Dere som har få eller ingen venner. Hva er grunnen?

[AnonymBruker]

Er det et valg? Trives du med å ha det sånn? 

Anonymkode: 1b3ea...d57

[Snillemor]

Jeg tror det har noe med ADHD en min, og at jeg er for ærlig og ikke helt tar sosiale koder. Jeg klarer ikke maskere og være som normale folk, så da mister jeg desverre venner

[AnonymBruker]

Har få venner. Grunnen er at jeg ikke trenger flere. Jeg orker ikke, og vennene jeg har, har jeg hatt siden barneskolen. Til og med mannen min. Vi traff hverandre på førskole, ble kjærester på ungdomsskolen. Er ikke interessert i å utvikle vennskapsrelasjoner med så mange, og merker at det blir mindre og mindre behov for nye mennesker jo eldre jeg blir. Har ikke noe imot å snakke med nye folk, og jeg er alltid hyggelig. Men å gå fra bekjentskap til vennskap, har jeg ikke behov for.

K37

Anonymkode: b14f0...794

[AnonymBruker]

Jeg har få venner fordi jeg verdsetter kvalitet fremfor kvantitet.

Kunne sikkert hatt flere, men synes livet er for kort til å ha masse ok venner man ikke har noe ekte med.

Grunnen er at jeg har helseproblemer, og det har nok gitt meg et annet syn på livet, det viktigste for meg er å bruke tiden jeg har igjen på de jeg faktisk er glad i og som er glade i meg.

Anonymkode: eeac2...3c7

[AnonymBruker]

Jeg vet egentlig ikke hvorfor det er sånn. Jeg hadde mange venner før jeg flytta til Sørlandet. De første årene prøvde jeg alt for å få venner - frivillig arbeid i tillegg til full jobb, deltok på alle sosiale aktiviteter på jobb, inviterte folk, språkkurs, trening, hobby, friluftsliv, alt sosialt på skolen til barna, baby gruppe da de var små - men nei. 

Nå har jeg gitt opp håpet om å få venner her. Det gjør meg veldig lei meg, men jeg orker ikke fortsette å prøve når det ikke går, uansett. 

Anonymkode: e6b8c...084

[AnonymBruker]

Var med i en intens veninnegruppe fra jeg var 10-18! Aldri mer.

Anonymkode: 1c286...a55

[AnonymBruker]

Etter covid ble det et valg basert på at jeg innså hvor lite enkelte var savnet rett og slett, jeg hadde det mye bedre uten kontakt med noen enn med. Jeg brukte covid som en "reset" og har ikke angret på det. 

Anonymkode: ef19e...040

[Nowayback]

Feil valg og selvvalgt isolering etter videregående og i tidlig 20-årene. Deretter har personlighet kneblet alle muligheter.

[AnonymBruker]

Det har ikke vært et bevisst valg, men det har utviklet seg sånn, fordi jeg liker det sånn.

Jeg er en sosial person og omgås masse folk og kolleger på jobb, noen ganger på fritiden også, men jeg har bare EN venninne. 

Jeg tror det er sånn: Livet mitt er fylt av jobb, trening, døtrene mine og kjærestene deres, husarbeid, min egen kjæreste og hans barn, ytterligere familie. Dette er MYE folk. I tillegg til dette så er jeg en person som setter pris på egentid, ro og fred.

Det som har skjedd et par ganger er at folk har prøvd å bli venn med meg, men jeg har opplevd dem for krevende, så jeg har måttet bryte med dem. Jeg har ikke lyst eller tid til å møtes 1-2 ganger i uka, og orker ikke de forventningene og sure miner hvis jeg ikke innfrir.

Og jeg liker ikke å snakke om overfladiske ting, så jeg har ingen interesse av å sitte å "skvaldre", jeg trives best med en-til-en-samtaler der man kan gå litt i dybden.

Trives skikkelig bra med å ha det akkurat sånn.

Anonymkode: 4b35b...017

[AnonymBruker]

Fordi jeg ble syk. Jeg gikk fra og være frisk, veldig aktiv og sosial. Til og bli så syk at jeg hadde ikke energi til noe. Jeg prøvde å holde kontakten med de på telefon og meldinger. Men 90% av de forsvant. Og jeg forstår det.

Savner og ha noen venner. Men jeg har jo perioder jeg ikke orker å finne på noe, og perioder jeg orker mer. 

Anonymkode: 030f8...913

[AnonymBruker]

Jeg savner flere venner. Jeg har én venn som bor på en annen kant av landet. Jeg har dog mange bekjente gjennom frivillighet og hobby, men ingen av dem har utviklet seg til vennskap. Så alle som sier at "meld deg inn i en klubb" altså .. ja. Du møter jo folk og blir kjent, men det er ingen garanti for å møte en virkelig god venn du kan skravle og drikke vin med, liksom. 

Har alltid hatt en liten gjeng på skole og studier, men sliter med å opprettholde sosiale relasjoner og er litt sosialt klønete. Mistenker at jeg har adhd, men har vært "snill og flink" hele livet. Jeg er introvert og trives meget godt i eget selskap, men ... ja, det kunne vært hyggelig å møte venner innimellom. 

Anonymkode: 2d63e...d0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Er det et valg? Trives du med å ha det sånn? 

Anonymkode: 1b3ea...d57

Ja og nei vanskelig å få venner man kan stole på å være der for deg 

Anonymkode: 429b1...020

[AnonymBruker]

Snillemor skrev (13 minutter siden):

Jeg tror det har noe med ADHD en min, og at jeg er for ærlig og ikke helt tar sosiale koder. Jeg klarer ikke maskere og være som normale folk, så da mister jeg desverre venner

Samme her, pluss har ikke kapasitet til å holde mange vennskap. Da krever det mer energi enn jeg har. 

Anonymkode: e96a6...174

[AnonymBruker]

For min del tror jeg mye skyldes at jeg tok avstand fra sosiale medier da jeg var rundt 17-18 og videre som student, dette var for femten år siden da sosiale medier var kjempeviktig for alle på min alder og definitivt et "must" ikke bare for å få seg venner, men også for å virke "normal". Jeg ble ikke ansett som normal, ingen gadd å stifte bekjentskap med meg, jeg var bare hun stille som ikke "oppførte seg som alle andre" på sosiale medier, og det har hatt ettervirkninger for meg i lang tid etterpå. Jeg har for eksempel ingen venner fra studietida som jeg kan kontakte.  

Jeg jobber nå og har hyggelige kollegaer, men har ikke kontakt med noen av dem utenfor jobben. 

Vil si at jeg har én god venninne, og hun bor i utlandet.

Anonymkode: 3feec...37f

[AnonymBruker]

Jeg har gått fra å ha endel venninner til å ha færre nære.

Det skjedde etter jeg fikk barn delvis, og nå pga sykdom.

Har vært sengebunden med svært begrenda muligheter for sosial kontakt i 6 år nå.

Men det jeg ser er at jeg nok brukte tid på enkelte jeg kunne droppet, andre er i «utenfor sirkelen» som man kan ha kontakt med gitt visse premisser (feks være frisk). 
 

Så de som har blitt igjen er de jeg anser for nære venner/chosen family. 
 

Har full forståelse for at mange «forsvant», jeg kan jo aldri delta på noe - og vet jeg er velkommen om formen blir bedre. Så jeg tenker ikke noe negativt om de relasjonene. 

Anonymkode: e68af...8be

[AnonymBruker]

Har de jeg vil i livet mitt   Er ikke så sosial av meg (lenger) 

Anonymkode: 1f039...b9e

[Phoenix Heart]

Jeg er veldig introvert,  tar tid før jeg føler meg trygg på andre,  tar derfor tid før jeg åpner meg.  Og de fleste tolker det som om jeg likte er interessert i vennskap 

[Sannhetsøkende]

Orker ikke et stort nettverk.  Kan omgås flere på en gang en sjeldent gang i blant. Foretrekker et lite nettverk jeg vet er kvalitet, framfor et stort med fult av drama og baksnakking. Dette ser jeg hos både kvinner og menn jeg kjenner med stort nettverk. 

 

[AnonymBruker]

Har mange venner, men kun 3 stk jeg kan kalle bestevenner. 

Er nok fordi jeg syns det holder med 3 bestevenner å pleie den dype kontakten med. Har alltid noen om jeg trenger noe. Føler meg aldri alene om noe med mindre jeg ønsker det selv. Så for meg så er behovene dekket med disse 3. 

Anonymkode: 6cc07...976

[AnonymBruker]

Ja si det 😌

Jeg kan være intens til tider, har lite filter som jeg er sikker kommer av min ADD.

Blitt mye forlatt opp igjennom oppvekst så jeg sliter med tillit.

Er en smule ekstrovert i en veldig introvert personlighet.

Trenger mye oppmerksomhet og forsikrelse, med andre ord jeg er en smule usikker 😅 selv om jeg faktisk selvsikker i mye 

Jeg tror jeg rett og slett er for mye og for krevende for folk generelt. Men sitter også med den oppfatning av at litt vel mange er overfladiske og ikke har tid til å virkelig lære folk å kjenne.

Og få nye venner som voksen er dødfødt føler jeg 😌 så da er jeg stort sett alene 24/7  og kjenner på det savnet å dele seg med noen. Om det er en kjæreste eller 1-2 gode venner 

 

Anonymkode: a81a7...ae1