Gift, men forelsket i noen andre

[Gjest Gjest]

Jeg er gift med ei jente, og vi har vært sammen i mange år.

Mange ting har gått på tverke det siste året, og det ene problemet ser ut til å avløse det andre.

Vi er veldig forskjellige. Både når det gjelder interesser og personlighet. Vi finner nesten aldri på ting sammen lenger.

På toppen av det hele har jeg da klart å bli veldig forelsket i en kollega av meg. Jeg trodde til å begynne med at det bare var en liten forbigående interesse, men følelsene for henne har blitt bare sterkere og sterkere. Det er ikke bare en seksuell tiltrekning. Jeg føler det som hun er den riktige for meg på alle måter. Er klar over at man romantiserer personer man er forelsket i, men jeg har brukt mye tid på å tenke over hvordan jeg egentlig føler det, og kommer fram til at det virkelig ei jente jeg kunne tenkt meg å dele livet med. Jeg vet at hun har vært interessert i meg også, men det har ikke skjedd noe mellom oss. Om hun ville være interessert i noe mer vet jeg altså heller ikke, men jo lenger det går, jo mer føler jeg at jeg ikke lenger kan leve på det som jeg selv føler er en løgn.

Det er jo ikke rettferdig overfor min kone heller at hun skal leve sammen med noen som ikke elsker henne på den måten hun fortjener.

Men jeg er jo glad i kona, og grunnen til at jeg ikke har gjort noe ennå er at jeg har så vondt av å vite hvordan det vil bli for henne. Jeg kan ikke bli hos henne av dårlig samvittighet, men det gjør vondt å føle at man må påføre sin partner så mye vondt bare for at man selv skal få det bedre.

Måtte bare lufte tankene mine litt.

[Gjest Gjest]

Vel, sånn er livet noen ganger.

Jeg er selv skilt, men ikke fordi jeg fant noen andre. Å levere den beskjeden til den man er gift med er ikke, og skal ikke være, noe hyggelig.

Du har vel forsøkt å fortelle fruen hvordan du føler? At du savner at dere gjør ting sammen? Har du ikke det, er det det første du må gjøre. Fortelle henne hvordan stoda er, men ikke at du tror du er forelsket i en annen.

Hun må da få en sjanse til å rette på ting, og vite hvordan følelsene dine er. Har dere barn sammen, må dere til megling og styr...

Når dette er sagt, er skilsmisse en realitet som mange må gjennom. Følelsene kan ikke være like intense hele livet gjennom, men hvis de forsvinner helt og fullt, så er det ikke godt å fortsette ekteskapet. Da må man ta det vanskelige valget å skilles.

Gjør det du kan for ekteskapet ditt først, før du velger separasjon.

Jeg liker svært godt et sitat jeg hørte fra et ektepar som hadde vært gift i seksti år da de ble spurt om hva som holdt dem sammen gjennom alle disse årene: "We never fell out of love at the same time".

Tenk litt på den... og lykkke til!

Leyla.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for et veloverveid svar!

Ja, vi har vært gjennom noen runder, og det har nesten blitt slutt noen ganger, så hun vet hvordan ståa er. Om jeg har gjort nok selv for at det skal fungere vet jeg ikke. Sannsynligvis har jeg ikke det, men motivasjonen for å gjøre en innsats er begrenset - ihverfall nå for tiden. Det går litt i bølgedaler og ting fungerer greit i perioder. Men så er det så tungt når man har hatt det ok en stund, for så at tankene og problemene er tilbake. Begynner å lure på at jeg prøver mest for hennes skyld - ikke for min egen.

Ikke greit dette.

[Gjest kjenner meg igjen]

For 2 år siden var jeg i samme situasjon som deg. Jeg er dame da, var gift med en mann som jeg hadde vært sammen med i 8 år. Vi hadde et barn sammen. Jeg falt for en kollega. De problemene vi hadde hopet på seg hele tiden. Tilslutt gikk jeg. Startet litt rolig forhold til kollegaen som jeg følte var helt perfekt for meg. Etter et halvt år var det over. Det var langt fra perfekt for meg.

Jeg angrer ikke i dag på at jeg gikk fra mannen min, for på det tidspunktet var alt over. Det jeg angrer på, er at jeg ikke kjempet mer for forholdet mens det stod på. At jeg ikke klarte få ham til å kjempe sammen med meg, overbevise meg på å kjempe mer....

I dag har han ny dame og jeg er singel. Jeg er veldig glad på hans vegner. Han fortjener alt lykke. Vi er gode venner og har et godt samarbeid om vårt barn. Jeg trives egentlig som singel, men det er allikevel et lite men...

Prøv å kjemp for ekteskapet ditt nå først. Vet det er vanskelig å komble hun andre bort, men prøv. Legg sjela ned i det og prøv for en gitt periode.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Sitat: "forelsket i noen andre"

Flere enn èn altså?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Takk for nok et svar. Det er fint å høre fra andre som har opplevd det samme. Man føler seg ensom i en sånn situasjon, og da hjelper det å høre fra andre med samme erfaring.

Jeg har kjempet. Om det er "nok" vet man selvsagt aldri, men vi har snakket om problemene våre, og funnet en del forbedringsområder for oss begge, men det går bedre i noen uker før vi glir tilbake til gamle synder. Sånn har det i grunnen pågått i nærmere ett år, og da begynner jeg å lure om det ikke er på tide å vurdere andre løsninger.

Sitat: "forelsket i noen andre"

Flere enn èn altså?

←

Er nok kun den ene. Men så er følelsene for henne til gjengjeld rimelig sterke.

[Gjest Gjest]

Jeg har også vært i denne situasjonen. Vi hadde kun vært gift i halvannet år, før problemene kom. Vi hadde vært samboere i fem år før vi ble gift. Jeg ble forelsket i en annen, var utro mot mannen min, og jeg var sikker på at han nye var min store kjærlighet... Det var så flott og fint, og vi var vel i himmelen begge to. Jeg så virkelig for meg at vi skulle leve resten av livet sammen. Et par måneder senere bleknet dette sakte men sikkert. I denne perioden hadde jeg og mannen tidvis bodd sammen, og tidvis fra hverandre. Han visste ingenting om denne flammen min. Etter et par måneder fortalte jeg alt sammen til mannen min. Vi har jobbet og jobbet med forholdet vårt. Når jeg ser tilbake på dette nå, aner jeg ikke hva jeg har tenkt på.

Min konklusjon, prøv å gi ekteskapet ditt enda en sjanse. Ja, da jeg var like forelsket hørte ikke jeg på dette rådet. Men idag, er jeg uendelig glad for at vi har jobbet oss sammen tilbake til hverandre..

[Gjest Gjest]

Det er vel bare du som vet hvordan denne situasjonen bør løses.

Over har vi eksempler på de som gikk og de som ble, eksemplene er rimelig forskjellige og det er umulig å si hva som er best i din situasjon.

Men et viktig spørsmål er vel om ekteskapet ditt fremdeles har en sjanse, eller hvorvidt det ikke kan reddes. Utenom din forelskelse, altså. Hvis du legger bort tanken på din nye forelskelse, ser du for deg at det kan komme til å fungere igjen?

Når du har svaret på dette, har mye av svaret på hva du skal gjøre gitt seg selv. Og da kan du ta det videre derfra- enten ta tak i situasjonen sammen med kona, eller evt skille deg og flytte ut. For er enig i at du ikke kan bli i ekteskapet av behagelighetshensyn, det blir feil for alle parter.... Og SÅ kan du evt gå videre med din forelskelse.

←

Det er i grunnen akkurat dette jeg har forsøkt å tenke gjennom. At jeg i så stor grad som mulig forsøker å overse at jeg er forelsket i en annen, og ser for meg hvordan jeg egentlig ser på forholdet til kona. Blir selvsagt vanskelig å se objektivt på det.

Jeg vet jo ikke om hun andre vil ha meg i det hele tatt dersom jeg går fra kona mi. Det blir uansett feil å spørre henne om det før jeg har tatt avgjørelsen på hjemmebane.

Føler liksom det blir feil uansett hva jeg måtte bestemme meg for. Hvis jeg går vil jeg ha dårlig samvittighet, spørre meg selv om det kunne fungert igjen, risikere å bli alene. Hvis jeg blir kan jeg risikere å lure resten av livet på om jeg kunne fått det bedre med en annen.

Tror kanskje egentlig det heller mest mot å forsøke å bryte med kona, men jeg kvier meg fordi jeg vet det blir forferdelig - for begge to, men aller mest for henne. Vet jo at det ikke finnes noen omtenksom måte å komme med en sånn melding, men jeg prøver desperat å tenke ut noe å si som gjør det lettere. Det er jo å lure seg selv, jeg vet det.

Nok en gang; takk for gjennomtenkte svar. Fint å ikke bli sablet ned fordi man tenker sånne tanker.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det var jeg som skrev innlegget over som noen skulle være i tvil om det.

[Gjest gjest###]

Hvordan har det gått?

(i liknende situasjon...)

[Gjest Gjest]

Det var jeg som skrev innlegget over som noen skulle være i tvil om det.

←

Jeg er i nøyaktig samme situasjon som deg, og vet hvor fryktelig vanskelig det er å bestemme seg

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Hvordan har det gått?

(i liknende situasjon...)

←

Foreløpig har det ikke skjedd noe mer. Er for feig til å ta steget. Går liksom og venter på en "god nok grunn" samtidig som jeg også forsøker som best jeg kan å få ting til å fungere. Blir slitt i to, men jeg får prøve å bestemme meg snart. Er vel ikke bra for noen parter at jeg går for lenge på dette viset - noe jeg allerede har gjort.

Hvordan er omstendighetene for dere da (to siste innlegg)? Interessant å høre hvordan ting er for andre som er i lignende situasjon.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i samme situasjon. Var i et trygt og i og for seg godt, men "kjedelig" forhold, med en del ting som ikke fungerte så bra (Ekteskap, med barn). Forelsket meg kraftig i en kollega, det var gjensidig og vi var i et (utroskaps)forhold i en kort stund. Jeg holdt ikke ut situasjonen lenge, fortalte alt til min mann, og mente vel egentlig å gå fra ham til fordel for den andre. Alt var bare kaos inni meg. Men mannen min nektet å gi meg opp, sa han ville tilgi alt hvis jeg ville være med på å jobbe med forholdet vårt (han innså at han også hadde gjort feil i forhold til meg og oss), og jeg ble med på å gjøre en innsats. Jeg er så glad for det nå! Vi er fortsatt gift, har det bedre enn på lenge, lenge, og han jeg var så forelsket i har bleknet kraftig....

Så tenk deg godt om. Skal du gå fra dama di, må det være fordi du ikke vil ha HENNE, ikke fordi du er forelsket i en annen, for forelskelser blekner, og hverdagen kommer uansett. Man skal ikke forbli i et forhold for enhver pris, men man skal gi det en fair sjanse, mener jeg.

[Gjest Piper]

Jeg syns du bør snakke med partneren din før du bestemmer deg, for ellers gir du henne ikke en reell sjangse. Hvordan kan dere jobbe med forholdet, om du selv ikke er ærlig med henne?

Du bør fortelle henne om det du har skrevet her inne, og hun vil sikkert bli såret, men da gir du henne også en valgmulighet. Det er ikke sikkert hun ønsker å være sammen med deg heller, og da blir det kanskje lettere for deg å avslutte det, om ikke hun gjør det først. Eller det kan være at hun begynner å kjempe for deg, for det er jo ikke sikkert hun har forstått hvor alvorlig situasjonen egentlig er.

Fortell henne sannheten, for først da kan du eventuelt avslutte forholdet eller starte på nytt. Men skal dere starte på nytt, bør du ha minst mulig kontakt med den andre kvinnen.

Uansett så ønsker jeg deg lykke til, og håper ting ordner seg til det beste for dere alle.

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen...

Det er vanskelig å bare "koble" ut forelskelsen, tror ikke det går an egentlig.

Jeg var i et dårlig ekteskap da jeg forelsket meg i en kollega. Gikk i noen mnd å ikke gjorde noe, og jeg holdt på å bli slitt i to. "forholdet" til kollegaen utviklet seg, og jeg ble mer og mer glad i han. Jeg brøt med mannen min før det skjedde noe seriøst mellom meg og min kollega. Det at jeg forelsket meg så kraftig i han, fikk meg til å innse hvor dødt ekteskapet mitt var, og jeg fikk en ekstra dytt som jeg trengte for å komme meg ut. Eksen vet ikke om denne andre. Nå ble det ikke slik at vi ble sammen, og det er veldig trist for jeg har utrolig sterke følelser for kollegaen min. Men uansett er det riktig det jeg har gjort, er ikke i tvil. Det var dødt fra min side. Har et av/på forhold til min kollega og hvem vet hvor det ender... av kompliserte grunner tviler jeg på at vi ender opp sammen, men jeg tviholder litt på ham allikevel, bare sånn for en periode..klarer ikke å gi slipp. Kjærligheten er vanskelig:(

Jeg ville ikke fortalt partneren om forelskelsen. Bruk tiden og tenk nøye gjennom hva du vil, og snakk om problemene dere imellom, men jeg tror ikke noe godt komemr ut av å fortelle dette.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Kjenner meg igjen...

Det er vanskelig å bare "koble" ut forelskelsen, tror ikke det går an egentlig.

Jeg var i et dårlig ekteskap da jeg forelsket meg i en kollega. Gikk i noen mnd å ikke gjorde noe, og jeg holdt på å bli slitt i to. "forholdet" til kollegaen utviklet seg, og jeg ble mer og mer glad i han. Jeg brøt med mannen min før det skjedde noe seriøst mellom meg og min kollega. Det at jeg forelsket meg så kraftig i han, fikk meg til å innse hvor dødt ekteskapet mitt var, og jeg fikk en ekstra dytt som jeg trengte for å komme meg ut. Eksen vet ikke om denne andre. Nå ble det ikke slik at vi ble sammen, og det er veldig trist for jeg har utrolig sterke følelser for kollegaen min. Men uansett er det riktig det jeg har gjort, er ikke i tvil. Det var dødt fra min side. Har et av/på forhold til min kollega og hvem vet hvor det ender... av kompliserte grunner tviler jeg på at vi ender opp sammen, men jeg tviholder litt på ham allikevel, bare sånn for en periode..klarer ikke å gi slipp. Kjærligheten er vanskelig:(

Jeg ville ikke fortalt partneren om forelskelsen. Bruk tiden og tenk nøye gjennom hva du vil, og snakk om problemene dere imellom, men jeg tror ikke noe godt komemr ut av å fortelle dette.

←

Hvordan brøt du ut uten å fortelle om kollegaen din da? Regner med at det var en del problemer utenom også, men når det er det som er den egentlige grunnen, er det ikke vanskelig å unngå å fortelle det?

[Gjest Gjest]

Jeg som skrev over her...

Vi hadde hatt prpblemer lenge, ikke pga kollegaen, det var bare et resultat tror jeg. Vi var på mange måter enige om bruddet, vi kunne ikke se hvordan vi kunne fikse problemene våre. Jeg var ærlig om alt unntatt det... at jeg følte at alle følelsene var borte. Mange vil kanskje si at jeg burde sagt det; men det hadde ikke forandret noe, bare gjort mannen min veldig lei seg og sint. Så lenge jeg ikke hadde tatt steget fullt ut mener jeg. Angrer ikke på noe. Det var jo det jeg var livredd for; at jeg ikke skulle kunne stå for mine handlinger etterpå. MEn det kan jeg, og er veldig glad for det