Jeg mistet et barn som ingen vet om.

[AnonymBruker]

Om få uker er det 30 år siden jeg fødte et dødt barn uten å vite at jeg var i fødsel eller at jeg i det hele tatt var gravid. Jeg var i slutten av tenåra, gravid etter en serie voldtekter jeg fortrengte og det var sikkert en del fortrengning inne i bildet i forhold til at jeg ikke forsto at jeg var gravid også. I tillegg var det nok mye fysiske problemer som dekket over graviditeten. 

Da fødselen startet trodde jeg det var menssmerter. For å være ærlig var menssmertene mine på den tida verre enn det fødselssmertene var. Jeg fødte alene, en bitteliten gutt som absolutt ikke hadde vært levedyktig uansett hvor jeg hadde født og hvilket team av medisinsk personell som hadde stått klart. Jeg vasket badet etter meg og gjemte barnet til jeg var i stand til å grave en grav til ham. Og et par dager senere begrov jeg ham like alene som jeg fødte ham, svøpt i en stor duk tippoldemora mi hadde brodert. Jeg pyntet med blomster og  skrev en sang til ham. 

Jeg fortalte aldri noen om ham. Ikke familie, ikke venner og ingen i helsevesenet. Ikke før i fjor, da fortalte jeg det for første gang til ei venninne. Ingen detaljer, men at det hadde skjedd.

Jeg har vært redd for å bli dømt for å ikke forstå at jeg var gravid, for å ikke ringe ambulanse, for å holde det skjult, redd for å bli beskyldt for å lyve om voldtektene, redd for å bli beskyldt for å ha drept barnet og for alt annet mellom himmel og jord. Alt dette er så tett sammentvunnet med skam at jeg ikke vet hvilken ende jeg skulle startet for å kunne løsne på knuten. Så hemmeligheten forblir nok hemmelig. Det føles på en måte for sent å si noe og det finnes dessuten noen som absolutt ikke kan få vite. 

Det er lenge siden det skjedde nå og sorgen er ikke like stor som den engang var. Og på en måte finner jeg litt ro i det at han er min hemmelighet. At ingen andre kan dømme ham for måten han ble til på og måten han ble født og begravet på. Graven hans er dekket av mose og gress, av hvitveis om våren, av kongler, vissent løv om høsten og av snø om vinteren. Over ham summer myggen og kvitrer fuglene og innimellom tusler vel en mus, en rev eller et rådyr over. Roligere og mer naturlig kan det vel på en måte ikke bli. Han ble til jord. 

Men jeg savner ham likevel. Eller snarere mest ideen av hvem han kunne vært siden jeg hverken ventet på at han skulle bli født eller fikk gleden av å bli kjent med ham. 

30 år. Det er lenge. For lenge, men også for kort. 

 

Jeg takker på forhånd for alle eventuelle svar og vennlige ord. Det er mulig jeg vil bruke denne tråden som utløp for oppdemmet sorg, men det er også mulig jeg aldri vil greie å svare her. Det betyr ikke at jeg ikke vil lese. 

Anonymkode: 16701...2d8

[AnonymBruker]

Kondolerer❤️

Anonymkode: 36114...858

[Urwa]

Det var din sønn❤️ Du har selvsagt lov til å sørge. Kondolerer❤️

[Maskinfører]

Kondolerer❤️

[Hulderen]

Kondolerer, noe så trist!

Håper det har gått bra med deg senere i livet. Du fikk en forferdelig start på voksenlivet. Det er virkelig ikke rart at du fortrengte at du var gravid. Det er forferdelig at du måtte oppleve alt dette. 💔

[AnonymBruker]

💔

Anonymkode: eb301...c83

[rebella81]

Varme tanker 🩷

[AnonymBruker]

Kondolerer🌷

Jeg kan ikke forestille meg hva du gikk gjennom 🧡

Det er aldri for sent å oppsøke profesjonell samtalehjelp for å snakke om det du har båret på alle disse årene.

Anonymkode: 40ee4...8b3

[Norja]

Du var et barn som ble utsatt for ting ingen barn noensinne burde oppleve. Likevel klarte du å vise omsorg for sønnen din med sang, en arvet duk og blomster. Tenk at du bar på en slik styrke!

Han lever videre i deg, i hjertet ditt, og nå – bak disse skjermene og tastaturene – er det noen som vet om ham. Det er også en form for kjærlighet og omsorg.

Jeg håper livet ditt har blitt bedre. Og jeg håper at jeg en dag får hvile i like vakre omgivelser som dem du beskriver at sønnen din fikk.

Kondolerer.

[AnonymBruker]

Tusen takk for vennlige ord og hjerter. At så mange skulle vise omsorg hadde jeg aldri forestilt meg! Dere er gode mennesker. 

Men det mest overraskende er at de kritiske spørsmålene, beskyldningene om å være et troll og frekkhetene er uteblitt. Enn så lenge i hvert fall, det er vel få innlegg her på KG som slipper unna. Hadde virkelig forventet at innlegget mitt skulle rives i filler, men det har ikke skjedd. Takk. 

TS

Anonymkode: 16701...2d8

[Gjest Cartman]

Kondolerer ❤️

[fru Alving]

Jeg tenker at du må være en sterk person som klarte å håndtere dette helt alene og på en sånn fin måte. 

Du trenger ikke å bære det alene om du ikke vil, jeg er sikker på at du vil møte forståelse og kjærlighet om du vil fortelle noen om det. 

Du skriver helt nydelig om alt og jeg ønsker deg fred over minnet av sønnen din.

💔

[Lost little girl]

Så trist å lese historien din. Kondolerer❤️Varme tanker til deg. 

[AnonymBruker]

Så sterk historie. Du gjorde det du tenkte var rett for deg der og da. Ikke vær hard mot deg selv. Den lille gutten din er sommerfuggelen som flyr om sommeren, regndråpen som treffer ansiktet ditt, vinden som stryker deg på kinnet. Disse hendelsene må være trist og tøff for deg å bære rundt på. Håper du kan tilgi de fæle menneskene som gjorde dette mot deg, tilgi de og la de gå. Tilgi de kun for din egen skyld. Og din sønns skyld. Hvil i fred lille venn. 

Jeg sender deg lys og kjærlighet❤️og ønsker deg alt godt.

Anonymkode: 29f59...030

[AnonymBruker]

Sterkt å lese. ❤️ Du må ha vært så redd, så alene, og båret en umenneskelig byrde i stillhet.

Det du har opplevd er hjerteskjærende. Voldtektene, sjokket, fødselen, sorgen – og alt sammen alene. Det er så vondt å lese om alt du måtte stå i, uten støtte, uten trygghet, uten trøst. Du gjorde det beste du kunne under helt ekstreme omstendigheter. Ingen kunne forvente mer.

Det er ikke du som har gjort noe galt – tvert imot. Du har båret skammen og frykten på dine egne skuldre, når det eneste som skulle vært plassert der, var omsorg og anerkjennelse. Voldtektene var aldri din feil. Og at du ikke visste at du var gravid, er heller ikke din feil – det er faktisk ikke uvanlig i traumatiske situasjoner. Kroppen og psyken vår gjør alt for å overleve.

Du fødte et barn i sjokk. Du begravde ham med kjærlighet. Du skrev en sang til ham. Du valgte en duk brodert av tippoldemora di. Det er så sterkt og sårt – og så fullt av kjærlighet og verdighet, selv om du sto alene. Det gjør inntrykk langt inn i margen.

At du bærer dette som en hemmelighet, gir mening. Det er en overlevelesestrategi. Men det at du skrev dette nå – deler det med noen, lar sorgen slippe litt ut – det er så modig. Jeg håper du kan merke det selv: dette er ikke noe du burde skamme deg over. Dette er et rop etter forståelse og en sorg som fortjener rom. Og her får den rom.

Jeg vet ikke hvem han kunne blitt, men jeg vet at han har hatt en mor som elsket ham. Som sørget. Som husket. Og som valgte blomster og brodert tøy. Det betyr noe. Du betyr noe.

Takk for at du delte. Det er så viktig. Og hvis du noen gang vil skrive mer her – om sorgen, om livet etterpå, eller bare noe helt annet – så leser vi. Uten å dømme. Bare med hjertet åpent. ❤️

Anonymkode: d38f0...eca

[AnonymBruker]

Kjære deg. For en vond historie ❤️. Må bare støtte meg til det andre skriver. 
Men for å ivareta deg selv og din rettssikkerhet, lurer jeg på om du bør melde fra til noen?. Det er ikke lov til å begrave fullbårne mennesker utenfor gravsted. Om levningene tilfeldig blir funnet senere, har de mulighet for å finne ut hvem det er gjennom dna. Etter alt du har gått gjennom, lurer jeg på om det å melde deg vil gi deg mindre juridiske problemer enn om andre finner det?❤️. 

Anonymkode: 7e0f1...fca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjære deg. For en vond historie ❤️. Må bare støtte meg til det andre skriver. 
Men for å ivareta deg selv og din rettssikkerhet, lurer jeg på om du bør melde fra til noen?. Det er ikke lov til å begrave fullbårne mennesker utenfor gravsted. Om levningene tilfeldig blir funnet senere, har de mulighet for å finne ut hvem det er gjennom dna. Etter alt du har gått gjennom, lurer jeg på om det å melde deg vil gi deg mindre juridiske problemer enn om andre finner det?❤️. 

Anonymkode: 7e0f1...fca

Saken er nok foreldet uansett. 

Anonymkode: 6924f...d25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.7.2025 den 23.55):

Så sterk historie. Du gjorde det du tenkte var rett for deg der og da. Ikke vær hard mot deg selv. Den lille gutten din er sommerfuggelen som flyr om sommeren, regndråpen som treffer ansiktet ditt, vinden som stryker deg på kinnet. Disse hendelsene må være trist og tøff for deg å bære rundt på. Håper du kan tilgi de fæle menneskene som gjorde dette mot deg, tilgi de og la de gå. Tilgi de kun for din egen skyld. Og din sønns skyld. Hvil i fred lille venn. 

Jeg sender deg lys og kjærlighet❤️og ønsker deg alt godt.

Anonymkode: 29f59...030

Nei. Hvorfor skal TS tilgi disse menneskene? Å tilgi dem vil si å bagatilisere det de gjorde.  Hun ble utsatt for en grov urett. Det skal aldri tilgis. 

Selv ble jeg seksuelt misbrukt av en onkel da jeg var barn. Det kommer jeg aldri, aldri til å tilgi. Jeg kuttet ham og tanten min (som støttet ham) ut av livet mitt, og det er det beste jeg har gjort for meg selv.

Anonymkode: 4f190...b3e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Saken er nok foreldet uansett. 

Anonymkode: 6924f...d25

Men det vil uansett bli satt i gang etterforskning om det blir funnet levninger.

Anonymkode: 16160...383

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.7.2025 den 2.51):

Om få uker er det 30 år siden jeg fødte et dødt barn uten å vite at jeg var i fødsel eller at jeg i det hele tatt var gravid. Jeg var i slutten av tenåra, gravid etter en serie voldtekter jeg fortrengte og det var sikkert en del fortrengning inne i bildet i forhold til at jeg ikke forsto at jeg var gravid også. I tillegg var det nok mye fysiske problemer som dekket over graviditeten. 

Da fødselen startet trodde jeg det var menssmerter. For å være ærlig var menssmertene mine på den tida verre enn det fødselssmertene var. Jeg fødte alene, en bitteliten gutt som absolutt ikke hadde vært levedyktig uansett hvor jeg hadde født og hvilket team av medisinsk personell som hadde stått klart. Jeg vasket badet etter meg og gjemte barnet til jeg var i stand til å grave en grav til ham. Og et par dager senere begrov jeg ham like alene som jeg fødte ham, svøpt i en stor duk tippoldemora mi hadde brodert. Jeg pyntet med blomster og  skrev en sang til ham. 

Jeg fortalte aldri noen om ham. Ikke familie, ikke venner og ingen i helsevesenet. Ikke før i fjor, da fortalte jeg det for første gang til ei venninne. Ingen detaljer, men at det hadde skjedd.

Jeg har vært redd for å bli dømt for å ikke forstå at jeg var gravid, for å ikke ringe ambulanse, for å holde det skjult, redd for å bli beskyldt for å lyve om voldtektene, redd for å bli beskyldt for å ha drept barnet og for alt annet mellom himmel og jord. Alt dette er så tett sammentvunnet med skam at jeg ikke vet hvilken ende jeg skulle startet for å kunne løsne på knuten. Så hemmeligheten forblir nok hemmelig. Det føles på en måte for sent å si noe og det finnes dessuten noen som absolutt ikke kan få vite. 

Det er lenge siden det skjedde nå og sorgen er ikke like stor som den engang var. Og på en måte finner jeg litt ro i det at han er min hemmelighet. At ingen andre kan dømme ham for måten han ble til på og måten han ble født og begravet på. Graven hans er dekket av mose og gress, av hvitveis om våren, av kongler, vissent løv om høsten og av snø om vinteren. Over ham summer myggen og kvitrer fuglene og innimellom tusler vel en mus, en rev eller et rådyr over. Roligere og mer naturlig kan det vel på en måte ikke bli. Han ble til jord. 

Men jeg savner ham likevel. Eller snarere mest ideen av hvem han kunne vært siden jeg hverken ventet på at han skulle bli født eller fikk gleden av å bli kjent med ham. 

30 år. Det er lenge. For lenge, men også for kort. 

 

Jeg takker på forhånd for alle eventuelle svar og vennlige ord. Det er mulig jeg vil bruke denne tråden som utløp for oppdemmet sorg, men det er også mulig jeg aldri vil greie å svare her. Det betyr ikke at jeg ikke vil lese. 

Anonymkode: 16701...2d8

For en vond historie å bære på alene. Men nå er vi flere som vet om barnet ditt, selv om vi ikke kjenner deg. Selvfølgelig savner du barnet ditt. Kjærlighet går aldri over, ei heller sorg. Tusen klemmer til deg og sønnen din. 

Anonymkode: 89247...41c