Er jeg bare god nok som barnevakt og bank?

[AnonymBruker]

Jeg er bestemor til tre skjønne barnebarn. Alle tre er små, under fem år. Deres foreldre, mine to barn, bruker meg flittig som barnevakt. Og jeg har som regel sagt ja, også når jeg egentlig burde ha sagt nei pga egen helse og hvor mye min kropp takler. Jeg har også hjulpet dem så mye jeg kan økonomisk hele veien.
 

For to måneder siden, smalt det skikkelig for meg. Jeg sklei på trappa og brakk armen, fikk hjernerystelse og ryggen fikk seg også en trøkk. Dette gjorde at jeg ikke kunne være barnevakt mer, hvert fall ikke på en god stund. Med brukket arm og en rygg som ikke vil samarbeide har jeg vært sykemeldt 100%. Det har vært vanskelig og vondt. Jeg har heldigvis familie rundt meg, både søsteren min og svoger har stilt opp. Jeg har også flere gode venninner som har vært innom med blomster, kommet på sykebesøk hjemme. Flere har spurt om jeg trenger praktisk hjelp, men jeg har heldigvis vært oppegående nok til ordne selv, ved å bestille vaskehjelp hjemme og fått matvarer levert på døra. Veldig greit. 
 

De som derimot ikke har spurt om jeg har det bra eller trenger hjelp er barna mine. Tidligere hadde jeg hyppig kontakt med dem, ved at de var innom for levere barna til meg, jeg satt barnevakt omtrent hver helg. Nå har jeg ikke fått så mye som en tekstmelding, bortsett fra helt standard god bedring, da de først fikk vite om fallet i trappa. Jeg synes det både er vondt og sårende. Jeg har måtte lyve til venninner når de har spurt om barnebarna og barna har vært innom. For det har de ikke. Enda de bor 10-20 minutter unna meg. Jeg har sagt at jeg savner barnebarna og vil gjerne at de kommer innom, men de har avvist meg hver gang. Det passer aldri, ikke en eneste gang på to måneder.

I dag tidlig fikk jeg tekstmelding fra en en ungene mine. Ble så glad da jeg så navnet til datteren min på mobilskjermen. Det hun spurte om var om jeg var frisk nok til å sitte barnevakt denne helgen og det hadde vært fint om jeg kunne vippse 3000kr.
 

Er jeg bare god nok som bank og barnevakt? 

 

Anonymkode: 27f0f...1c9

[Hulderen]

Vippse 3000? Mener hun at hun skal låne 3000, eller er det direkte tigging?

Du svarer selvsagt at du ikke kan passe barn. Derimot så spør du om de kan komme og hjelpe deg med (et eller annet). Når de ikke tilbyr hjelp, så må du be om det. Helt konkret. 

Med vippsingen så si at du kan låne bort, hvis du får dem tilbake innen to uker, for da trenger du dem selv. Du må kreve respekt for å få respekt.

[AnonymBruker]

Ja, det er det eneste du er verdt med tanke på hvordan dine egne barn behandler deg. Jeg skjønner at  du er skuffet og at det gjør vondt.

I min verden hjelper vi hverandre. Jeg sitter barnevakt. De hjelper meg med hagen og snømåking. Vi gir alle sammen samt at vi får og vi får. Alle sier også takk for hjelpen. 

Anonymkode: 36e78...c29

[AnonymBruker]

Kunne aldri oppført meg slik mot mine foreldre. Tenker du slutter å gi dem penger asap, og kontakt med barnebarn har du som det passer deg selv. For barna betyr det sikkert mye å være med deg, så det kan være fint å ha en relasjon videre - på egne premisser.

Anonymkode: b505e...679

[AnonymBruker]

Barna dine er bortskjemte. De er vant til å få ja, uten å gi noe tilbake. Kanskje tror de at du ikke trenger hjelp? Når det er sagt, det er utrolig dårlig av de å ikke komme innom deg på sykebesøk og følge opp om du trenger hjelp til noe. Masse god bedring til deg❤️

Anonymkode: dbead...384

[AnonymBruker]

Hulderen skrev (4 minutter siden):

Vippse 3000? Mener hun at hun skal låne 3000, eller er det direkte tigging?

Du svarer selvsagt at du ikke kan passe barn. Derimot så spør du om de kan komme og hjelpe deg med (et eller annet). Når de ikke tilbyr hjelp, så må du be om det. Helt konkret. 

Med vippsingen så si at du kan låne bort, hvis du får dem tilbake innen to uker, for da trenger du dem selv. Du må kreve respekt for å få respekt.

De er vandt til at de får låne penger og slipper som regel å betale de tilbake. Jeg synes det er rart å be om penger tilbake fra ungene mine, har tenkt at de trenger dem mer enn meg, de som er unge og i etableringsfasen. Men føler det har gått litt langt nå som de bare har begynt å be om det. 
 

Jeg trenger egentlig ikke hjelp til noe, bare at de kommer innom for en kaffe, så får jeg hilst på dem og sett barnebarna.

Jeg vippset ikke, sa at jeg lever litt dyrt for øyeblikket med ekstra utgifter til vaskehjelp og en del andre ting. 

Anonymkode: 27f0f...1c9

[AnonymBruker]

Oi. Dette fikk jeg helt vondt av å lese. Stor klem til deg. Sånn burde det overhode ikke være… kunne aldri falt meg inn å behandle mine foreldre slik. Har dessverre ingen råd, da du helt sikkert ønsker forhold både til barn og barnebarn. Håper de på sikt skjønner hva som betyr noe, og behandler deg med respekten du fortjener ❤️

Anonymkode: 5301c...ccf

[AprilLudgate]

🤯

Dette er drøyt synes jeg.

Jeg er barneforelder selv, og hadde

1. Blitt utrolig glad for så mye støtte ifbm barn og gitt uttrykk for det

2. Aldri i verden sendt en «fint om du kan vippse meg 3000 kr» (hvem i alle dager holder på sånn?

3. Iløpet av 2 mnd hadde jeg da klart å komme innom på besøk, besøkt på sykehus når du var der, spurt om jeg skulle hjelpe med noe/bestille tjenester osv. 

Jeg tenker du kan vise dem denne tråden her 🤷‍♀️

Du virker jo ikke overdrevent sår og kravstor - og er innstilt på å ordne alt praktisk selv som går. Og det bør man jo, klart det er travelt i hverdagen med jobb/ barn osv.

Men HERREGUD. 
 

Jeg hadde blitt så lei meg selv. Som deg forventer jeg lite og liker å ordne ting selv, men ikke ta initiativ til å støtte litt når de får enormt mye hjelp av deg er innmari kjipt og respektløst. 
 

Om du har noe familie som kjenner dem godt så hadde jeg fortalt sannheten og gitt grønt lys til å gi dem en skikkelig overhøvling.

Alvorlig talt.

Du spør jo ikke om mye, egentlig ingenting - og så går 2 mnd og «kan du sitte barnevakt snart og fint om du vippser TRE TUSEN».

Jeg tror dessverre de er hakket for bortskjemte til å ta innover seg tilsnakk fra deg - og dermed risikerer du jo «mer straff» ved å ikke få se barnebarna på ei stund i lys av deres fornærmede hengegeip.

Derav spørsmålet om noen andre nære i familien kan smelle litt hardt i bordet. 

Jessu fader, eier jo ikke skam 🤦‍♀️

[AnonymBruker]

Veldig ugrei oppførsel.

Mine foreldre er veldig på tilbudsiden når det kommer til barnevakt, og vi hjelper selvsagt tilbake. Jeg vil feks ikke at pappa på over 70 skal klatre høyt i stige, så mannen min malte huset for de i fjor sommer. Ellers hjelper vi de med det de trenger hjelp til. Henting på flyplass feks. Mamma elsker å holde på i hagen, og lærer meg opp.

Hadde mamma eller pappa skadet seg slik hadde vi vært ofte innom med ferdig laget middag, hjulpet med husvask og hva enn de trenger. Man må faktisk gi og ta. 
 

Nå betyr mine foreldre veldig mye for oss, de har støttet oss og hjulpet oss i mange vanskelige situasjoner, og vil være til stede for de den tiden vi har sammen. 

Anonymkode: cca65...93b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

I dag tidlig fikk jeg tekstmelding fra en en ungene mine. Ble så glad da jeg så navnet til datteren min på mobilskjermen. Det hun spurte om var om jeg var frisk nok til å sitte barnevakt denne helgen og det hadde vært fint om jeg kunne vippse 3000kr.
Er jeg bare god nok som bank og barnevakt? 

Anonymkode: 27f0f...1c9

Ja, du er nok det. Her ville jeg spilt forvirret og svart at jeg ikke er helt i form til å være barnevakt enda, men at 3000 for å sitte barnevakt er en grei sum når jeg blir frisk.  

Anonymkode: 71e38...d94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg er bestemor til tre skjønne barnebarn. Alle tre er små, under fem år. Deres foreldre, mine to barn, bruker meg flittig som barnevakt. Og jeg har som regel sagt ja, også når jeg egentlig burde ha sagt nei pga egen helse og hvor mye min kropp takler. Jeg har også hjulpet dem så mye jeg kan økonomisk hele veien.
 

For to måneder siden, smalt det skikkelig for meg. Jeg sklei på trappa og brakk armen, fikk hjernerystelse og ryggen fikk seg også en trøkk. Dette gjorde at jeg ikke kunne være barnevakt mer, hvert fall ikke på en god stund. Med brukket arm og en rygg som ikke vil samarbeide har jeg vært sykemeldt 100%. Det har vært vanskelig og vondt. Jeg har heldigvis familie rundt meg, både søsteren min og svoger har stilt opp. Jeg har også flere gode venninner som har vært innom med blomster, kommet på sykebesøk hjemme. Flere har spurt om jeg trenger praktisk hjelp, men jeg har heldigvis vært oppegående nok til ordne selv, ved å bestille vaskehjelp hjemme og fått matvarer levert på døra. Veldig greit. 
 

De som derimot ikke har spurt om jeg har det bra eller trenger hjelp er barna mine. Tidligere hadde jeg hyppig kontakt med dem, ved at de var innom for levere barna til meg, jeg satt barnevakt omtrent hver helg. Nå har jeg ikke fått så mye som en tekstmelding, bortsett fra helt standard god bedring, da de først fikk vite om fallet i trappa. Jeg synes det både er vondt og sårende. Jeg har måtte lyve til venninner når de har spurt om barnebarna og barna har vært innom. For det har de ikke. Enda de bor 10-20 minutter unna meg. Jeg har sagt at jeg savner barnebarna og vil gjerne at de kommer innom, men de har avvist meg hver gang. Det passer aldri, ikke en eneste gang på to måneder.

I dag tidlig fikk jeg tekstmelding fra en en ungene mine. Ble så glad da jeg så navnet til datteren min på mobilskjermen. Det hun spurte om var om jeg var frisk nok til å sitte barnevakt denne helgen og det hadde vært fint om jeg kunne vippse 3000kr.
 

Er jeg bare god nok som bank og barnevakt? 

 

Anonymkode: 27f0f...1c9

Fy så dårlig!!!

Du burde tatt en samtale.med barna dine!

Jeg hadde stilt opp for deg med en gang og tatt vare på deg. Det går begge veier. Du skal ikke bare være barnepasser og bank!

Me det sagt så får vi ikke barnepass og aldri fått det

 Barna er snart voksen.

Vi har alltid stilt opp og hjulpet svigers!

Men svigerbror sine barn blir passet titt og ofte.. Men de hjelper aldri tilbake!

Vi har alltid måtte klare oss selv, men svigerbror fikk 500.000 i egentkapital til bolig..

Desverre mange råtne folk der ute..

Vi har selvsagt kuttet svigers(mye drama fra deres side om alt og ingenting hele tiden).

Anonymkode: b998f...395

[Anonym6789]

Jeg fikk fryktelig vondt av deg. Ta det opp med de, kanskje de innser det selv og er villig til å endre adferd 

[AnonymBruker]

Fryktelig dårlig oppførsel av dine barn. Du må begynne å tenke mer på deg selv og det er lov til å si nei til å være barnevakt og slutt å gi dem penger.

 

Anonymkode: 06fe9...4d8

[Ulla Ullsokk]

Snakk med dem og fortell dem at du er lei deg! Dette går ikke, de må våkne opp!

Makan til bortskjemte drittunger!

[AnonymBruker]

Hvordan har du behandlet barna dine tidligere? 

Jeg har en svigermor som ALLTID skal klare seg selv. Blir hun syk, blir vi omtrent kastet på dør. Klarer ikke «ta imot» omsorg, men gud hjelpes som hun gir. Og hun gir. Prøver vi sette pris på henne, reagerer hun litt med vantro. Vanskelig å beskrive. Men jeg opplever at hun ikke vet hvordan hun skal ta imot omsorg og hjelp.

Hun er derimot den som gir og gir og gir. Men tar aldri imot. Etter hun gikk på trynet, fløyet til sykehus 2 timer unna, og vi reiste for å besøke henne- men kasta på dør, har jeg slutta å bry meg. Jeg orker faktisk ikke forholde meg til det lengre. 
 

men hun vippser konstant penger (selvvalgt, vi trenger dem ikke) og gir ting i fleng til store og små.

 

jeg lurer på hvordan du har vært mot barna dine tidligere når dem oppfører seg slik.

på en annen side: de har små barn. Å kjøre 15-20 minutter med små barn i ukedagene etter barnehage er bare stress. Særlig om man ikke kan få middag. Vi er ofte hjemme rundt 16.30, spiser middag 17.30 ca og starter kveldsrutiner og legging etter det. Jeg har god kontakt med foreldrene mine som bor 15 minutter unna, men kommer oss aldri dit i ukedagene sålenge dem ikke ordner middag. Barna sovner i bilen og alt blir bare kaos! 
 

Det er en periode til barna blir større og dem kommer seg ovenpå! 

Anonymkode: 215ee...a4b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

De er vandt til at de får låne penger og slipper som regel å betale de tilbake. Jeg synes det er rart å be om penger tilbake fra ungene mine, har tenkt at de trenger dem mer enn meg, de som er unge og i etableringsfasen. Men føler det har gått litt langt nå som de bare har begynt å be om det. 
 

Jeg trenger egentlig ikke hjelp til noe, bare at de kommer innom for en kaffe, så får jeg hilst på dem og sett barnebarna.

Jeg vippset ikke, sa at jeg lever litt dyrt for øyeblikket med ekstra utgifter til vaskehjelp og en del andre ting. 

Anonymkode: 27f0f...1c9

Det jeg syns er rart er at voksne barn som har egne barn lurer på om du kan vippse dem 3000? Bare sånn uten videre? Sist gang jeg spurte om penger fra foreldrene mine var jeg ungdom. Hvor gamle er barna dine? 
Dette er faktisk ikke innafor. Skjønner at de kanskje har det travelt med små barn i hus men det med pengene er å gå over streken. Du blir rett og slett brukt. Hilsen småbarnsmor som aldri hadde funnet på å oppføre meg slik mot moren min

Anonymkode: 68f54...5b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og jeg har som regel sagt ja, også når jeg egentlig burde ha sagt nei pga egen helse og hvor mye min kropp takler. Jeg har også hjulpet dem så mye jeg kan økonomisk hele veien.

Du må lære deg å si nei. Du har ikke satt grenser, du skriver det jo selv. 
 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De er vandt til at de får låne penger og slipper som regel å betale de tilbake. Jeg synes det er rart å be om penger tilbake fra ungene mine

Du har skjemt bort ungene dine, rett og slett. Det er derfor du får melding om barnevakt og forespørsel om vippsing.  Dette er resultatet gjennom mange års uvaner. 
 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg trenger egentlig ikke hjelp til noe

Men da er jo alt fint. Dumt du har brukt penger når familie har tilbudt deg hjelp da… 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

jeg lever litt dyrt for øyeblikket med ekstra utgifter til vaskehjelp og en del andre ting. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Flere har spurt om jeg trenger praktisk hjelp, men jeg har heldigvis vært oppegående nok til ordne selv, ved å bestille vaskehjelp hjemme og fått matvarer levert på døra. Veldig greit. 

Barna dine er opptatt med småbarn og oppfører mot deg som de er opplært. De er ikke vant med å ta hensyn til deg, det har de aldri måtte gjøre. Du har gitt og gitt, aldri sagt nei eller krevd noe tilbake fra de. Du må nesten ta en prat med de om at det er på tide med en endring, at forholdet bør baseres på noe annet enn tilgang på barnepass og kontantstrøm 🤷🏻‍♀️

Anonymkode: 724ba...482

[Hulderen]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

De er vandt til at de får låne penger og slipper som regel å betale de tilbake. Jeg synes det er rart å be om penger tilbake fra ungene mine, har tenkt at de trenger dem mer enn meg, de som er unge og i etableringsfasen. Men føler det har gått litt langt nå som de bare har begynt å be om det. 
 

Jeg trenger egentlig ikke hjelp til noe, bare at de kommer innom for en kaffe, så får jeg hilst på dem og sett barnebarna.

Jeg vippset ikke, sa at jeg lever litt dyrt for øyeblikket med ekstra utgifter til vaskehjelp og en del andre ting. 

Anonymkode: 27f0f...1c9

Poenget er ikke om du trenger hjelp, men at du jevnlig ber om hjelp slik at de venner seg til å føle omsorg for deg. Selvsagt skal du be om å få lånte penger tilbake. Enkleste måten er å avtale tilbakebetalingen før du låner dem pengene.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er bestemor til tre skjønne barnebarn. Alle tre er små, under fem år. Deres foreldre, mine to barn, bruker meg flittig som barnevakt. Og jeg har som regel sagt ja, også når jeg egentlig burde ha sagt nei pga egen helse og hvor mye min kropp takler. Jeg har også hjulpet dem så mye jeg kan økonomisk hele veien.
 

For to måneder siden, smalt det skikkelig for meg. Jeg sklei på trappa og brakk armen, fikk hjernerystelse og ryggen fikk seg også en trøkk. Dette gjorde at jeg ikke kunne være barnevakt mer, hvert fall ikke på en god stund. Med brukket arm og en rygg som ikke vil samarbeide har jeg vært sykemeldt 100%. Det har vært vanskelig og vondt. Jeg har heldigvis familie rundt meg, både søsteren min og svoger har stilt opp. Jeg har også flere gode venninner som har vært innom med blomster, kommet på sykebesøk hjemme. Flere har spurt om jeg trenger praktisk hjelp, men jeg har heldigvis vært oppegående nok til ordne selv, ved å bestille vaskehjelp hjemme og fått matvarer levert på døra. Veldig greit. 
 

De som derimot ikke har spurt om jeg har det bra eller trenger hjelp er barna mine. Tidligere hadde jeg hyppig kontakt med dem, ved at de var innom for levere barna til meg, jeg satt barnevakt omtrent hver helg. Nå har jeg ikke fått så mye som en tekstmelding, bortsett fra helt standard god bedring, da de først fikk vite om fallet i trappa. Jeg synes det både er vondt og sårende. Jeg har måtte lyve til venninner når de har spurt om barnebarna og barna har vært innom. For det har de ikke. Enda de bor 10-20 minutter unna meg. Jeg har sagt at jeg savner barnebarna og vil gjerne at de kommer innom, men de har avvist meg hver gang. Det passer aldri, ikke en eneste gang på to måneder.

I dag tidlig fikk jeg tekstmelding fra en en ungene mine. Ble så glad da jeg så navnet til datteren min på mobilskjermen. Det hun spurte om var om jeg var frisk nok til å sitte barnevakt denne helgen og det hadde vært fint om jeg kunne vippse 3000kr.
 

Er jeg bare god nok som bank og barnevakt? 

 

Anonymkode: 27f0f...1c9

Håper alle de unge mødre som klager på "egoistiske besteforeldre" leser dette innlegget. 

Ts, dette var vondt å lese, å bare være "bra nok" når man er frisk nok til å passe barn og sponse voksne barn er veldig sårt. Når du føler deg frisk nok, ber du barna dine hjem til deg og tar en alvorsprat med dem, fortell dem akkurat hvordan det føles for deg å bare være barnevakt og bank. Så må du begynne å sette grenser for deg selv, det er tydelig at de tar deg for gitt og skal bare ha og ha uten å gi noe, det burde være en selvfølge at de kom til deg når du var syk for å ta seg av deg, men det gadd de ikke. Skammelig er det og du bør absolutt ikke gi de mer penger og begrense barnevakttjenesten. Vil råde deg til å ta den praten og forhåpentligvis vil det hjelpe, spesielt deg.

Anonymkode: 426ee...c7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan har du behandlet barna dine tidligere? 

Jeg har en svigermor som ALLTID skal klare seg selv. Blir hun syk, blir vi omtrent kastet på dør. Klarer ikke «ta imot» omsorg, men gud hjelpes som hun gir. Og hun gir. Prøver vi sette pris på henne, reagerer hun litt med vantro. Vanskelig å beskrive. Men jeg opplever at hun ikke vet hvordan hun skal ta imot omsorg og hjelp.

Hun er derimot den som gir og gir og gir. Men tar aldri imot. Etter hun gikk på trynet, fløyet til sykehus 2 timer unna, og vi reiste for å besøke henne- men kasta på dør, har jeg slutta å bry meg. Jeg orker faktisk ikke forholde meg til det lengre. 
 

men hun vippser konstant penger (selvvalgt, vi trenger dem ikke) og gir ting i fleng til store og små.

 

jeg lurer på hvordan du har vært mot barna dine tidligere når dem oppfører seg slik.

på en annen side: de har små barn. Å kjøre 15-20 minutter med små barn i ukedagene etter barnehage er bare stress. Særlig om man ikke kan få middag. Vi er ofte hjemme rundt 16.30, spiser middag 17.30 ca og starter kveldsrutiner og legging etter det. Jeg har god kontakt med foreldrene mine som bor 15 minutter unna, men kommer oss aldri dit i ukedagene sålenge dem ikke ordner middag. Barna sovner i bilen og alt blir bare kaos! 
 

Det er en periode til barna blir større og dem kommer seg ovenpå! 

Anonymkode: 215ee...a4b

 Vi har alltid hatt en god relasjon, har jeg følt. Og jeg har aldri kastet mine unger eller barnebarn på dør. I motsetning til din svigermor som ikke vil ha besøk og som vippser penger dere ikke ber om, har jeg bedt om besøk. Jeg har aldri gitt dem penger uten at de har spurt om det. Men låner ut da de spør, for jeg vil jo gjerne hjelpe. 
 

Når det gjelder å ta turen innom meg. Det har gått to måneder, de har hatt både helger og ferier til å besøke meg. En av dem er hjemme i permisjon nå og vært det de siste månedene. Det er snakk om om 10-20 minutter med bil. De tar jo gladelig den turen når de skal ha barnevakt, men å kjøre for å kun besøke meg, blir for dumt. Føler ikke jeg er verdt noen ting. 

Anonymkode: 27f0f...1c9