"Stress"-følelse, i mangel på bedre forklaring...

[AnonymBruker]

Har i det siste (noen måneder) ofte hatt en ubestemmelig følelse av "stress" uten grunn. Kan ta i dag som eksempel. Uansett om jeg handler, lager pizza, sitter og ser på noe HELT avslappende på tv, så sitter det en stress-følelse i meg. Akkurat som jeg gruer meg til noe eller lignende, jeg klarer ikke helt å sette ord på det. Føles ut som om hjertet slår fort, det er "press" i brystet (ikke sånn at jeg tror det er noe farlig, men beskriver det sånn for å prøve å forklare). I dag har det vært en slitsom dag i forhold til denne følelsen, det varierer litt hvor mye det er.

Jeg har hatt et tøft trekvart år, egen sykdom, andres sykdom og dødsfall, hektisk på jobb (hvor jeg trives veldig godt!), og generelt null tid til meg selv. Jeg orker nok ikke helt å egentlig tenke over hvordan jeg har det tror jeg, har nok ikke helt reflektert over alt som har skjedd. Når noen spør svarer jeg litt overfladisk og skifter tema. Aner ikke om det har noe med saken å gjøre, men nevner det.

Noen som har vært borti den typen følelse og kan drodle litt med meg hva jeg kan gjøre for å bli kvitt dette? Har som sagt kommet og gått i noen uker/måneder, men i dag er en intens dag.... Første feriedag i dag, så mindre stress enn vanlig generelt, sånn egentlig - så rart at det kommer da....

Anonymkode: 6baba...7d3

[AnonymBruker]

Høres ut som litt panikkangst. Men ville tatt en tur til fastlegen. 

Anonymkode: 1f252...8bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Første feriedag i dag, så mindre stress enn vanlig generelt, sånn egentlig - så rart at det kommer da....

Ikke rart i det hele tatt. Hvis du har (ubevisst) gått og anspent deg, eller hatt adrenalin/kortisol., er det naturlig at du får litt "bakrus" når du endelig kan slappe litt av. Det er ganske vanlig å bli syk i starten av ferien f.eks. 

Anonymkode: f1722...db4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

ubestemmelig følelse av "stress" uten grunn...

Jeg har hatt et tøft trekvart år, egen sykdom, andres sykdom og dødsfall, hektisk på jobb (hvor jeg trives veldig godt!), og generelt null tid til meg selv. Jeg orker nok ikke helt å egentlig tenke over hvordan jeg har det tror jeg, har nok ikke helt reflektert over alt som har skjedd.

Vile ikke sagt at dette er "uten grunn". Har du vært stressa lenge, tar det også tid å stresse ned. Derfor er det viktig å finne balansen i hverdagen, og øve/stresse ned oftere. Ta pauser. Senke forventinger. Si nei til ting. Sove mer. Ellers går spiralen til slutt bare rett ned.

Anonymkode: f1722...db4

[AnonymBruker]

Jeg ville tippet at det er angst, og at det handler som du sier om at du ikke har prosessert det denne våren har vært, mye og dødsfall, du unngår det. Når en unngår følelsene sine, sorg, skuffelse, sinne osv. så ender en opp med å få angst. Så når du unngår og unngår vokser denne følelsen seg større. 

For å slippe angsten så må du stoppe opp og reflektere og vende deg mot følelsene, lytte til hva følelsene vil du skal ta med deg videre fra det her. F.eks ikke flykte inn i skjerm og arbeid, men bare være alene med deg selv og faktisk si til deg selv "jeg er villig til å føle hva enn" og så la følelsene boble til overflaten. Om det er for overveldende øv deg på å grunne deg og komme tilbake til her og nå, hvis du lett mister grepet. 

Anonymkode: a0d94...8bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Høres ut som litt panikkangst. Men ville tatt en tur til fastlegen. 

Anonymkode: 1f252...8bd

 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg ville tippet at det er angst, og at det handler som du sier om at du ikke har prosessert det denne våren har vært, mye og dødsfall, du unngår det. Når en unngår følelsene sine, sorg, skuffelse, sinne osv. så ender en opp med å få angst. Så når du unngår og unngår vokser denne følelsen seg større. 

For å slippe angsten så må du stoppe opp og reflektere og vende deg mot følelsene, lytte til hva følelsene vil du skal ta med deg videre fra det her. F.eks ikke flykte inn i skjerm og arbeid, men bare være alene med deg selv og faktisk si til deg selv "jeg er villig til å føle hva enn" og så la følelsene boble til overflaten. Om det er for overveldende øv deg på å grunne deg og komme tilbake til her og nå, hvis du lett mister grepet. 

Anonymkode: a0d94...8bd

Har ikke streifet meg at noen ville foreslå angst. Jeg føler meg jo ikke "redd" på noe vis. Men sistnevnte AB har nok et poeng, jeg har noen ganger fått følelsene til overflaten feks på vei til jobb, men jeg må jo bare "kvele" det fordi jeg ikke har tid. Nå er det ferietid med familien, vi skal reise bort i 14 dager, så jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal få det til. Men jeg skjønner jo at det kanskje er et godt poeng.... Tusen takk for innspill!

Anonymkode: 6baba...7d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Vile ikke sagt at dette er "uten grunn". Har du vært stressa lenge, tar det også tid å stresse ned. Derfor er det viktig å finne balansen i hverdagen, og øve/stresse ned oftere. Ta pauser. Senke forventinger. Si nei til ting. Sove mer. Ellers går spiralen til slutt bare rett ned.

Anonymkode: f1722...db4

Det er jo ikke bare nå, har jo vært sånn i noen måneder til og fra. Men i dag har det vært veldig tydelig, har vært kvalm også, men ikke tenkt på at det kanskje kan ha en sammenheng før nå....

Anonymkode: 6baba...7d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Ikke rart i det hele tatt. Hvis du har (ubevisst) gått og anspent deg, eller hatt adrenalin/kortisol., er det naturlig at du får litt "bakrus" når du endelig kan slappe litt av. Det er ganske vanlig å bli syk i starten av ferien f.eks. 

Anonymkode: f1722...db4

Ja, at det er vanlig å bli syk vet jeg jo.... Takk for innspill.... Ekkel følelse i dag.... Satser på at det går over....

Anonymkode: 6baba...7d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

 

Har ikke streifet meg at noen ville foreslå angst. Jeg føler meg jo ikke "redd" på noe vis. Men sistnevnte AB har nok et poeng, jeg har noen ganger fått følelsene til overflaten feks på vei til jobb, men jeg må jo bare "kvele" det fordi jeg ikke har tid. Nå er det ferietid med familien, vi skal reise bort i 14 dager, så jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal få det til. Men jeg skjønner jo at det kanskje er et godt poeng.... Tusen takk for innspill!

Anonymkode: 6baba...7d3

Lykke til, det som skjer hvis en kveler følelser for lenge er jo at det spiller seg ut på andre måter, som med f.eks denne stressfølelsen, og angst. Og så plutselig får en panikkanfall fordi en har trykket det ned for lenge. 

Prioriter deg selv her, det fortjener du, OG det fortjener de du skal være rundt. Tar du deg ikke tid til det, vil det etter hvert tvinge deg. Vær kreativ, spør om hjelp, gjør det du trenger for å få litt tid til deg selv. 

Anonymkode: a0d94...8bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Lykke til, det som skjer hvis en kveler følelser for lenge er jo at det spiller seg ut på andre måter, som med f.eks denne stressfølelsen, og angst. Og så plutselig får en panikkanfall fordi en har trykket det ned for lenge. 

Prioriter deg selv her, det fortjener du, OG det fortjener de du skal være rundt. Tar du deg ikke tid til det, vil det etter hvert tvinge deg. Vær kreativ, spør om hjelp, gjør det du trenger for å få litt tid til deg selv. 

Anonymkode: a0d94...8bd

Takk. Jeg er ikke så god på å prioritere meg selv i det hele tatt... Kanskje det hjelper å være borte og gjøre helt andre ting! Men kan man ha angst uten å føle seg redd eller engstelig for noe? Panikkanfall er sikkert ikke noe å trakte etter, høres ikke ut som noe jeg har lyst på, uten at jeg aner hvordan det arter seg....

Tar med meg det du sier, altså! 

Anonymkode: 6baba...7d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk. Jeg er ikke så god på å prioritere meg selv i det hele tatt... Kanskje det hjelper å være borte og gjøre helt andre ting! Men kan man ha angst uten å føle seg redd eller engstelig for noe? Panikkanfall er sikkert ikke noe å trakte etter, høres ikke ut som noe jeg har lyst på, uten at jeg aner hvordan det arter seg....

Tar med meg det du sier, altså! 

Anonymkode: 6baba...7d3

Angst oppleves veldig forskjellig for ulike. Om det heter angst eller stress eller hva det heter tror jeg ikke er så nøye, jeg tror poenget er at det kommer av at du ikke tar vare på deg selv. 

For noen er angst mest tankene. For meg er angst sjelden at jeg kjenner meg "redd". Når jeg kjenner meg redd er det mer at jeg er trigget fra traumer eller farlige situasjoner. Eller at jeg ER i en farlig situasjon. 

Angst for meg er kverning, et ubehag i magen, en følelse av å ikke få lande, ikke finne roen, alltid måtte noe mer, skulle noe, unngåelse. 

Anonymkode: a0d94...8bd

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn da jeg fikk høyt stoffskifte. Hvis du går til legen er det helt sikkert noe som blir sjekket, men tenkte bare å nevne det. 

Anonymkode: 8b968...73d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

 

Har ikke streifet meg at noen ville foreslå angst. Jeg føler meg jo ikke "redd" på noe vis. Men sistnevnte AB har nok et poeng, jeg har noen ganger fått følelsene til overflaten feks på vei til jobb, men jeg må jo bare "kvele" det fordi jeg ikke har tid. Nå er det ferietid med familien, vi skal reise bort i 14 dager, så jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal få det til. Men jeg skjønner jo at det kanskje er et godt poeng.... Tusen takk for innspill!

Anonymkode: 6baba...7d3

Angst er ofte en ubegrunnet redsel, ofte er det kroppen som reagerer på en ubevisst tanke, og kroppen sier "nå er vi redd, nå må vi være beredt på å flykte". 

Angst som kommer av spesifikke hendelser kan man si "kroppen reagerer med fight or flight fordi .... skjedde". Man angst som kommer av stress, langvarig påkjenning, utbrenthet etc er vanskeligere. Da kan kroppen reagere med fight or flight ut av hverdagen, for å si det sånn.  

Typisk utbrenthet er det du sier. Du har ikke tid til å roe ned, du har ikke tid til å kjenne på følelsene. Hva skjer om du fyller vannglasset fult opp med stresset, og så tømmer du på masse følelser oppå det fulle glasset, og så fester du ett smil på toppen? Får du plass til alt i vannglasset som allerede var fullt? Eller renner det over? Kroppen er slik, den holder på mye, men til slutt sier den stopp. Og hvis du ikke tar deg tid til å lytte, og ikke anerkjenner følelsene, så finner kroppen andre veier for å få deg til å lytte. 

Du har 14 dager ferie, og din tanke om det er "jeg har ikke tid til meg selv da!"... Hvis du ikke har tid til deg selv i ferien engang, når har du tid til deg selv? 

Jeg var som deg. Jeg hadde heller ikke tid... Måtte vente til det ble roligere på jobb, måtte bare få unna noen turer, måtte bare, og bare og bare... gikk konstant stresset, selv om jeg elsket alt jeg gjorde, så begynte jeg bli kvalm, og gikk ned i vekt, men skulle ta tak i det når jeg fikk tid... Jeg fikk veldig mye tid de tre årene jeg var sykemeldt, fordi jeg aldri stoppet opp å hørte når kroppen brølte om at jeg trengte roe ned. 

Anonymkode: c3d02...fd0

[Virrevirrevapp]

Utbrenthet/angstsymptomer. Kroppen sier fra om at bristepunktet snart er nådd.

[AnonymBruker]

Virrevirrevapp skrev (3 minutter siden):

Utbrenthet/angstsymptomer. Kroppen sier fra om at bristepunktet snart er nådd.

Dette, gå til lege og eventuelt psykolog. Ikke vær redd for å prøve ut medisiner, de hjelper mange i samme situasjon.

Anonymkode: 0cc51...352

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Angst er ofte en ubegrunnet redsel, ofte er det kroppen som reagerer på en ubevisst tanke, og kroppen sier "nå er vi redd, nå må vi være beredt på å flykte". 

Angst som kommer av spesifikke hendelser kan man si "kroppen reagerer med fight or flight fordi .... skjedde". Man angst som kommer av stress, langvarig påkjenning, utbrenthet etc er vanskeligere. Da kan kroppen reagere med fight or flight ut av hverdagen, for å si det sånn.  

Typisk utbrenthet er det du sier. Du har ikke tid til å roe ned, du har ikke tid til å kjenne på følelsene. Hva skjer om du fyller vannglasset fult opp med stresset, og så tømmer du på masse følelser oppå det fulle glasset, og så fester du ett smil på toppen? Får du plass til alt i vannglasset som allerede var fullt? Eller renner det over? Kroppen er slik, den holder på mye, men til slutt sier den stopp. Og hvis du ikke tar deg tid til å lytte, og ikke anerkjenner følelsene, så finner kroppen andre veier for å få deg til å lytte. 

Du har 14 dager ferie, og din tanke om det er "jeg har ikke tid til meg selv da!"... Hvis du ikke har tid til deg selv i ferien engang, når har du tid til deg selv? 

Jeg var som deg. Jeg hadde heller ikke tid... Måtte vente til det ble roligere på jobb, måtte bare få unna noen turer, måtte bare, og bare og bare... gikk konstant stresset, selv om jeg elsket alt jeg gjorde, så begynte jeg bli kvalm, og gikk ned i vekt, men skulle ta tak i det når jeg fikk tid... Jeg fikk veldig mye tid de tre årene jeg var sykemeldt, fordi jeg aldri stoppet opp å hørte når kroppen brølte om at jeg trengte roe ned. 

Anonymkode: c3d02...fd0

Tusen takk for at du deler! Fikk klump i halsen her, for du treffer nok spikeren ganske greit på hodet. Takk for at du er så tydelig! Jeg skjønner at jeg skal ta en tur til fastlegen hvis det fortsatt er sånn som dette når både hun og jeg er ferdig med ferie.

Anonymkode: 6baba...7d3

[AnonymBruker]

Virrevirrevapp skrev (18 minutter siden):

Utbrenthet/angstsymptomer. Kroppen sier fra om at bristepunktet snart er nådd.

 

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Dette, gå til lege og eventuelt psykolog. Ikke vær redd for å prøve ut medisiner, de hjelper mange i samme situasjon.

Anonymkode: 0cc51...352

Takk. Det er vel vanlig at den det gjelder ikke skjønner selv at det er det som er i ferd med å skje, kanskje....

Jeg skal ta det med meg!

Anonymkode: 6baba...7d3

[AnonymBruker]

Kjenner godt til følelsen - det er veldig typisk for et overaktivt nervesystem i alarmberedskap. Hvis dette er helt nytt for deg tyder det på at du har hatt for mye stress over for lang tid.

Kroppen vår er lagd for å tåle stress, men ikke kronisk stress. Jo lengre man går med kronisk stress, jo vanskeligere blir det å roe ned nervesystemet og få kroppen til å tro på at du faktisk er trygg. 

Jeg har kompleks ptsd og har vel hatt det på denne måten helt siden jeg var veldig ung, men med en tydelig forverring etter jeg ble voksen, fikk krevende jobb og barn. For meg er den eneste løsningen å være delvis ufør, da klarer jeg å holde det sånn nogenlunde i sjakk hvis jeg i tillegg passer på å ikke ha for mange avtaler, trene regelmessig, gjøre mindfullness osv.

Forhåpentligvis har ikke du ptsd, men er «bare» på grensen til å bli utbrent - da klarer du å snu dette hvis du tar tak nå. Som noen andre her har nevnt: det passer aldri å prioritere seg selv og egen helse. Det er alltid noe viktig på jobben, en venn som trenger deg, en konsert du blir invitert på osv osv, men du må faktisk sette av tid. Tid til å roe ned, tid til å puste og tid til å kjenne på de ubehagelige følelsene. De vonde følelsene kommer frem i lyset når du tillater deg selv å senke tempoet, men la de bare komme. De er ikke farlige, og du må la de slippe til for at de skal slippe taket ❤️

Anonymkode: 037f5...ec8

[AnonymBruker]

Ps: da jeg først ble sykemeldt og skulle sette av tid til å hvile og roe det indre stresset, så var det totalt umulig så lenge jeg satt inne. Men å komme seg ut i naturen hver dag gjorde underverker! Jeg tok med meg matpakke, hengekøye og sovepose, gikk i marka og la meg til å sove/slappe av midt på dagen. Der klarte jeg å puste og tankene fløt lettere. Kan anbefale å ha med en notatbok og skrible ned noen tanker også. Innen jeg gikk hjem igjen for å hente ungene i barnehagen følte jeg meg regel som en mye lettere og roligere versjon av meg selv.

Det har også vært viktig for meg å ha noen å snakke med. Jeg har gått til psykolog én gang i uka i to år, i tillegg til at jeg har to gode venninner jeg prater med innimellom. Jeg prater jo med mannen min også, men han forstår ikke hvordan det er for han har ikke kjent det på kroppen. 

Anonymkode: 037f5...ec8

[AnonymBruker]

Tusen takk for at du deler din erfaring! Jeg har på ingen måte PTSD, det er nok bare en ting med mye belastning over tid (forelderen min som døde var syk i tre år først, feks).

Føler at jeg famler litt når folk sier "du må ta tak"... Jeg skjønner ikke helt HVORDAN... Annet enn å la følelsene komme, da... Og ta seg litt tid til seg selv. Men hva gjør man når man har den tiden, liksom? Ingenting, bare "er"? Jeg mener ikke å gjøre meg dum, men jeg lurer oppriktig. Når jeg tenker etter skjønner jeg jo at jeg ikke helt vet hvordan man gjør det (selv om jeg flere ganger i det siste har ønsket meg til en øde øy alene)

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Kjenner godt til følelsen - det er veldig typisk for et overaktivt nervesystem i alarmberedskap. Hvis dette er helt nytt for deg tyder det på at du har hatt for mye stress over for lang tid.

Kroppen vår er lagd for å tåle stress, men ikke kronisk stress. Jo lengre man går med kronisk stress, jo vanskeligere blir det å roe ned nervesystemet og få kroppen til å tro på at du faktisk er trygg. 

Jeg har kompleks ptsd og har vel hatt det på denne måten helt siden jeg var veldig ung, men med en tydelig forverring etter jeg ble voksen, fikk krevende jobb og barn. For meg er den eneste løsningen å være delvis ufør, da klarer jeg å holde det sånn nogenlunde i sjakk hvis jeg i tillegg passer på å ikke ha for mange avtaler, trene regelmessig, gjøre mindfullness osv.

Forhåpentligvis har ikke du ptsd, men er «bare» på grensen til å bli utbrent - da klarer du å snu dette hvis du tar tak nå. Som noen andre her har nevnt: det passer aldri å prioritere seg selv og egen helse. Det er alltid noe viktig på jobben, en venn som trenger deg, en konsert du blir invitert på osv osv, men du må faktisk sette av tid. Tid til å roe ned, tid til å puste og tid til å kjenne på de ubehagelige følelsene. De vonde følelsene kommer frem i lyset når du tillater deg selv å senke tempoet, men la de bare komme. De er ikke farlige, og du må la de slippe til for at de skal slippe taket ❤️

Anonymkode: 037f5...ec8

 

Anonymkode: 6baba...7d3