Ventesorg - problemer med å akseptere døden

[HMK]

Leamur skrev (24 minutter siden):

Jeg kjenner pappa veldig igjen i det du beskriver for din mormor. Han hadde også en del fall på sykehuset og fikk tilslutt beskjed om å ringe på hjelp hver gang han skulle på toalettet. Noe han aldri gjorde fordi han sa til meg at han syns det var så flaut - noe som resulterte i enda flere fall. Hjerteskjærende. Han var jo en mann i midten av 60 årene som har klart seg selv hele veien. Å plutselig skulle bli pleietrengende var så brutalt. 
 

Jeg velger å tro at de alltid er med oss. At mormoren din passer på den lille gjengen som bor i huset, på samme måte jeg håper pappa er hos mamma og passer på henne alene i deres hjem. Hun som ikke har vært alene de siste 45 årene. 
 

Det skal sies at vi har mistet en bror til selvmord for 12 år siden, så sorg er ikke ukjent for oss. Men føler sorgen over han og sorgen over pappa er helt ulike. Men det kan ha noe med måten de avsluttet livet, og i dette tilfelle satt vi i 3 døgn og fikk tatt farvel, sagt at vi elsker han, alt han har betydd for oss. Mens med broren vår så forsvant han så raskt og brutalt og man sitter igjen med så mange «burde, skulle, kunne». Det tok flere år før jeg klarte å akseptere det og sorgen var altoppslukende.

nå har jeg små barn som jeg må fungere for. Livet må på et vis fortsette og jeg sørger i mellom slagene. Jeg er faktisk i permisjon med minste så nå som hverdagen er tilbake så kjenner jeg at sorgen får en større plass i løpet av dagen. Jeg håper å kunne ta meg noen kveldsturer alene nå som ting roer seg. Som du så fint sa: å bare føle alle følelsene og gråte seg tom. Spesielt viktig for meg som også må skåne barna for den voldsomme delen av sorgen. 
 

takk for at du delte din historie.  Å miste noen er aldri lett. Om de er 50 eller 90 år ❤️‍🩹

Man skulle nesten kunne ønsket "god sorg!" Som man ønsker noen en god ferie, eller jul. For det er viktig, tror jeg. Å la sorgen bli god. Slik at den ikke blir et nytt traume, etter traumatisk sykdom/ død. 

Min pappa, som jeg hadde et ambivalent forhold til, og en vanskelig forhistorie med, døde brått i 2007 av hjertestans. Jeg var 28 år og hadde 4 unger og hadde ikke tid til å sørge eller å ta tak i følelsene og fortiden. Jeg visste heller ikke hva jeg skulle sørge over. Det gikk vel 6-7 år før jeg kræsjet så det suste. Det ble en oppryddingsjobb i eget hode og følelsesliv.

Så nå bare står jeg i følelser og sorg og savn. Får det ut. Prosesserer og legger på plass der det hører hjemme. Jeg tror det er best på sikt. 

Alt godt og god sorg! ❤️

[AnonymBruker]

HMK skrev (20 timer siden):

Man skulle nesten kunne ønsket "god sorg!" Som man ønsker noen en god ferie, eller jul. For det er viktig, tror jeg. Å la sorgen bli god. Slik at den ikke blir et nytt traume, etter traumatisk sykdom/ død. 

Min pappa, som jeg hadde et ambivalent forhold til, og en vanskelig forhistorie med, døde brått i 2007 av hjertestans. Jeg var 28 år og hadde 4 unger og hadde ikke tid til å sørge eller å ta tak i følelsene og fortiden. Jeg visste heller ikke hva jeg skulle sørge over. Det gikk vel 6-7 år før jeg kræsjet så det suste. Det ble en oppryddingsjobb i eget hode og følelsesliv.

Så nå bare står jeg i følelser og sorg og savn. Får det ut. Prosesserer og legger på plass der det hører hjemme. Jeg tror det er best på sikt. 

Alt godt og god sorg! ❤️

Hva mener du med "god sorg"? Ingen sorg er vel god

Anonymkode: ca370...fda

[HMK]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hva mener du med "god sorg"? Ingen sorg er vel god

Anonymkode: ca370...fda

Jo. Absolutt. 

[AnonymBruker]

HMK skrev (27 minutter siden):

Jo. Absolutt. 

Det må du utdype for meg.

P.S Forresten så er det ikke noe uttrykk som heter "god sorg"

Anonymkode: ca370...fda

[HMK]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Det må du utdype for meg.

P.S Forresten så er det ikke noe uttrykk som heter "god sorg"

Anonymkode: ca370...fda

Nei, det må jeg ikke.

P.S. det burde det være. 

[Leamur]

Nå kan jeg ikke svare for hva hun mente men jeg forstår veldig poenget med god og dårlig sorg, Tror det handler mer om håndtering av sorgen. Dårlig sorg er vel kanskje når man ikke håndterer og prosesserer når man bør. God sorg er vel når man faktisk står litt i det og «får det overstått» på en sunn måte. Mens man gjerne møter veggen med den «dårlige» sorgen. 
det er i allefall min tolkning av det som kunne vært god og dårlig sorg. 

men jeg er også hjertelig enig i at all sorg er forferdelig. Men sorg og glede er en del av livet. Hadde man ikke elsket så høyt så hadde man kanskje ikke sørget. Og jeg kommer aldri til å angre på at jeg har elsket noen. Skal kjærligheten få plass i livene våre, så er dessverre sorg en naturlig del av dette 💔

Noe som føles veldig rart å skrive fordi jeg er midt i sorgen selv, og ønsker selvfølgelig at denne følelsen aldri skulle eksistert. At han fortsatt er med oss. Jeg drømmer om han annenhver natt og våkner like knust hver morgen. 

[AnonymBruker]

Leamur skrev (6 timer siden):

Nå kan jeg ikke svare for hva hun mente men jeg forstår veldig poenget med god og dårlig sorg, Tror det handler mer om håndtering av sorgen. Dårlig sorg er vel kanskje når man ikke håndterer og prosesserer når man bør. God sorg er vel når man faktisk står litt i det og «får det overstått» på en sunn måte. Mens man gjerne møter veggen med den «dårlige» sorgen. 
det er i allefall min tolkning av det som kunne vært god og dårlig sorg. 

men jeg er også hjertelig enig i at all sorg er forferdelig. Men sorg og glede er en del av livet. Hadde man ikke elsket så høyt så hadde man kanskje ikke sørget. Og jeg kommer aldri til å angre på at jeg har elsket noen. Skal kjærligheten få plass i livene våre, så er dessverre sorg en naturlig del av dette 💔

Noe som føles veldig rart å skrive fordi jeg er midt i sorgen selv, og ønsker selvfølgelig at denne følelsen aldri skulle eksistert. At han fortsatt er med oss. Jeg drømmer om han annenhver natt og våkner like knust hver morgen. 

Jeg skjønner hva du mener med "dårlig sorg", og det er den sorgen som terapeutene kaller "komplisert sorg", og som man trenger terapi for å kunne komme igjennom.

Jeg er midt i sorgen selv etter å ha mistet samboer og dagene er blytunge, så det er kanskje derfor jeg ikke tenker på sorgen som en "god sorg" enda.

Kondolerer med ditt tap💗

Anonymkode: ca370...fda

[Leamur]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg skjønner hva du mener med "dårlig sorg", og det er den sorgen som terapeutene kaller "komplisert sorg", og som man trenger terapi for å kunne komme igjennom.

Jeg er midt i sorgen selv etter å ha mistet samboer og dagene er blytunge, så det er kanskje derfor jeg ikke tenker på sorgen som en "god sorg" enda.

Kondolerer med ditt tap💗

Anonymkode: ca370...fda

Huff, det var ikke noe hyggelig å høre. Sender deg mange styrkeklemmer. Kondolerer til deg også. Jeg håper du klarer å holde ut, denne perioden er absolutt den aller aller verste. Og jeg hater når folk sier: det blir bedre. For det blir jo aldri som det var, men det skal bli lettere å leve med sorgen etter hvert som tiden går ❤️

[Sunnfjording]

Leamur skrev (På 26.7.2025 den 23.32):

I dag sovnet verdens beste pappa inn. Bare 4 uker etter første innleggelse og diagnosen ble satt. I 3 dager har vi bodd på sykehuset med han og sovet på skift. For å sørge for at han ikke skulle møte døden alene. 
Vi har grått, mimret, ledd, grått enda mer. Jeg velger å tro at du hørte oss til tross for at du verken snakket eller kunne åpne øynene disse 3 dagene. Hjertet mitt blør. Hvordan går livet videre fra dette. En uke før bryllupet mitt. Du sa så selvsikkert for 6 dager siden: klart vi skal hoppe og sprette i bryllupet ditt. 
i dag sa jeg til han at han måtte finne meg på lørdag og gi meg et tegn at han er med meg. 

etter han døde så stelte de han og vi satt med han i noen timer til. Jeg er helt nummen etter det. Du kunne se at skallet var tomt. Det var ikke pappa lengre. Jeg forstår ikke hvordan dette skjedde. Hvordan det gikk så fort. 3 uker etter diagnosen så falt formen og han har med eller mindre vært helt borte denne uken. Hvordan går det an? 
 

å se han trekke siste pusten. Holde hånden på kassen og kjenne det sterke, store, rause hjertet slutte å slå.. hvordan skjedde dette.. det er helt uvirkelig 

En fryktelig tung tid for familien deres, som det kommer til å ta tid å fordøye og komme gjennom på den andre siden. Vi vet alle skal dø, men når det skjer så fort og med et så dramatisk sykdomsforløp som din far desverre måtte gjennom er det en ekstrem menneskelig erfaring, og når man får det omtrent samtidig med en annen familieanledning som skulle være bare gledelig blir det en veldig spesiell følelsesmessig motsetning.

Men dere sto sammen som familie og sammen med personene i helsevesenet gjorde dere absolutt alt dere kunne for å støtte, og ettersom tiden går vil det forhåpentligvis være gode minner og takknemlighet for det som var som er sterkest. Kondolerer. 

Endret 12. august av Sunnfjording

[Besteoldemor]

Leamur skrev (På 8.7.2025 den 21.32):

Min far har fått lungekreft med spredning. Det er ikke håp. Det er bare palliativt. Det er overalt. Skjelettet, lever, lymfer.. han har vært innlagt en stund nå hvor de prøver å finne måter å lindre de enorme smertene hans. Han er ikke pensjonist engang, og jeg er selv midten av  30 årene. 
 

Akkurat nå sjonglerer vi jobb, barn og familie med lange dager på sykehuset. Han er deprimert og redd for døden. Ingenting funker mot smertene - de gjør han heller susete så han driver å faller om. Jeg er redd for han. Både for det fysiske og psykiske. Han fortjener ikke dette. 
Mamma er der fra morgen til kveld og jeg ser hun ikke har det bra heller. 

Jeg veksler mellom konstant gråt og fornektelse. Det føles helt surrealistisk. At dette er livet vårt nå. Fra nå av vil aldri noe igjen bli som det en gang var. Dette går faktisk ikke over - i den forstand. 

Kun 8-10% med lungekreft med spredning lever etter 5 år. Det går fort. Det er brutalt. 
 

jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Jeg føler meg litt motløs. 

Akkurat nå faller jeg kort på alle fronter: klarer ikke å konsentrere på jobb, får knapt sett barna mine før leggetid, jeg har nesten ingen trøstende ord til min far når han prater om døden og frykten for å dø og jeg klarer ikke å støtte søsken og min mor på en bedre måte enn å bare være der. Avlaste som en egen liten familieturnus på sykehuset. 
 

Hvordan kan dette skje.. det er så utrolig skremmende at man kan komme helt til fjerde stadium før man i det hele tatt merker at man har kreft. 
 

pappaen min.. bestefaren vår.. bautaen.. jeg er ikke klar for en verden uten han..

 

[Besteoldemor]

Du er nok fortsatt i en sjokkfase. Din far er relativt ung og alle forventet  vel at hans bortgang var noe langt fremme i tid. Kreft er en snikende sykdom som kan være helt symptomfri til det plutselig eskalerer.  Det er ikke rart at du strever med å fatte det. Da min mann fikk akkurat samme diagnose gikk han lange turer i oppoverbakke hver dag, uten å være anpusten. Han var da 79 år gammel  men sprek og oppegående på alle vis. Det eneste som varslet om tilstanden var plutselig oppstått nedsatt syn på det ene øyet. Vi ble jo også lei oss, men han hadde allerede overlevd alvorlig kreftsykdom 22 år tidligere, så vi prøvde være optimister. Sjokket var nok større i ditt tilfelle. Vi for vår del ( jeg sier "vi" for som sykepleier gikk jeg rett inn i hjelperollen 100% både i følelsmessig deltakelse og praksis. ) Følelsen av  sjokk og hjelpeløshet du har nå vil forhåpentlig  tone over i behovet for å hjelpe far direkte, tilrettelegge det praktiske som etterhvert blir et behov, og gjennom det få en roligere og mer håndterlig form for ventesorg. Det viktigste nå er å være støttende i fars reaksjoner og tilstand. Å kunne delta i å lindre, og å hjelpe ham å være tilstede i livet -her og nå - vil hjelpe også deg. Spør ham hva han trenger, hva han tenker. Kanskje han vil ha litt nakkemassasje? Rolige bevegelser og faste hender- og småprat om alt som kan få humøret opp mens dere er så nær. Det er lov å le og slippe løs litt munterhet midt i alt sammen. Dere kommer dit etterhvert, for det er enda liv å leve for far.  Smertelindring er viktig her, en forutsetning for at han og dere rundt skal få plass til normalitet og et levende liv. Bare mas til legen finner riktige virkemidler. Det er så individuelt hvordan legemidler virker, noen ganger må man  prøve seg frem.. Prøv å tenk på at han fortsatt har liv å leve, kort eller lengre. Det er ikke over før det er over. Finn noen å snakke med om dine egne følelser- en pårørendegruppe? Noen kommuner/bydeler har Rask Psykisk Helse. Bruk det hvis du kjenner at du har bruk for en ventil. Jeg føler sånn med deg. Det er så hardt å gå dette løpet ved siden av en elsket. Men du greier det❣️

[Tradegy]

Så ufattelig vondt å lese 💔 Det dere står i er så brutalt og urettferdig. Jeg håper du klarer å holde fast i at bare det å være der, med kjærlighet og nærvær, er alt som betyr noe nå. Du gjør mer enn nok, i en situasjon som aldri spurte om det passet. Du er satt i en kamp som krever overtid, ekstraomganger og evig straffekonk. Er mye du gjør som er bra, du aldri rekker å tenke over ❤️❤️❤️

Sender deg masse varme og styrke ❤️

[Leamur]

Besteoldemor skrev (1 time siden):

Du er nok fortsatt i en sjokkfase. Din far er relativt ung og alle forventet  vel at hans bortgang var noe langt fremme i tid. Kreft er en snikende sykdom som kan være helt symptomfri til det plutselig eskalerer.  Det er ikke rart at du strever med å fatte det. Da min mann fikk akkurat samme diagnose gikk han lange turer i oppoverbakke hver dag, uten å være anpusten. Han var da 79 år gammel  men sprek og oppegående på alle vis. Det eneste som varslet om tilstanden var plutselig oppstått nedsatt syn på det ene øyet. Vi ble jo også lei oss, men han hadde allerede overlevd alvorlig kreftsykdom 22 år tidligere, så vi prøvde være optimister. Sjokket var nok større i ditt tilfelle. Vi for vår del ( jeg sier "vi" for som sykepleier gikk jeg rett inn i hjelperollen 100% både i følelsmessig deltakelse og praksis. ) Følelsen av  sjokk og hjelpeløshet du har nå vil forhåpentlig  tone over i behovet for å hjelpe far direkte, tilrettelegge det praktiske som etterhvert blir et behov, og gjennom det få en roligere og mer håndterlig form for ventesorg. Det viktigste nå er å være støttende i fars reaksjoner og tilstand. Å kunne delta i å lindre, og å hjelpe ham å være tilstede i livet -her og nå - vil hjelpe også deg. Spør ham hva han trenger, hva han tenker. Kanskje han vil ha litt nakkemassasje? Rolige bevegelser og faste hender- og småprat om alt som kan få humøret opp mens dere er så nær. Det er lov å le og slippe løs litt munterhet midt i alt sammen. Dere kommer dit etterhvert, for det er enda liv å leve for far.  Smertelindring er viktig her, en forutsetning for at han og dere rundt skal få plass til normalitet og et levende liv. Bare mas til legen finner riktige virkemidler. Det er så individuelt hvordan legemidler virker, noen ganger må man  prøve seg frem.. Prøv å tenk på at han fortsatt har liv å leve, kort eller lengre. Det er ikke over før det er over. Finn noen å snakke med om dine egne følelser- en pårørendegruppe? Noen kommuner/bydeler har Rask Psykisk Helse. Bruk det hvis du kjenner at du har bruk for en ventil. Jeg føler sånn med deg. Det er så hardt å gå dette løpet ved siden av en elsket. Men du greier det❣️

 

Tradegy skrev (1 time siden):

Så ufattelig vondt å lese 💔 Det dere står i er så brutalt og urettferdig. Jeg håper du klarer å holde fast i at bare det å være der, med kjærlighet og nærvær, er alt som betyr noe nå. Du gjør mer enn nok, i en situasjon som aldri spurte om det passet. Du er satt i en kamp som krever overtid, ekstraomganger og evig straffekonk. Er mye du gjør som er bra, du aldri rekker å tenke over ❤️❤️❤️

Sender deg masse varme og styrke ❤️

 
tusen takk for fine meldinger. Jeg må dessverre meddele at min far ga slipp på livet knappe 4 uker etter diagnosen ble satt 😭

livet er virkelig brutalt. 

[Leamur]

Dette har nesten blitt som en sorgdagbok for meg så jeg fortsetter å ventilere for min egen del.

 

i dag er det 4 uker siden jeg satt å holdt han i hånden i det hjertet sluttet å slå. 
4 uker siden jeg hørte han trekke det siste åndedraget. 
4 uker siden jeg mistet verdens fineste pappa. 
4 uker siden jeg fikk kjenne varmen fra kroppen hans. 
4 uker siden vår verden ble snudd på hodet. 

4 uker med stillhet. Uendelige tårer. Uendelig savn. I dag bølget sorgen over meg og slukte meg hel. Og jeg gir etter for den. Fordi jeg tror det skal hjelpe meg å prosessere. Å akseptere. 
i dag var en sånn dag hvor du hadde vært tilstede. Barnebarnas bursdagsfest. Som du elsket de små. Ditt fravær blir så ekstra stort på sånne dager. Det var utrolig rart å lese opp gavelappen.. «til xx, fra mormor» punktum. 
jeg klarer ikke å forstå at dette skjedde. At det er livet vårt. At på 4 uker så spiste kreften deg opp. Og nå er det 4 uker siden alt tok slutt. 
4 uker. Uhellets tall. 
 

det gjør vondt i brystet. Som om det sitter en svær stein der og presser på. Det er vanskelig å puste. 
 

Solen skinner ute, og verden har gått videre. men ikke vi. Jentene dine. Hos oss har tiden stoppet opp.