Barn nå, eller vente?

[AnonymBruker]

Jeg er ei kvinne på 33 år, som egentlig alltid har hatt lyst på barn. Mine foreldre var alltid veldig harde på at økonomi, jobb, hus osv burde være på plass før man tenkte tanken på barn...og derfor har jeg ventet. Nå er jeg i et godt og fint forhold, og har flyttet over landet for å bo med han. Jeg vet ikke om vi blir boende her, men nå prøver vi det ut. Jeg har to bachelor grader, men jobb har vært vanskelig likevel. Jeg har nå jobb frem til oktober/november, men vet ikke situasjonen etter det. 

Kjæresten har i det siste vært veldig med på å få barn, men så har jeg begynt å tenke. Jeg har aldri ønsket noe mer enn å begynne å prøve. Likevel er det noe i meg som sier at - vi ikke eier noen bolig, jeg har ikke fast jobb, burde vi reise mer? Osv. Jeg vet at det ordner seg uansett, og at det aldri på en måte er perfekt tid, men ja, alle tanker spinner. Jeg har aldri ønsket noe mer enn barn, og jeg vil gjerne ha mer enn ett, så jeg kjenner liksom at "tiden renner ut" på en måte. 

Noen her med tips eller lignende situasjoner? 

Anonymkode: efbf5...635

[AnonymBruker]

Hvor lenge har du vært sammen med han? Jeg ville vel ha formalisert forholdet som et giftemål før jeg hadde tenkt tanken om barn, uavhengig av ytre faktorer som jobb, hus, bil, osv. Hvis du synes at giftemål høres mye ut, så er dere ikke klare for barn. Et ekteskap kan i alle fall termineres, et barn er for alltid. Veldig mange kvinner har gått i den fella; fått barn med en "ålreit" fyr, ingen sikkerhet i verken eiendom eller jobb, så ryker forholdet og teppet dras under føttene på henne. Så dét er noe du bør tenke på.

Du sier du har flyttet langt for å bo sammen med han. Spør deg selv hvorfor du flyttet og ikke han. Nyttig tankeeksperiment for å evaluere om dere begge legger inn innsats i dette forholdet, eller om du har "revet opp røttene" dine for hans skyld, noe han aldri ville gjort for deg? 

Husk også at som mor vil ditt ansvar, i følge historien (slik det har vært på 80-,90-, 2000-tallet) være mye større enn hans. I de fleste norske hjem er det mor som tar "det tredje skiftet", altså alt relatert til baby, barnehage, middag, rydding, vasking, og hjemmet generelt. Er "far" klar for ansvaret? Synes du han rydder opp etter seg, vasker / tørker klær av seg selv uten å bli spurt, er med på å planlegge og tilberede måltider for familien, synes du han virker som noen som ville tatt godt til farsrollen? Eller kommer tyngden av ansvaret til å ligge på deg, og han må mates med teskje for å vite hvilken temperatur melka skal være på, når bleia skal byttes, hva som kan spises / ikke spises, når baby skal til barnehage, hvordan man skal gjøre ditt og datt... 

Alt dette (og enormt mye mer som jeg ikke går inn på her) er veldig, veldig viktig å diskutere sammen før dere begynner å prøve. Nettopp mange forhold ryker fordi de to partene ofte har vilt forskjellige syn på foreldrerollen og hvordan de skal oppdra barna sine. Du som har flyttet så langt unna familie og venner for hans del, og samtidig står uten stabil jobb, er ekstra utsatt for å bli utbrent av et slikt ansvar. Spesielt siden du vil få et lite hull i CV-en hvis dere begynner å prøve nå (baby kommer i tidlig 2026), og du ikke er tilbake på jobbmarkedet før 2027. 

På toppen av at du får hull i CV og ikke har hatt fast jobb i området, har du heller ingen tilknytning til området, og hvis dere separeres, må du faktisk bli boende. Er det noe du vil? Bli boende i byen / tettstedet resten av livet ditt, fordi far bor her og ikke vil flytte? PÅ TOPPEN AV ALT DET, så har dere heller ikke noen bolig sammen. Skulle du bli gravid og få barn med han, vil banken automatisk slå av flere hundre tusen kroner på potensiell låneverdi. Hvis dere ikke har en virkelig substansiell egenkapital eller foreldre som er villige til å stille som kausjonister, kommer det til å bli vanskeligere å sikre seg bolig. Altså kan det være, i verst tenkelige scenario, at du har baby på slep, hull i CVen, ingen bolig og ingen kjæreste, og attpåtil må fortsette å bo i hjembyen hans for alltid. Fristende?

Når det gjelder alderen din, blir dette en skjønnsmessig vurdering. Jeg fikk mitt første barn som 38-åring, og deretter som 40-åring og 42-åring. Altså 3 stk. Alle friske og fine. Men jeg er veldig prippen på kosthold, har trent hele livet og ikke hatt problemer med røyking eller alkohol. 

Jeg er veldig negativ til å "hoppe i det" når det gjelder barn, for meg var det veldig veldig veldig veldig viktig å planlegge. Så mitt svar er NEI. Vent nå med barn, det kommer til å bli veldig mye jobb for dere begge to, og din økonomiske grunnmur er veldig dårlig akkurat nå. Dessverre er ikke alle menn fra eventyrbøkene og mange endrer seg etter at de får barn. 

Mitt råd er å få fast jobb rundt desember / januar 2026, jobbe frem til juni, så se på å få lån fra banken, kjøpe noe (hva som helst med plass) høsten 2026, begynne å prøve vinter / vår 2027, så får dere barn til rundt sent '27-tidlig '28, da er du ca 35-36 år, MER enn nok tid til å poppe ut flere nye hvis du skulle få mersmak. Og dette er virkelig det aller tidligste jeg ville anbefalt dere.

 

Anonymkode: c775e...62d

[AnonymBruker]

Usikker på hva som er rett i din situasjon, men fra egen erfaring kan jeg si at man ikke nødvendigvis har "mer enn nok tid" til å få flere barn om man f.eks begynner som 36-åring, selh om det ikke betyr at man skal hoppe i det kun basert på alder. Men her var 37 år for seint. Så om du vil vente så ville jeg kanskje tatt en fertilitetssjekk sånn at du får en pekepinn på hva ståa er biologisk sett, og kan ta et informert valg:)

Anonymkode: 5a23f...a84

[HeleneHS]

Enig med svaret over. Vi begynte da jeg nettopp hadde fylt 30, hus, bil, faste jobber, vært samboer i 5+år. På papiret var alt perfekt, men så hadde jeg spontanabort etter spontanabort og til slutt måtte vi ha IVF. Er nå 34, i en usikker jobbsituasjon og endelig gravid i andre trimester. 

Hvis jeg hadde ventet med å starte til jeg var 33, hadde nok overgangsalderen begynt før jeg kunne ta ut de få eggene som fortsatt var da jeg var 33. 

Ja, mange blir gravide etter 35, men det finnes ingen garantier i livet - er du klar for barn, så begyn å prøve, resten ordner seg nok, som du selv skriver!

[AnonymBruker]

Jeg fikk mitt første barn som 24, andre som 26 og tredje som 28. Alt var ikke perfekt. Både jeg og mannen min har byttet jobb etter at vi fikk barna, gått noen  mnd hver uten lønn. Vi har flyttet. Vi har hatt noen kjempefine år i det siste der økonomien endelig har vært 100%. Jeg er nå 31 og er superglad for at vi bare kastet oss uti det. Parforholdet er bra, og det jobber vi for hele tiden. Det vil jeg si er det viktigste ☺️

Anonymkode: 2b9b7...96b

[AnonymBruker]

TS:

Tusen takk for veldig fine, reflekterte og grundige svar. Jeg skal svare på det som spørres om. 

 

Ang giftemål, så er ikke dette veldig viktig for meg, og har aldri vært. Om vi blir gift eller ei får tiden vise, men så lenge alt annet er i orden, er det ikke noe jeg tenker på. 

 

At jeg flyttet over landet var mitt valg for å oppleve noe nytt. Han ble nesten skuffet, for han var klar til å flytte til meg. 

 

Han er flink til å vaske klær, rydde, og egentlig generelt til å "ta vare på meg", så jeg tviler ikke på hans vilje til å delta. Om jeg evt må forklare han noe, elns, så er han veldig typen til å ville delta på og være del av alt. 

 

Min familie er relativt velstående, og jeg har mer utdannelse enn han..men, han har fast jobb her. Vi skal nok derimot flytte om 1-2 år for å komme nærmere/samme byen som familien min. 

 

Jeg er veldig klar over hva det vil si å ha barn, da jeg har vært barnevakt og dagmamma (natt og dag i perioder), jobbet i skole og barnehage i mange år, og i alderen fra 3 mnd til 10 år. Det eneste jeg hører, er foreldrene mine sine stemmer som sier jeg bør har mer "på plass". Med det sagt, så har de blitt enormt klar for barnebarn, og de hadde hjulpet der det hadde vært behov, både økonomisk og som barnevakt

Anonymkode: efbf5...635

[Mymlen]

Fertilitetsmessig burde du ikke vente. Det stuper fort etter 35 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

TS:

Tusen takk for veldig fine, reflekterte og grundige svar. Jeg skal svare på det som spørres om. 

 

Ang giftemål, så er ikke dette veldig viktig for meg, og har aldri vært. Om vi blir gift eller ei får tiden vise, men så lenge alt annet er i orden, er det ikke noe jeg tenker på. 

 

At jeg flyttet over landet var mitt valg for å oppleve noe nytt. Han ble nesten skuffet, for han var klar til å flytte til meg. 

 

Han er flink til å vaske klær, rydde, og egentlig generelt til å "ta vare på meg", så jeg tviler ikke på hans vilje til å delta. Om jeg evt må forklare han noe, elns, så er han veldig typen til å ville delta på og være del av alt. 

 

Min familie er relativt velstående, og jeg har mer utdannelse enn han..men, han har fast jobb her. Vi skal nok derimot flytte om 1-2 år for å komme nærmere/samme byen som familien min. 

 

Jeg er veldig klar over hva det vil si å ha barn, da jeg har vært barnevakt og dagmamma (natt og dag i perioder), jobbet i skole og barnehage i mange år, og i alderen fra 3 mnd til 10 år. Det eneste jeg hører, er foreldrene mine sine stemmer som sier jeg bør har mer "på plass". Med det sagt, så har de blitt enormt klar for barnebarn, og de hadde hjulpet der det hadde vært behov, både økonomisk og som barnevakt

Anonymkode: efbf5...635

Foreldrene dine har nok bare prøvd å beskytte deg. Og det er jo en fin ting det, men jeg er sikker på at de bare har ønsket å gjøre deg til et ansvarlig menneske - og ikke et menneske som ikke tørr å få barn! Kjør på med barn! De blir nok fantastisk glade!! Og det kommer til å være en kjempefin og spennende tid som du ikke kommer til å angre på. Selv ikke om man har noen mnd i året der økonomi eller amdre ting kanskje er litt vanskelig ☺️

Anonymkode: 2b9b7...96b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

har flyttet over landet for å bo med han.. Jeg vet ikke om vi blir boende her,

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

vi ikke eier noen bolig, jeg har ikke fast jobb

Du bor et sted uten eget nettverk (hans sted), uten fast jobb. Dette er alt annet enn optimalt for å få barn. Hadde absolutt ventet med barn! La oss si du blir gravid, han blir en idiot og forholdet tar slutt. Du blir uten jobb og uten kjæreste plutselig, men med et barn på et sted du muligens ikke ønske å bli boende på. Hva da? 

Nei, vent. 

Anonymkode: 64a64...10c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi skal nok derimot flytte om 1-2 år for å komme nærmere/samme byen som familien min. 

Flytt først, så få barn. 

Anonymkode: 64a64...10c

[Tvist]

Du må ikke eie bolig, men jeg ville ventet og prøvd å få fast jobb først.

[AnonymBruker]

Hvorfor lar du mamma og pappa styre så store valg i livet for deg, i en alder av 33 år? Aller helst burde du jo ha startet på familielivet for mange år siden. Jeg vil påstå at du hadde fått mye mer ut av det om du startet i 20-årene da du kjente at du ønsket barn og en familie. 

De fleste har ikke "alt på plass", hva nå enn det egentlig betyr. Livet blir til mens man går. Høres egentlig veldig kjedelig ut å ha mamma og pappas sjekkliste i ryggsekken krysset av før man føler at man kan sette i gang å lage en familie.

De beste årene dine er jo forbi..? 

Anonymkode: 1d68b...d75

[AnonymBruker]

Du fremstår som veldig planløs. Forstår mer når du skriver at familien din er relativt velstående, siden du nå har hele 2 bacherorgrader og likevel ingen fast jobb. Du tenker antakeligvis at familiepengene er din sikkerhet, og at du derfor kan flytte planløst rundt og studere selv om du er langt nærmere 40 enn 20. Men hvis ikke du kom fra en velstående familie, så hadde du nå vært temmelig screwed økonomisk. Spesielt mtp manglende pensjonsoppsparing. 

Anonymkode: 9e2b4...6f4

[AnonymBruker]

At dere ikke eier bolig enda er ikke så farlig, selv om man får mindre lån etter man har fått barn.

Men at du ikke har fast jobb, der hadde jeg tenkt meg godt om.

Anonymkode: 2832e...9b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

 

Du bor et sted uten eget nettverk (hans sted), uten fast jobb. Dette er alt annet enn optimalt for å få barn. Hadde absolutt ventet med barn! La oss si du blir gravid, han blir en idiot og forholdet tar slutt. Du blir uten jobb og uten kjæreste plutselig, men med et barn på et sted du muligens ikke ønske å bli boende på. Hva da? 

Nei, vent. 

Anonymkode: 64a64...10c

Tull. 

Selv ble jeg også gravid etter å ha prøvd i 1,5 år, og hadde ikke fast jobb da jeg ble gravid, men fikk fast jobb den måneden jeg fødte. Bor på "hans plass", men dette er hjemmet mitt uansett om det skulle bli slutt på et tidspunkt eller ikke (jeg bodde her i flere år før vi ble sammen), og barnet har familie her som uansett vil stille opp. 

Jeg visste ikke at jeg hadde PCOS før vi prøvde å bli gravid. Hadde ingen indikasjoner på det, annet enn at jeg kan bygge muskler dobbelt så raskt som andre kvinner. Så for meg kom det som et sjokk. Måtte ha trippel dose letrozol og ble gravid siste måneden før vi skulle i gang med IVF-forsøk. Kjenner noen andre med PCOS som prøvde i 7 år før de ble gravid, så det er ikke slik at man nødvendigvis har all verden med tid når man er 33.

Anonymkode: 6acb9...33e

[monican94]

Kutt navlestrengen til mor og far. Høres ut som dere er helt klare for planlegge barn. Økonomi er jo tema ift at du rekker å ha inntekt lenge nok til å få inntekt under permisjon. Ellers kjør på 🌸

[stAre]

Ikke lest alt. Men husk dagpenger gir reyt til foreldreperm, du vet ikke hvor lang tid det vil ta å bli gravid (+gå gravid) og om du får ny jobb vil du sannsynligvis tenke du må vente for å bli litt bedre kjent med jobb og komme over prøvetid. 

Så hvorfor vente hvis dere vet at dete ønsker barn sammen 

[AnonymBruker]

Du høres oppegående ut, og Norge trenger oppegående foreldre. Her er det bare å kjøre på, men hvis du blir gravid så må dere planlegge for, og melde flytting til hjemkommunen FØR barnet kommer. Hvis du ikke er så sikker på ham at du tenker at det er lurt og fint å formalisere relasjonen deres, så bør du ta dine forholdsregler mht bosted i tilfelle brudd. 

Sånn bortsett fra det, lykke til, håper det går glatt! 

Anonymkode: 47d25...2ec

[AnonymBruker]

stAre skrev (2 timer siden):

Ikke lest alt. Men husk dagpenger gir reyt til foreldreperm, du vet ikke hvor lang tid det vil ta å bli gravid (+gå gravid) og om du får ny jobb vil du sannsynligvis tenke du må vente for å bli litt bedre kjent med jobb og komme over prøvetid. 

Så hvorfor vente hvis dere vet at dete ønsker barn sammen 

Så da er det bedre å gå dagpenger? Litt feil måte å bruke stønaden på...

Anonymkode: 2832e...9b2

[AnonymBruker]

Jeg hadde ventet. Tiden er ikke inne ennå 

Anonymkode: 2ba36...1e3