Vet at jeg må slå opp, og får meg ikke til det…

[AnonymBruker]

Kjæresten og jeg er på helt ulike steder i livet - han kan ikke lenger gi meg det jeg ønsker og trenger.
Ingenting feil ved han, kun jeg som innser at dette er ikke levedyktig lenger. Fortsetter jeg forholdet vil vi kanskje bare begynne å krangle og jeg blir misfornøyd og vi skilles som uvenner - hvem vet.

Jeg tror jeg bør slå opp, tror fordi det gjør så vondt at jeg blir usikker.
Jeg merker hvor lei meg og knust jeg er noen dager og da tenker jeg at «jeg må gå ut av dette, vi har det bedre uten hverandre i det lange løp».

Men jeg er så redd, lei meg. Stressa. Vi bor ikke sammen men er jo selvfølgelig veldig involvert i hverandres liv, planlagt ting flere måneder frem i forveien osv.
Dette er f.eks ting som er vanskelig å gi slipp på. Planlagte helgeturer, eller andre hyggelige ting som er fint oss i mellom, men som jo ikke gjør opp for hverdagen lenger…

Jeg vet jeg bør ut av dette, men jeg er helt handlingslammet av tanken på å kvitte med med han. Jeg er kanskje redd jeg faktisk ikke finner en mann igjen som er så snill og har en del av de kvalitetene som var helt avgjørende for meg i dette forholdet.

Herregud… tanker??

Anonymkode: 17044...519

[AnonymBruker]

Hadde sympati med deg helt til jeg leste at du er redd du ikke finner en som er like bra. Slik egoisme fortjener ingen å leve med så du må bare finne motet et sted og slippe han fri. Han fortjener ei som synest han er den beste.

Anonymkode: 18770...7b0

[AnonymBruker]

Jeg var kjempelei meg da jeg skjønte jeg måtte slå opp med eks’n så jeg utsatte det. Det var bare teit. Utsatte sorgen noen år men saken ble jo ikke noe bedre. Det var uunngåelig.  Du bør bare hoppe i det

Anonymkode: 588a9...742

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg var kjempelei meg da jeg skjønte jeg måtte slå opp med eks’n så jeg utsatte det. Det var bare teit. Utsatte sorgen noen år men saken ble jo ikke noe bedre. Det var uunngåelig.  Du bør bare hoppe i det

Anonymkode: 588a9...742

Hjelpe meg, jeg må jo gjøre det ila noen dager tenker jeg…
Det bor ikke en eneste vond ting i han, og jeg skulle ønske jeg kunne fortsatt forholdet. Men vi er ikke lenger på samme plass i livet. Og nettopp fordi han på mange måter er drømmemannen er det egentlig helt ulidelig…

Anonymkode: 17044...519

[AnonymBruker]

Hva er det med han som lugger da? 
Ønske om barn? Er det økonomien hans som er problemet? Interesser eller rett og slett helt ulik væremåte og mangel på kommunikasjon? 

Anonymkode: 7c9f1...e26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva er det med han som lugger da? 
Ønske om barn? Er det økonomien hans som er problemet? Interesser eller rett og slett helt ulik væremåte og mangel på kommunikasjon? 

Anonymkode: 7c9f1...e26

Han er en del år eldre, og realiteten synker inn at vi ønsker mer og mer ulike ting, rett og slett…

Anonymkode: 17044...519

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Han er en del år eldre, og realiteten synker inn at vi ønsker mer og mer ulike ting, rett og slett…

Anonymkode: 17044...519

Har du konfrontert han med alt det du ønsker og trenger? 

Anonymkode: 7c9f1...e26

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen.

Men her er det ting som er kommet fram i ettertid som gjør at jeg ikke vet om forholdet er liv laga lenger. Ting som gjør det vanskelig å ha troen på oss og framtiden. 

Har så inderlig ikke lyst å gjøre det slutt, for vi passer veldige godt ilag og skulle ønske de tingene ikke betydde så mye, men det ligger jo der i bakgrunnen. 

Har jo et lite håp om at ting ordner seg, derfor drøyer jeg det. Men har det ikke godt mentalt.

 

Anonymkode: 21c5c...d97

[AnonymBruker]

Samme her...vært sammen av og på i fem år. Men vi passer ikke sammen 

Anonymkode: bd912...414

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du konfrontert han med alt det du ønsker og trenger? 

Anonymkode: 7c9f1...e26

Ja vi snakker om det, og det er en åpenhet om at han på et vis ikke kan gi meg det jeg ønsker osv.
Noe som gjør det ekstra sårt å «dumpe» en som bare vil deg godt og bare er snill og grei. 

Anonymkode: 17044...519

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja vi snakker om det, og det er en åpenhet om at han på et vis ikke kan gi meg det jeg ønsker osv.
Noe som gjør det ekstra sårt å «dumpe» en som bare vil deg godt og bare er snill og grei. 

Anonymkode: 17044...519

Hva er det han ikke kan gi deg som du trenger og hva er aldersforskjellen på dere?

Anonymkode: a2147...b41

[AnonymBruker]

Handler dette om barn?

Hvorfor skulle det være umulig å finne en annen snill person? 

Anonymkode: 3c665...7a9

[AnonymBruker]

Det er umulig å tenke noe rundt dette når du ikke sier noe konkret om hva dette dreier seg om. 

Er dette bare typisk "avoidance" eller tilknytningsangst som slår inn eller er det konkrete ting som gjør at dere ikke kan være sammen? 

Anonymkode: 62de9...961

[AnonymBruker]

Hva er problemet med ham og hva er det som er bra? Hvilken plass er han på og hvilken er du på? Jeg forstår ikke hva det er du vil ha som han ikke kan gi? 

Anonymkode: 1e377...908

[AnonymBruker]

Vet hvordan du har det, fordi jeg er i samme situasjon. Familien min og vennene mine liker han godt, og jeg får ofte høre at vi passer så godt sammen osv. Jeg er ulykkelig, men ikke fordi han er en dårlig mann. 
I-lands problem tenker jeg når jeg tenker at jeg ikke vil være med han . Hvem er så dum som slår opp med verdens snilleste mann? Som ikke gjøre noen ting galt?

Jeg har funnet ut at jeg har det fra barndommen av. Jeg har egentlig ikke noe å klage over min barndom. i alle fall ikke fra hjemmet mitt. Jeg hadde tak over hodet og foreldre som aldri slo meg. Som sørget for at jeg kom meg til skolen med rene klær og matboksen full. Kjørte meg til fritidsaktiviteter osv. 

Men jeg er vokst opp med foreldre som aldri gav opp og som var ekstremt lojale. Både til hverandre og til de bestemmelsene man tok. Det var ikke rom for å ombestemme seg eller ta en annen vei enn det som de mente var den rette. 
Slike svake personlige egenskaper hørte ikke til vår familie , om du forstår. Det var risting på hodet og himling med øynene dersom man ikke var sikker i sine valg og stod for det . 

Jeg fikk ofte høre at jeg var surrete og distré fordi jeg hadde vanskeligheter med å ta valg. Valgene jeg stod ovenfor , var ofte om jeg skulle ta valgt som gagnet meg selveller valg som gangnet flertallet, fornuften - det logiske. 
 

Jeg er blitt en voksen som aldri tar valg som gagner meg selv, og at jeg blir i forhold som gjør mer vondt eller godt. At jeg holder ut. Jeg tillater meg aldri å gå på date, for å så finne ut at jeg ikke vil mer og takker for meg. Jeg blir, fordi alle vet om relasjonen. 
 

 

Anonymkode: b4f17...4ed