Engstelig tilknytning

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om andre har erfaring med dette og hvordan håndtere det. Jeg har vært i forhold med en mann i 1,5 år. Det har gått bra, men vi har mange forpliktelser på hver vår kant med jobb og barn, spesielt han, siden han har yngre barn enn meg. Vi har tatt ting veeeeldig rolig, fordi han mener de yngste barna trenger tid osv. Og det er riktig og bra, men problemet mitt er at jeg har engstelig tilknytningsstil etter å ha blitt forlatt av både far og mor da jeg var barn.

Jeg har tro på forholdet og at det kommer til å bli veldig bra om et par år når noen av barna har flyttet ut og de minste er inkludert, samt at vi kan flytte sammen og jobbe mindre... men inntil det skjer så sliter jeg med det meste.

Sliter med å stole på han, være sterk i troen på fremtiden, alt mulig. Jeg vil tro at de som sliter med dette selv skjønner akkurat hva jeg mener. Jeg er så redd for å miste han at det går utover livskvaliteten min, og det er veldig irriterende ettersom jeg ellers er både sterk, tøff og veldig selvstendig. Heldigvis klarer jeg å ikke vise altfor mye av det til han, men noe merker han jo.  Derfor lurer jeg på om noen har noen tips til hvordan jeg kan skjerpe meg litt for å overleve frem til forholdet blir mer etablert. Noen andre med sånn tilknytningsstil som har noen tips?

Anonymkode: ea186...90e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg lurer på om andre har erfaring med dette og hvordan håndtere det. Jeg har vært i forhold med en mann i 1,5 år. Det har gått bra, men vi har mange forpliktelser på hver vår kant med jobb og barn, spesielt han, siden han har yngre barn enn meg. Vi har tatt ting veeeeldig rolig, fordi han mener de yngste barna trenger tid osv. Og det er riktig og bra, men problemet mitt er at jeg har engstelig tilknytningsstil etter å ha blitt forlatt av både far og mor da jeg var barn.

Jeg har tro på forholdet og at det kommer til å bli veldig bra om et par år når noen av barna har flyttet ut og de minste er inkludert, samt at vi kan flytte sammen og jobbe mindre... men inntil det skjer så sliter jeg med det meste.

Sliter med å stole på han, være sterk i troen på fremtiden, alt mulig. Jeg vil tro at de som sliter med dette selv skjønner akkurat hva jeg mener. Jeg er så redd for å miste han at det går utover livskvaliteten min, og det er veldig irriterende ettersom jeg ellers er både sterk, tøff og veldig selvstendig. Heldigvis klarer jeg å ikke vise altfor mye av det til han, men noe merker han jo.  Derfor lurer jeg på om noen har noen tips til hvordan jeg kan skjerpe meg litt for å overleve frem til forholdet blir mer etablert. Noen andre med sånn tilknytningsstil som har noen tips?

Anonymkode: ea186...90e

Skulle tro det var meg du beskrev. Jeg har innsett at i forhold hvor jeg føler jeg er den som elsker mest, får jeg slike tanker som du har nå. I tidligere forhold har han elsket mest, jeg har ikke vært redd for å miste ham slik som jeg er nå. Jeg er også over snittet flink til å legge merke til detaljer og subtile endringer, som da gjør at det fyres opp under tankene jeg allerede har om at han egentlig ikke er 100% investert. Man finner bevist for det man leter etter, dessverre. Så lenge hjernen leter etter det som er feil, er det det man finner. Jeg vet heller ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette, og skille hva han gjør som faktisk ikke er greit vs hva som er innafor. Jeg har et behov for å ta opp ting som plager meg, men er redd for at det blir for mye for ham. 

Min løsning er at jeg nå har bestilt time til psykolog for å få hjelp til å sortere tankene mine og redskaper til å gjøre endringer. Jeg vet hva jeg skal gjøre selv, men får det ikke til på egenhånd. 

Anonymkode: c9ec7...3ee

[AnonymBruker]

Mitt beste tips er å få profesjonell hjelp.. for meg har det vært en kombinasjon av profesjonell hjelp og varighet av forholdet, som har gjort meg tryggere. Samboeren min har blitt til tross for en veldig dårlig start, og det har hjulpet meg med å føle meg tryggere på vår relasjon. 

Anonymkode: 265d7...a7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Skulle tro det var meg du beskrev. Jeg har innsett at i forhold hvor jeg føler jeg er den som elsker mest, får jeg slike tanker som du har nå. I tidligere forhold har han elsket mest, jeg har ikke vært redd for å miste ham slik som jeg er nå. Jeg er også over snittet flink til å legge merke til detaljer og subtile endringer, som da gjør at det fyres opp under tankene jeg allerede har om at han egentlig ikke er 100% investert. Man finner bevist for det man leter etter, dessverre. Så lenge hjernen leter etter det som er feil, er det det man finner. Jeg vet heller ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette, og skille hva han gjør som faktisk ikke er greit vs hva som er innafor. Jeg har et behov for å ta opp ting som plager meg, men er redd for at det blir for mye for ham. 

Min løsning er at jeg nå har bestilt time til psykolog for å få hjelp til å sortere tankene mine og redskaper til å gjøre endringer. Jeg vet hva jeg skal gjøre selv, men får det ikke til på egenhånd. 

Anonymkode: c9ec7...3ee

Veldig likt meg ja. Stakkars oss, kanskje jeg også må bite i det sure eplet og bestille psykologtime da. Jeg har lest så mye og føler jeg har god oversikt over problemet mitt, men likevel blir jeg fullstendig overmannet av det -ts.

Anonymkode: ea186...90e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Mitt beste tips er å få profesjonell hjelp.. for meg har det vært en kombinasjon av profesjonell hjelp og varighet av forholdet, som har gjort meg tryggere. Samboeren min har blitt til tross for en veldig dårlig start, og det har hjulpet meg med å føle meg tryggere på vår relasjon. 

Anonymkode: 265d7...a7f

Så fint å høre at det går bra med dere. Jeg tror jo at det blir bedre for meg også når jeg får flere "bevis" på at han er seriøs osv, men frem til det skjer, så bør jeg sikkert komme meg til psykolog jeg også da.

Anonymkode: ea186...90e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Så fint å høre at det går bra med dere. Jeg tror jo at det blir bedre for meg også når jeg får flere "bevis" på at han er seriøs osv, men frem til det skjer, så bør jeg sikkert komme meg til psykolog jeg også da.

Anonymkode: ea186...90e

Nei, for når du får bekreftelse og ikke har tro uten, vil du kreve bekreftelse hele tiden. 

Anonymkode: e0602...839

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Nei, for når du får bekreftelse og ikke har tro uten, vil du kreve bekreftelse hele tiden. 

Anonymkode: e0602...839

Nei, dette er jeg veldig uenig i. Mulig det  er tilfelle med noen, spesielt om de ikke får profesjonell hjelp, men i mitt tilfelle, så har ikke dette skjedd. Jeg oppsøker mindre og mindre bekreftelse, og blir bare tryggere og tryggere. Skulle bare mangle etter tre års samboerskap, hadde vært veldig kjipt om jeg hadde hatt like engstelig tilknytning nå, som jeg hadde for tre år siden..

Anonymkode: 265d7...a7f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Nei, for når du får bekreftelse og ikke har tro uten, vil du kreve bekreftelse hele tiden. 

Anonymkode: e0602...839

Engstelig tilknytning tror jeg ikke handler så mye om bekreftelse, det handler mer om generell utrygghet på personer som er viktige i livet. Man er redd for at de svikter, fordi det har skjedd før, og det forverres av at forholdet ikke er så etablert, tror jeg.

Det handler ikke om daglig bekreftelser og mas fra min side. Jeg trenger ikke å være sammen med han hele tiden eller få komplimenter og forsikringer om kjærlighet kontinuerlig. For meg handler det om større ting, som at familiene våre kan bli mer integrert med hverandre, at vi flytter sammen, en forlovelse, ekteskap osv. Det som gjør meg usikker nå er at vi ikke har så mye tid sammen og at jeg ikke alltid er helt trygg på hvordan dette ender, det gå VELDIG opp og ned for min del, og det er det som er slitsomt.

Men jeg vet 100% at dette ikke er en mann som f.eks. flytter sammen med noen han ikke er 100% investert i. Han tar ikke lett på ting. Så når det først har skjedd, så blir det en faktor som gir meg LITT mer ro, tror jeg selv da.

 

Anonymkode: ea186...90e

[AnonymBruker]

Jeg tror psykolog er eneste løsningen på sikt. Jeg mener også det vil være bra for forholdet å være litt åpen om problemet ditt. Men du kan ikke kreve for mye at han skal bevise og overkompensere hele tiden. Du må fortsette å gi ham tillit og han må få lov til å leve normalt. Men fordel for begge at det er åpenhet rundt at du har noen traumer som lett kan trigges, for det vil forklare en hel del for han sin del også. Kanskje det å kunne snakke om det hjelper.. Den eneste risikoen jeg ser med det er at du begynner å legge ansvaret på ham  å overbeskytte deg for å unngå trigging nå som du har vært åpen om det.  Det kan være destruktivt. 

Du har stått i dette i 1.5 år, så du er sterkere enn du gir uttrykk for. Du skal ha ros for det! 

M50

Anonymkode: 6f439...72c

[AnonymBruker]

Hvis du har råd hadde jeg spandert på meg selv noen timer hos psykolog. Det er kun deg selv du kan påvirke særlig her.

Anonymkode: 03c1a...a7b

[AnonymBruker]

Ok, jeg har nå bestilt time til psykolog  -ts

Anonymkode: ea186...90e

[AnonymBruker]

Jeg står i en tilsvarende situasjon. Alarmen i meg går så fort jeg merker en liten endring. Jeg er ikke så flink til å dele med han om hva jeg tenker og føler, men tror han tåler meg helt fint. Hva slags psykolog anbefales til slikt? Jeg fungerer jo helt fint i hverdagen, men trenger litt hjelp til akkurat dette med relasjoner og frykt for avvisning. 

Anonymkode: 10c1e...cee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei, dette er jeg veldig uenig i. Mulig det  er tilfelle med noen, spesielt om de ikke får profesjonell hjelp, men i mitt tilfelle, så har ikke dette skjedd. Jeg oppsøker mindre og mindre bekreftelse, og blir bare tryggere og tryggere. Skulle bare mangle etter tre års samboerskap, hadde vært veldig kjipt om jeg hadde hatt like engstelig tilknytning nå, som jeg hadde for tre år siden..

Anonymkode: 265d7...a7f

Defintivt enig, det er sånn jeg tror det blir med meg også, for jeg HAR egentlig ikke dårlig selvtillit. Litt dårlig selvbilde sikkert, men jeg trenger egentlig bare bekreftelse i form av handling, for å se bevis på at han faktisk velger meg. Når jeg har sett det, så er jeg ferdig, tror jeg. Men i og med at det av praktiske årsaker ikke kan skje før om et par år, så trenger jeg hjelp til å komme gjennom denne perioden uten å slite meg helt ut. 

Det er ikke sånn at jeg driver å maser på han nå heller. Jeg vet at dette er mitt problem og at jeg er ekstremt trigget av denne situasjonen som vi er i akkurat nå.

Anonymkode: ea186...90e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Jeg står i en tilsvarende situasjon. Alarmen i meg går så fort jeg merker en liten endring. Jeg er ikke så flink til å dele med han om hva jeg tenker og føler, men tror han tåler meg helt fint. Hva slags psykolog anbefales til slikt? Jeg fungerer jo helt fint i hverdagen, men trenger litt hjelp til akkurat dette med relasjoner og frykt for avvisning. 

Anonymkode: 10c1e...cee

Jeg fant en på et psykologsenter i byen min, de hadde mange der og det sto litt om spesialfeltene til hver psykolog, så jeg valgte en som hadde overtenking, angst, selvfølelse osv som spesialfelt. Har egentlig ikke råd, men tenker å prioritere det ettersom dette egentlig har plaget meg hele livet og at dette forholdet er veldig viktig for meg. Lykke til!

Anonymkode: ea186...90e

[AnonymBruker]

Jeg har en del erfaring med dette har jeg skjønt. Har et forhold som nå tar slutt med ei fordi vi ikke klarer å få det til å funke, hun havner definitivt i denne kategorien. Ikke vært klar over begrepet helt, men vi har vært veldig klar over utfordringene, men vi har ikke klart å løse det sammen. 

Utrolig trist og vondt at det ble sånn. Det er helt klart utfordringer med dette, jeg har sikkert hatt noen selv også, men føler kanskje ikke mine var hovedutfordringen. 

Usikkerheten som rammer de som lider av dette kan være veldig hemmende og skape mye utfordringer i dynamikken mellom par om det ikke håndteres. Jeg er bare så lei meg for at jeg ikke klarte å gjøre henne trygg, selvom jeg ga alt jeg hadde, det gjør vondt. 

Anonymkode: 4a040...da9

[AnonymBruker]

Ta det opp med han. Les det du skrev for han, høyt. En kjæreste bør og skal forstå slike ting. Min kjæreste gjør hvert fall det.

Anonymkode: fb29a...d55