Ventesorg - problemer med å akseptere døden

[Leamur]

Min far har fått lungekreft med spredning. Det er ikke håp. Det er bare palliativt. Det er overalt. Skjelettet, lever, lymfer.. han har vært innlagt en stund nå hvor de prøver å finne måter å lindre de enorme smertene hans. Han er ikke pensjonist engang, og jeg er selv midten av  30 årene. 
 

Akkurat nå sjonglerer vi jobb, barn og familie med lange dager på sykehuset. Han er deprimert og redd for døden. Ingenting funker mot smertene - de gjør han heller susete så han driver å faller om. Jeg er redd for han. Både for det fysiske og psykiske. Han fortjener ikke dette. 
Mamma er der fra morgen til kveld og jeg ser hun ikke har det bra heller. 

Jeg veksler mellom konstant gråt og fornektelse. Det føles helt surrealistisk. At dette er livet vårt nå. Fra nå av vil aldri noe igjen bli som det en gang var. Dette går faktisk ikke over - i den forstand. 

Kun 8-10% med lungekreft med spredning lever etter 5 år. Det går fort. Det er brutalt. 
 

jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Jeg føler meg litt motløs. 

Akkurat nå faller jeg kort på alle fronter: klarer ikke å konsentrere på jobb, får knapt sett barna mine før leggetid, jeg har nesten ingen trøstende ord til min far når han prater om døden og frykten for å dø og jeg klarer ikke å støtte søsken og min mor på en bedre måte enn å bare være der. Avlaste som en egen liten familieturnus på sykehuset. 
 

Hvordan kan dette skje.. det er så utrolig skremmende at man kan komme helt til fjerde stadium før man i det hele tatt merker at man har kreft. 
 

pappaen min.. bestefaren vår.. bautaen.. jeg er ikke klar for en verden uten han..

Endret 8. juli av Leamur

[AnonymBruker]

Så trist å høre. Er alltid tøft når de nærmeste blir alvorlig syke. Er det planlagt noe behandling da? Noen kan jo god effekt av behandling og kan leve lenge, også med lungekreft. Det har skjedd mye nytt på behandlingsfronten de siste årene.

Anonymkode: 54586...9a4

[AnonymBruker]

Du gjør det du kan gjøre i en slik ekstrem situasjon.

Dette er fullstendig overveldende å oppleve og jeg tenker du ikke får gjort mer enn du gjør.

Hjerteskjærende å måtte stå i dette for deg og familien og ikke minst din far.

Jeg har ikke opplevd det samme, mitt eneste referansepunkt er når min bestemor plutselig med dårlig i samme alder som din far, fikk en kreftdiagnose og gikk bort kort tid etter.

Det er fullstendig forferdelig å måtte gå gjennom dette ❤️

 

 

Anonymkode: 3b542...6d8

[Leamur]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Så trist å høre. Er alltid tøft når de nærmeste blir alvorlig syke. Er det planlagt noe behandling da? Noen kan jo god effekt av behandling og kan leve lenge, også med lungekreft. Det har skjedd mye nytt på behandlingsfronten de siste årene.

Anonymkode: 54586...9a4

Ja, stråling mot de svulstene som skaper mest smerter i håp om at han kan få litt mindre smertestillende og så starter han straks på cellegift. Men de poengterte at det er funnet mye tumornekrose som kan tyde på en aggressiv kreft så jeg føler at dypt inne i magen at han ikke blir med oss inn i 2026.. 💔 

[AnonymBruker]

Leamur skrev (1 minutt siden):

Ja, stråling mot de svulstene som skaper mest smerter i håp om at han kan få litt mindre smertestillende og så starter han straks på cellegift. Men de poengterte at det er funnet mye tumornekrose som kan tyde på en aggressiv kreft så jeg føler at dypt inne i magen at han ikke blir med oss inn i 2026.. 💔 

Da er det hvertfall en behandlingsplan i gang, det er positivt!

Med min bestemor satt de ikke i gang noenting,  som opplevdes veldig vanskelig for oss i familien, spesielt fordi hun var i 60 årene.

Jeg håper på det beste for din far ❤️

En god klem til deg for dette helvete dere går igjennom ❤️

Anonymkode: 3b542...6d8

[AnonymBruker]

Leamur skrev (2 minutter siden):

Ja, stråling mot de svulstene som skaper mest smerter i håp om at han kan få litt mindre smertestillende og så starter han straks på cellegift. Men de poengterte at det er funnet mye tumornekrose som kan tyde på en aggressiv kreft så jeg føler at dypt inne i magen at han ikke blir med oss inn i 2026.. 💔 

Lykke til med oppstart med behandling. ❤️Håper at han får mindre smerter og at sykdommen stabiliseres. 

Anonymkode: 54586...9a4

[Nowayback]

Dette var vondt å lese! Alle mulige varme tenker sendes til din far, deg og dine nærmeste i denne vanskelige tiden❤️

Mistet selv et familiemedlem til lungekreft for nokså mange år siden. Det er brutalt.

[AnonymBruker]

Det finnes jo ikke ord når det kommer til en slik situasjon, det er bare grusomt. Men selv om du føler at du kommer til kort på alle områder, gjør du det aller beste du kan gjøre for noen i en slik situasjon, holde deg på bena, komme til sykehuset, være til stede ❤️ Det finnes kanskje ikke ord som kan trøste, så det handler ikke om at du ikke finner dem. Men å bare være den du er for faren din, det tenker jeg er det han trenger mest av alt fra deg nå. 

Jeg er ikke helt i samme situasjon selv, men redd for å havne der. Min mor har en aggressiv kreftform, som er under kontroll akkurat nå, og det finnes et lite håp. Men jeg vet at prognosene ikke er gode. Mannen min mistet sin far til lungekreft, det gikk fort og det var veldig, veldig vondt. Han fikk god smertelindring den siste tiden, så han hadde det ok, bortsett fra som han sa, han hadde mye mer å gjøre i livet og ikke tid til å dø.

Anonymkode: de7b5...86e

[AnonymBruker]

Kjære ts,

Jeg fulgte kjæresten min gjennom to år og tre måneder i krefthelvetet, og han var i palliativ fase/stadie 4 da kreften ble oppdaget.

Onkologen sa at det ikke var verdt å prøve behandling fordi det var kommet så langt, men han fikk prøve et par typer cellegift som han responderte bra på, og svulstene gikk faktisk i remisjon en periode og kjæresten klarte å jobbe litt en periode.

Vi håpet hele tiden at det skulle skje et mirakel, og jeg hadde problemer med å forstå at han var uhelbredelig syk, selv om jeg levde med han 24/7 og var med på alle oppturer og nedturer.

Nå er han borte, og jeg forstår enda ikke hvor han er.

Jeg tenker du trenger å sykemelde deg gradert eller helt.

Gode ønsker til din far ❤️

Anonymkode: ca370...fda

[AnonymBruker]

Kjære deg. Dette er så vondt, og når dere kommer dithen at det kun palliativ behandling, kommer dere inn i en fase hvor dere venter på siste slutt. Jeg anbefaler at dere snakker  om hva han forventer av seremoni etter han er død. Ja, jeg vet det høres brutalt ut, men å ha snakket om dette før han dør, vil hjelpe dere i sorgfasen etterpå. Å ha seremoni i hans ånd.

Det er tungt å miste noen som står en nær, og ventetiden er tung. Gjør det godt for ham, finn ting som lyser opp tilværelsen for ham.  Er han glad i bilturer -kjør ham rundt, er han glad i sport dra ham med på stevner , eller se på tv sammen med ham. Finn de gode stundene dere kan ha sammen.

Varme tanker til dere❤️

Anonymkode: 6be6a...87c

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg skal skrive, men dette var vondt å lese. At du fortsetter å gå på jobb og holde på rutinen i hverdagen tror jeg gir deg en form for «normalitet» men du kan være gradert sykmeldt en periode og jobbe kortere dager eller mindre. For å ta vare på deg selv. Du står i en situasjon nå, og fremover og det kommer en tid etterpå. Jeg forstår heller ikke død. At noen man er glad i plutselig ikke finnes mer. Det er skremmende og vanskelig - og veldig vondt. Det du står i nå er et følelsesmessig kaos og et kok av mange vonde følelser og tanker. 
Alt du føler er normalt og er en del av den vonde prosessen du er i og skal gjennom. 
Det som kan være viktig for deg for å samle krefter er å bruke øyeblikk og stunder til å fokusere på det fine rundt deg. Barna. Det gir påfyll til en kropp som ikke har krefter. 
Ta godt vare på deg selv og be om pårørende samtaler om du trenger det. 

Anonymkode: 447b4...b27

[AnonymBruker]

Har vært gjennom det samme og det at du er der får de andre pårørende er alt som går egentlig.. men dere kan bruke hverandre til og prate når dere trenger ❤️ du burde sykemelde deg om du trenger og så går det andre og søke økonomisk på mye av kjøring osv. Jeg følte også at det ikke var noe trøst når mamma sa hun var redd men hun syntes det var tryggere når vi var der så vi var der mest mulig ❤️ har så vanvittig vondt av deg , fin far og resten av familien ❤️ håper det hjelper mot smertene snart ❤️ og jeg brukte også kvinneguiden en del til støtte og til en god del av spørsmålene jeg hadde og det var veldig godt og ha en anonym plass og både tømme hode og få informasjon. Kom tilogmed i kontakt med en lege som antydet alt får meg når jeg spurte ❤️

Anonymkode: c1f4e...808

[AnonymBruker]

Det er uhorvelig tøft å se sine kjære foreldre gå mot slutten av livet. Og ofte alt for tidlig. Anbefaler deg en sykmelding en periode. Jeg står i det samme med Mamma men med en annen jævlig sykdom-als. De visner bort på hver sin måte, det beste vi kan gjøre er å være tilstede og vise at man bryr seg.

Anonymkode: d5adf...b1d

[Leamur]

Tusen takk for alle svar. Jeg har lest alle ❤️‍🩹

Nå er han endelig kommet hjem. Med en smertepumpe som de ca har kontroll på, en lungebetennelse og en hjemmesykepleier som kommer 1 gang pr døgn. 
det har vært noen episoder som vi kunne vært foruten men vi lærer oss alle å tilpasse oss det nye livet. 
 

hjelpemiddelsentralen er helt fantastisk. På to døgn kom det sykehusseng, rullestol, elektrisk prekestol, ramper og alt man kunne trenge - ferdig montert. Vi måtte ikke løfte en finger. Og det hjelper jo veldig i denne situasjonen hvor informasjonen er så mye og tung. Tror ikke hjernene våre har kapasitet til å ta inn stortsett mer nå. 
 

jeg tror det er veldig godt for han å være hjemme. Men samtidig er han så deprimert. Blikket hans er helt tomt, og jeg stirrer ofte på han når han tror ingen ser på.. og det knuser hjertet mitt. Jeg kan se at hjertet hans verker, og det er ingenting vi kan gjøre for å hjelpe. Han vil heller ikke prate med noen profesjonelle så det er jo ekstra vanskelig. 
 

Nå må vi bare vente. 5 runder med strålebehandling er gjennomført på de svulstene i skjelettet som skaper smerter. 
første runde imunterapi er overstått. Tror det var 2-3 mnd før vi kunne se om det hadde noe effekt. 
og det gjør meg ganske urolig at vi i 3 mnd skal «vente å se» mens kreften potensielt kan herje rundt der inne. 
 

jeg syns det gikk så altfor fort. Fra slutten av juni med antatt prolaps men fin pappa, til 17 juli og en avmagret, grå og tom mann som sitter i godstolen sin og knapt klarer å gå.. At ting kan forandre seg så drastisk på så kort tid er uforståelig. 
 

Jeg tror det begynner å synke litt inn nå. Jeg sover litt mer om nettene. Gråter litt mindre men fortsatt ekstremt mye. 
jeg skal liksom gifte meg om kort tid og hjernen min er alle andre steder enn på den store dagen.. hadde egentlig lyst å avlyse men alle sier jeg kommer til å angre på at jeg ikke gjør det mens han lever og kan delta. Vi vet jo ikke om vi har 2 mnd eller 2 år.. og som legen på sykehuset sa: jeg kan ikke garantere at han noensinne blir bedre enn dette. 
livet er rått og brutalt. Jeg forstår fortsatt ikke at dette skjer med oss..

[Helene]

Du er i sorg. Du ser at dette ikke kommer til å gå bra. Husk de fine tidene dere hadde sammen. 

[Kålrota]

Alle mulige tanker og klemmer til dere. Jeg har levd i det der tre ganger, en av gangene med lungekreft. Det er så utrolig tøft å stå i som pårørende, gi deg selv tid og rom til å puste i en livskrise som dette. Styrkeklem! ❤️

[AnonymBruker]

Føler med deg ❤️ Mistet min bestemor til samme type kreft, og ventetiden var grusom. Midt oppi alt skulle jeg være mamma, arbeidstaker, holdt på å renovere huset, en autistisk mann som ikke forsto følelser og en mamma som ga faen. I ettertid skjønner jeg ikke hvordan jeg kom meg gjennom, men det går. Og jeg var så lykkelig den dagen hun fikk slippe. Jeg var der hver dag, og  jeg holdt hendene hennes til siste pust gikk ut. Det er det vondeste jeg noensinne har opplevd, og det beste. Tiden mot døden var grusom. Tilbakevendende infeksjoner, evige antibiotikakurer, beskjed om at den siste tid har kommet, for så å få kontrabeskjed dagen etter, overdose av smertestillende...

Hun forsvant, og kom aldri tilbake. Livet blir aldri det samme, hun var limet som holdt alt sammen. Jeg er så takknemlig for at jeg var der, dag inn og dag ut. Og at jeg fikk sitte ved hennes side til siste slutt ❤️ 

Ta vare på hverandre, tilbring masse tid med han, snakk sammen om alt og ingenting. Sykdommen er grusom, tiden dere er i nå er helt forferdelig ❤️ Men det blir bedre. Med tiden!

Anonymkode: 84bcb...074

[AnonymBruker]

Hei. Føler så med dere. Er det mulig å få inn kreftsykepleier eller er hen i bildet? Du skrev at han hadde vært på sykehus.. Palliativ enhet eller vanlig sengeenhet? Hvis det ikke fungerer hjemme pga smerter o.l. ville jeg fått han inn på hospice hvis mulig. Veldig mange tror hospice er kun et sted for å dø ,men de er rå på symptomlindring og det er mulig selvfølgelig å reise hjem igjen..... Og de ser familien som en enhet, ikke bare pasienten.. De er flinke med den psykiske delen også, det høres ut som han og dere ikke har det helt bra selvfølgelig... Ved kreft i bryst/lunge(regionen er det ganske vanlig med spredning til hjernen som kan påvirke kognitivt også oppførsel men da finnes det jo kortisonpreparater som kan hjelpe.. Alle gode tanker.

Anonymkode: 5da5c...761

[AnonymBruker]

Faren din trenger noen å prate med som ikke er familie. Det er kjempeviktig.

Livet går heldigvis videre. Nå er jeg snart like gammel som min far var da han døde for 30 år siden. 

Anonymkode: 6a741...5d1

[AnonymBruker]

Jeg var gjennom ditt scenario for ikke så alt for lenge siden med min kjæreste, og håper at din far er istand til å delta litt i bryllupet.

Jeg sender både din far og deg styrke og kjærlighet, fordi jeg trenger dere❤️

Anonymkode: ca370...fda