Venner som ikke spør tilbake hvordan det går

[AnonymBruker]

Jeg og mine venner/ bekjente som er i 40 -50 årene, har begynt å få foreldre som har blitt sykelige eller har gått bort, vi begynner å få litt problemer med kroppen, eller må operere et eller annet, har fått et barnebarn og lign.

Det som fascinerer meg er de som omtrent aldri spør tilbake hvordan det går, etter at de har snakket konstant i 15 minutter om seg selv og sitt, selv om de vet om ting som har skjedd i mitt liv.

Den siste uken har jeg testet to venninner angående dette og jeg har spurt hvordan de har det, hvordan deres foreldre har det, hvordan det går med andre i familien, skifte av jobb og hvordan deres voksne barn har det, men jeg fikk ikke ett spørsmål i retur.

Til den ene venninnen sa jeg ingenting om meg selv, men til den andre tok jeg bare ordet og fortalte hva jeg hadde bedrevet med de siste dagene, og hvordan livet er.

Fikk bare "ok" tilbake, og tror ikke det er kun jeg som får så lite oppmerksomhet, men at de er slik til mange.

Er det ikke navlebeskuende? Vi er jo ikke 17 år liksom, men voksne mennesker.

Anonymkode: 196dc...b8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg og mine venner/ bekjente som er i 40 -50 årene, har begynt å få foreldre som har blitt sykelige eller har gått bort, vi begynner å få litt problemer med kroppen, eller må operere et eller annet, har fått et barnebarn og lign.

Det som fascinerer meg er de som omtrent aldri spør tilbake hvordan det går, etter at de har snakket konstant i 15 minutter om seg selv og sitt, selv om de vet om ting som har skjedd i mitt liv.

Den siste uken har jeg testet to venninner angående dette og jeg har spurt hvordan de har det, hvordan deres foreldre har det, hvordan det går med andre i familien, skifte av jobb og hvordan deres voksne barn har det, men jeg fikk ikke ett spørsmål i retur.

Til den ene venninnen sa jeg ingenting om meg selv, men til den andre tok jeg bare ordet og fortalte hva jeg hadde bedrevet med de siste dagene, og hvordan livet er.

Fikk bare "ok" tilbake, og tror ikke det er kun jeg som får så lite oppmerksomhet, men at de er slik til mange.

Er det ikke navlebeskuende? Vi er jo ikke 17 år liksom, men voksne mennesker.

Anonymkode: 196dc...b8d

De er ikke venner... når jeg sluttet å snakke om folk med folk, altså jattet med venninner som bare snakket om seg selv, ble jeg fort fjernet til fordel for et bedre publikum. 

Anonymkode: cbda7...87f

[Callista]

Så lenge du viser interesse for dine venner sine familier, så mener jeg at det er normal folkeskikk at de gjør det samme med deg. Jeg hadde kanskje ikke brydd meg så mye selv hvis en bekjent ikke spurte hvordan det gikk med meg, men det er normalt at gode venner spør hvordan det går med hverandre, og barn og eldre foreldre, hvis dere har kommet i den alderen.

[AnonymBruker]

Jeg vet at jeg sliter med å "huske" å spørre andre, men det er fordi jeg synes småprat er vanskelig og fordi jeg bruker så mye energi og tankevirksomhet på å svare ordentlig på spørsmålene deres, at jeg glemmer å spørre. Så kommer jeg på det etterpå og skammer meg. Men det skal sies at om den andre parten tar ordet og forteller om livet sitt, så lytter jeg gjerne og husker ofte også bedre å stille oppfølgende spørsmål.
Sosialisering er vanskelige greier, også med nære venner... Det er så mange fallgruver og måter å dumme seg ut på, og jeg er dritgod på å overtenke og overtolke etterpå. 😅

Anonymkode: 3bc1e...923

[AnonymBruker]

Møter ein gamle arbeidskolegaer, slektninger, så er umiddelbar eit av de første  følgende spørsmål :  Hvordan står det til med deg, ?..  Og er det familiebånd så blir selvsagt interessen utvidet også å gjelde foreldre, søsken m.fl, og det handler om å bty seg. !

 

Anonymkode: dd59c...03d

[Capazitet]

Mange som rett og slett ikkje har lært det i oppveksten å syna interesse tilbake. Dårleg folkeskikk kan ein vel kalla det.

[AnonymBruker]

Jeg hater slike "spørre om" folk.  Det er så typisk Norsk. 

Om man vil si noe - så si det. Trenger det være så mye verre enn det? 

Har stort sett oppegående venninner, som er trygge nok til å dele. Men en og annen som kan begynne å surmule fordi du ikke er tankeleser med superhukommelse . Tenk hvor mye bedre stemning det hadde vært hvis de bare hadde startet å fortelle meg hvordan jobbintervjuet var i det vi møttes? Nei, slike kutter jeg stort sett ut.... 

Anonymkode: 446d7...01b

[AnonymBruker]

Mennesker er jo forskjellige. Mange er oppvokst med at man ikke spør om ting direkte, at det er frekt. Du må da fortelle fritt selv, om livet ditt, hvis det faktisk er et vennskap. Hvis du er en som trenger direkte spørsmål kan du enten lufte det en gang med vedkommende, eller treffe akkurat denne venninnen litt mindre.

Jeg har en slik venninne, og vennskapet blir litt mindre nært når hun ikke spør om viktige ting fra mitt liv.

Jeg spør mye om henne, det er naturlig for meg.

Anonymkode: 5e02a...8b4

[herzeleid]

Jeg tror ‘hvordan går det’ i noen tilfeller oppleves som en litt lettvint høfflighetsfrase, sagt uten nevneverdig engasjement, der hele ‘arbeidet’ med å drive samtalen faller på mottager. Kanskje er det flere som derfor ikke stiller det spørsmålet, og venter til samtalen er kommet dit at man snakker mer naturlig om alle tingene som skjer og viser genuin interesse.
 

For å ta ytterligheten; noen sier ‘hva skjer’ og overlater til mottager å drive samtalen og tolke hva avsender egentlig lurer på. 

[AnonymBruker]

Slike folk har jeg kuttet ut i livet mitt. Gidder ikke slikt mere. 

Anonymkode: 8d847...256

[AnonymBruker]

Hvorfor skal man spørre om hvordan det går tilbake, hvis man geniut ikke lurer på det eller er interessert i å høre? Jeg synes det er falskt å spørre bare for å spørre. Samtidig så var det jo du som spurte. Jeg svarer bare på det som blir spurt om. 

Anonymkode: 798f9...d85

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Hvorfor skal man spørre om hvordan det går tilbake, hvis man geniut ikke lurer på det eller er interessert i å høre? Jeg synes det er falskt å spørre bare for å spørre. Samtidig så var det jo du som spurte. Jeg svarer bare på det som blir spurt om. 

Anonymkode: 798f9...d85

Det er noe som heter empati og folkeskikk.

Den ene venninnen jeg snakket med mistet sin far for et par måneder siden, og jeg spurte hvordan det gikk med henne.

Siden jeg også har opplevd et stort tap det siste året, synes jeg det er helt normalt at hun også spør hvordan det har gått med meg

Ts

Anonymkode: 196dc...b8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Det er noe som heter empati og folkeskikk.

Den ene venninnen jeg snakket med mistet sin far for et par måneder siden, og jeg spurte hvordan det gikk med henne.

Siden jeg også har opplevd et stort tap det siste året, synes jeg det er helt normalt at hun også spør hvordan det har gått med meg

Ts

Anonymkode: 196dc...b8d

Men da sier du. "For meg så.... Og nå har jeg det slik". Som respons på det hun sier. 

Anonymkode: 446d7...01b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Men da sier du. "For meg så.... Og nå har jeg det slik". Som respons på det hun sier. 

Anonymkode: 446d7...01b

Gjorde ikke det, for jeg tenkte at hun kanskje ikke brydde seg, og det er jo vondt

Ts

Anonymkode: 196dc...b8d

[Mrs. Random Nick]

Veldig mange er dessverre slik. Det er veldig vondt å oppleve at folk ikke gidder å spørre.

[AnonymBruker]

Tror det er ganske vanlig desverre, men det er ganske begrensede for et vennskap og det blir monologer mer enn noe annet. Man føler seg ikke verdsatt 

Jeg har ei venninne som jeg setter veldig pris på.  Hun snakker om seg selv og ganske personlig, men spør også om ting fra mitt liv. Åh dette var spennende, det må du fortelle mer om, hva skjedde videre, har du tenkt på hvordan ting kunne blitt om du valgte annerledes,  hvordan ble det etterpå, hvordan opplevde du  den og den  situasjonen etc....

Hun er en fryd å være med. Skulle ønske flere var slik 

Anonymkode: 7e2fb...ca7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.7.2025 den 6.44):

Jeg hater slike "spørre om" folk.  Det er så typisk Norsk. 

Om man vil si noe - så si det. Trenger det være så mye verre enn det? 

Har stort sett oppegående venninner, som er trygge nok til å dele. Men en og annen som kan begynne å surmule fordi du ikke er tankeleser med superhukommelse . Tenk hvor mye bedre stemning det hadde vært hvis de bare hadde startet å fortelle meg hvordan jobbintervjuet var i det vi møttes? Nei, slike kutter jeg stort sett ut.... 

Anonymkode: 446d7...01b

Av og til kan det være lurt å spørre en venn om hvordan det går, hvordan familien har det osv…. Har også venninner som aldri spør hvordan det går. De snakker kun om seg selv og det er umulig å komme til for noen av oss andre. 
Alt trenger ikke å være så veldig overfladisk! 

Anonymkode: d7b44...c0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Av og til kan det være lurt å spørre en venn om hvordan det går, hvordan familien har det osv…. Har også venninner som aldri spør hvordan det går. De snakker kun om seg selv og det er umulig å komme til for noen av oss andre. 
Alt trenger ikke å være så veldig overfladisk! 

Anonymkode: d7b44...c0e

Vennene mine er nære nok til å ta opp telefonen og fortelle meg om hvordan det går. Mange liker ikke å få slike spørsmål "ut av det blå". Man vet jo selv når man trenger en prat/venn. Da jeg mistet en forelder hatet jeg slike telefoner, og begynte å ignorere å ta telefoner fra de jeg vet oppfører seg slik. 

Anonymkode: 446d7...01b

[Daria]

Jeg kan nok ha forbedringspotensiale her. Ikke fordi jeg er så selvopptatt og uinteressert, men jeg tenker ikke helt over det og regner med at hvis de har noe de vil fortelle og snakke om, vil de gjøre det. Det er jo sånn de fleste vennesamtalene mine forløper - vi snakker sammer og viser interesse og stiller oppfølgingsspørsmål der det føles naturlig, vi intervjuer ikker hverandre på omgang. Vet jeg at det har skjedd noe spesielt i livet deres i det siste spør jeg gjerne om det (hvis jeg husker det...), men om jeg ikke tenker på å spørre betyr det ikke at jeg er likegyldig og uinteressert og synes de skal la være å bringe det på bane. Det kan til og med være at jeg hadde tenkt å spørre, men så begynte vi å snakke om noe annet og det ble borte for meg.

For meg er det mer slitsomt med de som stadig må stille mer eller mindre generelle spørsmål, det kan fort bikke over i mas eller oppleves pågående, eventuelt som et tegn på at samtalen flyter dårlig og/eller motparten synes stillhet er vanskelig.

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brukerangrep og svar til dette. 

Perelandra, mod.