Gå til innhold

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Jeg er 32 år gammel og sitter ofte med en følelse av at alle rundt meg har kommet videre i livet. Venner, bekjente, familie – både de eldre og de yngre – tar steg jeg ikke har tatt. Noen gifter seg, noen får barn, noen kjøper bolig og bygger seg et liv. Jeg heier på dem, men innerst inne kjenner jeg på en dyp uro.

 

Selv har jeg ingen fast jobb. Jeg jobber som freelancer for et selskap hvor jeg riktignok har tjent godt – omtrent én million kroner totalt de siste to årene. Men realiteten er at det er en deltidsjobb, egentlig ment for studenter, uten feriepenger, uten sikkerhet, og med en kontrakt som kan forsvinne når som helst. Jeg vet at jeg ikke kan leve av dette i lengden.

 

Pengene jeg har tjent er brukt opp – på reiser, klokker, ferier og ting jeg den gang trodde ville gi meg noe. Nå føler jeg meg uansvarlig og kanskje enda mer hjelpeløs. For hva har jeg egentlig igjen? Jeg har ingen karriere. Ingen plan. Jeg vet ikke engang hva jeg vil. Jeg har ingen lidenskap, ingenting jeg brenner for. Jeg er visstnok god i salg, men ønsker ikke en jobb i butikk eller å bli eiendomsmegler. Jeg føler meg rett og slett lost.

 

Jeg bor fortsatt hjemme hos moren min. Hun er enke og liker selskapet mitt, så hun sier det er greit. Men jeg vet at jeg burde ha kommet meg videre. Jeg føler meg som om jeg lever i en boble – og at jeg står stille mens verden raser forbi meg.

 

Kanskje det som svir mest, er hvordan dette påvirker selvtilliten min når det kommer til relasjoner. Jeg har ikke noe å tilby. Når noen spør hva jeg driver med, kjenner jeg at jeg krymper meg. Jeg vet at mange kvinner ønsker stabilitet, og det har jeg ikke. Noen måneder tjener jeg godt, andre måneder ingenting. Hvordan skal jeg kunne bygge et liv med noen når jeg ikke engang vet hva jeg vil selv?
 

 

Jeg håper noen der ute har vært i lignende situasjon – og har klart å finne en vei videre. Kanskje du ikke visste hva du ville, kanskje du også følte deg som en passasjer i eget liv, men fant en retning? Jeg trenger råd. Jeg trenger hjelp til å finne ut av hva jeg kan gjøre for å bygge en fremtid. Noe å klatre i. Noe å holde fast ved.

 

Setter stor pris på all hjelp og råd! 

 

Anonymkode: 8bea4...3d1

AnonymBruker
Skrevet

Jeg tror det handler om å bli kjent med seg selv, i smått og stort. Vite hva en liker, hva en vil, og ikke tenke så stort, at en må bli noe veldig viktig. Jeg tror de store drømmene kommer når en vet mer hva en liker til hverdags, og lytter til intuisjon og sånt. Det er i alle fall det jeg gjør. 

Jeg har slitt mye med disse tankene, og trodde alltid jeg måtte bli noe stort. Men så ble jeg syk, og måtte i permisjon fra studiet, og fikk mye tid til å heller lande i meg selv, jeg måtte det skulle jeg takle å bli syk. Nå er jeg uføretrygdet, og vet ikke om jeg kommer meg i arbeid noensinne, MEN jeg føler likevel jeg har en retning, fordi jeg kjenner meg selv, jeg vet hva jeg jobber mot, jeg vet hva jeg vil. Og det har jeg klart med å stoppe opp og bli kjent med meg selv, stille meg selv mange spørsmål, føle følelsene mine. Jeg ser på følelsene som informasjon og retningsgivere til hva en ønsker seg fra livet. Lykke til! 

Anonymkode: 2bbda...7d9

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg er 32 år gammel og sitter ofte med en følelse av at alle rundt meg har kommet videre i livet. Venner, bekjente, familie – både de eldre og de yngre – tar steg jeg ikke har tatt. Noen gifter seg, noen får barn, noen kjøper bolig og bygger seg et liv. Jeg heier på dem, men innerst inne kjenner jeg på en dyp uro.

 

Selv har jeg ingen fast jobb. Jeg jobber som freelancer for et selskap hvor jeg riktignok har tjent godt – omtrent én million kroner totalt de siste to årene. Men realiteten er at det er en deltidsjobb, egentlig ment for studenter, uten feriepenger, uten sikkerhet, og med en kontrakt som kan forsvinne når som helst. Jeg vet at jeg ikke kan leve av dette i lengden.

 

Pengene jeg har tjent er brukt opp – på reiser, klokker, ferier og ting jeg den gang trodde ville gi meg noe. Nå føler jeg meg uansvarlig og kanskje enda mer hjelpeløs. For hva har jeg egentlig igjen? Jeg har ingen karriere. Ingen plan. Jeg vet ikke engang hva jeg vil. Jeg har ingen lidenskap, ingenting jeg brenner for. Jeg er visstnok god i salg, men ønsker ikke en jobb i butikk eller å bli eiendomsmegler. Jeg føler meg rett og slett lost.

 

Jeg bor fortsatt hjemme hos moren min. Hun er enke og liker selskapet mitt, så hun sier det er greit. Men jeg vet at jeg burde ha kommet meg videre. Jeg føler meg som om jeg lever i en boble – og at jeg står stille mens verden raser forbi meg.

 

Kanskje det som svir mest, er hvordan dette påvirker selvtilliten min når det kommer til relasjoner. Jeg har ikke noe å tilby. Når noen spør hva jeg driver med, kjenner jeg at jeg krymper meg. Jeg vet at mange kvinner ønsker stabilitet, og det har jeg ikke. Noen måneder tjener jeg godt, andre måneder ingenting. Hvordan skal jeg kunne bygge et liv med noen når jeg ikke engang vet hva jeg vil selv?
 

 

Jeg håper noen der ute har vært i lignende situasjon – og har klart å finne en vei videre. Kanskje du ikke visste hva du ville, kanskje du også følte deg som en passasjer i eget liv, men fant en retning? Jeg trenger råd. Jeg trenger hjelp til å finne ut av hva jeg kan gjøre for å bygge en fremtid. Noe å klatre i. Noe å holde fast ved.

 

Setter stor pris på all hjelp og råd! 

 

Anonymkode: 8bea4...3d1

Jeg er i samme båt som deg (samme alder), uten fast jobb, men med flere deltidsjobber og et fulltidsstudium på toppen.

Det som har gitt meg mest ro, er noen gode podkaster (spesielt gode «Rabbi») og det å endelig føle at jeg har landet på en utdanning som føles riktig for meg.

Jeg heier på deg, og håper du også finner roen etter hvert.

Anonymkode: c3298...b1c

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg er i samme båt som deg (samme alder), uten fast jobb, men med flere deltidsjobber og et fulltidsstudium på toppen.

Det som har gitt meg mest ro, er noen gode podkaster (spesielt gode «Rabbi») og det å endelig føle at jeg har landet på en utdanning som føles riktig for meg.

Jeg heier på deg, og håper du også finner roen etter hvert.

Anonymkode: c3298...b1c

Og husk! "Comparison is the thief of joy". 

Anonymkode: c3298...b1c

  • Liker 2
Skrevet

trinn 1 -flytt for deg selv og finn ut hvem du er som voksen uten navlestrengen til mor. Da dukker nok fort andre mål og drømmer opp etter.. Lei billig i begynnelsen og spar opp ek eller hør om mor kan være medlåntaker. 

ift relasjoner hadde en på over 30 som bor hjemme hos mor vært heeeeelt utelukket

  • Liker 2
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

1. Søk ny, stabil jobb, få gratis hjelp på karriereveiledning.no. Der kan du også laste opp CV-en din å få forslag til jobber du kan søke på som passer din kompetanse. 

2. Flytt ut fra mor, bli selvstendig. 

Anonymkode: 79562...1c1

  • Liker 3
  • Nyttig 1
AnonymBruker
Skrevet

Det er kjedelig å være 32 og ikke kommet lenger …

Anonymkode: 808df...9db

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er kjedelig å være 32 og ikke kommet lenger …

Anonymkode: 808df...9db

Det er jo koselig å bo hos din mor sikkert, men for egen selvfølelse skaff deg en mer permanent jobb og spar til egenkapital … 

Anonymkode: 808df...9db

AnonymBruker
Skrevet

Nr1 er å flytte for seg selv. Har du ikke spart noe?

Anonymkode: 2d2f1...39a

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Jeg begynte på helt ny utdannelse da jeg var 32. Før det jobbet jeg deltid som ufaglært, opptil tre jobber samtidig, bodde ulovlig, flyttet hvert tredje år, levde fra hånd til munn. Hadde studert før, men jeg fullførte aldri noe.

Jeg tok en ny utdannelse som ikke førte til en typisk A4-jobb, fordi jeg vet at jeg innerst inne er alt annet enn A4. Jeg brekker meg av tanken på å skulle jobbe 8-16 med fri i helgene, samt fellesferie. Jeg vil tjene greit, og samtidig ha mye fritid, jeg vil reise og se verden.

TS: Ikke legg så mye vekt på at du absolutt må flytte fra din mor, eller at du må kjøpe bolig (som alle blir rådet til på KG, alltid). Skaff deg en utdannelse og en fast jobb først.

Anonymkode: 5b4b3...598

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Er du mest opptatt av å bygge en karriere eller starte en familie?

Jeg vet det høres dømmende ut men dessverre så virker det veldig sært og bo hjemme hos mor når man er 32år. Jeg er på din alder og syns det er en massiv turn off selv om du høres ut som en fin fyr ellers.

Jeg flyttet ut når jeg var 19år og følelsen av å bo alene og klare seg selv gir både frihet og mestringsfølelse som jeg tror er viktig for egen utvikling. Du kan jo sette en utflyttingsdato for deg selv og spare opp mye EK og kjøpe deg noe eget,trenger jo ikke å være noe stort bare det å ha sitt eget tror jeg er viktig.

Selv blir jeg 35 år og kjøpte egen bolig for bare 2 år siden, men det var en massiv seier for meg som jeg er stolt av, følte endelig at jeg også hadde oppnådd en milepæl når alle andte rundt en har hus,barn og karriere så føler man seg jo treig når man ikke har noe på plass, samtidig er det viktig å spørre seg selv hvs som er viktig for deg. Nå skal jeg begynne på utdanning nr.2 nå for jeg har også en jobb som studenter og hvem som helst kan få og kjenner at jeg vil videre i livet.

Ønsker deg lykke til😊

Anonymkode: 5a11f...b82

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (20 timer siden):
AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Det er kjedelig å være 32 og ikke kommet lenger …

Anonymkode: 808df...9db

Det er jo koselig å bo hos din mor sikkert, men for egen selvfølelse skaff deg en mer permanent jobb og spar til egenkapital … 

Anonymkode: 808df...9db

Hm, svarer du deg selv?

Anonymkode: 32490...193

AnonymBruker
Skrevet

Jo eldre jeg har blitt jo mer har jeg lært at nesten ingen har ting på stell. Og de man trodde hadde "alt", viser seg å være full av usikkerheter og mangler på andre områder.

Det virker som at alle er så opptatt av å oppnå visse ting i livet (ofte utdannelse, karriere, hus) at de glemmer å leve livet. Glemmer å gjøre gøye ting, være nysgjerrig, ta annerledes valg, eller leve i nuet. Det er det som er å leve. Ikke å klatre på en karrierestige.

Mange tror at bare de får oppnådd visse "milepæler" så blir de mer verdt som menneske, eller livet blir bedre. Men det er ikke alltid sånn. 

Det høres ut som om du er klar for noe annerledes, og det er fint. Du får det helt sikkert til. Bare husk å baser alle valg du tar på hva som gjør DEG glad. Ikke hva alle andre gjør, eller hva du tror du burde gjort. Gjør ting som gjør deg glad.

Da jeg møtte min samboer bodde vi begge i hvert vår morkne, stusselige leilighet som vi leide. Vi var begge i 30-årene og begge hadde vel nettopp kommet ut av hver vår depresjon. Jeg jobba frilans og han var jobbsøker. Allikevel ble vi forelska i hverandre og vipps så ble det både hus og barn over natta omtrent. Føler meg fortsatt ikke voksen. Føler fortsatt ikke at jeg får til ting. Føler også at jeg befinner meg i en boble, den er bare annerledes nå enn før.

Anonymkode: 4b5c2...6e9

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...