Være sammen, men ikke bo sammen + forventninger

[AnonymBruker]

For en del år siden bodde jeg sammen med en, jeg ble tråkket ned og følte det var som et fengsel. Jeg har gått igjennom mye terapi i det jeg har vært igjennom de siste årene i forbindelse med det. 

Den dag i dag føler jeg meg klar til å date igjen. Men hver gang jeg tenker på det å date og eventuelt komme i et forhold så er jeg redd for at jeg må "låse meg" ala roe ned min livsstil. Noe som gir meg mye i livet er å reise, jeg har en fleksibel jobb som gir meg muligheten til det og jeg reiser i snitt 30-35 dager i året. Jeg tenker at han sikkert blir med på en del reiser, men hvis han har en typisk 9-16 jobb så har han ikke muligheten til såpass mye som jeg reiser føler jeg. Ville du som partner reagert om jeg reiste vekk med familie eller venninne av og til når ikke du hadde kunne, eller hatt tid? 

Også en annen ting, synes dere menn det er helt uaktuelt å bo hver for seg i et forhold? Jeg synes det er litt godt å ha min egen tue, men selvfølgelig går vi skikkelig godt overens og jeg blir helt trygg og rolig og han det samme kunne vi flyttet sammen etter noen år sikkert. Jeg kan legge til at jeg er ikke ute etter å stifte familie. 

Anonymkode: 34bf5...3a7

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du?

Anonymkode: b9422...617

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvor gammel er du?

Anonymkode: b9422...617

I slutten av 20-årene

Anonymkode: 34bf5...3a7

[AnonymBruker]

Vi er særboere på tjuende året, vi er helt enige om at det er det beste for oss. Så slike menn finnes, men du må nok lete litt ekstra. 

Anonymkode: 994e5...f41

[AnonymBruker]

Jeg er 31 og har vært sammen med min kjæreste i 3 år. Vi bor hver for oss. Jeg reiser noen ganger i året, en weekend her og en uke der. Det har gått veldig fint for oss, vi vet at vi trenger ikke være sammen og gjøre det samme hele tiden, vi er ikke avhengige av hverandre på noe vis og det er kjekt å sees igjen etter en tur 

Anonymkode: e62df...6a9

[AnonymBruker]

Tenker det er fint å huske på at når man finner den rette så vil man (som regel) dele tid og opplevelser sammen med de 😊 Og ha forståelse / være rause med hverandre. Jeg har ikke noe i mot at min partner reiser uten meg om jeg ikke kan bli med (eller han skal på jobb eller guttetur), har behov for egentid osv. og vice versa. I de fleste normale forhold unner man partneren sin å gjøre ting også på egenhånd. Du var bare uheldig med han forrige. 

Tror det kan være vanskelig med dating for deg om du allerede nå legger føringer for hva du kanskje trenger i form av å være særboere osv. Dette er jo praktiske ting man finner ut av etter man har møtt en potensiell partner og sett hvordan man fungerer sammen. 

Anonymkode: ef1d7...23f

[AnonymBruker]

Jeg skal aldri bo sammen med en mann igjen, men kunne så klart tenkt meg en kjæreste, men da blir vi i så fall særbo. Har passert 50. 

Anonymkode: a328b...1bb

[AnonymBruker]

Min venninne er godt over femti og nekter plent å bli samboer. Hun har kjæreste, de møtes når det passer og koser seg veldig sammen. Men hun nekter å bli samboer, hun trenger egentid og trives svært godt alene. 

Jeg derimot, er hennes rake motsetning   

Heldigvis finnes det er partner for de fleste, enten man vil være som min venninne eller som meg. 

Anonymkode: 2476c...eae

[Brunello]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

I slutten av 20-årene

Anonymkode: 34bf5...3a7

Det mest avgjørende da er om barn er aktuelt eller ikke. Dersom barn er tema, vil alt annet avhenge av det. Ville ikke blitt sammen med en som ikke ville ha barn (om jeg var i den aktuelle alderen), og en jeg skulle ha barn med ville jeg bodd med. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For en del år siden bodde jeg sammen med en, jeg ble tråkket ned og følte det var som et fengsel. Jeg har gått igjennom mye terapi i det jeg har vært igjennom de siste årene i forbindelse med det. 

Den dag i dag føler jeg meg klar til å date igjen. Men hver gang jeg tenker på det å date og eventuelt komme i et forhold så er jeg redd for at jeg må "låse meg" ala roe ned min livsstil. Noe som gir meg mye i livet er å reise, jeg har en fleksibel jobb som gir meg muligheten til det og jeg reiser i snitt 30-35 dager i året. Jeg tenker at han sikkert blir med på en del reiser, men hvis han har en typisk 9-16 jobb så har han ikke muligheten til såpass mye som jeg reiser føler jeg. Ville du som partner reagert om jeg reiste vekk med familie eller venninne av og til når ikke du hadde kunne, eller hatt tid? 

Også en annen ting, synes dere menn det er helt uaktuelt å bo hver for seg i et forhold? Jeg synes det er litt godt å ha min egen tue, men selvfølgelig går vi skikkelig godt overens og jeg blir helt trygg og rolig og han det samme kunne vi flyttet sammen etter noen år sikkert. Jeg kan legge til at jeg er ikke ute etter å stifte familie. 

Anonymkode: 34bf5...3a7

Jeg og min partner har hatt samboere før. Har barn med eks-samboere. Vi bor hver for oss men er i fast forhold med fremtidsplaner sammen (ikke samboerskap i nær fremtid). 

Det du beskriver er helt innafor og det finnes folk som liker å ha det slik.

Anonymkode: 655e2...bfa

[AnonymBruker]

Siden du er 29 og fortsatt relativt ung, så er jeg egentlig litt usikker. Majoriteten av menn på din alder er nok ute etter samboerskap og etter hvert familie. Men det gjelder jo bare å lete målrettet.

Jeg er 44 år og skilt, og kommer aldri til å bo med en fyr igjen. Tror ikke det er unormalt i min alder, hvor mange uansett har særkullsbarn som man ønsker å skåne fra komplett familiekaos. Har både kollegaer og venninner i 40- og 50-årene som har vært frivillig single i mange år. Alle kvinner.

Anonymkode: 74d4e...aeb

[AnonymBruker]

Min kjæreste og jeg har vært særboere i snart 15 år, og er veldig fornøyd med det. Vi både reiser og gjør andre aktiviteter på egenhånd, samtidig som vi også gjør ting sammen. Vi har barn på hver vår kant, og er ferdig med det, men hvis felles barn er aktuelt, blir denne typen forhold selvfølgelig mer utfordrende.

Anonymkode: 66d1b...f40

[SPOCA]

Er man ærlig fra start at man ønsker å være særboere eller bare kjærester, er det vel greit nok. Viktig å være ærlig om det, og vise hva man faktisk vil. Noen vil kanskje se på det som lite seriøst, meg selv inkludert.

Med tanke på reiser så hadde ikke det vært et problem for min del, så lenge det også var reiser som inkluderte meg, og at jeg fikk tilbudet. Hvis man til stadighet blir utelatt ville jeg derimot følt på utenforskap. 

Tenker at så lenge du er åpen om det, så er det vel helt greit. Folk vil forskjellige ting. Det skal dog sies at alt du nevner her kan faktisk også gjøres i et forhold hvor man bor sammen. Jeg har f.eks vært på reise med bestevenninna mi nylig. Mannen var da naturlig nok ikke med.  

[Okapi]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Også en annen ting, synes dere menn det er helt uaktuelt å bo hver for seg i et forhold? Jeg synes det er litt godt å ha min egen tue, men selvfølgelig går vi skikkelig godt overens og jeg blir helt trygg og rolig og han det samme kunne vi flyttet sammen etter noen år sikkert. Jeg kan legge til at jeg er ikke ute etter å stifte familie. 

Anonymkode: 34bf5...3a7

Jeg tror ærlig talt jeg hadde foretrukket det. På lang sikt, hvem vet, men kan absolutt ikke se for meg noe samboerskap i nær fremtid.