykisk helsehjelp" som er et gratis tilbud i kommunen. De var raske med å respondere på min henvendelse.  Jeg tar et kurs på nett som er tilpasset min situasjon og får ukentlige samtaler. Både om kurset, men også om ting som er her og nå. Er så godt å ha noen å snakke med om situasjonen jeg står i da jeg ikke har noen andre. Nylig fått en kronisk sykdom. 

Anonymkode: 77118...322

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har godt utbytte av "Raskere psykisk helsehjelp" som er et gratis tilbud i kommunen. De var raske med å respondere på min henvendelse.  Jeg tar et kurs på nett som er tilpasset min situasjon og får ukentlige samtaler. Både om kurset, men også om ting som er her og nå. Er så godt å ha noen å snakke med om situasjonen jeg står i da jeg ikke har noen andre. Nylig fått en kronisk sykdom. 

Anonymkode: 77118...322

Takk for tipset, dette skal jeg huske det til ting lander litt igjen. Akkurat nå er det mest her og nå, å komme seg gjennom dagen. Er liksom som at jeg hadde kapasiteten til å skrive dette innlegget, og se på svarene, men å forplikte meg til en telefonsamtale virker for mye også. 🤯 Jeg vet at ting må roe seg om halvannen uke, men akkurat nå er det bare "panikk" som kommer og går. 

TS

Anonymkode: c7969...f54

[AnonymBruker]

I overveldende situasjoner, tar jeg en dag ad gangen. Kom seg gjennom det. Du vil vite hva som skjer etter, så ikke gi opp selv om det er røft. Stol på at ingenting er statisk. Det vil endre seg.

Anonymkode: c066b...d31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg skriver helt enkelt for å få litt støtte. Emosjonell som sådan. Ikke noe annet. 

Jeg står i enormt mye belastninger. Og jeg kjenner at jeg drukner i mitt eget liv. Jeg vil liksom ha støtte, eller jeg har en tanke om at "nå dør jeg nå dør jeg" og at noen må komme og redde meg, men når jeg tenker på hva de skulle gjort så er det bare helt sånn overnaturlige greier. Og det funker jo ikke. Det er ingenting noen kan gjøre, egentlig. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal spør noen rundt meg om å støtte meg heller, og vet strengt tatt ikke hva jeg ønsker fra dere her heller, påminnelse om at det går over, erfaringer fra folk som har stått i det samme? Eller bare forståelse av at livet av og til er beintøft? 

Jeg spør meg selv "hva trenger jeg nå?" og det jeg trenger er hvile, men akkurat det kan jeg ikke få akkurat nå. Jeg holder på å flytte, det må bare gjennomføres (jeg har spurt/betalt den praktiske hjelpen det er mulig å få). Dødsfall i familien. Nettopp innvilget uføretrygd, tanker om at livet aldri kan bli noe annerledes. Samlivsbrudd jeg ikke ønsket. Og det stresset jeg står i gjør at angstproblematikk og depressive eksistensielle tanker kommer opp igjen på toppen av det hele. Og mine kroniske sykdommer blusser opp enda mer. Jeg har egentlig nok å tenke på, men siden jeg er så overveldet begynner hodet å spinne for å "hjelpe meg" og spinner da rundt på hvor lite nettverk jeg har, at livet aldri kan bli bra, osv. Er som at jeg har en pågående følelse av "panikk". Jeg prøver å fortelle meg selv at det går over, at dette ikke egentlig er farlig, men det kjennes farlig likevel. Det er bare snakk om en uke til, så vil nok ting være annerledes, men akkurat nå, jeg aner liksom ikke hvordan komme gjennom dagen en gang. 

Anonymkode: c7969...f54

Så bra at du har fått innvilget uføretrygd. Det er en belastning mindre. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver.

Pust med magen. Ta pauser underveis når du kjenner du blir overveldet. 

Å være så utmattet og sliten som det du er nå er ingen spøk. Noen ganger må man bare ta time for time. 

Musikk kan hjelpe med og blokkere ut tanker. Jeg har brukt mye det når jeg har trengt og koble ut hjernen, ellers hadde jeg aldri klart og slappe av. Husk på at om du ikke klarer og slappe av så klarer du heller ikke og hente deg inn noe som helst. 

Fikk tips av en healer om å aktivt ligge og lytte til slik musikk som dette, som en form for meditasjon. 

Håper du kan klare og stresse ned...

Det er ikke bra med en kropp som går på høygir hele tiden. Det er da alle symptomene kommer, og man kan oppleve at man føler seg skikkelig syk!

Anonymkode: 71eed...c07

[Kristinapippina]

Det du opplever nå, høres ut som en slags total overbelastning — fysisk, emosjonelt, praktisk og eksistensielt. Det er mange samtidige tap og belastninger: dødsfall, samlivsbrudd, helse, fremtidstanker, flytting. Enhver én av disse tingene alene kunne fått et menneske til å føle seg som om bunnen var i ferd med å gå ut. At du kjenner på panikk og "nå dør jeg"-følelse, er en naturlig respons fra et nervesystem som er på høyspenn og ikke vet hvordan det skal roe seg ned. Beste råd fra meg er å bare finne en strategi som fungerer, sett deg ned, pust- fokuser på å roe deg (du beskriver angst), og vit at små skritt tar deg fremover"... Jeg gjør det jeg kan. Jeg får hjelp der jeg kan. Det er nok nå. Jeg er nok nå." Hold ut det blir bedre. 

[AnonymBruker]

😭 Dere er reddende engler i livet mitt akkurat nå, tusen takk! 

tS

Anonymkode: c7969...f54

[Fionas]

Kanskje du kan skrive en plan for flytting? Hva skal gjøres de forskjellige dager. Ikke ta for hardt i. 

[AnonymBruker]

Legg deg ned på gulvet eller sengen og lytt til den musikken som er linket til over her. Kan også anbefale bilateral musikk med hodetelefoner (eller legg telefonen sidelengs på brystet). Pust. Si til deg selv «jeg har deg!». Hold rundt deg selv. «Jeg har deg! Jeg ser deg. Det går over». Gjenta dette. Prøv å følge den bilaterale musikken skifte fra side til side. 
 

Jeg tror på deg TS! 🌺

Anonymkode: 4d472...fc2

[Sparkling_Pink]

Jeg har selv opplevd slike stormer som du har nå TS.

Lysgløttene som jeg fikk synes jeg er verd å dele:

-jeg hadde flere enn jeg trodde som hjalp meg, bare jeg tok kontakt og spurte.

- angsten min lettet i det som var for mye for meg forsvant. Men mye tyder på at jeg er autistisk og får angst når det er for mye, som er ganske annerledes enn det å være generelt nevrotisk.

- jeg hadde noen stunder hvor jeg bare var, lå på ei matte på gulvet og så på utsikta og solnedgangen. Det var fint, midt i helvetet.

- meditasjon, lister og jevn fremgang tilknyttet alt det som måtte ordnes.

- hvile er og det å sitte og puste i 5 minutter. Lang utpust. Tunga i ganen, ikke bak tennene. Åpne sansene.

- gjentagende tanker er det en fordel å avbryte. Avbrytelsen kan være så mangt, men det som funker på meg er å veksle mellom forskjellige typer sansing, følelser og tankesystemer. Helt kontrete handlinger inkludert. F. Eks telle, gå baklengs og å synge. (Til senere kan det være kjekt å øve opp kun indre handlinger så dette føles mer tilgjengelig når du er blant folk).

- det å se for mitt indre et helt ok liv en gang i framtida og akseptere at jeg ikke ser veien dit, men hviler i den behagelige følelsen fordi jeg er verdig til et godt liv. For tida er det følelsen av å bo med han jeg er forelsket i som får meg til å «lande».

Jeg har kommet meg gjennom mye stress oppigjennom. Jeg ser du sier «om en uke kan det være bedre». Jeg fikk en aha opplevelse i det jeg fant et hårstrå som brått ble hvitt, for så å bruke to måneder på å sakte få igjen fargen. Jeg trodde den stressende situasjonen varte i to uker, mens biologien min fortalte en annen historie; prosessene som ble igangsatt av stresset vedvarte i 8 uker før de sakte opphørte. Med kronisk sykdom og alle de store endringene, bør du gi deg rom til at stresset går over i sorgprosesser, og at det tar ett til to år fram før du opplever at det har roet seg. Men det kommer. Samlivsbrudd, uførhet, dødsfall og flytting er alle hver for seg en større livsendring. De definerer ikke ditt videre liv, det er hva som skjer her og nå.

Endret 11. juli av Sparkling_Pink
Rettelse

[AnonymBruker]

Den eneste som kan redde deg er deg selv ❤️ Hvordan hviler du? Det har mye å si. Noe som hjalp meg var å snakke med en prest. Du trenger ikke være religiøs for å snakke med en prest. De har kompetanse på å snakke med mennesker som sliter. 

Anonymkode: ceff5...6c8

[AnonymBruker]

Tusen, tusen takk. Jeg leser, men har ikke kapasitet til noe mer akkurat nå selv om jeg får lyst til å svare masse. 

TS

Anonymkode: c7969...f54

[AnonymBruker]

Det første året etter at jeg fikk uføretrygd var ting veldig tungt. Følte meg som en taper, fikk ikke fullført utdannelsen min, hva skulle jeg si når jeg traff gamle kjente og de spurte hva jeg drev med? Det føltes umulig. Jeg var fortvilet og fikk vel en depresjon. Så kom jeg til et punkt hvor jeg aksepterte det, begynte å se på hvilke muligheter jeg hadde. Fant hobbyer jeg kunne drive med. Ting ble bedre. Fire år senere fikk jeg en deltidsjobb! Året etter der igjen fikk jeg prøve noen nye medisiner som gav meg litt symptomlindring. Hvis noen hadde sagt det til meg det året jeg fikk uføretrygd ville jeg aldri trodd dem. Men ting kan virkelig snu. Du vet aldri hva som er rundt neste sving. Det er håp. Hold ut. ❤️ 

Anonymkode: 74774...fe3

[AnonymBruker]

Jeg kom i mål med flyttingen. Og trodde ting skulle bli bedre da. Det gir kanskje mening at det ikke enda er det. At jeg er sliten. At jeg trenger mer hvile. Kanskje varmen påvirker det hele. Men nå føler jeg meg så langt nede. Hvile har jeg fått, det jeg trodde jeg trengte. Men jeg skjønner ikke vitsen med å fortsette. Jeg tenker at livet mitt er helt poengløst. Hvordan har jeg greid å bli 35 og mangle alt av støtte i livet. Fremmede på internett er den største støtten jeg har. Jeg bare tenker og tenker "nå orker jeg ikke mer, nå orker jeg ikke mer". Der jeg for to uker siden trodde jeg kom til å dø av stress, tenker jeg nå at jeg skulle ønske det var det som hadde skjedd. 

TS

Anonymkode: c7969...f54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.7.2025 den 0.30):

Det første året etter at jeg fikk uføretrygd var ting veldig tungt. Følte meg som en taper, fikk ikke fullført utdannelsen min, hva skulle jeg si når jeg traff gamle kjente og de spurte hva jeg drev med? Det føltes umulig. Jeg var fortvilet og fikk vel en depresjon. Så kom jeg til et punkt hvor jeg aksepterte det, begynte å se på hvilke muligheter jeg hadde. Fant hobbyer jeg kunne drive med. Ting ble bedre. Fire år senere fikk jeg en deltidsjobb! Året etter der igjen fikk jeg prøve noen nye medisiner som gav meg litt symptomlindring. Hvis noen hadde sagt det til meg det året jeg fikk uføretrygd ville jeg aldri trodd dem. Men ting kan virkelig snu. Du vet aldri hva som er rundt neste sving. Det er håp. Hold ut. ❤️ 

Anonymkode: 74774...fe3

Tusen takk for dette fine innlegget. Er vanskelig å se håpet akkurat nå, og tro på at det finnes noe annet rundt neste sving, så det er innmari fint å lese at ting ble annerledes for deg etter hvert. ❤️ Hvordan kom du deg gjennom det første året? Jeg bare aner ikke hvordan komme gjennom hverdagen, kjente du også på det, det første året? 

TS

Anonymkode: c7969...f54

[AnonymBruker]

Hei igjen.   Det er ikke rart at piffen renner ut av deg nå som du er ferdig med den kraftanstrengelsen det er å flytte... 

Jeg husker ikke helt hvordan jeg kom meg gjennom det første året, det var jo veldig mørkt til tider, altså. Depresjonen jeg hadde rakk å bli moderat til alvorlig før den heldigvis gikk over av seg selv, men det var jo bare flaks. Jeg forstod jo ikke at det var depresjon jeg hadde, bare trodde at jeg virkelig var håpløs og verdiløs.

Så... med tanke på det så vil jeg oppfordre deg til å snakke med noen om hvordan du har det. Fastlegen eller ta kontakt med psykisk helse i kommunen. Det er gratis og du trenger ikke henvisning. Ta vare på helsen din nå. Det bør være høyt på prioritetslista. Depresjon kan være veldig lumske greier!

Du skriver at fremmede på internett er den største støtten du har, men du, vi er så mange som har stått aleine i doble og triple kriser en eller annen gang i løpet av livet. Dette kan skje med alle. Det er (dessverre) ikke såå unormalt og dette er midlertidig. Du kommer til å bygge deg opp igjen fra dette. Du kommer sterkere tilbake. Dette blir en historie om den tøffe tida hvor ting ble bedre på den andre sida.

Jeg tror nesten ikke jeg kjenner noen som ikke har en sånn historie. Jeg mener ikke med det å si at ikke de utfordringene du står oppi nå er spesielt beintøffe, tvert i mot, men jeg synes ikke det er rettferdig at du skal føle deg dårlig eller unormal, for det mener jeg at du ikke er.

En annen ting er det at jeg synes det er tøft og bra gjort av deg å faktisk strekke ut den handa til folk på internett. Ikke alle hadde hatt styrke til det. Klapp deg selv litt på skuldra for at du faktisk gjør og får til, på tross av hvor dårlig form du er i nå, på tross av alt det her som har skjedd og skjer. 

Nå er det kvelden her, men jeg titter innom hos deg i morgen.

Anonymkode: 74774...fe3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei igjen.   Det er ikke rart at piffen renner ut av deg nå som du er ferdig med den kraftanstrengelsen det er å flytte... 

Jeg husker ikke helt hvordan jeg kom meg gjennom det første året, det var jo veldig mørkt til tider, altså. Depresjonen jeg hadde rakk å bli moderat til alvorlig før den heldigvis gikk over av seg selv, men det var jo bare flaks. Jeg forstod jo ikke at det var depresjon jeg hadde, bare trodde at jeg virkelig var håpløs og verdiløs.

Så... med tanke på det så vil jeg oppfordre deg til å snakke med noen om hvordan du har det. Fastlegen eller ta kontakt med psykisk helse i kommunen. Det er gratis og du trenger ikke henvisning. Ta vare på helsen din nå. Det bør være høyt på prioritetslista. Depresjon kan være veldig lumske greier!

Du skriver at fremmede på internett er den største støtten du har, men du, vi er så mange som har stått aleine i doble og triple kriser en eller annen gang i løpet av livet. Dette kan skje med alle. Det er (dessverre) ikke såå unormalt og dette er midlertidig. Du kommer til å bygge deg opp igjen fra dette. Du kommer sterkere tilbake. Dette blir en historie om den tøffe tida hvor ting ble bedre på den andre sida.

Jeg tror nesten ikke jeg kjenner noen som ikke har en sånn historie. Jeg mener ikke med det å si at ikke de utfordringene du står oppi nå er spesielt beintøffe, tvert i mot, men jeg synes ikke det er rettferdig at du skal føle deg dårlig eller unormal, for det mener jeg at du ikke er.

En annen ting er det at jeg synes det er tøft og bra gjort av deg å faktisk strekke ut den handa til folk på internett. Ikke alle hadde hatt styrke til det. Klapp deg selv litt på skuldra for at du faktisk gjør og får til, på tross av hvor dårlig form du er i nå, på tross av alt det her som har skjedd og skjer. 

Nå er det kvelden her, men jeg titter innom hos deg i morgen.

Anonymkode: 74774...fe3

Jeg vet ikke hva jeg skal si men tusen takk. Jeg sitter våken og bare gråter fordi hva faen er dette livet. Jeg sitter her alene i en leilighet og virkelig INGEN ville merket om noe skjedde meg. Det ville gå måneder før noen oppdaget meg. Jeg lengter sånn etter noen foreldre som brydde seg. Å være sammen med familien i ferien. Jeg VET at familien min sin behandling av meg ikke handler om min verdi, men det er vanskelig å huske det og å tro på det. Men jeg hadde trodd at jeg skulle ha noen venner. Og det er vanskelig når virkelig alt rakner OG jeg faen meg er ufør å ikke tenke at det handler om hvem jeg er. Jeg skjønner at en ikke får det en fortjener her i livet, men jeg synes det bare er for mye. Over mange år. Ikke føl at du må svare på dette selv om jeg skriver det i responsen til innlegget ditt. Jeg bare tar alle små bevis på at jeg finnes i mot med åpne armer. 

Akkurat nå kjennes det som at det ikke finnes en vei ut av dette. 

TS

Anonymkode: c7969...f54

[AnonymBruker]

Herregud, nå fant jeg også et søknadsskjema for å søke hjelp i kommunen og der må en fylle inn nærmeste pårørende for å få lov å sende inn, og jeg har ingen å føre inn. 😭

Anonymkode: c7969...f54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Herregud, nå fant jeg også et søknadsskjema for å søke hjelp i kommunen og der må en fylle inn nærmeste pårørende for å få lov å sende inn, og jeg har ingen å føre inn. 😭

Anonymkode: c7969...f54

Så vondt... 💔 Du er god som står på og leter frem søknadsskjemaer. Fikk du sendt det inn? Du kan skrive Navn Navnesen, eventuelt "har ikke". Enda så vondt det er å se et tomt felt der man skulle skrevet navnet på sin nærmeste så er dette i det minste til din fordel når du skal få hjelp, da de som ikke har noen å støtte seg på blir prioritert...

Jeg synes du er veldig flink slik du snakker med deg selv i tankene dine. Jeg ser at ting er veldig tungt for deg, det har vært for mye for lenge, men likevel så har du kontakt med den rasjonelle stemmen din og vet at 1. du har en verdi som du aldri kan miste og 2. at det ikke handler om feil ved deg.

Du ser ikke veien ut av dette akkurat nå. Det er rimelig. Ting er mørkt. Selv om du ikke kan se den veien, så betyr ikke det at den ikke finnes. Den finnes. Nå må du lande litt, sørge, hvile, få hjelp... Ta en ting av gangen, en dag av gangen. Til neste sommer står du kanskje og ser deg omkring på et helt annet landskap. ❤️

Anonymkode: 74774...fe3

[Sparkling_Pink]

Kjære TS. Jeg er innom og leser. Skjønner at det er tungt nå. Så sender en digital klem