Tenåringen savner en familie.

[AnonymBruker]

Jeg har oppdratt 15 åringen alene da far dessverre ikke har vært i bildet pga rus problemer. Jeg og min sønn har alltid hatt et godt forhold, og han har vært veldig hjemmekjær . Nå som han er blitt eldre og har fått seg kjæreste, sier han ofte at han ikke finner roen her hjemme ( blir for kjedelig og stille ) og at han savner en «orntlig familie» Han sier det ikke på en stygg måte, for han er en fin, reflektert gutt. Jeg kjenner meg dessverre igjen i den følelsen , da jeg også vokste opp alene med min mor. Hadde verdens tryggeste og omsorgsfulle oppvekst, men husker at jeg også savnet det å være en familie. Føler meg så mislykket som ikke har kunnet gi han det . Måtte bare « få det ut» 

Anonymkode: 32184...a86

[AnonymBruker]

Til ts, jeg skjønner godt at det må være sårt. Det er leit at gutten din ikke har hatt den store familien han har savnet, men samtidig er det så fint at han har hatt en fantastisk mamma ❤️ det er ikke du som ikke har lykkes i å gi ham en familie, det er farens sykdom som er årsak i det. Alle opplever vi vonde ting, noen bagateller, noen mer alvorlige. Kanskje blir dette noe gutten din bærer med seg resten av livet, kanskje går savnet over med årene - uansett så er det ingen som slipper unna vonde erfaringer. Du har gjort ditt aller beste, tenk hvor dårlig det kunne gått om du heller ikke hadde vært der for ham ❤️

Anonymkode: 932c6...793

Endret 7. juli av veronica<3
Ryddet for slettet sitat

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Til ts, jeg skjønner godt at det må være sårt. Det er leit at gutten din ikke har hatt den store familien han har savnet, men samtidig er det så fint at han har hatt en fantastisk mamma ❤️ det er ikke du som ikke har lykkes i å gi ham en familie, det er farens sykdom som er årsak i det. Alle opplever vi vonde ting, noen bagateller, noen mer alvorlige. Kanskje blir dette noe gutten din bærer med seg resten av livet, kanskje går savnet over med årene - uansett så er det ingen som slipper unna vonde erfaringer. Du har gjort ditt aller beste, tenk hvor dårlig det kunne gått om du heller ikke hadde vært der for ham ❤️

Anonymkode: 932c6...793

Åå tusen takk for fine ord 🥹❤️

Anonymkode: 32184...a86

Endret 7. juli av veronica<3
Ryddet for slettet sitat

[AnonymBruker]

Men dere er jo en familie? Jeg ser på mannen som min familie. Vi har ingen barn, men han er nærmere meg enn familien min.

Anonymkode: eb4eb...f7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men dere er jo en familie? Jeg ser på mannen som min familie. Vi har ingen barn, men han er nærmere meg enn familien min.

Anonymkode: eb4eb...f7b

Joda, vi er jo det. Men han savner kjernefamilien , eller mer den vanligste A4 familien med mor, far og søsken. 

Anonymkode: 32184...a86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Joda, vi er jo det. Men han savner kjernefamilien , eller mer den vanligste A4 familien med mor, far og søsken. 

Anonymkode: 32184...a86

Men han er heldig hvis han har besteforeldre.  Forstår følelsen din godt. For jeg er vokst opp i fosterhjem. Fosterforeldrene døde før min sønn ble født. Og jeg har vært ganske alene i verden. Føler veldig sterkt på dette. For har ikke engang kunnet gi sønnen min besteforeldre. Og jeg har vært veldig ensom,siden jeg var veldig ung.  Er ikke bare sønnen min som ønsker seg familie. Ønsker det jeg også . 

Anonymkode: 2a5a7...ecb

[AnonymBruker]

Skjønner veldig godt hvordan du har det. Vi er 4 i vår lille familie. Meg, min mann og våre 2 barn. Men vi har ingen familie utover det, vi har valgt å kutte ut de vi er i slekt med pga litt ymse ting, som sterk religion, rusmisbruk og kriminalitet. Ungene våre har alltid sagt at de savner en større familie, de blir litt triste når venner snakker om sine besteforeldre og sånn. Og selv om vi er en fin familie her hjemme så er savnet etter en "landsby" ganske så reelt. Vi er ikke ment til å stå så alene som mange av oss gjør. Uansett hva folk måtte mene av spydigheter her inne på kvinneguiden. 

Anonymkode: b9f2d...62f

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i følelsen, fra barnets side, og som voksen.

Hva med å se om dere kan bli kjent med noen som kan være reservebesteforeldre, Ts? Eller kanskje du en dag finner en god mann som har en fin familie som også vil inkludere din sønn som en av dem?

Jeg ville begynt med å være mer sosial, f.eks. i frivillig arbeid, der møter man mange flotte mennesker. Og selv om det ikke er familie så er det et nettverk. Og av og til kan vennskap til en viss grad fylle opp for manglende familie.

Det er flott at din sønn setter ord på dette, Ts, for det viser at han reflekterer over hva han føler, og ikke minst at du og han har et så nært forhold at han tør si dette til deg! ❤️ 

Snakk med ham om hvordan man/dere kan jobbe for å bli kjent med flere som kan stå dere nært. Det er også mange eldre i dag som gjerne skulle hatt nærhet til familie, enten fordi de ikke har familie selv eller fordi familie bor for langt borte. Eller kanskje dere kan møte noen i samme situasjon som du og han er i?

Det er muligheter om dere jobber for et større sosialt nettverk og samtidig står støtt i dere selv.

❤️

Anonymkode: ba4a2...a02

[veronica<3]

Tråden er ryddet for avsporing og brukerdebatt.

veronica<3, mod. 

[AnonymBruker]

Dere to er jo en familie. Så er det jo slik at man ikke bare kan få en ny mann og nye barn også. Men når han får egen familie blir dere mange. Jeg forstår godt han er i en periode der han kunne tenkt seg flere, men så er det jo bare slik det er også. Vi har to sønner, bestevenner som små, men nå som ungdom - ulike. Han ene ønsker seg et søsken til - men ikke nå liksom. Da begge er myndig. 

Anonymkode: c4d8c...56f

[AnonymBruker]

Det høres ut som din sønn er en tenksom type. Klart at han savner sikkert en farsfigur, noe annet hadde vært rart.

 Det at han har fått kjæreste har kanskje vist ham hvordan en annen har det hjemme med foreldre og søsken og gitt ham en oppvekker.

Når det er sagt så er du og han familie og vet du, ingen har er perfekt familie. Du har garantert vært en klippe for din sønn.

Du er hans nærmeste uansett og jeg tenker og at dette handler litt om en løsrivelses fase fra mor og at han kanskje starter å se mer utenfra på egne erfaringer.

han kan skape sin egen familie en dag, du kan og finne deg en partner(med barn?) , det er mange muligheter der ute.

Anonymkode: ddbaa...414

[AnonymBruker]

Vi har også hatt det slik, bare at vi er to voksne foreldre sammen. Men ingen annen slekt rundt i hverdagen og de fleste langhelger. Skjønner hvordan du har det. Det er sårt. Jeg tenker at viss jeg hadde hatt kapasitet til det så hadde jeg laget en nasjonal forening for oss med en så liten familie i hverdagen. Blir litt matt av og til av hvordan det er å være norsk. 

Anonymkode: f6b91...d27

[AnonymBruker]

Det er lett å idyllisere en større familie når man ikke har opplevd krangel, ufred, gå på nåler, sjalusi, sjefing, kjefting, småsøsken som går en på nervene, ting som forsvinner fra rommet osv.

Jeg vil tro savnet kan bli større når du blir veldig gammel og han er den eneste pårørende, men da har han forhåpentligvis noen til å støtte seg.

Anonymkode: 441cb...672

[AnonymBruker]

og forskjellsvehandling

Anonymkode: 441cb...672

[Rotemor]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det er lett å idyllisere en større familie når man ikke har opplevd krangel, ufred, gå på nåler, sjalusi, sjefing, kjefting, småsøsken som går en på nervene, ting som forsvinner fra rommet osv.

Jeg vil tro savnet kan bli større når du blir veldig gammel og han er den eneste pårørende, men da har han forhåpentligvis noen til å støtte seg.

Anonymkode: 441cb...672

Enig.

Og som ungdom tror man gjerne at de andre har det bedre.

Jeg kan huske lignende tanker om andres familier, men med årene ble jeg kjent med sannheten og følte meg ganske fornøyd med det jeg selv hadde.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Joda, vi er jo det. Men han savner kjernefamilien , eller mer den vanligste A4 familien med mor, far og søsken. 

Anonymkode: 32184...a86

Det er et naturlig savn.

Jeg kommer fra en ødelagt familie. Vært kasteball i systemet fra fødsel av.

Det jeg kjente på da jeg ble eldre var at familie ikke handler om blod, men om mennene som er der for deg, uansett.

Jeg har ingen blod familie, utenom barnet mitt. Men venner, forloveden min og hans 2 barn er familien min og jeg har aldri følt meg rikere♥️

En dag vil han nok også kjenne på det ♥️

Anonymkode: 44eab...046

[Lillemus85]

AnonymBruker skrev (På 7.7.2025 den 0.38):

Joda, vi er jo det. Men han savner kjernefamilien , eller mer den vanligste A4 familien med mor, far og søsken. 

Anonymkode: 32184...a86

Det han har, er et falskt savn. Man kan faktisk ikke savne noe man aldri har hatt. Derimot har han nok et ønske om å kunne ha en slik familie, og det forstår jeg veldig godt og han vil muligens starte sin egen familie i relativt ung alder høres det ut som.