Jeg mistet et barn som ingen vet om.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Men det vil uansett bli satt i gang etterforskning om det blir funnet levninger.

Anonymkode: 16160...383

Poenget mitt var at det ikke vil ha noen juridiske konsekvenser for TS. 

Anonymkode: 6924f...d25

[AnonymBruker]

Kan det være sant da?

Så utrolig trist for deg.

Anonymkode: 85446...be8

[AnonymBruker]

Varm klem til deg og til liten venn❤️ 

Hatten av i respekt for deg og at du gav den lille en grav❤️

Anonymkode: d1b9b...616

[AnonymBruker]

Hvordan løste det seg med morkake og slikt?

Anonymkode: 6a3db...3eb

[AnonymBruker]

Det er ingen tvil om at du er et sterkt menneske og du gjorde det beste utav en helt for jævlig situasjon. Synd du føler på en skamfølelse for det har du ingen grunn til, du og den lille gutten din har vært helt uskyldige i dette. 

Anonymkode: 28737...c03

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kjære deg. For en vond historie ❤️. Må bare støtte meg til det andre skriver. 
Men for å ivareta deg selv og din rettssikkerhet, lurer jeg på om du bør melde fra til noen?. Det er ikke lov til å begrave fullbårne mennesker utenfor gravsted. Om levningene tilfeldig blir funnet senere, har de mulighet for å finne ut hvem det er gjennom dna. Etter alt du har gått gjennom, lurer jeg på om det å melde deg vil gi deg mindre juridiske problemer enn om andre finner det?❤️. 

Anonymkode: 7e0f1...fca

30 år under jorda så er alt borte uansett. Hvis man ikke har gravlagt det i jord med lite oksygen. 

Anonymkode: a4bc5...25d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Nei. Hvorfor skal TS tilgi disse menneskene? Å tilgi dem vil si å bagatilisere det de gjorde.  Hun ble utsatt for en grov urett. Det skal aldri tilgis. 

Selv ble jeg seksuelt misbrukt av en onkel da jeg var barn. Det kommer jeg aldri, aldri til å tilgi. Jeg kuttet ham og tanten min (som støttet ham) ut av livet mitt, og det er det beste jeg har gjort for meg selv.

Anonymkode: 4f190...b3e

Denne type tilgivelse jeg nevner handler om å gi slipp på kontrollen en overgriper har på vedkommende. Tilgi de for din egen skyld. La det gå.

Jeg skrev ingen plass at det ikke var grusomt ogcen urett det hun hadde blitt utsatt for. 

 

Anonymkode: 29f59...030

[AnonymBruker]

Hvis du melder det fra kan de forsøke å finne bein og knokler og du vil få en grav på en gravplass og får gravstein om du økser det. 
Barnet døde da det kom ut og du fikk sjokk da du ikke visste du var gravid samt historikken bak med vondtekter. Det er svært mange år siden og ingen anklager deg for dette 

eller du kan bevare din hemmelighet 

Anonymkode: d38f0...eca

[AnonymBruker]

Har sjekket litt. Dette er foreldet, og det er ingen beviser på noe. Saken blir ikke sett på jurist sett. Men å anmelde mennene som bokstavlig deg er mulig. Også få psykologisk oppfølging der du får jobbet med det. Du kan få hjelp med å få gravd opp og ta med rester og få en egen gravplass. Men det blir vanskelig om du har familiemedlemmer som ikke skal vite. 

Anonymkode: d38f0...eca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Denne type tilgivelse jeg nevner handler om å gi slipp på kontrollen en overgriper har på vedkommende. Tilgi de for din egen skyld. La det gå.

Jeg skrev ingen plass at det ikke var grusomt ogcen urett det hun hadde blitt utsatt for. 

 

Anonymkode: 29f59...030

Da får du kalle det noe annet enn «tilgivelse». For å påstå at TS må tilgi, er å påføre henne et nytt overvrep.

Anonymkode: 4f190...b3e

[AnonymBruker]

Tusen, tusen takk for all varme og omsorg dere har vist meg i denne tråden. Jeg er helt overveldet og trodde aldri jeg ville bli møtt på en slik måte ❤️

Angående de juridiske sidene av dette har jeg hatt anonyme samtaler både med en jurist og politi angående hva som vil skje om levningene av barnet blir funnet og knyttet til meg. Svaret er at det vil bli ansett som "en familietragedie" i likhet med andre lignende saker man har lest om i media.

Jeg har vurdert å gå til politiet og jeg er uansett ikke redd for straff, den hadde jeg fint kunnet leve med. Jeg er bare redd for at visse mennesker skal få vite hva som skjedde. Og det vil de naturligvis få hvis noe skulle bli funnet (noe som ikke vil skje etter 30 år, alt er nok borte nå). Det vil ikke være noe problem å koble saken til meg helt uten DNA på grunn av gravens beliggenhet. Det vil nok bli ansett å være kun to kandidater hvorav jeg er den ene. Og jeg ville aldri ha nektet for at det var mitt barn. 

Ja, svangerskapet var tilnærmet fullgått. Det vet jeg delvis fordi barnet var fullt utviklet, delvis på grunn av dato for fødsel sett i forhold til perioden jeg ble voldtatt. Ja, jeg er også helt sikker på at barnet var dødt og ikke levedyktig. Det var født med store misdannelser og det er ikke hverken det første eller det siste barnet født med samme misdannelser i slekta. Vil ikke gå nærmere inn på hvilke misdannelser, for da kunne jeg like gjerne skrevet under med etternavn.

Det med morkaka vet jeg ikke helt hva jeg skal svare på. Jeg husker noe av fødselen, men slett ikke alt. Jeg husker vagt å pakke inn og kaste morkaka sammen med papir og kluter og sånn jeg brukte til å vaske. Antar den er kommet ut hel, hvis ikke hadde jeg vel blødd ut eller noe.

Det stemmer at jeg var over 18 på tidspunktet for fødselen. Jeg var ikke et barn, men jeg handlet fortsatt i panikk. Men hadde jeg vært i tvil om barnet var levedyktig eller ikke hadde jeg ringt ambulanse, det er jeg sikker på. 

Det gikk mange år før jeg greide å gjenomføre min første GU, og det ble gjort der jeg bor nå, ikke der jeg vokste opp. Har aldri lagt skjul på overfor gynekolog at jeg har gått gravid og har født et barn. Har svart ja på begge deler, gitt årstall for fødselen og det er det. Ingen har spurt om noe mer eller reagert på noe underveis i undersøkelsene. 

Jeg vet jeg kan søke profesjonell hjelp. Kanskje vil jeg på et tidspunkt gjøre det, men ikke nå. Voldtektene har jeg derimot gått i terapi for å håndtere, jeg nevnte bare aldri barnet siden jeg hverken var klar for å håndtere det traumet eller ville at den informasjonen skulle havne hos allmennlegen min eller i rettssystemet. 

Jeg tror det besvarer de fleste spørsmålene dere har stilt. Dere som tviler kan tro på meg eller ikke. Det spiller ikke så stor rolle for meg, jeg har uansett opplevd at veldig mange i denne tråden både har trodd på meg og sett meg og det har vært veldig godt og terapeutisk. Tusen takk! 

 

 

 

Anonymkode: 16701...2d8

[AnonymBruker]

Glemte å svare på det med å få en grav nå i ettertid. Det er ikke et ønske jeg har, for meg føles naturen som et bedre sted å hvile enn en kirkegård. 

Anonymkode: 16701...2d8

[_popcorn_]

Ryddet for krenkende innlegg og svar til det. 

_popcorn_, adm

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Glemte å svare på det med å få en grav nå i ettertid. Det er ikke et ønske jeg har, for meg føles naturen som et bedre sted å hvile enn en kirkegård. 

Anonymkode: 16701...2d8

Du har hatt denne gravplassen i 30 år og det er der babyen din hører til for deg ❤️ 

Anonymkode: d38f0...eca

[AnonymV]

Kondolerer.❤️ 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Tusen, tusen takk for all varme og omsorg dere har vist meg i denne tråden. Jeg er helt overveldet og trodde aldri jeg ville bli møtt på en slik måte ❤️

Angående de juridiske sidene av dette har jeg hatt anonyme samtaler både med en jurist og politi angående hva som vil skje om levningene av barnet blir funnet og knyttet til meg. Svaret er at det vil bli ansett som "en familietragedie" i likhet med andre lignende saker man har lest om i media.

Jeg har vurdert å gå til politiet og jeg er uansett ikke redd for straff, den hadde jeg fint kunnet leve med. Jeg er bare redd for at visse mennesker skal få vite hva som skjedde. Og det vil de naturligvis få hvis noe skulle bli funnet (noe som ikke vil skje etter 30 år, alt er nok borte nå). Det vil ikke være noe problem å koble saken til meg helt uten DNA på grunn av gravens beliggenhet. Det vil nok bli ansett å være kun to kandidater hvorav jeg er den ene. Og jeg ville aldri ha nektet for at det var mitt barn. 

Ja, svangerskapet var tilnærmet fullgått. Det vet jeg delvis fordi barnet var fullt utviklet, delvis på grunn av dato for fødsel sett i forhold til perioden jeg ble voldtatt. Ja, jeg er også helt sikker på at barnet var dødt og ikke levedyktig. Det var født med store misdannelser og det er ikke hverken det første eller det siste barnet født med samme misdannelser i slekta. Vil ikke gå nærmere inn på hvilke misdannelser, for da kunne jeg like gjerne skrevet under med etternavn.

Det med morkaka vet jeg ikke helt hva jeg skal svare på. Jeg husker noe av fødselen, men slett ikke alt. Jeg husker vagt å pakke inn og kaste morkaka sammen med papir og kluter og sånn jeg brukte til å vaske. Antar den er kommet ut hel, hvis ikke hadde jeg vel blødd ut eller noe.

Det stemmer at jeg var over 18 på tidspunktet for fødselen. Jeg var ikke et barn, men jeg handlet fortsatt i panikk. Men hadde jeg vært i tvil om barnet var levedyktig eller ikke hadde jeg ringt ambulanse, det er jeg sikker på. 

Det gikk mange år før jeg greide å gjenomføre min første GU, og det ble gjort der jeg bor nå, ikke der jeg vokste opp. Har aldri lagt skjul på overfor gynekolog at jeg har gått gravid og har født et barn. Har svart ja på begge deler, gitt årstall for fødselen og det er det. Ingen har spurt om noe mer eller reagert på noe underveis i undersøkelsene. 

Jeg vet jeg kan søke profesjonell hjelp. Kanskje vil jeg på et tidspunkt gjøre det, men ikke nå. Voldtektene har jeg derimot gått i terapi for å håndtere, jeg nevnte bare aldri barnet siden jeg hverken var klar for å håndtere det traumet eller ville at den informasjonen skulle havne hos allmennlegen min eller i rettssystemet. 

Jeg tror det besvarer de fleste spørsmålene dere har stilt. Dere som tviler kan tro på meg eller ikke. Det spiller ikke så stor rolle for meg, jeg har uansett opplevd at veldig mange i denne tråden både har trodd på meg og sett meg og det har vært veldig godt og terapeutisk. Tusen takk! 

 

 

 

Anonymkode: 16701...2d8

Jeg sender deg en virtuell klem 💝

Anonymkode: 40ee4...8b3

[Luringa]

❤️

Dette må ha vært vanskelig å bære på i så lang tid, og du er modig som åpner opp om det. Er så lei for det du har opplevd. Mange klemmer til deg fra meg. 

[AnonymBruker]

Tenk å bære på dette alene i 30 år. Jeg kan ikke forestille meg hva du har gått igjennom. Jeg håper du vil søke profesjonell hjelp slik at du kan få bearbeidet traumene sammen med en psykolog. Jeg ønsker deg alt godt.

Anonymkode: c627a...d5c

[AnonymBruker]

Skulle ønske at jeg kunne gi deg en god klem    Fy søren så sterk du er! Synes også at det høres veldig fint ut, der du har laget graven hans. Selvfølgelig savner du han. Det er ikke for sent å "løsne på knuten" kanskje var det ikke mulig å gjøre det, eller snakke om barnet før nå?  

Jeg har bardoms traumer jeg ikke tok tak i fær jeg var 40. Jeg undervurderte hva en psykolog kunne gjøre for meg. Hvor mye fred jeg fikk av å snakke med noen som er gode knute løsere. Det vil fortsatt være hemmelig, så du kan gjøre begge deler. 

Anonymkode: 649a7...06e

[AnonymBruker]

Vil sende deg en stor varm klem❤️ 

Tårene triller her for deg, jeg kan bare tenke på hva dette må ha gjort med deg🌸 Ønsker deg alt godt videre i livet🍀

Anonymkode: a97af...874