Hvorfor er det så mange misforståelser folk tror på med vektnedgang?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Omtrent alle organismer på vår jord er jo så heldige. Du er jo tydeligvis et statistisk avvik med din problematikk. 99%+ av mennesker trenger bare telle kalorier for å gå ned i vekt. (om de var i stand til det selfølgelig- vekttap er jo ikke nødvendigvis enkelt psykologisk etc). Hvem som helst kan ligge i senga hele dagen å glane på netflix mens de går ned i vekt kun ved å telle kalorier. Ingen spesifikk diett, ingen trening.

Uansett hvilke problemer du har så har jeg vanskelig for å tro at du legger på deg mer ved å spise 1200 kalories fra chips enn ved sunn mat. Det skyldes nok saltinnholdet som fører til at du holder mer vann. Eller at du spiser mer etterpå fordi chips ikke er mettende. Iallefall er det slik for alle andre. Det finnes små forskjeller, som feks. at proteiner krever mer energi å forbrenne, men jeg ville trodd det var neglisjerbart med mindre du levde på chips.

 

Anonymkode: f5ea7...0e6

Se der ja, der kom den jeg ventet på, men jo, forbrenningen min ble redusert med ca 30 % og jeg la på meg med et kontrollert kosthold med 1200 kcal.   Sunn mat var det også, men ikke riktig mat for meg.

Det jeg synes er rart er at mange nekter å innse at kropp ikke er svart/hvitt, og i stedet for å ta til seg ny kunnskap insisterer de på at alle som har en annen erfaring enn dem selv lyver.

En ting du sier er derimot riktig.  Vi er ca 30 000 mennesker i Norge med denne tilstanden i en eller annen grad og variasjon.  Men det finnes et titalls andre tilstander som gir tilsvarende konsekvens, og tilsammen blir vi ganske mange som ikke passer inn i a-4 tankegangen.

Anonymkode: cb836...c8e

[Rosa Gnom]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Så jeg har selv gått ned i vekt med å telle kalorier rett og slett, kjørte mest sunn mat, men litt av alt. Men jeg preacher ikke til venner og kollegaer som også skal ned i vekt at det er den eneste måten. De får finne sin vei. Så lenge man er i underskudd. Men det jeg hele tiden hører fra folk er....bare feil! De vanligste misforståelsene: 

- Jeg spiser for lite og da går kroppen i sparebluss. Jeg må spise mer.

- Når man trener må man spise mer (ja, men du trener 2 ganger i uken liksom. Det har lite å si og gir ikke økt energibehov)

- Det handler om hva man spiser, ikke hvor mye (ja, det er mer kalorier og mindre næring i chips og sjokolade, og du blir mindre mett av det, men det hele handler igjen om mengde)

- Masse genetiske forklaringer. (Ja, det er kanskje biologiske forskjeller i forbrenningen, men vektnedgang er aldri umulig! Heller ikke for deg)

Og så kommer det alltid inn på slankemidler. Som jeg absolutt ikke er motstander av selv om jeg gikk ned i vekt uten det. Men alt de gjør er er å redusere apetitten. Det virker som om så mange heller vil finne unnskyldinger heller enn å gjøre innsatsen. Ja, det er ikke lett å gå ned i vekt, men det er ikke umulig. 

Hvorfor saboterer folk seg selv?

Anonymkode: 70d60...991

Flere kalorier inn enn ut, så legger du på deg. Færre kalorier inn enn ut, og du går ned i vekt. Hvordan man velger å gjøre det med tanke på dietter,aktivitet og lignende spiller ingen rolle. Fasiten er den samme.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg er som sagt uenig med ts i det meste, men jeg er enig i èn ting, og det er at det er mulig for alle å gå ned i vekt, men bare hvis de finner riktig vei for dem selv.

For noen er det nok å telle kalorier, for andre er det den riktige typen mat som må finnes for å oppnå resultater, for en tredje gruppe er det medisisk hjelp som er nødvendig, psykologisk hjelp kan være nødvendig for noen osv

Det handler svært sjeldent om mangel på vilje og selvdisiplin, men mangel på hjelp til å finne riktig vei, og manglende tilgang på ressurser.

 

Jeg kan ta meg selv som et eksempel: hvis det bare hadde handlet om kalorier kunne jeg slanket meg kun ved å spise riktig mengde sjokolade ELLER pizza ELLER potetgull.  Det hadde vært likegyldig hvor kaloriene kom fra så lenge jeg holdt meg under forventet energibehov.

Men så enkelt er det ikke. Hvis jeg hadde spist 1200 kcal med sjokolade eller pizza eller potetgull hadde jeg lagt på meg.

"Det er totalt umulig å gå opp på så lavt energiinntak" vil da mange si, men nei, det er totalt mulig.  Hvis dette hadde vært mitt kosthold, med min hormonproblematikk, ville energibehovet mitt vært mye lavere enn 1200 kcal, (så lavt at det ikke er lov å si her inne) og jeg ville gått opp i vekt.

Jeg var heldig som hadde en lege som lyttet til meg, som stilte de riktige spørsmålene, og tok de riktige prøvene, og som skaffet meg riktig hjelp.

Alle er ikke så heldige!

Anonymkode: cb836...c8e

Hvorfor mener du at du legger på deg av 1200 kalorier av potetgull men ikke av brød? Merkelig oppleg. Kalorier er kalorier. Det er summen som teller. 

Anonymkode: d1690...838

[AnonymBruker]

Jeg var i en sammenkomst hos svigerfamilien i går, og da kom de inn på denne livsløgnen de forteller seg selv igjen og igjen, år etter år: "det er bare gener, vi legger så fort på oss, vi". Renspikket bs, uten at jeg sier det høyt. Alle i svigerfamilien har noen kilo for mye, men det er jo fordi de alltid forsyner seg med for mye mat. Først én stor porsjon, så én til, og så gjerne en tredje. Så dessert, og så påfyll. Og så godteri og snacks etter det. Vi inngifte, som tilfeldigvis er slanke og godt trente alle sammen, holder oss til én sunn porsjon med kun det ene kakestykket til dessert. Og uten unntak skal noen fra svigerfamilien prøve å presse oss til å stappe innpå mer. "Spis dere mette, daaah". 

Av alle som sitter der, og som sitter og klager og syter over vekt og gener og hvor vanskelig det er å ta av seg noen kilo, så er jeg faktisk den eneste med lavt stoffskifte. Jeg er, og hsr alltid vært, på grensa til undervektig. Ikke fordi det bare er sånn, men fordi jeg må være kjempenøye på matinntak og trening. Trener hver dag og spiser kalorifattig. Ingenting i mitt liv som heter smør, bacon, flesk eller fløte. Har ikke spist softis i år, har ikke hatt bacon på hotellfrokost, og jeg bruker ikke mat eller restaurantopplevelser som kos nå i disse varme sommerdager. Løper og svetter og svømmer og gudvethva. Bare bittelitt provoserende at svigerfamilien min da tror at "det er bare gener" når jeg akkurat løp nesten 2 mil rett før jeg hoppet i dusjen og kom på besøk til dem. Og likevel spiste jeg 1/3 av hva hver enkelt av dem gjorde. 

Anonymkode: a403f...c90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor mener du at du legger på deg av 1200 kalorier av potetgull men ikke av brød? Merkelig oppleg. Kalorier er kalorier. Det er summen som teller. 

Anonymkode: d1690...838

Det er ikke så enkelt. Hvor mye kroppen forbrenner er påvirket av hva den har å jobbe med. Jeg får høyere (normal) kroppstemperatur om jeg spiser "riktigere" og forbrenner derfor fler kalorier. Alt man spiser tas heller ikke opp av kroppen, noe går rett gjennom. Så kan det være også at bakteriefloraen betyr noe, at oppbygging/fornying/nedbryting av celler betyr noe. Kroppen er et komplekst system som er avhengig av mye mer enn "kalorier", For å bygge musker trengs ikke bare trening, men også riktige byggestener.  Muskler forbrenner mer ved hvile enn fettvev. 

Anonymkode: ccc8e...e4f

[AnonymBruker]

Fordi vi mennesker leter etter fasit som funker for alle. 

Men sannheten er jo at det ikke er en fasit som funker for alle. Alle kroppene våre er forskjellig, også kommer det miljø, psyken, sykdom osv som påvirker også.

Altså ja, teoretisk sett skal man gå ned ved å ikke spise mer enn man forbrenner, men dette gjelder faktisk ikke alle.

Anonymkode: c1490...cfa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg har PCOS, og synes det er veldig vanskelig å gå ned i vekt pga lav forbrenning, men det er absolutt ikke umulig  💪 har kun meg selv å takke når det ikke går riktig vei 

Anonymkode: 7dee4...96d

Jeg har også PCOS.. den påvirker ikke forbrenningen merkverdig, 5-10% hvis man er uheldig. Så at det er vanskelig å gå ned i vekt fordi man kanskje må spise 200kcal mindre enn andre er en av de dårlige unnskyldningene. Hormon-ubalansen kan påvirke sultfølelsen men det er det eneste som gjør det «vanskelig».  

Anonymkode: 367d1...0d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hvorfor mener du at du legger på deg av 1200 kalorier av potetgull men ikke av brød? Merkelig oppleg. Kalorier er kalorier. Det er summen som teller. 

Anonymkode: d1690...838

Fordi den personen ikke aner hva de snakker om. De har sikkert spist masse dritt en dag men innenfor kalorinivået også gått på vekten neste dag og sett at de veier mer og konkludert med at det er sånn det funker. Fordi de ikke skjønner at mye karbohydrater og salt fører til at kroppen binder mer vann, derfor veier man mer i opptil flere dager, men det er ikke økt fett. Hvis den personen spiste 1200kcal religiøst i 2uker så hadde de åpenbart gått ned i vekt, uansett om det er på sjokolade og potetgull eller salat og kylling. 

Anonymkode: 367d1...0d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hvorfor saboterer folk seg selv?

Anonymkode: 70d60...991

Fordi det er en mismatch mellom ønsker/ambisjoner og resultater, og da er det rent psykologisk mest behagelig å tviholde på at forklaringen er noe annet enn manglende selvdisiplin.

Og så er det jo noen unntak her. De er svært få, det er jeg helt enig i, poenget mitt er heller at vi alle vet at det finnes et og annet unntak. Derfor er de forklaringene du viser til også langt mer aktuelle og beleilige unnskyldninger å gripe til for de som ikke får til denne vektnedgangen de ønsker.

Anonymkode: f3da7...a99

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Mange mennesker takler ikke å ta skylda for det de selv gjør feil, så de må skylde på noe annet.

Tviler på noen faktisk er så dumme at de tror de er feite pga. gener, PCOS, medisiner, alder, stoffskifte osv. osv.

Alle som har fullført barneskolen skjønner at kalorier er det eneste som teller.

Anonymkode: 5579b...ead

Jeg er FAKTSIK så "dum" at jeg tror at det at jeg har Lipødem gjør at vektnedgang er vanskelig, selv når jeg spiser mindre enn jeg forbrenner. Fettet er sykt. Det lar seg ikke slanke bort. Les deg gjerne opp før du påstår såpass bastante ting her inne. 

 

 

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Igjen og igjen så er det innlegg om hvor enkelt det er å gå ned i vekt. Det er bare å gjøre sånn og sånn så er du der. Og selvfølgelig iblandet anklager om mangel på viljestyrke og selvdisiplin. Det høres greit ut, men det er ikke slik det funker.

Eksperter betegner overvekt som en sykdom. De kjenner til problemene både ved å gå ned, og ikke minst; bli værende der. Kan ikke dere som ikke forstår det lærer dere det da!

Anonymkode: eb32c...cb5

Nettopp. Viljestyrke kurerer ikke Lipødem, så der er vi enige. 

Anonymkode: 7ccd9...e2a

[AnonymBruker]

En annen kjent frase er "Jeg er jo så glad i mat"🙄 Akkurat som om det har noe å si for vekta, det blir nesten som en fjern påstand om at "normalvektige" ikke er liiiike glad i mat som de som har bikka overvektig.

Anonymkode: ab1be...726

[AnonymBruker]

Før jeg ble gravid tenkte jeg også at det var noe alle kunne klare. Jeg holdt en lav vekt selv om jeg har masse søtsug og "food noise". Koste meg med godteri flere ganger i uka, det var jo ingen sak å bare spise litt mindre av annen mat da og så gikk regnestykket opp. Elsker store måltider, men hoppet over frokost og kvelds og ta kan man spise mye til både lunsj og middag. Tenkte at dette burde være relativt greit for de fleste å gjennomføre. Jeg hørte jo om overvektige som snakket om hvor enkelt de tynne hadde det, og hvor mye vanskeligere det var for dem å gå ned av diverse grunner. Inni meg har jeg alltid tenkt det er mest bullshit, jeg må jo også jobbe hardt for å ikke være overvektig!

Så kom karma og tok meg.  Jeg la på meg 25 kg i graviditeten uten å ha endret kosthold, og etter fødsel var min sultfølelse helt ute av kontroll. Jeg ble kvalm og svimmel hvis det gikk mer enn et par timer uten mat, i tillegg til det høye søtsuget jeg alltid har hatt. Jeg prøvde så hardt å ikke spise mer enn jeg trengte, men sprakk igjen og igjen fordi jeg var så fryktelig sulten hele tiden. Gikk ikke ned noe selv om jeg ammet, la til og med på meg enda mer da jeg var ferdig med ammingen.

Nå, halvannet år etter fødsel er ting plutselig tilbake til normalen. Jeg går gradvis ned i vekt, og selv om jeg selvfølgelig må passe på hva jeg spiser så er det SÅ enkelt i forhold til hvordan det har vært det siste halvannet året. Jeg ville aldri klart å gå ned i vekt om det var slik det skulle være resten av livet, og føler meg heldig som kun hadde det slik en periode. Har fått en helt ny respekt for hvor mye hormoner kan påvirke, ikke nødvendigvis forbrenningen, men hvor vanskelig det er å holde kalorier inn på et lavt/moderat nivå. Husker også at jeg snakket om hvor umulig det var til forskjellige i familien og venner da det stod på, og alle hadde et sånt "sure Jan"🙄 fjes. Det var så utrolig frustrerende! Får litt samme feelingen av TS.

Du kan gjerne si at alle kan gå ned i vekt hvis de prøver, men jeg mener at enkelte har så mange faktorer mot seg at det i praksis vil være umulig for dem uten medisinsk hjelp. Skjønner imidlertid at det er vanskelig å se det helt for seg uten å ha kjent på det selv, det klarte tross alt ikke jeg heller. 

 

Anonymkode: d8244...4c4

[AnonymBruker]

Det skal ganske lite til før man kommer over den kalorigrensa som gjør at man går opp. Jeg teller kalorier nå, og har egentlig tenkt å fortsette med det resten av livet. For noen måneders siden hadde jeg alltid fløte og smør i kjøleskapet.  Pøste på med ost på oversetter. Spiste litt sjokolade nå og da og gjerne potetgull til kveldskos. Ikke superstore mengder, men jeg ser jo nå som jeg har full kontroll at det totale kaloriinntaket var høyt selv uten skikkelig fråtsing. 
Nå er kjøleskapet fullt av gresk yoghurt, cottage cheese og litt mager ost til nød. Jeg spiser godt, skikkelig, er mettere og gladere og går ned i vekt. På 1800 kalorier om dagen. 
 

Jeg tror absolutt at veldig mange hadde gått ned i vekt av å endre på matinntaket og være kaloribevisst uten å være ekstrem.  

Anonymkode: 2b916...320

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Før jeg ble gravid tenkte jeg også at det var noe alle kunne klare. Jeg holdt en lav vekt selv om jeg har masse søtsug og "food noise". Koste meg med godteri flere ganger i uka, det var jo ingen sak å bare spise litt mindre av annen mat da og så gikk regnestykket opp. Elsker store måltider, men hoppet over frokost og kvelds og ta kan man spise mye til både lunsj og middag. Tenkte at dette burde være relativt greit for de fleste å gjennomføre. Jeg hørte jo om overvektige som snakket om hvor enkelt de tynne hadde det, og hvor mye vanskeligere det var for dem å gå ned av diverse grunner. Inni meg har jeg alltid tenkt det er mest bullshit, jeg må jo også jobbe hardt for å ikke være overvektig!

Så kom karma og tok meg.  Jeg la på meg 25 kg i graviditeten uten å ha endret kosthold, og etter fødsel var min sultfølelse helt ute av kontroll. Jeg ble kvalm og svimmel hvis det gikk mer enn et par timer uten mat, i tillegg til det høye søtsuget jeg alltid har hatt. Jeg prøvde så hardt å ikke spise mer enn jeg trengte, men sprakk igjen og igjen fordi jeg var så fryktelig sulten hele tiden. Gikk ikke ned noe selv om jeg ammet, la til og med på meg enda mer da jeg var ferdig med ammingen.

Nå, halvannet år etter fødsel er ting plutselig tilbake til normalen. Jeg går gradvis ned i vekt, og selv om jeg selvfølgelig må passe på hva jeg spiser så er det SÅ enkelt i forhold til hvordan det har vært det siste halvannet året. Jeg ville aldri klart å gå ned i vekt om det var slik det skulle være resten av livet, og føler meg heldig som kun hadde det slik en periode. Har fått en helt ny respekt for hvor mye hormoner kan påvirke, ikke nødvendigvis forbrenningen, men hvor vanskelig det er å holde kalorier inn på et lavt/moderat nivå. Husker også at jeg snakket om hvor umulig det var til forskjellige i familien og venner da det stod på, og alle hadde et sånt "sure Jan"🙄 fjes. Det var så utrolig frustrerende! Får litt samme feelingen av TS.

Du kan gjerne si at alle kan gå ned i vekt hvis de prøver, men jeg mener at enkelte har så mange faktorer mot seg at det i praksis vil være umulig for dem uten medisinsk hjelp. Skjønner imidlertid at det er vanskelig å se det helt for seg uten å ha kjent på det selv, det klarte tross alt ikke jeg heller. 

 

Anonymkode: d8244...4c4

Spørsmålet til ts var jo hvorfor folk finner på så mange unnskyldninger på hvorfor de er overvektige? Du sier det selv, du spiste for mye. At vektnedgang er vanskelig, det vet alle, men komplisert er det ikke. Og å skylde på ditt og datt annet enn å annerkjenne at man spiser for mye blir for dumt. At man er veldig sulten eller har skikkelig søtsug er det ingen som krangler på, jeg har hatt det slik selv mesteparten av livet og slitt med vekten selv, hele 20-årene, men jeg har aldri skyldt på noe annet eller latt som jeg spiser «1000kcal om dagen men fortsatt ikke klarer å gå ned» som enkelte her påstår. Vektoppgang er ikke ett mysterie, selv om det kan være en vanskelig ting å ta tak i.

Anonymkode: 367d1...0d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Se der ja, der kom den jeg ventet på, men jo, forbrenningen min ble redusert med ca 30 % og jeg la på meg med et kontrollert kosthold med 1200 kcal.   Sunn mat var det også, men ikke riktig mat for meg.

Det jeg synes er rart er at mange nekter å innse at kropp ikke er svart/hvitt, og i stedet for å ta til seg ny kunnskap insisterer de på at alle som har en annen erfaring enn dem selv lyver.

En ting du sier er derimot riktig.  Vi er ca 30 000 mennesker i Norge med denne tilstanden i en eller annen grad og variasjon.  Men det finnes et titalls andre tilstander som gir tilsvarende konsekvens, og tilsammen blir vi ganske mange som ikke passer inn i a-4 tankegangen.

Anonymkode: cb836...c8e

Hvordan har du kommet frem til disse tallene? Uansett så skjønner du sikkert at dette ikke er relevant for 99% av folk som sliter med å gå ned i vekt. Om ikke 99, så iallefall 90%+. Det heter jo A4 for en grunn. 

Jeg forstår fint at det ikke er helt svart hvitt, men du må jo også forstå at de fleste som sliter med å slanke seg ikke har alvorlige underliggende sykdommer som gjør at de trenger oppfølging fra tverrfaglige medisinske team for å klare det. Bare ved å se på hvor utrolig mye misinformasjon og lok som finnes om dette emnet, hvor populært allslags slankekurer og mat "fads" er spesielt blant kvinner, så forstår man jo at folk flest ikke har peiling og det er jo dette OP sikter til. 

For nesten alle kan man si at kaloriinntak er hovedproblemet om ikke hele problemet.

 

Anonymkode: f5ea7...0e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan har du kommet frem til disse tallene? Uansett så skjønner du sikkert at dette ikke er relevant for 99% av folk som sliter med å gå ned i vekt. Om ikke 99, så iallefall 90%+. Det heter jo A4 for en grunn. 

Jeg forstår fint at det ikke er helt svart hvitt, men du må jo også forstå at de fleste som sliter med å slanke seg ikke har alvorlige underliggende sykdommer som gjør at de trenger oppfølging fra tverrfaglige medisinske team for å klare det. Bare ved å se på hvor utrolig mye misinformasjon og lok som finnes om dette emnet, hvor populært allslags slankekurer og mat "fads" er spesielt blant kvinner, så forstår man jo at folk flest ikke har peiling og det er jo dette OP sikter til. 

For nesten alle kan man si at kaloriinntak er hovedproblemet om ikke hele problemet.

 

Anonymkode: f5ea7...0e6

Bare vil legge til at jeg forstår at det er vanskeligere for noen enn for andre, ikke minst fordi de nok faktisk opplever økt sultfølelse, og kan ha noe tregere forbrenninger. Sånn sett så anerkjenner jeg at ikke alle er som meg. Men jeg sier også at til og med for disse, så gjelder det å kontrollere kaloriinntak. Selv om det er vanskeligere. For nesten alle så gjelder det å innta mindre energi enn man bruker, og de vil ikke lide av underernæring eller noe slikt pga. det. Sånn er det bare

Anonymkode: f5ea7...0e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

De aller fleste blir nok overrasket over hvor lite mat kroppen egentlig trenger. En skive til frokost, en skive til lunsj, en liten middagsporsjon og en skive til kvelds er mer enn nok for at jeg opprettholder 60 kg. Er 165 cm høy, i full jobb og har 3 barn å følge opp.

Anonymkode: 1affd...647

Men da er jo det fordi du er ekstremt inaktiv. 600 kcal i brød med pålegg og kanskje det samme i middag siden du sier liten porsjon, det er alt for lite mat med mindre man bare sitter på rumpa hele dagene.

 

 

Anonymkode: dcbb0...f0d

[AnonymBruker]

Når man sier det er enkelt betyr det enkelt som i motsatt av komplisert, ikke enkelt som i lett. 

Anonymkode: dcbb0...f0d

[AnonymBruker]

Jeg har hatt vannfaste i 6 måneder nå. Vekta rykker seg ikke.

Anonymkode: 28c3a...114

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Jeg har PCOS, og synes det er veldig vanskelig å gå ned i vekt pga lav forbrenning, men det er absolutt ikke umulig  💪 har kun meg selv å takke når det ikke går riktig vei 

Anonymkode: 7dee4...96d

Har du lav forbrenning pga pcos? Jeg har og pcos men ikke fått beskjed om at man har lav forbrenning av den grunn.

Anonymkode: c3ead...4dd