Kjenner på en sorg i ferier

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vokst opp i en kjernefamilie, og har heller ikke en egen kjernefamilie da jeg måtte skilles fra barnefar. Jeg har to flotte ungdommer, men de har en far som ikke evner å være far. Han stiller aldri opp. Så jeg føler jeg må stille opp det dobbelte.

Jeg har også skilte foreldre, som heller aldri har tid til å stille opp. Så jeg føler meg veldig ensom. Ensom i hverdagen, med ansvaret for ALT. Og enda mer ensom i ferier, da det aldri føles som ekte ferie, for det er fremdeles meg som har ansvaret for alt alene. Ingen som tilbyr meg eller ungene noe sosialt, og jeg blir også avfeid med "det er så travelt" hvis jeg spør om noe et par ganger i året. Det kan ta 2-4 måneder mellom hver gang jeg ser noen av mine foreldre, og da er det kun på mitt initiativ - og da at vi drar å besøker dem. Da må vi sitte å small-talke i 4/5 timer, kanskje en liten middag - eller helst bare en kaffekopp - før vi må dra igjen. Jeg føler meg bare til bry. Og jeg føler ungene mine er til bry for dem. De er ikke interessert i livene deres. De spør aldri hvordan det går eller hvordan vi har det.

Jeg prøver derfor - så godt jeg kan - å lage gode opplevelser for ungdommene, men jeg føler ikke det blir bra nok for dem heller. Siden de er vant til at jeg må legge mye tilrette for dem, så føler jeg de blir litt bortskjemte og utakknemlige også. De er gjerne litt sure på ferieturer f.eks. Nebbete og masete, ufornøyde. Slik at jeg angrer på at vi reiste. Men jeg ønsker bare å få det litt hyggelig sammen. Positive opplevelser/reiser/aktiviteter. God mat. Strand/bading. Kanskje litt shopping.

Hva er galt med meg? Jeg har da ikke så store forventninger. Og vi er alltid enige i forkant hva vi ønsker å gjøre sammen. Men så sitter jeg bare igjen med en stor tomhet underveis og i etterkant. Ser f.eks. store familier med flere generasjoner på sydenferie i 14 dager liksom. Eller på ei hytte. Eller på bobil-/campingvogntur. Eller som hjelper hverandre med hus/hjem i ferier. En slik familie har jeg aldri hatt. Og det er en sorg.

Anonymkode: 751e3...d9f

[AnonymBruker]

Det er ingenting galt med deg, er ikke din skyld at foreldrene dine skiltes og barnefaren tin ungdommene dine viste seg å være en dust🤎 du gjør så godt du kan utav situasjonen og mer enn det kan man ikke gjøre. Man velger ikke familien sin, men har du ikke noen venner som har ungdom på samme alder? 

Anonymkode: 77517...c45

[AnonymBruker]

Det høres veldig vondt ut ❤️ 

Jeg har egentlig ikke noen råd eller svar, men for meg høres du ut som en superhelt! 

 

Anonymkode: 8d4b9...021

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har ikke vokst opp i en kjernefamilie, og har heller ikke en egen kjernefamilie da jeg måtte skilles fra barnefar. Jeg har to flotte ungdommer, men de har en far som ikke evner å være far. Han stiller aldri opp. Så jeg føler jeg må stille opp det dobbelte.

Jeg har også skilte foreldre, som heller aldri har tid til å stille opp. Så jeg føler meg veldig ensom. Ensom i hverdagen, med ansvaret for ALT. Og enda mer ensom i ferier, da det aldri føles som ekte ferie, for det er fremdeles meg som har ansvaret for alt alene. Ingen som tilbyr meg eller ungene noe sosialt, og jeg blir også avfeid med "det er så travelt" hvis jeg spør om noe et par ganger i året. Det kan ta 2-4 måneder mellom hver gang jeg ser noen av mine foreldre, og da er det kun på mitt initiativ - og da at vi drar å besøker dem. Da må vi sitte å small-talke i 4/5 timer, kanskje en liten middag - eller helst bare en kaffekopp - før vi må dra igjen. Jeg føler meg bare til bry. Og jeg føler ungene mine er til bry for dem. De er ikke interessert i livene deres. De spør aldri hvordan det går eller hvordan vi har det.

Jeg prøver derfor - så godt jeg kan - å lage gode opplevelser for ungdommene, men jeg føler ikke det blir bra nok for dem heller. Siden de er vant til at jeg må legge mye tilrette for dem, så føler jeg de blir litt bortskjemte og utakknemlige også. De er gjerne litt sure på ferieturer f.eks. Nebbete og masete, ufornøyde. Slik at jeg angrer på at vi reiste. Men jeg ønsker bare å få det litt hyggelig sammen. Positive opplevelser/reiser/aktiviteter. God mat. Strand/bading. Kanskje litt shopping.

Hva er galt med meg? Jeg har da ikke så store forventninger. Og vi er alltid enige i forkant hva vi ønsker å gjøre sammen. Men så sitter jeg bare igjen med en stor tomhet underveis og i etterkant. Ser f.eks. store familier med flere generasjoner på sydenferie i 14 dager liksom. Eller på ei hytte. Eller på bobil-/campingvogntur. Eller som hjelper hverandre med hus/hjem i ferier. En slik familie har jeg aldri hatt. Og det er en sorg.

Anonymkode: 751e3...d9f

Ser ikke ut som noe er helt tydelig galt med deg akkurat. Men ville begynt å jobbe med hva slags forventninger har barna til ferien. Hva vil de gjøre? Hva MÅ de gjøre? Hva kan du bidra med? Også får man jobbe mot en fin middelvei som fungerer. I og med at de er ungdom så er det naturlig at de begynner å planlegge å være mer med venner, dra på konserter og tusenfryd mm med venner istedenfor med foreldre og søsken. Ønsker de en sommerjobb så jobber dere for å få til det, ønsker de å dra på korpsleir så jobber dere for dette osv. Tenker også at du kan rotte deg sammen med andre som også er alene om barna og dra på små ferier hit og dit for opplevelsens skyld uten at det trenger å koste så mye. 

Endret 4. juli av Fighter83

[HMK]

Jeg kommer fra en sånn liten familie. Det var oss to barna, mamma, pappa og mormor. Resten av slekta var mer perifer. 

Så jeg har laget min egen klan. Har 3 biologiske barn, 3 bonusbarn og 2 fosterbarn. De fleste er voksne nå, barnebarn har det også blitt. Og vi er ofte mange rundt bordet! Jeg inviterer. Jeg drar i gang. Jeg organiserer. Og så.. Så sitter jeg plutselig midt i det salige kaoset av mennesker som er "mine" og føler meg så rik.

Jeg har også engasjert meg i lokalsamfunnet og er aktiv i flere organisasjoner. Det har ført til at mange slår av en prat med meg. Bare i dag har jeg, i løpet av et par ærender og en tur på stranden, snakket lenge med 5-6 ulike mennesker. Latter og moro og litt alvor også. 

Poenget mitt her er at man må skape den virkeligheten man ønsker seg. Man må gi noe for å få noe. Vær raus og åpen. Ta initiativ og bjuda på. 

[AnonymBruker]

Vi er også alene, i påskeferien ble jeg veldig oppmerksom på det, var det barna og meg. Var med på en påskerebus der det kom store familier, med flere generasjoner. En billett per familie, jeg måtte betale like mye alene som storfamiliene... Følte meg så ensom. I sommerferien blir det også bare oss. Alle er opptatt. 

Anonymkode: 5dea0...d7d

[AnonymBruker]

Har det ganske likt, bortsett fra at barnas far og hans familie er supre og stiller opp. Men ellers er det oss alene, og det er sårt og en sorg å ikke ha den kjernefamilien man heller ikke hadde som barn. Totalt dysfunksjonelt og ingen interesse for hverken barnebarn eller meg. Feriene går greit nok, bortsett fra at jeg ikke har råd til noe voldsomme greier som regel. Vi får til gode minner fordet. Det som er derimot der verste, er julen. Hele desember er den verste og mest sorgtunge tiden for meg. Gruer meg hvert år 😔 Føler med deg ts❤️

Anonymkode: b5d41...800

[AnonymBruker]

Ååå❤️🥺 føler med deg Ts. Dette er ingen gode følelser å kjenne på, vit at du har flere av oss i ryggen, og vi heier på deg. Har dessverre ingen gode råd ...❤️

Anonymkode: 69f5a...3a0

[AnonymBruker]

Ikke rosemal de store familiene på tur. Jeg er heldig som har tilstedeværende foreldre og barnevakt, men det er sjelden vi er alle sammen på tur over lengre tid. Jeg og mannen kan «overlappe» to-tre dager med min søsters familie eller foreldre, men ikke lenger.

Det heter jo at gjester er som fisk og lukter etter tre dager. Det gjelder for meg uavhengig av hvor godt forhold man har. Det er superutfordrende å være mange på tur, og det er alltid gnisninger.

Her har jeg mann og barn og han har to særkullsbarn som er med oss to uker. Vi er ikke halvveis engang og jeg er HELT ferdig. I tillegg er denne ferien med 6 pers på tur såpas svindyr at vi har ingen penger til overs resten av ferien.

Planlegg sommerferien med sommerjobb og aktiviteter for barna i hver ende. Lær dem at de må yte for å nyte. Tenåringer ER ofte utakknemlige og de må lære verdien av penger gjennom arbeid.

Anonymkode: 020b3...0bb

[AnonymBruker]

Du må slutte å tilrettelegge alt mulig for tenåringene dine. La dem få gjøre ting for seg selv og for deg. Da skal du se at de blir mer fornøyde også.

Anonymkode: b6847...92c

[AnonymBruker]

Her er det kun tenåringen og meg. Har et søsken med kone og barn som bor i nærheten som vi treffer fra tid til annen. Men ingen foreldre og bf er helt ute av bildet. Som deg er jeg heller ikke vokst opp i noen kjernefamilie. Vokste opp med min mor og min søsken, min far var fra og til i et annet fylket. Mine foreldre koste seg kun i halmen og jeg var en ren ulykke, på alle måter i alle år. Jeg har null kontakt med de. 

Vi tar livet generelt med ro. Vi er på ferie nå, en storbyferie. Ungen er så som så begeistret for det, men vi gjør ting som er i ungens gate og vi gjør ting som er i min gate. Vi har noen sammenfallende interesser, det hjelper på. Tenåringen har også ansvar for å finne noe vi skal gjøre mens vi er på ferie. 

Det med å føle at man må kompensere for den andre foreldren og andre familiemedlemmer har jeg lagt fra meg for lenge siden. Jeg er kun meg med min økonomi og de begrensingene de har med seg. 

Anonymkode: 81cdc...615

[Tubaluba]

Føler med deg. Skulle ønske det var en enkel løsning, men det er det dessverre ikke.

Ja, man kan utvide nettverket og være åpen for nye bekjente. Saken er likevel den at i jul/ferier så har langt de fleste noe nær familie å være med, da er det den indre kretsen som mangler. 

Du må lære deg å leve med savnet. Jeg er i en noenlunde lik situasjon, men vi er en kjernefamilie (mor, far, 2 barn) og har relativt god økonomi. Dermed reiser vi en del bort og koser oss ilag. Det fjerner ikke savnet etter storfamilien rundt seg, feks i julen, men det gjør det lettere. 

Mitt råd må være å planlegge meningsfylte ting å gjøre sammen, alt etter hva lommeboka tillater og hva slags interesser man har. Også for meg har desember vært tøffest, det er den tiden som er mest knyttet opp mot familierelasjoner og sammenkomster med de nærmeste. 

De som ikke har vært i den situasjonen å mangle familie rundt seg, vil ikke forstå hvordan det er. Ser en over her skriver at du ikke må rosemale store familier på tur. Det er ikke det det handler om. Selvfølgelig kan det oppstå gnistninger og uenigheter, og kan kan bli møkk lei av hverandre. Det kan man bli i både store og små familier, men det å ha en flokk rundt seg og ungene sine, har stor stor verdi. 

Endret 4. juli av Tubaluba

[AnonymBruker]

Tubaluba skrev (2 timer siden):

 

De som ikke har vært i den situasjonen å mangle familie rundt seg, vil ikke forstå hvordan det er. Ser en over her skriver at du ikke må rosemale store familier på tur. Det er ikke det det handler om. Selvfølgelig kan det oppstå gnistninger og uenigheter, og kan kan bli møkk lei av hverandre. Det kan man bli i både store og små familier, men det å ha en flokk rundt seg og ungene sine, har stor stor verdi. 

Jeg som skrev over. Jeg undergraver ikke TS’ følelser, jeg og mange andre vil selvsagt heller ha flokken med gnisninger, enn ingen av delene (kanskje med unntak av særkullsbarna…).

Det var mer en respons på TS beskrivelse av storfamilien som tilbrakte 14 dager sammen i syden, hvilket jeg kjenner ingen som gjør. Selv «kjernefamiliene» splitter seg opp for å komme ovenpå, min søster med tre barn er f eks alene med ett i noen dager.

Igjen - jeg forstår TS, men poenget var å justere bildet hennes. Akkurat som at jeg ikke kan sette meg helt i hennes sko, så kan hun heller ikke sette seg helt inn i alternativet. 

Alternativet er at hun aktivt bestemmer seg for å bli et veldig sosialt menneske. Jeg har en kollega uten familie, og hun inviterer til fest selv hver høytid (litt a la Else Kåss Furuseth). Det krever mye, og det vil aldri bli helt samme, men da gjør man det man kan med kortene man har på hånden. Og situasjonen hennes er jo ikke SÅ unik.

Anonymkode: 020b3...0bb

[AnonymBruker]

Skjønner godt hvordan du har det. Vi lever i en evig tresomhet i min lille familie. Bare oss tre. Alltid. 

Anonymkode: 2ea6d...2dd