Forhold

[Gjest Lynn]

Jeg har lest en del innlegg her og også på andre debattforum ang. forholdet mellom kvinner og menn. Utifra det en leser så kan en nesten bli deprimert av mindre..Det virker som om det er så mye krangling, kiving og kaving overalt. Alle skal liksom karre til seg, og MEG og MINE behov skal stå i sentrum HELE tiden! Blir så sliten og lei meg av å se denne kampen mellom mennesker hele tiden. Nå er ikke innlegget mitt rettet mot noen spesielt, men jeg må få gitt utrykk for generelle tanker jeg har gjort meg rundt dette.

Her kommer jeg med noen refleksjoner og tanker som jeg gjerne skulle hatt deres synspunkter på:

1. Generelt virker det som om vi har fått et mer kynisk og egoistisk samfunn, og en kultur som går på at; "Bare jeg har det bra så er det samme med andre". Nå er jeg helt for at man skal ha det bra selvsagt. Og jeg tenker ikke på det å "ofre" seg for andre eller å la seg utnytte. Men mange i dag klarer ikke å gi andre den plass og rom de fortjener syns jeg.

2. Mange jenter og kvinner virker så lite reflekterte i forhold til det med forhold. Det virker som om mange (spesielt yngre) jenter bare hopper inn og ut av forhold fordi det er mest bekvemt og gir dem trygghet på ulikt vis. Både følelsesmessig og økonomisk trygghet. Ja, vi trenger alle en viss trygghet i tilværelsen. Det er selvfølgelig både normalt og forståelig. Men, når det blir det altoverskyggende målet med hele forholdet, det er da jeg stusser litt. Hva med følelser da, at man virkelig føler og vet med seg selv at man elsker den andre personen? Burde ikke det være det som først og fremst er til stede? Det virker som mange bare blir sammen med noen for å være sammen med noen, av ALLE gale grunner man kan komme på (hvis de hadde tenkt litt etter). Så går det en tid - for noen mnd., for andre år - også blir man plutselig bevisst på at man er i et forhold som man gikk inn i på helt feil grunnlag til å begynne med, og innerst inne har man visst det hele tiden, men "fortrengt" det av bekvemmelighetsgrunner. I visse tilfeller skjer det ikke større "skade" enn at man selv og partneren har mistet tid i et forhold som aldri var ekte, men i mange tilfeller har man lagt opp til et utrolig rot som noen MÅ rydde opp i etterpå! Hvorfor ikke prøve å bli litt mer bevisst på seg selv som menneske? Dette gjelder selvfølgelig for begge kjønn. Er det sååå forferdelig farlig å være alene en periode? Kan man ikke bruke den perioden konstruktivt til å gå litt inn i seg selv, finne ut av hvem man er og hva man vil. Hva man liker og trives med - både når det gjelder forhold og livet generelt. Er det viktigere hva venneflokken synes? Tenker da på at noen kanskje føler seg utenfor og som "gammeljomfru" hvis de er single og har venner/venninner som har partnere.

3. Hvorfor er mange så bitre og kyniske? Det er mange jeg har møtt som har blitt skuffet (det har vi alle), men som takler det på en lite konstruktiv måte. Mange gjør seg harde og kyniske i håp om at det er en strategi som skal beskytte de fra å bli såret igjen. Feil! Det beskytter ikke mot noe. For det første vil det alltid være sprekker i et slikt skall hvor andre kan såre deg, for det andre; og det viktigste: man stenger samtidig for alle de gode og positive opplevelsene som kan komme i ens vei. Selv om man er blitt såret og skuffet, så betyr ikke det at ALLE mennesker er på sammen måten eller at det vil skje igjen. Å tro godt om folk og å være litt optimistisk i dag blir nærmest sett på som om man er utrolig naiv. Og å være naiv blir sett på som om man mangler noe, dvs. noe negativ. Jeg mener ikke man skal være naiv i den forstand, men det handler heller om å bevare noe av barnet i seg og ikke å være så tøff, kul, sarkastisk og fordømt kynisk hele tiden.

4. Jeg er jente og jeg liker å føle meg som en jente/kvinne. Ikke som en "halvmann". Jeg er selvsagt for likestilling og likeverd og at jenter skal ha like rettigheter som menn på alle områder. Men jeg misliker sterkt den tendensen vi ser i dag at mange jenter går bort fra en feminin væremåte fordi de enten tror det forventes av dem, eller fordi omstendighetene har tvunget de til det. Kanskje de beveger seg i et "tøft" miljø (behøver ikke nødvendigvis være med menn, kan også være andre kvinner) som gjør at de må fremstå med en kald og hard maske? Syns ærlig talt mange jenter i dag er frekke og lite omsorgsfulle - og vet de hva det egentlig gjør med dem selv? Det er jo de som taper på det hvis de tenker seg litt om. Det er ikke bare det at de kanskje skyver menn fra seg, men at de til slutt skyver DE FLESTE fra seg, slik at de blir sittende ganske så alene etterhvert.

Ja, ja måtte bare få ut noen tanker.. Hva syns dere, er det noen som skjønner litt av hva jeg mener? Og ikke tenk at jeg er en person som vil ha jenter tilbake til kjøkkenbenken og alt det der...for det er jeg absolutt ikke. Jeg klarer meg selv, kan snekre, male, kjøre båt osv...bare for å illustrere at jeg ikke er noen hjelpeløs "barbiedukke". Men jeg tror jeg har en feminin måte å tenke på, en omsorgsbit som jeg føler mange jenter i dag stenger ute. Men se nå på hele innlegget da, ikke kun det siste jeg skrev

[Gjest Gjesta]

Som regel har man behov for å få ut frustrasjon, det er det mange bruker forum til tror jeg

Derfor kan man høre fryktelig mye negativct om et forhold som ikke i nødvendigheten bør være det.

1. Jeg klarer fint gi andre plass og rom , samt samtidig tekke mine egne behov..

2. dette bildet kjenner ikke jeg meg igjen i i det hele tatt, men selfølgelig det er en mulighet at noen er sånn. Jeg tror dette grunner i at mange ønsker trygghet ..

det tredje punktet hoppet jeg over, det så jeg ikke logikken i , i det hele tatt.

4. Jeg har inget behov for å være brannmann eller ufeminin. Jeg forbeholder meg "retten" å kunne brekke en negl når noe tungt skal løftes eller noe skal skrues ( eller neo med elektroniske dippedungser i det hele tatt). Jeg jobber også sammen med en hel haug gutter ( det er littegranne mannsdominert yrket mitt). Og jeg HATER likestilling som skjer i form av kvotering o.l.. det går på feil prinsipper.Synes nå jeg.

Jeg så på alt du skrev, og jeg skjønte ikke logikken i alt av det ..Nei..

[Gjest Anonymous]

Har nettopp lest hele innlegget ditt og jeg kjenner at det bobler inni meg. Treffer nok et litt ømt punkt hos meg. Jeg er omsorgsfull, snill, glad i mennesker, men jeg har pr. dags dato ikke hatt noe jeg vil kalle forhold på seks år. Har vært forskjellige grunner til at det, som jeg ikke skal komme inn på her. Men det jeg får høre hele tiden av venner og familie er at jeg er for snill, god, omtenksom. For i dagens samfunn skal kvinner være en mannen kan jakte på...noe de til alle tider muligens har vært, og klarer du ikke det spillet, så har du tapt. Jeg klarer ikke det spillet. Klarer ikke kunsten og virke akkurat nok uinteressert til å få gutta på kroken, når jeg virkelig er interessert vel og merke. Ergo jeg får ikke de jeg vi ha, samtidig så har jeg ikke villet gå inn i forhold jeg føler hjertet mitt ikke er med. Men det er meg.

Det jeg vil frem til er at jeg oppfatter det som at individualistene faktisk er vinnerne idag.

Det å inngå et forhold på feil grunnlag....hva vil egentlig det si? Kjærlighet ved første blikk, følelsen av å ha møtt den rette første gang man prater med eller ser en person. Tror ikke det er så enkelt jeg. De færreste forhold idag, også lykkelig, begynner ikke med kjærlighet tror jeg. Det er jo noe som kommer etterhvert. Og jeg tror mange par har en type kjærlighet som andre kanskje ikke vil definerer som kjærlighet engang, men de kan jo ha det bra likevel. Finnes millioner typer kjærigheter her i verden. Hvilken type som er rett for hver enkelt anhenger jo av hvem man er.

Ble visst litt på siden av saken dette, men mitt inntrykk er at de som klarer å holde litt på avstand følelser mestrer dagens forhold bedre. Skulle ønske jeg var mer sånn....faktisk. Ikke at jeg egentlig syns det er fælt å være singel, men savner noen å være glad i, gi og få kos og kanskje etterhvert kjærlighet. Hvem vil ikke det da???? Noen prøver og feiler. At mange er egoistiske i forhold, tviler jeg ikke på, men hvis man faktisk er klar til å gi, så skremmer man folk, så det du beskriver er det som passer inn i dagens samfunn.

Helt til slutt vil jeg jo si at det er helt ypperlig med sånne forum som dette. Her kan jo folk få luft følelsene sine akkurat som de vil. Syns ikke du kan kalle folk egoister av den grunn. Alle vil vel ha det bra her i livet? Du sier jo at folk må gå i seg selv. Er det ikke akkurat det de fleste gjør her inne da.......?

[Milo Minderbinder]

Når vi er deprimerte, og når vi får motgang som virker overveldende.. da blir vi små.

Det er en del av det å være menneske, det å gråte over spillt melk. Jeg aner ikke hvilken kynisk faen som slo fast at det ikke nytter, og slo på stortromma og lanserte det som en universell sannhet i et ordtak... men han har mye å svare for i vårt samfunn. Jeg mener ikke at man skal gå i gang med et gigantisk "sutrorama", men det er menneskelig å sippe. Det er menneskelig å bli liten og sår, når man føler seg sviktet. Det er lov å vibrere med underleppa og rope på mamma. Det nytter å gråte over spillt melk. Det er livsens nødvendig.

Gråt og tænders gnidsel er første del av den prosess man skal igjennom.....for å reise seg opp igjen.

Herregud, nå høres jeg svulstig ut. Men det er, som det blir sagt lengre oppe på siden her, et av elementene av det å gå inn i seg.

Mer kynisk samfunn? Jeg kan argumentere like varmt for et nei, som et ja til det spørsmålet...men det vil jeg måtte bruke enorm plass på å gjøre......

milo

[Gjest Lea]

Kjenner igjen disse tankene. Ikke fra mitt eget forhold menn fra bekjentes forhold. Skal prøve å svare på spørsmålene dine.

1. Mitt forhold er basert på det å komme til enighet og fungere sammen. Vi krangler ofte, men sjelden lenge. Ting er ikke perfekt. Vi har begge ønsker som den andre ikke deler, men vi klarer for det meste å komme til enighet, slik at begge blir fornøyd. Det er også rom for at den ene får et ønske oppfylt selv om den andre er uenig. Dette går mye på materielle goder. Når det gjelder følelser og det praktiske i forholdet er vi blitt flinkere til å lytte til hverandre og føye oss. Vi tar alltid hensyn til hverandre.

2. Jeg hadde nettopp avsluttet et langt, men turbulent forhold da jeg møtte min samboer. Jeg hadde nok søkt trygghet i tidligere forhold og endt opp med det motsatte. På grunn av at jeg ikke var "på jakt" da jeg møtte samboeren min (det samme gjaldt ham), så har nok forholdet vårt fått en annen verdi. Vi ble ikke sammen bare fordi vi ville ha en partner, men fordi vi ble forelsket i hverandre og begynte forholdet uten å ha noen forhåpninger.

Men jeg har flere venninner som ikke takler singel-livet og som gjør ALT for å skaffe seg en mann/kjæreste slik at de kan få trygghet. Det går sjelden bra i lengden.

3. Også her vil jeg si at det er en fordel å være i et forhold som ikke var "ønsket". At ting skjedde tilfeldig. Vi har begge vært såret og har vel til tider tatt på oss denne kyniske maska. Men da vi møtte hverandre hadde vi ikke behov for det. Vi skulle jo ikke bli sammen. Ingen av oss tenkte i den banen før vi faktisk var sammen.

Det er lett å bli kynisk etter at man har blitt skuffet. Noen lar dette bli en livsstil og er kalde og stenger følelsene inni seg. Dette er ofte de samme menneskene som er bortimot DESPERATE etter et forhold.

4. Her er jeg litt delt.. hehe! Jeg er utrolig selvstendig og vil klare ting selv. Ikke fordi det kreves/forventes av meg eller at jeg vil være noen "halv-mann", men fordi jeg liker å mestre andre ting enn matlaging og strikking (for å sette det på spissen). Av en eller annen grunn så trives jeg med "mannfolkarbeid".

Men jeg skjønner hva du mener. Jeg er fortsatt kvinne så det holder jeg. Jeg er nok ikke frekk (men temmelig rappkjefta til tider) og jeg har både empati og omsorg for andre. Jeg hater å såre folk!!

Jeg mener selv at det finnes en ballansegang her. Det er mulig å kunne være en kvinne selv om man har olje under neglene og man kan gå i skjøt og banne samtidig .

Jeg er ikke hard og ikke myk. Litt vanskelig å sette ord på dette.

Mulig at enkelte menn vil bli skremt av meg, men min samboer setter pris på denne siden ved meg. Og jeg har vel vært sånn siden jeg var barn. Ikke noen tomboy, men røff og nyskjerrig.

Ble dette rotete og feil? Falt faktisk litt ut midt i dette!

[Gjest laban]

Til lea!

" Det er mulig å kunne være en kvinne selv om man har olje under neglene og man kan gå i skjøt og banne samtidig"

hihi

Syntes det var bra skrevet!, håper du fortsetter så får litt mer innsikt i i ting som andre har opplevd, så det kan hjelpe videre!

:blunke:

Synd du falt ut av det du skrev hehe