Depresjon

[Gjest StoreSky]

Rett og slett det som jeg lurer på!

Kan man bli frisk, eller er det noe som vil ligge latent i en og som man må lære å leve med?

Hvor lang tid kan man regne med å bli frisk av dette??

Jeg har begynt på medisiner og det er sendt henvisning til DPS. Og jeg føler liksom at jeg blir verre og verre ettersom tiden går og jeg er sykemeldt! Har vel litt den holdningen om "at man blir sykere og mer asosial av å være hjemme hele tiden"....

Men prøver å få til noe litt hver dag. (trene, gå på besøk, kafè, etc.)

Det er jo mulig at "symptomene" bare står klarere for meg siden jeg har bedre tid til å fundere og tenke -at jeg tidligere at fortrengt det som generell slitenhet.

Alle synspunkter mottas med takk!

[Gjest Bellatrix]

Ja, du kan blir frisk. Men for noen kommer depresjonen tilbake og for andre er den kronisk.

[Gjest 2324]

Da jeg var deperimert og begynnte på medisiner, ble jeg mye verre. Jeg fikk forklart av en lege at det er vanlig at man blir verre når man begynner med medisiner, de tar deg på en måte helt ned før de tar deg opp igjen.

[Abr@xas]

I en behandlingssituasjon vil man bli værre før man blir bedre.

Det er da det er viktig å holde ut og ikke kutte ut fordi det blir for vondt og vanskelig.

Det er et tegn på at behandlingen virker og at prosesser inni deg skjer.

Jeg er også overbevist om at det ikke er sunt å gå hjemme og slenge, sove halve dagen og bare vente.

Frisk luft og sol gjør underverker.

Gå turer, kom deg ut og beveg deg.

Mange med depresjoner er dessverre ikke istand til akkurat det, fordi de ikke har krefter.

Men, prøv å vær så aktiv og sosial som mulig i den grad du orker det.

Ja, man noen kan bli friske, andre får tilbakevennende depresjoner og sliter med dette hele livet.

Hvor lang tid det vil ta å bli frisk varierer fra person til person.

Endret 20. mars 2006 av Abr@xas

[Gjest Gjest]

Du får ta dette innlegget så seriøst/useriøst du vil.

Men jeg har altså hørt om en kvinne som slet med tunge depresjoner i over ti år. periodevis gikk hun til seng og ble der i et par uker. Legene kom ikke opp med noe som fungerte. Hun fant til slutt en alternativ behandler (homeopat) som anbefalte magnesium. (Kanksje også andre ting, det vet jeg ikke, men magnesium.)

Hun ble frisk etter ti år.

En kvinne jeg kjenner er utdannet biopat. Hun forklarte meg at over 70% prosent av den voksne, vestlige befolkningen er i underskudd på magnesium. Dette mineralet er vannløselig på lik linje med c-vitaminer. Altså ikke noen stor fare for å ta overdose om man følger vanlig brukeranbefaling på boksen.

Har opplevd depresjon selv. Er livredd for medikamenter. Tenkte at magnesium var verd et forsøk. For de som går på foreskrevne legemiddler kan det jo være et fint supplement. Jeg ble i allefall frisk. Nå skal jeg ikke påstå at det var magnesiumen, men jeg holder muligheten åpen.

Jeg er helt enig i at det er skremmende fristende å isolere seg. Men jeg tror også at det er litt farlig. Var bevisst på dette da jeg selv var syk. Jeg tror også at mosjon har en positiv effekt på mange. Men jeg vet hvor utrolig utfordrende det kan være å gjøre selv de enkleste ting når man er der.

God bedring og lykke til.

[Gjest Gjest]

Må vel kanskje legge til at det er 8 år siden jeg var syk. Og siden den gang har jeg ikke vært mer "deppa" enn folk flest. Men hver gang jeg kjenner tendensen kjører jeg på med magnesium. Er ikke alltid så flink til å følge opp med vitaminer og mineraler til daglig.

[Piarina]

Depresjon kan også väre et resultat av B12-mangel. Noe feks mange vegetarianere kan ha.

[aline]

Rett og slett det som jeg lurer på!

Kan man bli frisk, eller er det noe som vil ligge latent i en og som man må lære å leve med?

Hvor lang tid kan man regne med å bli frisk av dette??

Jeg har begynt på medisiner og det er sendt henvisning til DPS. Og jeg føler liksom at jeg blir verre og verre ettersom tiden går og jeg er sykemeldt! Har vel litt den holdningen om "at man blir sykere og mer asosial av å være hjemme hele tiden"....

Men prøver å få til noe litt hver dag. (trene, gå på besøk, kafè, etc.)

Det er jo mulig at "symptomene" bare står klarere for meg siden jeg har bedre tid til å fundere og tenke -at jeg tidligere at fortrengt det som generell slitenhet.

Alle synspunkter mottas med takk!

←

jeg har selv vært sykemeldt nå siden november, og var redd for det samme som du er, at man blir sykere av å være hjemme eller at man kommer inn i dårlige rutiner og blir lat om ikke syk.

er også sykemeldt pga depresjon og angst, men har ikke brukt medisiner. ble søkt til dps, men fikk avslag og beskjed om å bare bruke medisiner. er ikke akkurat happy med tilbakemeldingene kan du si, jeg var på det tidspunktet svært deprimert og slet myyye med angst.

men, om depresjon ligger latent resten av livet eller ikke, tror jeg har litt med å gjøre om det alltid har ligget latent hittil.

har du vært deprimert før?

er du typen som lett får angst og lette depresjonsreaksjoner når noe går galt?

f.eks.

selv har jeg hatt diagnosert depresjon kun en gang, men ser at jeg har vært i en depresjon en gang tidligere også.

for meg ligger angsten latent, og det må jeg nok regne med at den gjør resten av livet, selv om jeg skal bli frisk fra den daglige angsten jeg har slitt med en stund nå.

jeg har jo ikke alltid hatt angst, så det er ingen grunn til at jeg skal måtte ha det for alltid heller.

så nei, jeg tror ikke at depresjon er noe som alltid er latent når man først har fått det en gang.

jeg tror depresjon er noe man kan få når man er i ekstreme situasjoner, kanskje en gang, kanskje flere ganger. og noen er kanskje mer utsatt en andre, men det betyr ikke at man vil slite med det resten av livet.

og BRUK tiden du går hjemme, gjør du det, så tror jeg ikke du blir sykere av det.

jeg har selv valgt å bruke hver eneste dag hele den tiden jeg har vært sykemeldt.

jeg står opp senest halv ni, helst før, hver dag.

jeg har en plan over hva jeg SKAL klare hver dag og har helt fra starten av tvunget meg selv til å være ute minimum en gang om dagen. i starten gikk det kun med en gang om dagen, så etterhvert kunne jeg ta flere turer.

hold kontakt med folk, venner og familie.

men se på den tiden du går hjemme, som tid du har til å faktisk lære deg å ta vare på deg selv. bruk den til å jobbe med deg selv, se på det som at du faktisk er heldig som har muligheten til å ta tid kun for deg selv til å sørge for å jobbe med det som gjør det syk.

for å bli frisk fra psykiske plager, tror jeg man må lære å tenke mer på seg selv, ta vare på seg selv og bli flinkere til å høre på seg selv.

da blir ikke sykemeldingsperioden en tapertid, men en verdifull tid du har bare til å tenke på deg selv, jobbe med deg selv og det du trenger å endre på.

tid til å helbrede deg selv rett og slett.

ser du på den tiden som noe grusomt, noe asosialt og tapermessig, så blir det det. hvordan du selv oppfatter ting, er avgjørende for hva man får ut av tiden.

bruk tiden til å ta vare på deg selv, finn ut hva som er viktig for DEG, ikke for depressjonen, men for DEG. og sett opp planer over hver dag og hva du ønsker, trenger og kan gjøre for å få det bedre.

det trenger ikke være mye i starten, trenger du å hvile, så hvil.

etterhvert, så lenge du har tanken i hodet, så vil du kunne få mye ut av muligheten.

lykke til.

[Gjest GreenSky]

Ja, du kan bli helt frisk. Men - du bør også være forberedt på at depresjonen kan komme tilbake i forskjellige perioder av livet.

[Gjest Gjesta]

Du kan bli frisk ja. Jeg ble regnet som et "kronisk" tilfelle pga at jeg hadde vært deprimert så langt tilbake som jeg kunne huske. Og da jeg først kom i behandling tok det årevis før man fant en behandling som fungerte. Men da det skjedde, ble jeg helt frisk, noe jeg aldri hadde vært før. Jeg var frisk i ca 1 år, så fikk jeg et lite tilbakefall (varte bare et par uker pga at jeg begynte behandling med en gang), men nå er jeg frisk igjen. Jeg vil nok alltid være sårbar for tilbakefall, men det er bare å være litt ekstra oppmerksom på det så jeg kan ta tak i det før tilstanden blir alvorlig. Så det går helt klart ann.

Endret 20. mars 2006 av Fairy

[Gjest gjest1]

Noen depresjoner er kostholdsrelaterte, uten at jeg husker på stående fot hva de mangler i kostholdet sitt....

[Within my guitar]

Hei.

Noen blir nok helt friske.Men man kan ikke si noe for sikkert om noen. Jeg vet rett og slett ikke om jeg har mulighet til å bli frisk. Jeg tror ikke det. For det ligger så dypt i meg. Jeg har vært deprimert av og på siden jeg var så liten som 7 år. Problematikken jeg må ta tak i, er så langt tilbake, at jeg rett og slett ikke husker det. Men følelsene sitter igjen, og de kommer nok aldri til å forsvinne.

En depresjon går over. Men den kan veldig sannsynlig komme tilbake. Og den kommer stadig tilbake til meg. Den har vart i to år, og den har vart i en uke. Etterhvert som jeg overlever disse periodene, lærer jeg meg kjennetegnene til depresjonen som venter rundt hjørnet. Jeg lærer meg å gå andre veier for å unngå at den kommer.Jeg blir bedre kjent med meg selv. Og jeg vet, når jeg har sittet i sofaen i en uke, uten å ha skrudd på lyset, og uten å ha spist så mye mat, at nå MÅ jeg gå ut. Hvis ikke så varer dette så lenge at jeg ikke kommer meg ut av det. For jo lengre det går, jo vanskeligere blir det å bryte opp.

Det finnes håp. Selv om depresjonen ligger i deg og aldri blir helt borte. Og jeg tror at man kan lære seg å leve med det. Hvis man finner ting å fylle dagen med. Hvis man bygger et nettverk, og finner trygghet et sted.

Men å finne de tingene er vanskelig. Og jeg har ennå ikke funnet noe av det.

Håper du finner det. Sollys og en normal døgnrytme er veldig viktig.Sollys hjelper hjernen å produsere serotonin, som hindrer depresjon.Og det gjør det lettere å sove om kvelden. (søvnproblemer fører jo gjerne med depresjonen).

B.

[Gjest gjest1]

Tror nok som de andre svareratman kan bli helt frisk, men en form for depresjon senere i livet vil kunne dukke opp. Men jeg tror det som er viktigst er at man eterhvert bli kjennt med seg selv og sin egne psyke og på den måten kan begrense/dempe problemene.

OM du ser på det som et somatisk problem f.eks urinveisinfeksjon (jada, vet det er en rar sammen ligning..) Når du har gjordt deg erfaringer med hvordan det kjennes ut FØR infeksjonen slår ut i full blomst begynner man å gjøre ting for å demepe det/forhindre at infeksjonen slår ut. Man spiser mindre sukker, drikker masse osv. og skulle man kjenen at dette her klarer jeg ikke å slå tilbake så tar man kontakt med lege..

På samme måte så kan man lære seg å kjenne signalene får en depresjon slår skikkelig til og man har lært at for meg funker det f.eks å sove mere, komme meg mere ut, gjøre lysbetonte ting som f.eks å dra på besøk å hjelpe en gammel tante og snakke med vennine x om dette. Jeg tror at man blir kjennt med den delen av seg, selvom man gjerne ikke har noe lyst til det, selvsagt, og på sikt kan man lære seg å kjenne når ting er i ferd med å dukke opp. Kanskje man har en psykiater/psykolog i perioder og at man i "friskere" perioder har sporadisk kontakt medkommunens pyskiatriske sykepleier?

jeg tror at depresjoner vil "ramme" alle en eller annen gang i livet, men det er stor forskjell på i hvor stor grad man blir dårlig. Det viktigste å huske er at det er alltid noen som virkelig er glad i deg og virklig vil ditt beste.