Ventesorg - problemer med å akseptere døden

[AnonymBruker]

Dette er vanskelig…..🩷 Gjør det beste ut av tiden som dere har sammen, den er så verdifull🥰 Det er vondt å stå på sidelinjen og se på, det vet jeg alt om dessverre💔 Håper dere får mange gode dager sammen.

Anonymkode: 9af4a...eb3

[AnonymBruker]

Så heldig han er som har dere, for det virker som at dere gjør alt dere kan for å være der for han nå  Selv om det aldri vil føles ut som nok, når man ser noen man er glad i ha det så vondt. Hvordan var barnetroen hans? Kan det være aktuelt at han får noen samtaler med sykehuspresten? Noen synes at det er godt å snakke med utenforstående i tillegg, da de syke ofte prøver å skjerme sine nærmeste for alt de sitter og tenker på 

Anonymkode: c273a...124

[AnonymBruker]

Jeg vet det jeg skal skrive nå er veldig kontroversielt, og meningen er ikke å støte noen, gir det allikevel en sjanse.

Min bestemor døde av lungekreft med spredning for noen år siden. Da det ble klart at det ikke var mer å gjøre, valgte min mor i desperasjon å ta kontakt med en healer i håp om å få hjelp. Jeg tror ikke nevneverdig på slike ting, men det som skjedde var at bestemor gikk igjennom den palliative delen helt uten smerter. Kreften tok stadig over større deler av kroppen, og vi kunne til slutt lukte kreften. Allikevel hadde hun ikke behov for smertelindring i det hele tatt, og sovnet til slutt fredelig helt uten dramatikk.

Om dette var tilfeldig eller ikke aner vi ikke, men jeg vet at hvis noen av mine nærmeste får beskjed om at de vil dø av kreft vil jeg gjøre det samme som min mor gjorde. 

Anonymkode: 09256...21e

[Leamur]

AnonymBruker skrev (På 19.7.2025 den 8.55):

Jeg vet det jeg skal skrive nå er veldig kontroversielt, og meningen er ikke å støte noen, gir det allikevel en sjanse.

Min bestemor døde av lungekreft med spredning for noen år siden. Da det ble klart at det ikke var mer å gjøre, valgte min mor i desperasjon å ta kontakt med en healer i håp om å få hjelp. Jeg tror ikke nevneverdig på slike ting, men det som skjedde var at bestemor gikk igjennom den palliative delen helt uten smerter. Kreften tok stadig over større deler av kroppen, og vi kunne til slutt lukte kreften. Allikevel hadde hun ikke behov for smertelindring i det hele tatt, og sovnet til slutt fredelig helt uten dramatikk.

Om dette var tilfeldig eller ikke aner vi ikke, men jeg vet at hvis noen av mine nærmeste får beskjed om at de vil dø av kreft vil jeg gjøre det samme som min mor gjorde. 

Anonymkode: 09256...21e

Pappa er nok ikke en mann som tror på sånt, men det er min mor. Skal absolutt lufte ideen når slutten nærmer seg. Verste som skjer er at det ikke funker - og det er ingen farlig risiko. ❤️

[powerpuffen]

Kjære deg Leamur, dette gjør så vondt å lese ❤️ 

Jeg er selv i slutten av 20-årene, og mistet pappa i fjor. Send meg en melding hvis det er noe som helst jeg kan bidra med av ventilering eller hva enn! 

Jeg håper du finner styrke i deg selv og de rundt deg på den store dagen. Din pappa vil være så stolt ❤️ 

Sender deg 100-vis av digitale styrkeklemmer. Ventesorg er også vondt. 

Endret 21. juli av powerpuffen

[Leamur]

I dag sovnet verdens beste pappa inn. Bare 4 uker etter første innleggelse og diagnosen ble satt. I 3 dager har vi bodd på sykehuset med han og sovet på skift. For å sørge for at han ikke skulle møte døden alene. 
Vi har grått, mimret, ledd, grått enda mer. Jeg velger å tro at du hørte oss til tross for at du verken snakket eller kunne åpne øynene disse 3 dagene. Hjertet mitt blør. Hvordan går livet videre fra dette. En uke før bryllupet mitt. Du sa så selvsikkert for 6 dager siden: klart vi skal hoppe og sprette i bryllupet ditt. 
i dag sa jeg til han at han måtte finne meg på lørdag og gi meg et tegn at han er med meg. 

etter han døde så stelte de han og vi satt med han i noen timer til. Jeg er helt nummen etter det. Du kunne se at skallet var tomt. Det var ikke pappa lengre. Jeg forstår ikke hvordan dette skjedde. Hvordan det gikk så fort. 3 uker etter diagnosen så falt formen og han har med eller mindre vært helt borte denne uken. Hvordan går det an? 
 

å se han trekke siste pusten. Holde hånden på kassen og kjenne det sterke, store, rause hjertet slutte å slå.. hvordan skjedde dette.. det er helt uvirkelig 

[AnonymBruker]

🌹

Anonymkode: efd6d...302

[AnonymBruker]

Kondolerer. Jeg mistet min mamma for en uke siden. Det føles helt uvirkelig, men er samtidig litt bedre nå enn de første dagene. Håper du kommer deg igjennom dette med dine nærmeste. For oss har det hjulpet å prate masse sammen om alle tanker vi har. Bare være der for hverandre. 

Anonymkode: 81e5d...385

[Melus]

Kondolerer! Kreft kan være så utrolig brutalt. Jeg mistet min pappa til samme sykdom. Det gikk ikke like fort som hos dere, men kanskje fordi det ble oppdaget ganske tidlig. Utfallet ble dessverre det samme, og det er veldig vondt å miste en man er så glad i! 
Varme klemmer til deg. ❤️

[AnonymBruker]

Vi har vært gjennom brutal ventesorg og lidelse. Og at alt skjedde brått, og var et sjokk. (I 30-årene).

Det er ingen trøst, jeg vet. Men hadde vi kunnet velge ville vi valgt det du nå har vært gjennom. Tid, men ikke for lang tid. Mulighet til å forsone seg. En verdig avslutning. Men ikke seigpining. 

30-årene lærte meg at sorg er en del av livet. Noe jeg bærer med meg hver dag, og som blir en del av meg. Jeg har sagt det noen ganger, at jeg er glad for at jeg ikke visste dette tidligere i livet. 

Anonymkode: da56a...297

[AnonymBruker]

Stod i nesten prikk nøyaktig situasjon med min far, men dette er noen år siden. Det tok bare tre mnd fra han fikk diagnosen lungekreft med spredning, til han døde. Det var grusomt og vanvittig tungt, så skjønner hvordan du har det.

Har ikke så mye råd å gi, annet enn å ikke tenke at det du gjør ikke er godt nok. Det viktigste er at du er der. Klem❤️

Anonymkode: 6477e...f33

[powerpuffen]

❤️ 

[AnonymBruker]

Kondolerer så mye❤️ Kreft er brutalt❤️ Håper du likevel klarer å kose deg på bryllupsdagen din - pappaen din hadde jo elsket at du fikk en fin dag❤️

Anonymkode: 81c23...40b

[Flintis]

Kondolerer så mye med faren din.

Og lykke til med bryllupet.

Her blir det mye på engang både sorg og glede. Ta vare på hverandre i sorgen og gled dere i gleden.

[Strigiformes]

Min dypeste medfølelse og tanker går til dere ❤️ 

 

Mange gode minner dere har skapt

Bærer dem i hjertet 

Det er den fineste skatt

Himmelen har fått en ny stjerne

Ta vare på hverandre 

Det er noe av det største som er

Kjærlighet til de vi er glad i

For vi har de jo så kjær ❤️ 

Endret 2. august av Strigiformes

[Leamur]

Det er så trist å lese at det er så mange av oss som har stått i en sånn situasjon. Det har virkelig vært en åpenbaring - hvor mye kreften stjeler fra oss mennesker, og hvor utrolig mange som er berørt av denne sykdommen. 

Dette høres sikkert helt banalt ut men jeg hiver det ut her likevel: På dødsleiet hans så ba jeg han finne meg på bryllupsdagen og gi meg et tegn på at han var med meg. Når jeg satt hos frisøren så begynte to av spottene rundt meg å blinke som bare det i 2-5 gode minutter før det stoppet helt opp. Jeg velger å tro det var pappa (selvom jeg egentlig ikke er så alternativ).

bryllupsdagen var brutal. Det var mye glede og kjærlighet men samtidig en dyp dyp sorg. Og det er noen bilder fra fotografen som knuser hjerte mitt, for du kan se sorgen i øynene på verdens tristeste brud. Men det ble både ekteskap, gråt, dans og latter. Som en bisarr oppsummering av det livet er: komplekst. Men vi har på mange måter hedret pappas siste ønske ved å gjennomføre - og jeg stod i det for han. 
bare 4 dager etter bryllupet så var det tid for bisettelsen. Hjerte ble røsket ut igjen. Og på en uke hadde jeg skrevet både bryllupstale og minnetale, og det er en følelse jeg ikke unner noen. 
 

akkurat nå er jeg i et vakuum. Alt har roet seg. Kun urnenedsettelsen som gjenstår. Følelsene kom snikende til overflaten og jeg er i sjokk, på gråten og i vantro store deler av dagen. Men med tiden kommer nok en forståelse og aksept. 
men akkurat nå føles det uvirkelig. Som om han fortsatt er på sykehuset og kommer hjem snart. 
 

«kreft er ingen spøk. Den sniker seg rundt i stillhet og ødelegger kropper, familier og liv. Det finnes en egoisme i oss pårørende, som ønsker å ha deg her så lenge som mulig. Men ikke til hvilke som helst pris. Vi så smerten din, pappa. Og forstår det var godt for deg å få slippe. Å få hvile. Smerten vi føler nå, er fordi du var så høy elsker. Og satte så dype spor i livene våre. Den typen kjærlighet som river i brystet - men som vi aldri ville vært foruten»

 

- utdrag fra minnetalen min. Det var forløsende å fortelle om pappa og hans godhet, og de sidene som gjorde pappa til pappa. Men også å få avslutte med å fortelle han at vi forstår hvorfor han måtte dra så tidlig - at det er helt greit å gi slipp, selvom det knuser hjertene våre at han ikke er her mer. 

[AnonymBruker]

Leamur skrev (13 minutter siden):

Det er så trist å lese at det er så mange av oss som har stått i en sånn situasjon. Det har virkelig vært en åpenbaring - hvor mye kreften stjeler fra oss mennesker, og hvor utrolig mange som er berørt av denne sykdommen. 

Dette høres sikkert helt banalt ut men jeg hiver det ut her likevel: På dødsleiet hans så ba jeg han finne meg på bryllupsdagen og gi meg et tegn på at han var med meg. Når jeg satt hos frisøren så begynte to av spottene rundt meg å blinke som bare det i 2-5 gode minutter før det stoppet helt opp. Jeg velger å tro det var pappa (selvom jeg egentlig ikke er så alternativ).

bryllupsdagen var brutal. Det var mye glede og kjærlighet men samtidig en dyp dyp sorg. Og det er noen bilder fra fotografen som knuser hjerte mitt, for du kan se sorgen i øynene på verdens tristeste brud. Men det ble både ekteskap, gråt, dans og latter. Som en bisarr oppsummering av det livet er: komplekst. Men vi har på mange måter hedret pappas siste ønske ved å gjennomføre - og jeg stod i det for han. 
bare 4 dager etter bryllupet så var det tid for bisettelsen. Hjerte ble røsket ut igjen. Og på en uke hadde jeg skrevet både bryllupstale og minnetale, og det er en følelse jeg ikke unner noen. 
 

akkurat nå er jeg i et vakuum. Alt har roet seg. Kun urnenedsettelsen som gjenstår. Følelsene kom snikende til overflaten og jeg er i sjokk, på gråten og i vantro store deler av dagen. Men med tiden kommer nok en forståelse og aksept. 
men akkurat nå føles det uvirkelig. Som om han fortsatt er på sykehuset og kommer hjem snart. 
 

«kreft er ingen spøk. Den sniker seg rundt i stillhet og ødelegger kropper, familier og liv. Det finnes en egoisme i oss pårørende, som ønsker å ha deg her så lenge som mulig. Men ikke til hvilke som helst pris. Vi så smerten din, pappa. Og forstår det var godt for deg å få slippe. Å få hvile. Smerten vi føler nå, er fordi du var så høy elsker. Og satte så dype spor i livene våre. Den typen kjærlighet som river i brystet - men som vi aldri ville vært foruten»

 

- utdrag fra minnetalen min. Det var forløsende å fortelle om pappa og hans godhet, og de sidene som gjorde pappa til pappa. Men også å få avslutte med å fortelle han at vi forstår hvorfor han måtte dra så tidlig - at det er helt greit å gi slipp, selvom det knuser hjertene våre at han ikke er her mer. 

Så trist ….

Anonymkode: 44754...88f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.7.2025 den 8.55):

ta kontakt med en healer i håp om å få hjelp.

Slutt! Bare slutt.

Anonymkode: 4b7a3...922

[HMK]

Kjære, kjære deg. Så vondt å lese at det gikk så fort og at du har måttet takle så mye på så kort tid. Død, bryllup og begravelse omtrent på samme tid. Det gjør inntrykk å lese ordene dine. Det er sånt som røsker godt i både sjel og psyken, når livet bare treffer en i 190 km/t. 

Ikke at det er helt sammenlignbart, men jeg opplevde noe lignende for 3 år siden. Min mormor, som har vært et av de aller viktigste menneskene i mitt liv, hadde blitt stadig mer pjusk og sliten. Egentlig merket jeg det godt allerede sommeren 2021, men hun var jo 87 og på et tidspunkt skal jo alle gå den veien. Det var i mars/april 2022 at hun brått ble veldig syk. Mange legetimer. Stadige antibiotikakurer. Og så havnet hun på sykehus i april. To blodpropper i lungene. Det ble gjort undersøkelser, for buken hennes var også plutselige blitt så utspilt og stor . Det viste seg at hun var full av kreft. Mest sannsynlig stammer det fra underlivet. Ingenting kunne gjøres. Kun palliativ smertelindring i livets sluttfase. Det gikk nøyaktig en mnd. Legen hadde sagt at han regnet med det dreide seg om 3 mnd. Jeg kjente at 3 mnd med den panikken og ventesorgen.. det var for mye for meg. Jeg hadde konstant følelse av panikk. Hun var så redd. Hun kunne ikke forstå hva som hadde rammet henne. Jeg så at hun kjempet imot. Alt var en pine. Hun kastet opp alt hun forsøkte å gå i seg. Hun falt og klarte ikke komme seg til toalettet. Hun gråt når det kom fremmede menn inn for å hjelpe henne. Menn som var snille nok, men hun forstod ikke hva de sa. De snakket litt uforståelig norsk. Det var så uverdig. 

Hun døde også én mnd etter diagnosen. Det er den tøffeste måneden i mitt liv. Og ventesorgen var grusom. Å se henne visne sånn, streve sånn.. det var bare jævlig. 

Sorgen over henne var så tung og vond. Jeg brukte godt og vel halvannet år før jeg sluttet å gråte daglig. Jeg savner henne så inderlig  og kan fortsatt ta raskt til tårene. Hun var 88 da hun døde, men hun var ikke klar. Jeg var ikke klar. Kanskje blir man aldri klar for å ta farvel. Jeg vil ikke si at jeg fortsatt er i sorg, men det er en tomhet i livet der hun hadde sin plass. Jeg tillot meg virkelig å være i sorgen. Fortalte meg selv at å sørge er kjærlighet i ren form. Og den ville jeg kjenne på. I puljer og doser. Tok på meg headsettet, gikk i skogen og hørte på sånt som virkelig fikk frem alle følelsene, feks Barbers adagio for strings. Da kunne jeg gråte meg tom.

Jeg tar meg stadig i å tenke på alt hun har gått glipp av. Hun har blitt tippoldemor til en liten tass, og de bor i hennes gamle leilighet. Jeg vet hun ville ELSKET den lille gutten. Hun var en fantastisk oldemor og hadde oldebarn på overnatting til hun var 84-85. Hun elsket ungene våre. De elsket henne. Jeg håper hun er der og passer på dem, den nye, lille familien. 

Jeg unner deg alt godt. ❤️

[Leamur]

HMK skrev (4 minutter siden):

Kjære, kjære deg. Så vondt å lese at det gikk så fort og at du har måttet takle så mye på så kort tid. Død, bryllup og begravelse omtrent på samme tid. Det gjør inntrykk å lese ordene dine. Det er sånt som røsker godt i både sjel og psyken, når livet bare treffer en i 190 km/t. 

Ikke at det er helt sammenlignbart, men jeg opplevde noe lignende for 3 år siden. Min mormor, som har vært et av de aller viktigste menneskene i mitt liv, hadde blitt stadig mer pjusk og sliten. Egentlig merket jeg det godt allerede sommeren 2021, men hun var jo 87 og på et tidspunkt skal jo alle gå den veien. Det var i mars/april 2022 at hun brått ble veldig syk. Mange legetimer. Stadige antibiotikakurer. Og så havnet hun på sykehus i april. To blodpropper i lungene. Det ble gjort undersøkelser, for buken hennes var også plutselige blitt så utspilt og stor . Det viste seg at hun var full av kreft. Mest sannsynlig stammer det fra underlivet. Ingenting kunne gjøres. Kun palliativ smertelindring i livets sluttfase. Det gikk nøyaktig en mnd. Legen hadde sagt at han regnet med det dreide seg om 3 mnd. Jeg kjente at 3 mnd med den panikken og ventesorgen.. det var for mye for meg. Jeg hadde konstant følelse av panikk. Hun var så redd. Hun kunne ikke forstå hva som hadde rammet henne. Jeg så at hun kjempet imot. Alt var en pine. Hun kastet opp alt hun forsøkte å gå i seg. Hun falt og klarte ikke komme seg til toalettet. Hun gråt når det kom fremmede menn inn for å hjelpe henne. Menn som var snille nok, men hun forstod ikke hva de sa. De snakket litt uforståelig norsk. Det var så uverdig. 

Hun døde også én mnd etter diagnosen. Det er den tøffeste måneden i mitt liv. Og ventesorgen var grusom. Å se henne visne sånn, streve sånn.. det var bare jævlig. 

Sorgen over henne var så tung og vond. Jeg brukte godt og vel halvannet år før jeg sluttet å gråte daglig. Jeg savner henne så inderlig  og kan fortsatt ta raskt til tårene. Hun var 88 da hun døde, men hun var ikke klar. Jeg var ikke klar. Kanskje blir man aldri klar for å ta farvel. Jeg vil ikke si at jeg fortsatt er i sorg, men det er en tomhet i livet der hun hadde sin plass. Jeg tillot meg virkelig å være i sorgen. Fortalte meg selv at å sørge er kjærlighet i ren form. Og den ville jeg kjenne på. I puljer og doser. Tok på meg headsettet, gikk i skogen og hørte på sånt som virkelig fikk frem alle følelsene, feks Barbers adagio for strings. Da kunne jeg gråte meg tom.

Jeg tar meg stadig i å tenke på alt hun har gått glipp av. Hun har blitt tippoldemor til en liten tass, og de bor i hennes gamle leilighet. Jeg vet hun ville ELSKET den lille gutten. Hun var en fantastisk oldemor og hadde oldebarn på overnatting til hun var 84-85. Hun elsket ungene våre. De elsket henne. Jeg håper hun er der og passer på dem, den nye, lille familien. 

Jeg unner deg alt godt. ❤️

Jeg kjenner pappa veldig igjen i det du beskriver for din mormor. Han hadde også en del fall på sykehuset og fikk tilslutt beskjed om å ringe på hjelp hver gang han skulle på toalettet. Noe han aldri gjorde fordi han sa til meg at han syns det var så flaut - noe som resulterte i enda flere fall. Hjerteskjærende. Han var jo en mann i midten av 60 årene som har klart seg selv hele veien. Å plutselig skulle bli pleietrengende var så brutalt. 
 

Jeg velger å tro at de alltid er med oss. At mormoren din passer på den lille gjengen som bor i huset, på samme måte jeg håper pappa er hos mamma og passer på henne alene i deres hjem. Hun som ikke har vært alene de siste 45 årene. 
 

Det skal sies at vi har mistet en bror til selvmord for 12 år siden, så sorg er ikke ukjent for oss. Men føler sorgen over han og sorgen over pappa er helt ulike. Men det kan ha noe med måten de avsluttet livet, og i dette tilfelle satt vi i 3 døgn og fikk tatt farvel, sagt at vi elsker han, alt han har betydd for oss. Mens med broren vår så forsvant han så raskt og brutalt og man sitter igjen med så mange «burde, skulle, kunne». Det tok flere år før jeg klarte å akseptere det og sorgen var altoppslukende.

nå har jeg små barn som jeg må fungere for. Livet må på et vis fortsette og jeg sørger i mellom slagene. Jeg er faktisk i permisjon med minste så nå som hverdagen er tilbake så kjenner jeg at sorgen får en større plass i løpet av dagen. Jeg håper å kunne ta meg noen kveldsturer alene nå som ting roer seg. Som du så fint sa: å bare føle alle følelsene og gråte seg tom. Spesielt viktig for meg som også må skåne barna for den voldsomme delen av sorgen. 
 

takk for at du delte din historie.  Å miste noen er aldri lett. Om de er 50 eller 90 år ❤️‍🩹