Usynlig i forholdet utad

[AnonymBruker]

Har levd i et ekteskap i mange år. Har vært sine utfordringer med psykisk og fysisk vold, men det har heldigvis roet seg litt siste årene.

I det siste året har jeg merket meg at alt utad uttales som om det er hans fortjeneste. Jeg gjør ganske mye i huset, mens han har stått for hovedinntekten og dermed jobbet mye. Det sier seg selv at det derfor er jeg som i hovedsak tar huset, hagen og barna (hekker, gress, kantklippet etc). Men utad til folk så er det alltid "jeg" dersom han har gjort noe, dvs det han har gjort skal fortelles om til alle. Naboer og venner/familie. Mens dersom det er noe jeg gjør, så sier han "vi". Jeg kan på en måte ikke få anerkjennelse for å ha bidratt noe. Hva er greia? Begynner å bli verre og verre og han sitter nå å forteller at "vi" har gjort x og y mens han viderefortellee f. Eks mine opplevelser av det som er gjort. "mitt hus" og "min bil" f. Eks, selv om jeg har lagt inn mer egenandel i begge deler. 

Jeg har aldri hatt noe problem med å anerkjenne både den harde innsatsen i arbeidslivet han har utført og det bidraget han hjelper til med hjemme. Men hvorfor er det så viktig for han å ta all ære for noe han ikke gjør? Hvorfor er alt han sitt? 

Toppet seg i går da han fortalte et vennepar vi nylig har blitt kjent med om egen inntekt, helt uoppfordret. Samtidig sa han til dem at jeg kunne ikke klart meg alene økonomisk. Følte meg bare så dum. Jeg sitter med nok egenkapital til å nedbetale en leilighet, så hva er greia? Jeg sa selvsagt ikke noe, ble helt paff. Dette er folk vi ikke kjenner veldig godt og som vi møter en gang hver sommer på et feriested. 

Anonymkode: 614a9...f99

[SPOCA]

Han høres ikke ut som en god partner. Han høres veldig selvsentrert og egoistisk ut. Min mann ville aldri funnet på å snakke slik om meg, seg selv eller oss. 

Hva sier han når du tar det opp med han da? 

En partner skal løfte opp, ikke trykke ned og devaluere deg. Han gjør jo narr av deg til andre! 

Dette må du ikke finne deg i. Ønsker du å leve med en partner som ikke behandler deg bra?

Endret 10. juli av SPOCA

[AnonymBruker]

Fordi han ønsker forsette trykke deg ned. Han fremhever seg selv til andre, og forteller de/deg at du ikke duger. 

Det er ikke uvanlig for folk som bedriver psykisk vold mot sin partner. Det er helt klassisk... 

Anonymkode: c12e4...fc4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Samtidig sa han til dem at jeg kunne ikke klart meg alene økonomisk. Følte meg bare så dum.

Hadde noen snakket sånn til oss, hadde jeg tenkt at din mann er dum, ikke du. 

Og jeg er ganske sikker på at de fleste rundt dere vet hva slags mann du har. 

Anonymkode: 34567...d8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hadde noen snakket sånn til oss, hadde jeg tenkt at din mann er dum, ikke du. 

Og jeg er ganske sikker på at de fleste rundt dere vet hva slags mann du har. 

Anonymkode: 34567...d8d

Samme her. Hadde syntes så syne på kona og tenkt at han er en drittsekk.

Anonymkode: b1f4e...cba

[AnonymBruker]

SPOCA skrev (9 timer siden):

Han høres ikke ut som en god partner. Han høres veldig selvsentrert og egoistisk ut. Min mann ville aldri funnet på å snakke slik om meg, seg selv eller oss. 

Hva sier han når du tar det opp med han da? 

En partner skal løfte opp, ikke trykke ned og devaluere deg. Han gjør jo narr av deg til andre! 

Dette må du ikke finne deg i. Ønsker du å leve med en partner som ikke behandler deg bra?

Han har slitt med sinne dersom jeg forteller om mine følelser. Han krenkes nok lett, uansett hvordan det tas opp. Jeg har forsøkt å nevne det for en stund tilbake, men han sier at det gjør han ikke. Han har aldri sagt eller gjort noe når jeg tar opp noe (forsøker å ta det opp forsiktig og på riktig måte til riktig tid). Så vi får aldri snakket om det som virkelig er utfordringen. Enten blir det bråk og jeg ender med å be om unnskyld for å ha tatt opp på feil måte eller så var det min skyld allikevel (veldig opptatt av "skyld". Så vi snakker aldri ut om noe. Har siste tiden sett at jeg har blitt snakket rundt det der for å unngå å touche han (?) og sagt at dette vil jeg ikke mer. Vi er derfor i hardt arbeid vedrørende kommunikasjon, og jeg håper det blir bedre på sikt. Beklager, dette ble langt, jeg føler at det er komplisert. 

Ts

 

Anonymkode: 614a9...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hadde noen snakket sånn til oss, hadde jeg tenkt at din mann er dum, ikke du. 

Og jeg er ganske sikker på at de fleste rundt dere vet hva slags mann du har. 

Anonymkode: 34567...d8d

Det virker ikke slik, og det er derfor jeg blir så veldig usikker. Er det meg? Har jeg blitt så lite verdt? Er det fordi jeg er kjedelig? Hvor ble den glade jenta (damen) av som jeg tidligere var? Har jeg blitt for usikker? Folkene rundt oss elsker han. Han er morsom, full av selvtillit, behjelpelig med alt de ønsker, utadvent og initiativtakende. Det er noe med vesenet som folk liker godt. Mens jeg er den grå musa som er kjedelig, alvorlig og uten nytte (føler jeg at de tenker). F. eks så er det han som får melding av de i etterkant, han de legger til på Facebook, han som får lykkeønsker på bursdagen sin osv. Dårlige eksempler kanskje, men man merker at jeg er lite interessant og usynlig. Og om det er jeg som en gang får et spørsmål om noe fra de, så klarer jeg ikke svare lenger. Alle han ønsker velkommen eller ønsker å besøke er greit. Men om jeg svarer det samme på en privat melding så er det ikke interessant, og jeg blir hun som ikke holder ord. Vanskelig å forklare helheten her. Jeg tror bare jeg er i ferd med å forsvinne helt. 

Det er ikke hans feil at det er han som er godt likt. Absolutt ikke. Det er bare at jeg skulle ønske han "dro meg med litt inn" og fremsnakket meg også, eller evt dropper nedsnakket. Jeg var egentlig ei jente som var godt likt før. Alt er borte. Og alle vennene mine også. Absolutt alle. 

Anonymkode: 614a9...f99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Han har slitt med sinne dersom jeg forteller om mine følelser. Han krenkes nok lett, uansett hvordan det tas opp. Jeg har forsøkt å nevne det for en stund tilbake, men han sier at det gjør han ikke. Han har aldri sagt eller gjort noe når jeg tar opp noe (forsøker å ta det opp forsiktig og på riktig måte til riktig tid). Så vi får aldri snakket om det som virkelig er utfordringen. Enten blir det bråk og jeg ender med å be om unnskyld for å ha tatt opp på feil måte eller så var det min skyld allikevel (veldig opptatt av "skyld". Så vi snakker aldri ut om noe. Har siste tiden sett at jeg har blitt snakket rundt det der for å unngå å touche han (?) og sagt at dette vil jeg ikke mer. Vi er derfor i hardt arbeid vedrørende kommunikasjon, og jeg håper det blir bedre på sikt. Beklager, dette ble langt, jeg føler at det er komplisert. 

Ts

 

Anonymkode: 614a9...f99

Det er egentlig ikke mer komplisert enn at denne mannen bør du forlate. Hvorfor gjør du ikke det? Komplisert det også selvfølgelig, men det er veien ut. 

Anonymkode: af4da...a6f

[AnonymBruker]

Du får bulke bilen å si at "vi har bulket bilen". 

Fra spøk til alvor. Han høres ut som en narsessist og har psykopatiske oppførsel. Eneste måten å komme seg unna er at DU må ta et valg om å gå fra han. Du klarer det men sånn som jeg tolker det har du latt deg bli nedpsyket til å ikke tro på deg selv. Du er god nok og vel så det, akkurat sånn som du er. Finn styrken i deg til å si fra at nå er det nok. Du finner deg faktisk ikke i å bli behandlet på en så respektløs måte lengre. 

Skjønner det er vanskelig, men du klarer det. Du har mange som vil hjelpe deg, bare du ber om det. Vær ærlig om hvordan du har det. Jeg tenker du fortjener mye bedre enn å ha det sånn som nå. Klem fra en dame 55 år❤️

Anonymkode: 7843d...cf7

[AnonymBruker]

Han har nok jobbet hardt for å trykke deg ned, slik at du ikke kommer deg noe sted. 

Hadde en mann sagt til andre at jeg ikke hadde klart meg uten han, hadde det blitt en veldig lite hyggelig biltur hjem igjen. 

Jeg hadde rett og slett spurt hvem han trodde han var. Helt utrolig frekt.

Mister du deg selv, er ikke dette rett partner for deg.

Og du, det er lov å si imot når han sier slikt. Skryter han av alt han gjør, kan du si oj hehe han skulle jeg gjerne bodd med og, han som gjør alt haha

Anonymkode: 7f4b6...f97

[Per Aspera]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det virker ikke slik, og det er derfor jeg blir så veldig usikker. Er det meg? Har jeg blitt så lite verdt? Er det fordi jeg er kjedelig? Hvor ble den glade jenta (damen) av som jeg tidligere var? Har jeg blitt for usikker? Folkene rundt oss elsker han. Han er morsom, full av selvtillit, behjelpelig med alt de ønsker, utadvent og initiativtakende. Det er noe med vesenet som folk liker godt. Mens jeg er den grå musa som er kjedelig, alvorlig og uten nytte (føler jeg at de tenker). F. eks så er det han som får melding av de i etterkant, han de legger til på Facebook, han som får lykkeønsker på bursdagen sin osv. Dårlige eksempler kanskje, men man merker at jeg er lite interessant og usynlig. Og om det er jeg som en gang får et spørsmål om noe fra de, så klarer jeg ikke svare lenger. Alle han ønsker velkommen eller ønsker å besøke er greit. Men om jeg svarer det samme på en privat melding så er det ikke interessant, og jeg blir hun som ikke holder ord. Vanskelig å forklare helheten her. Jeg tror bare jeg er i ferd med å forsvinne helt. 

Det er ikke hans feil at det er han som er godt likt. Absolutt ikke. Det er bare at jeg skulle ønske han "dro meg med litt inn" og fremsnakket meg også, eller evt dropper nedsnakket. Jeg var egentlig ei jente som var godt likt før. Alt er borte. Og alle vennene mine også. Absolutt alle. 

 

Du blir undertrykket og derfor er du i ferd med å forsvinne helt. Du kan jo ikke engang stå opp for deg selv for han blir sint og snur på det slik at du føler skyld for å starte "krangel". Hvis man blir behandlet som mindreverdig i lang tid,  begynner man å tro på det. Anbefaler deg å lese "Hvorfor gikk jeg ikke " av Sanna Sarromaa, jeg tror du kan finne mange svar i boken. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Han har slitt med sinne dersom jeg forteller om mine følelser. Han krenkes nok lett, uansett hvordan det tas opp. Jeg har forsøkt å nevne det for en stund tilbake, men han sier at det gjør han ikke. Han har aldri sagt eller gjort noe når jeg tar opp noe (forsøker å ta det opp forsiktig og på riktig måte til riktig tid). Så vi får aldri snakket om det som virkelig er utfordringen. Enten blir det bråk og jeg ender med å be om unnskyld for å ha tatt opp på feil måte eller så var det min skyld allikevel (veldig opptatt av "skyld". Så vi snakker aldri ut om noe. Har siste tiden sett at jeg har blitt snakket rundt det der for å unngå å touche han (?) og sagt at dette vil jeg ikke mer. Vi er derfor i hardt arbeid vedrørende kommunikasjon, og jeg håper det blir bedre på sikt. Beklager, dette ble langt, jeg føler at det er komplisert. 

Ts

 

Anonymkode: 614a9...f99

Dere er i hardt i arbeid? Eller er det kun du? 

Hva gjør HAN helt konkret for å bedre kommunikasjonen? Hvilke tiltak gjør HAN? Tar han seg tid til å snakke med deg nå? Jobber han bevisst og tydelig for å håndtere følelsene sine? Har han sagt unnskyld for hvordan han har behandlet deg? 

Hvis han har pleid bli sint når du har tatt opp noe, og dere begge nå jobber hardt for å bedre kommunikasjonen, da har han sagt tydelig og konkret hvordan han ønsker du skal ta det opp når han gjør noe som sårer deg? Hvilke ideer og forslag har HAN til hvordan kommunikasjonen skal bli bedre?

Anonymkode: c12e4...fc4

[Snok1]

Han trykker deg ned fordi du lar ham gjøre det. Enten står du opp for deg selv, eller så forlater du forholdet.

Hvis du bare sitter stille og klager lydløst på KG så svikter du deg selv. Du skylder ikke ham og hams skjøre maskulinitet å ofre ditt liv og ditt likeverd.

Lykke til.

[monican94]

du er sammen med en narsissist.. kom deg vekk fra han og bli den glade jenta igjen 

[Carrot]

Du sier dere jobber hardt men gjør han egentlig det eller er det du som jobber hardere og hardere alene TS? 

Jeg tror ikke denne mannen kan forandre seg, jeg tor det er slik han er. Typen "me myself and I" endrer seg ikke, de taper ansikt og om du skulle på noen måte få snerkjennelse er det for han likt med at han taper ansikt. Dette vil ikke bli bedre, det odm bli bedre er at du klarer sette deg elv bakers og han fremst i enhver situasjon til det renner over for deg og du BLI den som er "gal" rett og slett.. ❤️ slik kan man bare leve et langt liv om man velger det av ulike årsaker, noen velger det fordi de fortsatt elsker personen mer enn seg selv, noen velger det fordi de har kommet inn i et mønster de ikke ser en vei utav og noen velger det fordi de ikke orker ta kampene som stadig dukker opp men det er uansett et valg for man kan velge seg selv, mankan velge gå - det er ikke enkelt, tvert imot, men det er et valg man har. 

[Goodtimes]

Du har det åpenbart ikke bra med denne mannen. 
En annen ting, hadde jeg og dama mi vært på motsatt side av bordet når mannen din fortalte om egen inntekt og at du ikke kunne klare deg alene, så hadde vi begge tenkt ''for en egoistisk og hoven tufs''. 

[AnonymBruker]

For å sette det litt på spissen; du har jo ikke forlatt han etter årevis med psykisk og fysisk vold, så hva forventer du egentlig av denne mannen? Han er vant til å dure på som han vil og er åpenbart ikke et godt menneske.

Som andre her inne sier, så hadde jeg også tenkt det var han det var noe galt med og ikke deg dersom han snakket slik om deg til utenforstående. For det er jo totalt unormalt å snakke slik om partner. 

Og du sier du har en egen økonomi, så hvorfor blir du? Hva får du ut av dette forholdet som gjør at du ønsker å bruke din dyrebare tid sammen med han? Du har bare ett liv å leve. 

Anonymkode: 7cf44...97b

[Ellah]

Høres litt ut som du fortsatt lever med psykisk vold, men at det ikke skal så mye ting lengre da han tidligere har trykket deg såpass ned at du ikke ser din verdi lengre. Har selv vært i et slikt forhold, og etter at han hadde trykket meg såpass langt ned at jeg ikke hadde noe selvverd igjen, var det enkelt for han å holde meg der. 

En partner skal løfte deg opp, ikke trykke deg ned. Dere skal bli bedre sammen, få frem styrker i hverandre og støtte hverandre når det trengs. Ikke minst skal man kunne snakke om følelser, fortelle om det er noe den andre gjør som ikke føles greit også skal dere kunne løse det sammen. Helt uten at en av dere føler seg krenket. 

Jeg vet det er vanskelig å forlate en mann som får deg til å føle det som at han gjør deg en tjeneste ved å være sammen med deg, men tro meg, det er verdt det. Forlat han og jobb med deg selv, gjerne med en psykolog, så vil du også se at du er verdt en mann som skryter av deg isteden for å trykke deg ned. 

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar her inne. I teorien forstår jeg akkurat hva dere mener, og jeg er helt enig. I praksis begynner derimot tvilen med en gang jeg tenker. Kanskje jeg virkelig har blitt slem, kanskje jeg ikke ser meg selv og min oppførsel, kanskje det er pga meg at han må reagere slik. Spiller jeg et offer og er jeg narsissisten? Eller manipulerer jeg? Hvorfor har jeg begynt å hyle tilbake? 

Ønsker for all del ikke et slikt liv som jeg har nå. Det går ikke en halv dag uten frekke kommentarer og negativ energi. Jeg savner å føle meg god nok og bra nok. Bra nok for meg selv og for ungene. Jeg savner følelsen av trygghet og ro. Har hatt konstant uro i kroppen de siste årene, og jeg forstår ikke hvorfor det kom snikende på meg. Annet enn at jeg tenker det kan ha noe med den utrygge hverdagen. Vet aldri når bomben går av. Nye regler hele tiden. Hvorfor kan man ikke leve i harmoni? Hva er grunnen til at det må være så mye uro og sinne? Hvorfor må det skrikes? Eller skremme meg og true? Det er vel ikke egentlig kjærlighet, og jeg vet det innerst inne, men jeg klarer ikke å forholde meg til at det er sant heller. Det kan jo ikke stemme at hele livet mitt er basert på en falsk tilværelse? Jeg har brukt så mange år..helt bortkastet all denne smerten, alle de tårene og dagene der han kjører og kjører meg til jeg kun føler at jeg burde/må dø. Kanskje jeg tåler for lite, og kanskje jeg er for redd. Jeg har prøvd å ta igjen, skriker tilbake (ofte mye i redsel om han kommer løpende etter meg), og så blir jeg like ille som gjør det samme tilbake. I disse situasjonene kjenner jeg et dypt hat. Jeg tenker alltid at jeg må komme meg vekk fra dette fordi dette er både sykt og galskap. Alle de stygge kallenavnene, alle omvridningene av hva som blir sagt og den tydelige manipulerende settingen. Det som sies og gjøres mot meg er aldri å møtes på midten, eller å samhandle for å finne en felles løsning. Det handler mer om å hamre løs på meg hvor udugelig og fæl jeg er heller enn å lytte eller finne ut av det sammen på en rolig måte. Jeg forstår at han er påvirket av fortiden i et vanskelig hjem, men hvorfor må han dra meg alle i suget? 

Han evner forøvrig aldri å si unnskyld. Dersom jeg f eks har fått rifter i ansiktet eller lignende så er det etter en god stund "unnskyld, men du.. ", så da er det jo egentlig pga meg. 

 

Jeg forsøker å hente meg inn igjen. Være den trygge, selvstendige kvinnen jeg var. Det tar allikevel ikke bort den konstante hakkingen, oppfattelsen av at jeg sier noe galt. Et eksempel fra i ste: jeg lager lunsj til oss og besøk. Må forte meg ut for å snu på kjøttet på grillen. Går derfor fra kjøkkenet og ut. Da blir det feil og han spør med truende og økt tonefall "er du sur"? Jeg prøver å si nei, må snu kjøttet. "jo du er sur" og det blir for meg umulig å snu situasjonen. Han har bestemt seg. Helt ut av det blå. Det at vi har besøk stopper han ikke. Han vil da stå inne og diskutere og kjefte om at jeg er sur snarere enn at vi fortsetter dagen som normalt. Jeg var jo ikke sur! Men jeg var kanskje konsentrert i tanken om lunsjen og det jeg drev med ute og inne. Det blir helt umulig å snu situasjonen og uansett hva jeg sier så hjelper det ikke. Jeg prøver å ta meg til hjertet og lover at jeg ikke er sur. Jeg forklarer hvorfor jeg ikke er sur etc. Ingenting går. Det har faktisk skjedd at han endte med å ta dette foran en venninne. Jeg gråt. Det var så flaut og pinlig og utleverende. Da kan han si "Silje er sur fordi hun må steke kjøtt". Utad. Jeg får ikke forklart meg fordi jeg blir så lei meg. Og jeg fremstår bare så dum, ekkel og urimelig. Hvorfor lager han personligheten min så ekkel? Jeg fikk alltid høre før at jeg var snill og tålmodig, glad og utadvent. 

Veldig lang tankerekke. Eneste stedet å få det ut. Vurderer å snakke med en privat psykolog for å få litt tips eller trygghet i hva som foregår og hvordan jeg kan løse dette. 

 

Anonymkode: 614a9...f99

[Natu]

AnonymBruker skrev (På 10.7.2025 den 9.49):

Har levd i et ekteskap i mange år. Har vært sine utfordringer med psykisk og fysisk vold, men det har heldigvis roet seg litt siste årene.

I det siste året har jeg merket meg at alt utad uttales som om det er hans fortjeneste. Jeg gjør ganske mye i huset, mens han har stått for hovedinntekten og dermed jobbet mye. Det sier seg selv at det derfor er jeg som i hovedsak tar huset, hagen og barna (hekker, gress, kantklippet etc). Men utad til folk så er det alltid "jeg" dersom han har gjort noe, dvs det han har gjort skal fortelles om til alle. Naboer og venner/familie. Mens dersom det er noe jeg gjør, så sier han "vi". Jeg kan på en måte ikke få anerkjennelse for å ha bidratt noe. Hva er greia? Begynner å bli verre og verre og han sitter nå å forteller at "vi" har gjort x og y mens han viderefortellee f. Eks mine opplevelser av det som er gjort. "mitt hus" og "min bil" f. Eks, selv om jeg har lagt inn mer egenandel i begge deler. 

Jeg har aldri hatt noe problem med å anerkjenne både den harde innsatsen i arbeidslivet han har utført og det bidraget han hjelper til med hjemme. Men hvorfor er det så viktig for han å ta all ære for noe han ikke gjør? Hvorfor er alt han sitt? 

Toppet seg i går da han fortalte et vennepar vi nylig har blitt kjent med om egen inntekt, helt uoppfordret. Samtidig sa han til dem at jeg kunne ikke klart meg alene økonomisk. Følte meg bare så dum. Jeg sitter med nok egenkapital til å nedbetale en leilighet, så hva er greia? Jeg sa selvsagt ikke noe, ble helt paff. Dette er folk vi ikke kjenner veldig godt og som vi møter en gang hver sommer på et feriested. 

Anonymkode: 614a9...f99

Dette er narsisisstiske trekk. Han minimerer deg og fremhever seg selv. Men hovedproblemet her er at han viser respektløs oppførsel ovenfor deg. Det kan være tegn på så mange ting. Mitt beste tips er: Sett ham på plass så det smeller i veggene! Neste gang han sier noe lignende så blås deg opp og ta plass! Svar tilbake og vær meget tydelig på at du ikke vil la deg bli behandlet slik. Kanskje dette er uvaner han har lagt seg til med årene, og stort sett blir disse folkene totalt usmakelige å være med, fordi de er så selvsentrert, men folk sier sjelden noe til dem, bare trekker seg unna.