Utrolig oppgitt over moren min - flere med vanskelige mødre?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Er det ikke en epidemi nesten av kvinner som har et trøblete forhold med moren sin? Syns jeg leste noe om det på nrk for noen år siden. Og mange av mine venninner har et veldig vanskelig forhold til sin mor. Og det er rart, siden i det fleste av tilfellene så var det på et vis far som var verst. Men med ham var det kanskje mer enkelt likevel? Sånn er det her i alle fall. Joda, min far var voldelig, men det er relasjonen til mor som likevel gjør vondt. Jeg bare knyttet meg aldri så mye til min far. 

Jeg har også et trøblete forhold til min mor. For meg gikk det så langt at jeg brøt en periode, og sa at for at vi skulle gjenoppta kontakten trengte jeg at vi forholdt oss til hverandre på en ny måte. Nå har vi gjenopptatt kontakten og snakker bedre om fortiden. Og på de 5 årene vi ikke hadde kontakt vokste jeg mye som menneske og så at det var ikke bare min mor som gjorde at det ble drama her og nå (men det kan naturligvis være annerledes for dere). Det å innse min rolle i det var veldig "empowering" fordi da hadde jeg mer makt til å påvirke det fremover. 

Nå har jeg medfølelse med min mor, jeg ser henne som et helt menneske som gjorde så godt hun kunne med en voldelig ektemann. Jeg tenker at alt det hun gjør av små stikk, kritikk og "drama" handler helt enkelt at hun ikke føler seg god nok som hun er, og ikke god nok som mor, bestemor osv. Så når jeg møter henne slik, og passer på å oppriktig skryte av henne og sette pris på det hun bidrar positivt så har vi det mye bedre. Og så hjelper det at hun har erkjent at hun ikke hadde kapasitet til å ta innover seg hvor vondt det var for meg å være barn i den familien. 

Jeg ønsker deg masse lykke til! Jeg tror det er mulig å finne ut, men ikke ved å endre andre, bare seg selv. 

Anonymkode: c1001...351

Dette var som å lese om meg selv og mine foreldre. Har gått den tunge veien selv. Sender deg en klem❤️

Anonymkode: 17eca...a05

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Er det ikke en epidemi nesten av kvinner som har et trøblete forhold med moren sin? Syns jeg leste noe om det på nrk for noen år siden. Og mange av mine venninner har et veldig vanskelig forhold til sin mor. Og det er rart, siden i det fleste av tilfellene så var det på et vis far som var verst. Men med ham var det kanskje mer enkelt likevel? Sånn er det her i alle fall. Joda, min far var voldelig, men det er relasjonen til mor som likevel gjør vondt. Jeg bare knyttet meg aldri så mye til min far. 

Jeg har også et trøblete forhold til min mor. For meg gikk det så langt at jeg brøt en periode, og sa at for at vi skulle gjenoppta kontakten trengte jeg at vi forholdt oss til hverandre på en ny måte. Nå har vi gjenopptatt kontakten og snakker bedre om fortiden. Og på de 5 årene vi ikke hadde kontakt vokste jeg mye som menneske og så at det var ikke bare min mor som gjorde at det ble drama her og nå (men det kan naturligvis være annerledes for dere). Det å innse min rolle i det var veldig "empowering" fordi da hadde jeg mer makt til å påvirke det fremover. 

Nå har jeg medfølelse med min mor, jeg ser henne som et helt menneske som gjorde så godt hun kunne med en voldelig ektemann. Jeg tenker at alt det hun gjør av små stikk, kritikk og "drama" handler helt enkelt at hun ikke føler seg god nok som hun er, og ikke god nok som mor, bestemor osv. Så når jeg møter henne slik, og passer på å oppriktig skryte av henne og sette pris på det hun bidrar positivt så har vi det mye bedre. Og så hjelper det at hun har erkjent at hun ikke hadde kapasitet til å ta innover seg hvor vondt det var for meg å være barn i den familien. 

Jeg ønsker deg masse lykke til! Jeg tror det er mulig å finne ut, men ikke ved å endre andre, bare seg selv. 

Anonymkode: c1001...351

Kan bare snakke for min egen del, men min far har aldri slått min mor eller oss. Min far har aldri godtet seg over min mors uhelse og sett på det som en god ting, min far har aldri sagt han ikke skulle fått barn. Min far kunne si fæle ting mot min mor når de kranglet (men det gjorde min mor mot han også... Så var definitivt ikke ensidig) men han hakket aldri på barna. Han satte aldri oss barna opp mot hverandre (noe min mor forsåvidt beskylder sin egen mor for... Så gjør hun det selv).  Jeg har inntrykk av at flere mødre er direkte fæle mot barna, mens fedre kanskje kan være mer "fraværende". Men det er mitt inntrykk basert på min oppvekst 

Anonymkode: 5bc70...94d

[Lillemy8]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det eneste jeg på en måte vil er at hun klarer å oppføre seg ordentlig over noen dager mens vi og barnebarn er på besøk. Men det er visst veldig vanskelig å få til 😅 hun har på sett og vis blitt verre siden vi flyttet enn når vi enda bodde i byen(selv om hun laget drama da og såklart, men ikke i forbindelse med hvert eneste besøk).

Anonymkode: 5bc70...94d

Jeg ville snakket med henne i fredstid, utenom besøk, feks. på telefon. Så ville jeg startet med fortiden, si hva du føler på når hun drar opp ting fra barndommen. Hvordan endring ønsker du. Feks. si at du er ferdig med det som har skjedd og at det er et tilbakelagt kapittel som du ønsker at ikke skal fokuseres på fremover osvosv…. Kun snakke om denne ene tingen i en samtale og kanskje til slutt si, håper vi kan møte hverandre på respektfull måte fremover. 

Da har du en knagg å henge det på om hun plutselig begynner å dra opp gamle ting og kan si «hei, vi ble vel enige om å se fremover nå»..

Tenker at det blir litt vanskelig å høre «kan du slutte å lage drama når vi møtes». Det blir for stort, hun kan ikke endre hele personen sin i en fei, så må justeres til no mer håndterbart. 

Vet ikke om det funker, men hva med å tenke litt barneoppdragelse- spesielt ved urimelige krav- forklare hva som er rettferdig og være helt rolig selv om hun evt hever stemmen 😅

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dette var som å lese om meg selv og mine foreldre. Har gått den tunge veien selv. Sender deg en klem❤️

Anonymkode: 17eca...a05

Det er jammen en tung vei! Takk for klemmen, godt å bli sett litt, og det samme tilbake til deg. ❤️ 

Anonymkode: c1001...351

[AnonymBruker]

Ja er en av mange som har det. 

Jeg har ikke et forhold til min mor lengre. Ikke mine søsken heller. Vokst opp med psykisk vold og omsorgssvikt fra henne. Hun er en manipulativ heks. Forsøkt å konfrontere henne med det mange ganger, forklart årsak til at vi ikke kan ha kontakt lengre osv (med spesifikke hendelser slik at hun har fått sjansen til å forstå), men svaret er alltid bare "det er DU som er manipulerende, det er DU som er psykisk syk" etc.. Så det måtte vi bare gi opp. Har blitt truet med at det vil ha konsekvenser at hun ikke har kontakt med barnebarna sine, men det har ikke skjedd noe enda, så vi får se. 

Anonymkode: 2b9b4...3a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg prøver men hun hører ikke på det. "Neida det går så bra" hun skal helst gjøre alt , være med på alt, går totalt utover sine egne grenser for hva hun tåler for så og skylde på alle andre i etterkant når hun er sliten.  Men må kanskje sette foten hardt ned.  Treffes en dag eller to og thats it.

Som sagt tidligere, vi har og vært på besøk for å først og fremst besøke søsken. Så begynner hun å lage drama utav det og. "Vil du ikke treffe moren din" 

Anonymkode: 5bc70...94d

Tror jeg hadde prøvd å sette opp en detaljert tidsplan som jeg hadde sendt ut til alle i familien. «Vi kommer til x by sent fredag kveld og tar inn på hotellet. Vi er slitne etter reisen og er ikke i form til besøk. Lørdag  er vi ferdige med frokost kl. 11, og da drar vi til Per og Anne. Kl. 18–20 spiser vi middag med mamma på restaurant y. Vi legger oss tidlig. Søndag skal vi besøke Kåre og Lars, og er ikke ledige før klokken …»

Da vet alle (les: din mor) at dere ikke har tid til å treffes utenom oppsatt tid. Så det er ikke noe vits for henne å mase, og hvis hun gjør det så henvis til tidsplanen som hun fikk forrige uke. 

Anonymkode: e2e9d...93e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja er en av mange som har det. 

Jeg har ikke et forhold til min mor lengre. Ikke mine søsken heller. Vokst opp med psykisk vold og omsorgssvikt fra henne. Hun er en manipulativ heks. Forsøkt å konfrontere henne med det mange ganger, forklart årsak til at vi ikke kan ha kontakt lengre osv (med spesifikke hendelser slik at hun har fått sjansen til å forstå), men svaret er alltid bare "det er DU som er manipulerende, det er DU som er psykisk syk" etc.. Så det måtte vi bare gi opp. Har blitt truet med at det vil ha konsekvenser at hun ikke har kontakt med barnebarna sine, men det har ikke skjedd noe enda, så vi får se. 

Anonymkode: 2b9b4...3a5

Ja er ikke det typisk... Det er alltid noen andre som er problemet. De innser ikke at det er omsorgssvikt det de gjør heller. Aldri fått en eneste unnskyldning for alt det fæle hun har sagt og gjort gjennom oppveksten. Problemet er meg som har sagt ifra om at det ikke er greit og har gått i terapi og delt med psykologen min osv...

Anonymkode: 5bc70...94d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Ja er ikke det typisk... Det er alltid noen andre som er problemet. De innser ikke at det er omsorgssvikt det de gjør heller. Aldri fått en eneste unnskyldning for alt det fæle hun har sagt og gjort gjennom oppveksten. Problemet er meg som har sagt ifra om at det ikke er greit og har gått i terapi og delt med psykologen min osv...

Anonymkode: 5bc70...94d

Men du, basert på hvordan du skriver her, så virker du bitter. Som jo er helt naturlig, i grunn, samtidig tenker jeg litt på det som jeg var inne i det jeg delte fra mitt eget innlegg, at da jeg hadde det slik som det virker som du har det nå, bitter fordi min mor ikke kunne erkjenne noe som helst, ja, da bidrog jeg også, på måter jeg ikke merket, til at dynamikken var som den var. 

Kanskje noe å tenke på. 

Anonymkode: c1001...351

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Men du, basert på hvordan du skriver her, så virker du bitter. Som jo er helt naturlig, i grunn, samtidig tenker jeg litt på det som jeg var inne i det jeg delte fra mitt eget innlegg, at da jeg hadde det slik som det virker som du har det nå, bitter fordi min mor ikke kunne erkjenne noe som helst, ja, da bidrog jeg også, på måter jeg ikke merket, til at dynamikken var som den var. 

Kanskje noe å tenke på. 

Anonymkode: c1001...351

Man skal ikke skylde på barnet fordi moren driver med omsorgsvikt etter min mening. Du har ikke noe ansvar for din mor, det har ikke jeg heller. Jeg er ikke fæl mot min mor selv om jeg er bitter. Jeg bidrar ingenting til hennes forferdelige oppførsel. Selvfølgelig er man bitter når vedkommende ikke klarer å innse at det de har gjort er galt. Syns ikke du skal påta seg noe skyld. Noe å tenke på...

Anonymkode: 5bc70...94d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Man skal ikke skylde på barnet fordi moren driver med omsorgsvikt etter min mening. Du har ikke noe ansvar for din mor, det har ikke jeg heller. Jeg er ikke fæl mot min mor selv om jeg er bitter. Jeg bidrar ingenting til hennes forferdelige oppførsel. Selvfølgelig er man bitter når vedkommende ikke klarer å innse at det de har gjort er galt. Syns ikke du skal påta seg noe skyld. Noe å tenke på...

Anonymkode: 5bc70...94d

Men du er ikke et barn lenger. 

Jeg påtar meg ikke noe skyld ved å velge selv å jobbe med meg selv. Det er å være voksen. Bitterheten spiste meg opp, uansett hvor naturlig den var. Og deretter å velge at jeg ønsker å ha en relasjon til min mor selv om hun er som hun er handler ikke om å ta ansvar for omsorgssvikten. Det handler om å være voksen i møte med andre, inkludert sine foreldre. Men alt dette så jeg bedre etter 5 år uten kontakt der jeg prosesserte traumene fra barndommen. 

Anonymkode: c1001...351

[Ananymon]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver...

Jeg og min mor har hatt et greit forhold etter jeg ble voksen, men når vi tilbringer "for mye" tid sammen så kommer kritikken og "stikkene"- spesielt om oppdragelse. Hun har ikke et pedagogisk ben i kroppen,  og vet veldig lite om barns utvikling og tidsbegrep. Det gjør jeg,  og da blir det gnisninger. At hun aldri gjør feil er et problem som går igjen.  Noe så enkelt som å innrømme at man glemmer fryserlokket er utenkelig.

Uten å skrive en hel bok om årsak, så har vi ikke kontakt (enn så lenge, før eller senere blir det nok slutt med den nye kjæresten hun har dumpet familien sin for). Men jeg orker ikke bruke tid på folk som ikke engang gidder ringe barnebarna på bursdagen sin. Ungene kan sende meldinger og ringe henne hvis de vil,  men de gjør det ikke lenger,  de har skjønt hvor lite interessert hun er i oss og har stoppet.  

Sett grenser for hva du aksepterer av din mors oppførsel. Hun virker å ha sine demoner som ikke er kompatible med å være en god mor og bestemor. Lykke til

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.7.2025 den 19.09):

Usikker på om jeg ville valgt å få egne barn om det var oppveksten, og arven, jeg entret voksenlivet med. Man er jo ultimat t produkt av sine foreldre. 

Anonymkode: a4003...dfc

Utrolig unødvendig ting å skrive. Barn kan bevege seg langt fra stammen om de er bevisste på det. Mange som har hatt en krevende oppvekst blir kjempegode foreldre ❤️

Anonymkode: 50063...346

[AnonymBruker]

Det er måå jo være en diagnose av noe slag. Cluster b eller hva det heter. 

Anonymkode: c7bd2...b02

[AnonymBruker]

Dessverre så tror jeg det er for tungt for din mor og innse at barndommen /ungdommen din var annerledes for deg enn slik hun så det , det er på en måte enkelt og skjønne da hun sikkert har gjort sitt beste i følge henne selv . Hennes forutsetninger for og være mor har hun sikkert lært av sine egne foreldre , dette kalles arvesynden og er vanskelig og ta til seg . Min mor og far så helt annerledes på min oppvekst enn den jeg opplevde , di var ikke gode foreldre enkelt og greit , men med sine forutsetninger så gjorde du sitt beste , prøvde og prate med min mor om dette , men det ble for vanskelig for henne , så da måtte jeg bare la det fare , jeg gikk selv til psykolog i nesten 2 år for min barndom /ungdom , voksen liv som var veldig preget av mange vonde opplevelser og lærte mye om dette av henne . Mitt mål har vært og ikke føre den arvesynden videre og det har jeg gudselov klart . Jeg har i dag 3 voksne barn selv og er farmor til 3 barn . Jeg var aldri selv perfekt som mor og har selv måttet ta noen runder med mine barn om meg selv og ting som burde vært gjort annerledes . Vi må huske at ingen er perfekte foreldre . Anbefaler deg å få hjelp med dine traumer med mor , far og klare gå videre uten og klandre di og for og få ett bedre liv med deg selv og din mor .Hilsen en mor på 64 år . 

 

Anonymkode: af532...d9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.7.2025 den 22.56):

Men du er ikke et barn lenger. 

Jeg påtar meg ikke noe skyld ved å velge selv å jobbe med meg selv. Det er å være voksen. Bitterheten spiste meg opp, uansett hvor naturlig den var. Og deretter å velge at jeg ønsker å ha en relasjon til min mor selv om hun er som hun er handler ikke om å ta ansvar for omsorgssvikten. Det handler om å være voksen i møte med andre, inkludert sine foreldre. Men alt dette så jeg bedre etter 5 år uten kontakt der jeg prosesserte traumene fra barndommen. 

Anonymkode: c1001...351

Jeg syns fortsatt ansvaret her blir lagt på feil person. Det er ikke mitt ansvar hvordan hun oppfører seg, når jeg oppfører meg helt fint. Det er HUN som oppfører seg dårlig og som har oppført seg dårlig. Hun må jo selv klare å ha et fnugg av selvinnsikt og refleksjon (mener jeg) for at hun skal endre seg noe. Men det klarer hun ikke. Må vel da "ta henne som hun er". I gode øyeblikk kan hun være fin men det snur utrolig fort...

Skal jeg måtte tilgi alt i oppveksten og ikke ha et fnugg av bitterhet mot et menneske som ikke klarer å se seg selv som noe annet enn et offer? Som ikke ser smerten hun påfører andre både nå og i fortid? Jeg får mest ro når jeg er vekk fra henne. Er ikke så rart at når hun kommer med samme sabla oppførsel som i oppveksten den ene gangen i året vi ser henne at jeg da blir oppgitt? Der er 100% HENNES ansvar hvordan hun oppfører seg. 

Anonymkode: 5bc70...94d

[AnonymBruker]

Min mor: Kritiserer og irrettesetter meg foran min mann, devaluerer meg så hun fremstår som den kloke og fornuftige av oss

 

Gir gjerne alle andre komplimenter og ikke meg

 

Svarer ikke på sms og oppringninger for å straffe/ få oppmerksomhet

 

Forteller om andre som fikk bedre snittkarakterer enn meg eller gjør det bedre- sier de minner sånn om meg i utseende og væremåte

 

Intensiverer triggende atferd mot meg når jeg unngår eller er sliten for å få en reaksjon ut av meg

 

Sier stygge ting til meg om meg selv og min relasjon til min mann- sammenligner med egen relasjon og flasher hennes forelskelse. Det gjord hun med tidligere mann- hoverte over hun i det minste var gift

 

Når mine barn var små og jeg var i lykkelig forhold med mannen min, så skrøt hun av naboen og prøvde å selge han inn som en bedre match. Til han skrøt hun av meg og lot meg vite hva hun hadde sagt

 

Skylder på meg når hun ikke har styr på ting- jeg sørget for å ordne hun fikk økonomisk tilskudd og tilmed fikk egen bolig gjennom Husbanken- ordna med alt av dokumentasjon, klagde i etterkant over beliggenhet, naboer og det var festa grunn. Det var min skyld..på tross av at jeg spurte mange ganger om hun var sikker på å ville bo der

 

Hun er sykelig opptatt av naboene. Sier de er misunnelige på meg og prøver å ødelegge for meg. 

 

Idealiserer og devaluerer andre hele tiden. Først er de flotte mennesker, etter hvert finner hun feil på dem. Finner på ting om andre, antakelser og påstander.  

 

Tiden før egen bursdag eller mannen. Silent treatment- hun forventer jeg skal skrive flotte kort, lage kaker og ordne- hun sjøl gir sjeldent kort, bare overfører penger på konto

 

Har kritisert min vekt under og etter svangerskap. Gjorde alt for å krangle og stresse meg opp når jeg var høygravid

 

Hun er alltid offer og synes voldsomt synd på seg selv imens hun snakker stygt om andre

 

Kopierer min klesstil og vil ha mine ting eller vite hvor jeg har kjøpt dem.

 

Forventer jeg ordner alt av papirarbeid i livet hennes. 

 

Når jeg er sliten og ikke speiler hennes gode humør, begynner hun å komme med spydige kommentarer for å få en reaksjon ut av meg. Og så skammer hun meg for at jeg reagerer.

Hun deler ting med meg som om vi er fortolige nære venninner, men jeg blir bare forlegen og vil ikke svare henne. Da skammer hun meg for det. Jeg deler ikke mine følelser og strev med henne for hun blir bare sint og opprørt som om det er hun selv som opplever det. Eller så begynner hun å snakke om hvor vondt hun har det

morsdag forventer hun skryt på sosiale medier, blomster og oppmerksomhet, denne dagen byr meg imot og jeg føler avsky når jeg må late som om hun er verdens beste mor

hun har kranglet med alle i familien og alle naboer og prøvd å dra meg inn i konfliktene, jeg nekter å blande meg og da skammer hun meg

når hun er i dårlig humør eller ikke har det bra i livet sitt, så får ikke jeg lov å gi uttrykk for glede og stolthet over egne prestasjonet

Ellers hjelper hun meg når jeg trenger det og virker støttende. Dette er min mor

Anonymkode: 191d0...73e