Venninne med lav selvtillit - hvordan navigere

[AnonymBruker]

Ønsker tips og innspill fra andre som kanskje kjenner seg igjen eller kan relatere på noe vis. 
 

Har en venninne jeg har kjent i mange år, vi er i midten av tredveårene og er i en ganske sammensveiset gjeng, og selv om livet selvfølgelig går opp og ned har vi det stort sett bra alle sammen. 
 

Denne ene venninnen sliter med dårlig selvbilde, lav selvfølelse og oppleves needy. Man kjenner fort på ansvar rundt henne, fordi hun ikke er så dyktig på å ta sosialt ansvar, eller drive samtaler for eksempel. Det er veldig fort gjort å kjenne på at man ikke kan gå fra henne rundt et bord for å snakke med noen andre, bytte plass på en fest og lignende - fordi da sitter hun der, mutt og virker plutselig ukomfortabel. Hun gjør allerede grep og er i terapi, men det virker ikke som hun tar innover seg det psykologene fokuserer på. 
 

Hun er singel og barnløs, og skulle vel helst hatt mann og barn, har stor forståelse for at det er sårt. I gjengen vår er det ca 50/50 med og uten barn, de uten barn er frivillig barnløse. Hun har snakket om å få barn alene, men det synes jeg virker som en dårlig idé når man ikke har det bra med seg selv, og litt dårlige sosiale ferdigheter i tillegg. Hun snakker ofte ned seg selv, og vi jobber veldig aktivt med å både la henne snakke, men forsterke positive sider ved henne, og heie på alt som er bra. 
 

Synes det er vanskelig å være en god venn når det føles mer som jobb enn vennskap. Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, annet enn å lufte litt. Har flere eksempler såklart, og skal følge opp eventuelle svar jeg får her. 

Anonymkode: 0e070...4c7

[AnonymBruker]

Jeg tror du skal la de andre i gjengen som har et mer positivt syn på henne ta seg av dette.

Anonymkode: d350c...f30

[AnonymBruker]

Kan du utdype? 
 

 

Anonymkode: 0e070...4c7

[AnonymBruker]

Jeg kan relatere på det viset at jeg har opplevd å gå fra å være sosial og flink på small talk, til å bli som din venninne etter utbrenthet som resulterte i sosial angst. 

Det er veldig vanskelig å være den personen. Å vite at man er «social awkward» uten å klare å gjøre noe med det fordi man går i frys innvendig. Jeg er så  utrolig takknemlig for dem som backet meg i den tiden og var mine «wingmans» når jeg trengte trygghet, selv om det kanskje var litt kjedelig for dem.

Nå er jeg godt på vei til å bli meg selv igjen, og opplever sjeldnere angst. Jeg kan hvertfall si at opplevelsen min har endret mitt syn på hvordan sosiale settinger kan oppleves for folk, og at man bør være litt raus selv om ikke alle er like underholdende 💛

Anonymkode: f67c4...19f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg kan relatere på det viset at jeg har opplevd å gå fra å være sosial og flink på small talk, til å bli som din venninne etter utbrenthet som resulterte i sosial angst. 

Det er veldig vanskelig å være den personen. Å vite at man er «social awkward» uten å klare å gjøre noe med det fordi man går i frys innvendig. Jeg er så  utrolig takknemlig for dem som backet meg i den tiden og var mine «wingmans» når jeg trengte trygghet, selv om det kanskje var litt kjedelig for dem.

Nå er jeg godt på vei til å bli meg selv igjen, og opplever sjeldnere angst. Jeg kan hvertfall si at opplevelsen min har endret mitt syn på hvordan sosiale settinger kan oppleves for folk, og at man bør være litt raus selv om ikke alle er like underholdende 💛

Anonymkode: f67c4...19f

Tusen takk for dette svaret, det var fint å høre om din "side". Har et stort ønske om å være en sånn wingman som du beskriver! Har du noen eksempler på hva de gjorde for deg? Vi synes ikke hun er kjedelig altså, det er usikkerheten som blir så total som er litt vanskelig for oss å navigere i. Ps, bra jobba! 

Anonymkode: 0e070...4c7

[AnonymBruker]

Jeg er som venninna di og lar vær å delta på settinger hvor jeg er den klønete.  Prøver i små doser, men går kjapt, finner på unnskyldninger av noe slag. Eller finner meg noen andre som er like klønete. Er snart 46, vært sånn siden ungdomsskole, så tviler jeg kommer til å endre meg med det første.

Hva har gjort henne sånn?

Anonymkode: f5e0d...270

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er som venninna di og lar vær å delta på settinger hvor jeg er den klønete.  Prøver i små doser, men går kjapt, finner på unnskyldninger av noe slag. Eller finner meg noen andre som er like klønete. Er snart 46, vært sånn siden ungdomsskole, så tviler jeg kommer til å endre meg med det første.

Hva har gjort henne sånn?

Anonymkode: f5e0d...270

Hei! Leit å høre at du har det sånn ❤️ Jeg er jo ikke inni hennes hode, så er veldig usikker på hvordan hun selv oppfatter disse situasjonene, vi påpeker det ikke, rett og slett fordi vi er redde for å såre. 
 

godt spørsmål du stiller, hva har gjort henne sånn. Usikker, har ikke noe godt svar.

Anonymkode: 0e070...4c7

[Spiren]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ønsker tips og innspill fra andre som kanskje kjenner seg igjen eller kan relatere på noe vis. 
 

Har en venninne jeg har kjent i mange år, vi er i midten av tredveårene og er i en ganske sammensveiset gjeng, og selv om livet selvfølgelig går opp og ned har vi det stort sett bra alle sammen. 
 

Denne ene venninnen sliter med dårlig selvbilde, lav selvfølelse og oppleves needy. Man kjenner fort på ansvar rundt henne, fordi hun ikke er så dyktig på å ta sosialt ansvar, eller drive samtaler for eksempel. Det er veldig fort gjort å kjenne på at man ikke kan gå fra henne rundt et bord for å snakke med noen andre, bytte plass på en fest og lignende - fordi da sitter hun der, mutt og virker plutselig ukomfortabel. Hun gjør allerede grep og er i terapi, men det virker ikke som hun tar innover seg det psykologene fokuserer på. 
 

Hun er singel og barnløs, og skulle vel helst hatt mann og barn, har stor forståelse for at det er sårt. I gjengen vår er det ca 50/50 med og uten barn, de uten barn er frivillig barnløse. Hun har snakket om å få barn alene, men det synes jeg virker som en dårlig idé når man ikke har det bra med seg selv, og litt dårlige sosiale ferdigheter i tillegg. Hun snakker ofte ned seg selv, og vi jobber veldig aktivt med å både la henne snakke, men forsterke positive sider ved henne, og heie på alt som er bra. 
 

Synes det er vanskelig å være en god venn når det føles mer som jobb enn vennskap. Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, annet enn å lufte litt. Har flere eksempler såklart, og skal følge opp eventuelle svar jeg får her. 

Anonymkode: 0e070...4c7

Du kaller det vennskap, jeg kaller det å være støttekontakt. Vi har alle ansvar for oss selv.

 

[AnonymBruker]

Spiren skrev (13 timer siden):

Du kaller det vennskap, jeg kaller det å være støttekontakt. Vi har alle ansvar for oss selv.

 

Har overhodet ikke noe lyst på en sånn rolle, men vil ikke droppe mennesker bare fordi de strever heller. Det var kanskje ikke det du mente? 

Anonymkode: 0e070...4c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Har overhodet ikke noe lyst på en sånn rolle, men vil ikke droppe mennesker bare fordi de strever heller. Det var kanskje ikke det du mente? 

Anonymkode: 0e070...4c7

Jeg tenker den balansen der er uhyre viktig. Jeg mistet selv et godt vennskap nylig fordi jeg stilte opp over evne over tid, og til slutt ble vennskapet bare veldig skeivt og rart, der jeg utelukkende tok kontakt for å være grei og støttende, men der hele relasjonen til slutt bare spiste meg opp. Det er ikke sikkert vennskapet hadde vart om jeg hadde trukket meg unna tidligere heller, men jeg burde kanskje vært tydeligere på hvor lav kapasitet jeg hadde på den tida og hvor mye det minimum jeg tok av kontakt egentlig kostet meg. 

Derfor er mitt råd: ikke bli støttekontakt, tenk heller over hvordan du kan få noe ut av relasjonen. Hva liker du med denne venninna? Er hun støttende og god lytter? Er hun morsom når dere er færre? Har dere noen felles interesser? Jeg tror det er lettere for folk å komme ut av skallet sitt hvis de føler at andre kjenner dem og liker dem som de er, de færreste vil vel ha venner som er med dem "av veldedighet".

Jeg mener ikke at du skal slutte å ta noe hensyn i sosiale sammenhenger, men at du må finne en måte å være med henne som også gir deg noe innimellom. Evnt ta litt mindre hensyn hvis det er det som skal til for å få mer ut av samværet (men likevel ha det i bakhodet og kunne ta hensyn ved behov)

Anonymkode: 1c358...bb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg tenker den balansen der er uhyre viktig. Jeg mistet selv et godt vennskap nylig fordi jeg stilte opp over evne over tid, og til slutt ble vennskapet bare veldig skeivt og rart, der jeg utelukkende tok kontakt for å være grei og støttende, men der hele relasjonen til slutt bare spiste meg opp. Det er ikke sikkert vennskapet hadde vart om jeg hadde trukket meg unna tidligere heller, men jeg burde kanskje vært tydeligere på hvor lav kapasitet jeg hadde på den tida og hvor mye det minimum jeg tok av kontakt egentlig kostet meg. 

Derfor er mitt råd: ikke bli støttekontakt, tenk heller over hvordan du kan få noe ut av relasjonen. Hva liker du med denne venninna? Er hun støttende og god lytter? Er hun morsom når dere er færre? Har dere noen felles interesser? Jeg tror det er lettere for folk å komme ut av skallet sitt hvis de føler at andre kjenner dem og liker dem som de er, de færreste vil vel ha venner som er med dem "av veldedighet".

Jeg mener ikke at du skal slutte å ta noe hensyn i sosiale sammenhenger, men at du må finne en måte å være med henne som også gir deg noe innimellom. Evnt ta litt mindre hensyn hvis det er det som skal til for å få mer ut av samværet (men likevel ha det i bakhodet og kunne ta hensyn ved behov)

Anonymkode: 1c358...bb7

Det hørtes vondt ut, så kjipt å innse også, at det er årsaken. Jeg skal ta med meg dette videre, og forsøke å ikke havne i en verre ubalanse enn vi allerede er i. Jeg tror kanskje hun alltid har vært sånn, men at i tjueårene så var vi mye mer ute, mye mer i større sosiale sammenhenger og da kanskje vi ikke så det like tydelig som nå når vi er voksne. Takk for svar! 

Anonymkode: 0e070...4c7

[exictence]

Det er flott av deg å vise hensyn og være der for henne. Også et godt tips er å få henne til å føle at hun er der for deg, at du takker henne for noe og viser at hun betyr noe for deg. 

Jeg tenker det er viktig for mennesker at de får følelsen av at nettopp de er hjelpsomme og at det er behov for dem.

[Egenskap]

Gjøre henne interessert i en spesiell mann og seksuell motivere. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg tenker den balansen der er uhyre viktig. Jeg mistet selv et godt vennskap nylig fordi jeg stilte opp over evne over tid, og til slutt ble vennskapet bare veldig skeivt og rart, der jeg utelukkende tok kontakt for å være grei og støttende, men der hele relasjonen til slutt bare spiste meg opp. Det er ikke sikkert vennskapet hadde vart om jeg hadde trukket meg unna tidligere heller, men jeg burde kanskje vært tydeligere på hvor lav kapasitet jeg hadde på den tida og hvor mye det minimum jeg tok av kontakt egentlig kostet meg. 

Derfor er mitt råd: ikke bli støttekontakt, tenk heller over hvordan du kan få noe ut av relasjonen. Hva liker du med denne venninna? Er hun støttende og god lytter? Er hun morsom når dere er færre? Har dere noen felles interesser? Jeg tror det er lettere for folk å komme ut av skallet sitt hvis de føler at andre kjenner dem og liker dem som de er, de færreste vil vel ha venner som er med dem "av veldedighet".

Jeg mener ikke at du skal slutte å ta noe hensyn i sosiale sammenhenger, men at du må finne en måte å være med henne som også gir deg noe innimellom. Evnt ta litt mindre hensyn hvis det er det som skal til for å få mer ut av samværet (men likevel ha det i bakhodet og kunne ta hensyn ved behov)

Anonymkode: 1c358...bb7

Har hatt flere vennskap  der den andre part har hatt div utfordringer.  Så støtter denne.

Jeg har i begynnelsen  tatt på meg litt mer enn jeg burde og jeg har blitt pålagt mer enn en venn skal. Etterhvert så har det blitt skeve vennskap som har måtte gå i oppløsning,  av hensyn til begge.

Siste gang  med et slikt vennskap, laget jeg ikke noe ut av det. Kun lytter og bidro med ting heg ikke sa. Av og til  så jeg vedkommende  ble litt stresset, i samtale  med  noen, så da bare hikk jeg inn og tok litt over samtalen. Vedkommende likte ikke å ha fremmede bak seg i kø.  Så jeg bare lot vedkommende  gå foran meg. Etterhvert gikk  det fint å snakke med de ansatte. Da begynte jeg å gå litt foran henne  i køen.

Altså hvis du jan gjøre litt slike  gester, uten å si at du gjør det, så kan du unngå  å bli støtte kontakt.

Har opplevd å vite  litt for mye, og blitt pålagt  å hjelpe for mye, for så få skylden, når vedkommende  ikke takler ting. Det går jo ikke.

Min sønn er veldig god på å dra noen av gutta som sliter ut døra. Men  kun ved å være litt tydelig og bestemt . Men stiller  også om de ber om hjelp. Så da hjelper de hverandre  med praktiske ting. Da det er lettere å komme igang  når man er to.

Hørte han snakket til en kompis  som nå er 80% sykmeldt pga sosial  angst.

Hei, vi møtes på treninga om 30 minutter. Kompisen, sier han ikke orker,  og unskuæylder det med vondt i eteller annet. Min sønn svarer at han blir ikke bedre av å ikke trene. Så har han vondt må gan iallefall  komme. Også kommer han. Nå har denne gutten  begynt å trene litt på egenhånd,  og sier det hjelper. 

Altså han slipper ikke unna med unnskyldninger.  Også er det en energisk og positiv  tone. I tillegg  blir denne vennen også utfordret. Og presse seg til litt og litt mer, gir bedre selvtillit.  

Så hva med å ta et kurs sammen med din venn, der ingen  av dere har erfaring.  Feks  et fotokurs, zumba, kampsport , hagelag etc. Å komunisere pga en felles ting, er mindre skummelt enn personlig 

Men pass på at du ikke blir en støttekontakt  og blir ansett som en

 

Anonymkode: 4a8d3...dbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Har hatt flere vennskap  der den andre part har hatt div utfordringer.  Så støtter denne.

Jeg har i begynnelsen  tatt på meg litt mer enn jeg burde og jeg har blitt pålagt mer enn en venn skal. Etterhvert så har det blitt skeve vennskap som har måtte gå i oppløsning,  av hensyn til begge.

Siste gang  med et slikt vennskap, laget jeg ikke noe ut av det. Kun lytter og bidro med ting heg ikke sa. Av og til  så jeg vedkommende  ble litt stresset, i samtale  med  noen, så da bare hikk jeg inn og tok litt over samtalen. Vedkommende likte ikke å ha fremmede bak seg i kø.  Så jeg bare lot vedkommende  gå foran meg. Etterhvert gikk  det fint å snakke med de ansatte. Da begynte jeg å gå litt foran henne  i køen.

Altså hvis du jan gjøre litt slike  gester, uten å si at du gjør det, så kan du unngå  å bli støtte kontakt.

Har opplevd å vite  litt for mye, og blitt pålagt  å hjelpe for mye, for så få skylden, når vedkommende  ikke takler ting. Det går jo ikke.

Min sønn er veldig god på å dra noen av gutta som sliter ut døra. Men  kun ved å være litt tydelig og bestemt . Men stiller  også om de ber om hjelp. Så da hjelper de hverandre  med praktiske ting. Da det er lettere å komme igang  når man er to.

Hørte han snakket til en kompis  som nå er 80% sykmeldt pga sosial  angst.

Hei, vi møtes på treninga om 30 minutter. Kompisen, sier han ikke orker,  og unskuæylder det med vondt i eteller annet. Min sønn svarer at han blir ikke bedre av å ikke trene. Så har han vondt må gan iallefall  komme. Også kommer han. Nå har denne gutten  begynt å trene litt på egenhånd,  og sier det hjelper. 

Altså han slipper ikke unna med unnskyldninger.  Også er det en energisk og positiv  tone. I tillegg  blir denne vennen også utfordret. Og presse seg til litt og litt mer, gir bedre selvtillit.  

Så hva med å ta et kurs sammen med din venn, der ingen  av dere har erfaring.  Feks  et fotokurs, zumba, kampsport , hagelag etc. Å komunisere pga en felles ting, er mindre skummelt enn personlig 

Men pass på at du ikke blir en støttekontakt  og blir ansett som en

 

Anonymkode: 4a8d3...dbc

Det med kurs høres ut som en god idé, særlig hvis det er noe du ts har oppriktig lyst til men som er litt rart å gå på alene, og som du ser for deg at venninna di også kunne likt. Da blir hun faktisk en som gir deg støtte ved å bli med, samtidig som du drar henne ut på noe som er bra for henne. Og hvis hun ikke vil setter hun sikkert likevel pris på at du spør henne først. Men det må være noe du vil oppriktig, ellers blir du bare mer støttekontakt.

Anonymkode: 1c358...bb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.7.2025 den 7.50):

Har hatt flere vennskap  der den andre part har hatt div utfordringer.  Så støtter denne.

Jeg har i begynnelsen  tatt på meg litt mer enn jeg burde og jeg har blitt pålagt mer enn en venn skal. Etterhvert så har det blitt skeve vennskap som har måtte gå i oppløsning,  av hensyn til begge.

Siste gang  med et slikt vennskap, laget jeg ikke noe ut av det. Kun lytter og bidro med ting heg ikke sa. Av og til  så jeg vedkommende  ble litt stresset, i samtale  med  noen, så da bare hikk jeg inn og tok litt over samtalen. Vedkommende likte ikke å ha fremmede bak seg i kø.  Så jeg bare lot vedkommende  gå foran meg. Etterhvert gikk  det fint å snakke med de ansatte. Da begynte jeg å gå litt foran henne  i køen.

Altså hvis du jan gjøre litt slike  gester, uten å si at du gjør det, så kan du unngå  å bli støtte kontakt.

Har opplevd å vite  litt for mye, og blitt pålagt  å hjelpe for mye, for så få skylden, når vedkommende  ikke takler ting. Det går jo ikke.

Min sønn er veldig god på å dra noen av gutta som sliter ut døra. Men  kun ved å være litt tydelig og bestemt . Men stiller  også om de ber om hjelp. Så da hjelper de hverandre  med praktiske ting. Da det er lettere å komme igang  når man er to.

Hørte han snakket til en kompis  som nå er 80% sykmeldt pga sosial  angst.

Hei, vi møtes på treninga om 30 minutter. Kompisen, sier han ikke orker,  og unskuæylder det med vondt i eteller annet. Min sønn svarer at han blir ikke bedre av å ikke trene. Så har han vondt må gan iallefall  komme. Også kommer han. Nå har denne gutten  begynt å trene litt på egenhånd,  og sier det hjelper. 

Altså han slipper ikke unna med unnskyldninger.  Også er det en energisk og positiv  tone. I tillegg  blir denne vennen også utfordret. Og presse seg til litt og litt mer, gir bedre selvtillit.  

Så hva med å ta et kurs sammen med din venn, der ingen  av dere har erfaring.  Feks  et fotokurs, zumba, kampsport , hagelag etc. Å komunisere pga en felles ting, er mindre skummelt enn personlig 

Men pass på at du ikke blir en støttekontakt  og blir ansett som en

 

Anonymkode: 4a8d3...dbc

Godt forslag, men vi har dessverre svært ulike interesser og personlighet. Hun hadde nok også skjønt det om jeg ba henne med på noe sånt. Har snakket med litt flere i gjengen, og problemet er nok større enn jeg har trodd. Har fått vite at folk unngår henne tidvis pga negativ energi og en litt sånn mørk sky rundt henne. Det er trist å tenke på. 

Anonymkode: 0e070...4c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 7.7.2025 den 8.13):

Det med kurs høres ut som en god idé, særlig hvis det er noe du ts har oppriktig lyst til men som er litt rart å gå på alene, og som du ser for deg at venninna di også kunne likt. Da blir hun faktisk en som gir deg støtte ved å bli med, samtidig som du drar henne ut på noe som er bra for henne. Og hvis hun ikke vil setter hun sikkert likevel pris på at du spør henne først. Men det må være noe du vil oppriktig, ellers blir du bare mer støttekontakt.

Anonymkode: 1c358...bb7

Ja det hadde vært fint om det var naturlig, men det måtte ha vært noen andre isåfall. 

Anonymkode: 0e070...4c7

[AnonymBruker]

exictence skrev (På 7.7.2025 den 7.32):

Det er flott av deg å vise hensyn og være der for henne. Også et godt tips er å få henne til å føle at hun er der for deg, at du takker henne for noe og viser at hun betyr noe for deg. 

Jeg tenker det er viktig for mennesker at de får følelsen av at nettopp de er hjelpsomme og at det er behov for dem.

Dette tror jeg er kjempeviktig, at hun får bidratt. Tenker at den retningen er bra for dynamikken også. Da blir det lettere for meg å ansvarliggjøre henne og ha like forventninger til henne som andre venner. 

Anonymkode: 0e070...4c7

[AnonymBruker]

Uansett hvordan du opplever situasjonen, kan du regne med at det er 1000 ganger verre for hun som har det slik. Ta vare på de som har det vondt. Dessuten: man vet aldri hva livet bringer. Plutselig er det deg som sittter der alene, trist, nedbrutt og let. Da vil du trenge folk som tenker på deg, ikke på seg selv. 

Anonymkode: 1872f...e88

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Uansett hvordan du opplever situasjonen, kan du regne med at det er 1000 ganger verre for hun som har det slik. Ta vare på de som har det vondt. Dessuten: man vet aldri hva livet bringer. Plutselig er det deg som sittter der alene, trist, nedbrutt og let. Da vil du trenge folk som tenker på deg, ikke på seg selv. 

Anonymkode: 1872f...e88

Ja, nå er jo det hele poenget. At jeg forstår at hun har det vondt, og vil gjerne navigere. Hvis du leser alt jeg har skrevet som at jeg kun tenker på meg selv så tenker jeg at du leser med en litt smal referanseramme.

Anonymkode: 0e070...4c7