AnonymBruker Skrevet 5. juli #1 Skrevet 5. juli Jeg og typen ble gravide litt vel tidlig inn i forholdet (etter et år sammen). Vi bestemte oss for å prøve da, men jeg trodde jo pga alder det ville ta en del lenger tid. Jeg ble alene med første barnet mitt da hen var 1, så jeg var litt engstelig for å få et barn til. Men den klassiske historien: typen mente at denne gangen kom det til å bli helt annerledes. Vi gikk til og med til privat samlivspsykolog for å avklare forventninger før vi ble gravide. De første tre månedene etter babyen ble født var egentlig utrolig fine. Jeg fikk dessverre noen komplikasjoner etter fødselen, så han var hjemme med meg. Han stilte godt opp og babyen sov jo sikkert 21 timer i døgnet. Men nå det siste halvåret har det bare blitt verre og verre. Han har gått ut i permisjon og jeg har begynt på jobb igjen. Problemet er at han aldri står opp med baby, jeg må ha babyen til jeg går på jobb og må ta over når jeg er ferdig. Etter barnet er lagt må jeg gjøre alt av husarbeidet. Han hjelper ikke til med noe, og da mener jeg nada null. Vet ikke hva som har skjedd med han. Han sier han aldri får sovet ut, til tross for at jeg står opp hver dag selv i helgene. Jeg er jo helt på felgene nå. Når jeg spør om han kan feks bidra med noe i huset er det typiske svaret at da må vi være ute av huset. Og når vi har prøvd det har han sittet og gamet når vi kom hjem etter fire timer og ikke fått gjort noe. jeg er utrolig rådvill. Jeg har truet med å flytte ut når vi har fått bhgplass i august, for jeg er jo basically alene uansett nå. Men det høres også så utrolig tungt ut å ende opp alene igjen. Men det blir bare større og større avstand og jeg klarer ikke koble meg på følelsesmessig lenger fordi han oppleves som ekstremt urimelig og egoistisk. Blir det bedre etter barnehagestart, eller kan noen gi noen gode råd? 😣 Anonymkode: ee6ce...e95 2
AnonymBruker Skrevet 5. juli #3 Skrevet 5. juli Blir ikke bedre etter barnehagestart nei. Hvorfor tror du det blir bedre? Mer tidspress på å rekke å hente og levere i barnehagen og samtidig jobbe. I tillegg har du en mann som ikke hjelper til hjemme så her kan du risikere å gå på en smell. Anonymkode: 4fe5f...c4d 3
AnonymBruker Skrevet 5. juli #4 Skrevet 5. juli AnonymBruker skrev (5 minutter siden): Jeg og typen ble gravide litt vel tidlig inn i forholdet (etter et år sammen). Vi bestemte oss for å prøve da, men jeg trodde jo pga alder det ville ta en del lenger tid. Jeg ble alene med første barnet mitt da hen var 1, så jeg var litt engstelig for å få et barn til. Men den klassiske historien: typen mente at denne gangen kom det til å bli helt annerledes. Vi gikk til og med til privat samlivspsykolog for å avklare forventninger før vi ble gravide. De første tre månedene etter babyen ble født var egentlig utrolig fine. Jeg fikk dessverre noen komplikasjoner etter fødselen, så han var hjemme med meg. Han stilte godt opp og babyen sov jo sikkert 21 timer i døgnet. Men nå det siste halvåret har det bare blitt verre og verre. Han har gått ut i permisjon og jeg har begynt på jobb igjen. Problemet er at han aldri står opp med baby, jeg må ha babyen til jeg går på jobb og må ta over når jeg er ferdig. Etter barnet er lagt må jeg gjøre alt av husarbeidet. Han hjelper ikke til med noe, og da mener jeg nada null. Vet ikke hva som har skjedd med han. Han sier han aldri får sovet ut, til tross for at jeg står opp hver dag selv i helgene. Jeg er jo helt på felgene nå. Når jeg spør om han kan feks bidra med noe i huset er det typiske svaret at da må vi være ute av huset. Og når vi har prøvd det har han sittet og gamet når vi kom hjem etter fire timer og ikke fått gjort noe. jeg er utrolig rådvill. Jeg har truet med å flytte ut når vi har fått bhgplass i august, for jeg er jo basically alene uansett nå. Men det høres også så utrolig tungt ut å ende opp alene igjen. Men det blir bare større og større avstand og jeg klarer ikke koble meg på følelsesmessig lenger fordi han oppleves som ekstremt urimelig og egoistisk. Blir det bedre etter barnehagestart, eller kan noen gi noen gode råd? 😣 Anonymkode: ee6ce...e95 Kanskje han har fått fødselsdepresjon/pappadepresjon? Det er ikke uvanlig at fedre også kan få en depresjon ved å bli forelder det er bare veldig lite opplyst og snakket høyt om. Anonymkode: 68b90...2b6 5 2
AnonymBruker Skrevet 5. juli #5 Skrevet 5. juli Unger er forferdelig slitsomt, og suger energien ut av dere og forholdet. Det er veldig intenst Det blir litt bedre med barnehage, for da kan man sette bort ungene noen timer og få en daglig pause hvor noen andre passer på dem. Anonymkode: ed0c4...9f3 2
AnonymBruker Skrevet 5. juli #6 Skrevet 5. juli AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Blir ikke bedre etter barnehagestart nei. Hvorfor tror du det blir bedre? Mer tidspress på å rekke å hente og levere i barnehagen og samtidig jobbe. I tillegg har du en mann som ikke hjelper til hjemme så her kan du risikere å gå på en smell. Anonymkode: 4fe5f...c4d Ts her. Fordi han da får noen timer hvor han ikke passer på baby på dagtid (han jobber skift). Men han bruker nok de timene på gaming uansett 🤷♀️ Anonymkode: ee6ce...e95
AnonymBruker Skrevet 5. juli #7 Skrevet 5. juli Det kan bli bedre - det ble det iallfall for oss, men han var ikke så frakoblet i utgangspunktet som du var. Jeg tror jeg hadde vært rimelig fortvilet om jeg var deg, over at han ikke tar litt innover seg engang hvor utrolig urimelig han er. Hvordan er han ovenfor barnet? Jeg lurer på om jeg hadde satt et ultimatum, parterapi eller flytte ut. Sånn kan du ikke ha det. Anonymkode: 2876f...ec8
cafflatte Skrevet 5. juli #8 Skrevet 5. juli AnonymBruker skrev (14 minutter siden): Det blir litt bedre med barnehage, for da kan man sette bort ungene noen timer og få en daglig pause hvor noen andre passer på dem. Anonymkode: ed0c4...9f3 De timene barna er i barnehagen må jo foreldrene jobbe. Ikke mye pause. 1
AnonymBruker Skrevet 5. juli #9 Skrevet 5. juli Hvorfor insisterer kvinner på å etablere seg med disse gamerne? Hadde hevet ut tingene mens han var på jobb. Anonymkode: aca0d...dbd
AnonymBruker Skrevet 5. juli #10 Skrevet 5. juli Det er dessverre gsmingen som er problemet. Har samme problem her. Samboeren min er verdens snilleste, og han er en god pappa når han er sammen med barnet. Men, han er alltid så sliten. Jeg lurer ikke på hvorfor han er sliten for han sitter gjerne oppe til 01 eller 02 hver eneste dag for å game etter at barnet er lagt. Dette blir en ond sirkel da han er trøtt og sur og «må sove ut» dagen etter, i helger etc. Det ender med at jeg må legge meg kl 22 hver eneste kveld fordi jeg må opp om morgenen og faktisk fungere. Merker i tillegg at han ofte stresser med diverse gjøremål knyttet til barnet fordi «det klør i fingrene» og han egentlig allerede har hodet sitt i det idiotiske spillet. Anonymkode: 3b914...7c0 1
AnonymBruker Skrevet 5. juli #11 Skrevet 5. juli Hva sier han hvis du påpeker at det ikke er normalt å få "sovet ut" når man har en baby å ta vare på? At man må ta seg sammen og være voksen og ta seg av barnet sitt selv om man er trøtt? Herregud jeg tror jeg hadde klikka. Vi har en med kolikk og ingen av oss har "sovet ut" på 8 måneder. Vi gjør da begge husarbeid og tar oss av barnet likevel. Anonymkode: 15c7e...f51 3
AnonymBruker Skrevet 5. juli #12 Skrevet 5. juli Hva er grunnen til at dere må være ute av huset når han skal gjøre husarbeid? Er du veldig kontrollerende og skal dobbeltsjekke alt han gjør? Anonymkode: ba6e6...01b 1
AnonymBruker Skrevet 5. juli #13 Skrevet 5. juli AnonymBruker skrev (26 minutter siden): Hva sier han hvis du påpeker at det ikke er normalt å få "sovet ut" når man har en baby å ta vare på? At man må ta seg sammen og være voksen og ta seg av barnet sitt selv om man er trøtt? Herregud jeg tror jeg hadde klikka. Vi har en med kolikk og ingen av oss har "sovet ut" på 8 måneder. Vi gjør da begge husarbeid og tar oss av barnet likevel. Anonymkode: 15c7e...f51 Støtter denne. Å sove ut med små barn er å få stå opp etter 7 her i huset, og det lever vi godt med fordi vi legger oss tidlig nok. Anonymkode: bf6bc...bde 1
AnonymBruker Skrevet 5. juli #14 Skrevet 5. juli Det kommer litt an på. For det første kan det være veldig krevende for barnet å starte i barnehagen og det kan bli ekstra krevende ettermiddager, kvelder og netter den første tiden. Barnet kan bli mye sykt den første tiden, og man må få det til å gå opp med jobb og omsorgsdager. Så kommer dette med logistikk for henting/ levering og å sørge for at barnet ikke får for lange dager i starten. Anonymkode: 4e76b...eb9 1
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå