Det å ta det siste (største?) Steget ut av ett forhold?

[AnonymBruker]

Jeg er i ett forhold som ikke er bra. Det er dårlig på mange områder og har hatt en negativ utvikling siste årene. Jeg har holdt ut pga barna og økonomien. Eller, det er lett å skylde på økonomien.

Jeg har villet gå siste 2 årene. Men ikke klart det.. Jeg har null energi og føler meg utbrent, hater helgene når vi må være sammen og er helt utslitt hver mandag.. Går på nåler og eggskall for å ikke gjøre noe galt jeg kan få kjeft for. Det er mye negativitet her, så jeg tenker at han og får det bedre uten meg, men han vil ikke at det skal bli slutt. Truer med at jeg ikke får barna feks og om jeg sier at jeg vil gå, må jeg ut der og da, noe som ikke er mulig.

Har ingen steder å dra. Det gjør jo at terskelen for å gå blir høy og føles umulig. Hvertfall når man er helt utkjørt fra før. Har ingen krefter til å kjempe for noe.. 

Det som og har holdt meg igjen er økonomien. Jeg jobber redusert, og studerer ved siden av (hatt permisjon ett år nå, men begynner igjen til høsten). Pluss at jeg har hatt gjeld. Bare det å skaffe depositum var en umulig oppgave. Ingen sparepenger for får aldri sjansen til å spare noe. Uansett.  Nå har jeg "fått" en sum penger. Dette er penger han ikke vet om, og det er faktisk nok til depositum og første måneders husleie. Planen er uansett å jobbe mer når jeg kommer meg ovenpå, så det økonomiske ordner seg etterhvert. Men nå har jeg på en måte en sum som gjør at det går greit i ett par mnd. 

Men det føles fortsatt veldig skummelt å ta det siste steget.. Vet nesten ikke hvor jeg begynner eller hvordan jeg skal klare det... Det er så stor beslutning og endelig..! 

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, kanskje noen har vært i lignende situasjon? 

Anonymkode: 72499...bc5

[AnonymBruker]

Jeg er i en lignende situasjon, bare at situasjonen er annerledes på det ytre plan enn ditt. Men det handler om å ta det "store valget" liksom. Jeg har nå tatt det. Og jeg har vegret meg så lenge, og det jeg innså, nå når jeg holder på gjøre alt det praktiske med flytting, osv. det er at det er faktisk bare å GJØRE det. Når en så gjør det, sier det høyt, så blir det liksom sant. Og så gjør en den neste tingen, og så den neste tingen, og så plutselig så er en en fot ut, og en igjen og så jobber en litt til og så plutselig er det finalisert. 

Livet er skikkelig skummelt synes jeg også. Ting er endelig. Livet går bare framover, en kan ikke sette det på pause, en kan ikke spole tilbake og ta et nytt valg. Det tenker jeg ofte, at hvis jeg som den jeg er NÅ hadde vært i de gamle situasjonene skulle jeg håndtert det slik at ting ikke endte slik de har endt. Men jeg var ikke den jeg er nå, DA. Så det er umulig. Jeg øver meg på å la livet skje. Jeg øver meg på å lytte til magefølelsen, ikke angsten (det har tatt lang tid å øve på). Så det var intuisjonen som sa denne gangen at nå går du, nå flytter du, og så sa jeg det høyt. Og så kjøpte jeg noen esker, og så ballet det på seg. 

Og fremdeles nå tenker jeg "hva faen er det jeg gjør!? skal jeg virkelig gjøre dette!?", men samtidig som jeg har skrekk for fremtiden, så er jeg også ivrig. for første gang i mitt liv, føler jeg at dette livet er MITT, fordi jeg gjør det JEG ville. 

Jeg har ikke barn da, så det er sikkert enda skumlere når en føler en tar valg for andre også. Men jeg tenker litt sånn at kanskje en vet innerst inne hva en skal gjøre? bare at en må gjøre det? 

Anonymkode: af505...5f9

[AnonymBruker]

Jeg har vært i en lignende situasjon tidligere, dog ikke med barn involvert. Jeg føler virkelig med deg ❤️ Det var sinnsykt skummelt, og vanskelig, men lettelsen ved å komme ut var ENORM! Jeg fikk så mye energi tilbake etter bare noen uker, og ble en mye bedre versjon av meg selv. 
Jeg hadde forberedt venner på forhånd, som jeg søkte mye støtte hos, og hadde også kontaktet en psykolog i forveien, som jeg gikk til en stund etter bruddet. 
Jeg var så «heldig» at partneren min var bortreist rett etter bruddet, så jeg hadde vår felles leilighet for meg selv i noen uker, og fikk i løpet av den tiden flyttet inn i ny leilighet. 

Anonymkode: 93a86...fb1

[AnonymBruker]

Har vært i lignende situasjon 

Flytte og starte livet for seg selv var ikke det verste, kun befriende og spennende faktisk. Hadde liksom gutsen i meg og selvtilliten på topp.

Det var selve samtalen som var verst. Grudde meg og var skikkelig uvel før og under samtalen. Og fikk ikke sove den natta. I dagene som fulgte var det mye prating og etterhvert mye som måtte ordnes, papirer og samværsavtale. Og det gikk faktisk helt greit.

Anonymkode: 1da26...f3d