Føler meg ikke helt som meg selv med partner.

[AnonymBruker]

Kjent og vært sammen med partner i ca 5 år...føler allikevel uro sammen med partner..en følelse jeg ikke klarer å beskrive helt. Et slags stress,iallefall innimellom. Kanskje jeg hadde vært sånn uansett hva slags partner jeg var sammen med? 

Er usikker på om jeg klarer å være helt meg selv med h*n. Burde ikke dette vært på plass nå? 

Vi har veldig ulik familiebakgrunn. Kjenner meg liksom ikke helt igjen i partner.. hvor viktig er dette?

Anonymkode: 2ba56...7f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kjent og vært sammen med partner i ca 5 år...føler allikevel uro sammen med partner..en følelse jeg ikke klarer å beskrive helt. Et slags stress,iallefall innimellom. Kanskje jeg hadde vært sånn uansett hva slags partner jeg var sammen med? 

Er usikker på om jeg klarer å være helt meg selv med h*n. Burde ikke dette vært på plass nå? 

Vi har veldig ulik familiebakgrunn. Kjenner meg liksom ikke helt igjen i partner.. hvor viktig er dette?

Anonymkode: 2ba56...7f3

Hva føler du selv? Ikke fra et rasjonelt sted i hodet, en hva kjenner du i magen og i hjertet? 

Anonymkode: b33d9...e1f

[AnonymBruker]

Var også i ett 5 år langt forhold, uten at jeg klarte slappe helt av å være med selv. Orket det ikke i lengden. Med min nåværende var det naturlig å være med selv fullt ut fra dag én. Så tror mye går på kjemi og kompabilitet

Anonymkode: 5475e...d1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kjent og vært sammen med partner i ca 5 år...føler allikevel uro sammen med partner..en følelse jeg ikke klarer å beskrive helt. Et slags stress,iallefall innimellom. Kanskje jeg hadde vært sånn uansett hva slags partner jeg var sammen med? 

Er usikker på om jeg klarer å være helt meg selv med h*n. Burde ikke dette vært på plass nå? 

Vi har veldig ulik familiebakgrunn. Kjenner meg liksom ikke helt igjen i partner.. hvor viktig er dette?

Anonymkode: 2ba56...7f3

Dette kjenner jeg også på.

Sammen i 3 år 

Kan ikke være meg selv 100 %

Urolig, stresset, redd, han skremmer meg på en måte, men samtidig er jeg  forelsket, beundrer ham, har lyst på ham, vil ikke være uten ham.

Når han er på jobbreise, klarer jeg på en måte å slappe av. Men så ringer han og da må jeg være "på". 

Jeg må hele tiden være forberedt, for han kan plutselig komme uventet hjem, selv om jeg ikke gjør noe spesielt, ser på tv liksom. 

Hadde det ikke slik med eksen som jeg var gift med i mange,mange år. Kanskje fordi jeg var sammen med han fra jeg var 15 år og vi vokste så og si opp ilag. Eksmannen ble som en bror for meg og derfor ikke samme følelser som jeg har for kjæresten min nå.

Vet ikke hvordan håndtere dette, så denne tråden vil jeg følge🙂

Anonymkode: ff117...2c3

[AnonymBruker]

Jeg hadde det sånn i mitt forrige forhold. Følte meg ikke helt akseptert av han på en måte og at jeg ikke følte meg trygg nok rundt han til å være meg selv. For meg ble det slitsomt i lengden. Jeg klarte bare å slappe av når han ikke var hjemme. Det ble slutt, men ikke kun på grunn av det. 

Jeg opplever det helt annerledes med han jeg er sammen med nå. Føler meg trygg sammen med han og han aksepterer meg for den jeg er. Vi kan snakke om det meste. Jeg opplever ikke den anspentheten som jeg opplevde i det forrige forholdet. 

Anonymkode: 303ef...ab2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hva føler du selv? Ikke fra et rasjonelt sted i hodet, en hva kjenner du i magen og i hjertet? 

Anonymkode: b33d9...e1f

Akkurat nå er det så blury at jeg ikke vet..i magen kjenner jeg uro. 

Anonymkode: 2ba56...7f3