Hver dag dør jeg litt mer og på toppen av alt...

[AnonymBruker]

Sorry langt innlegg, og ikke døm meg eller kritiser meg her❤️

Jeg føler meg allerede som verdens dårligste menneske

eg må nødt til å tømme hjertet litt.( Dette blir et langt innlegg)

Jeg er gift og har ikke små unger lenger 

Jeg lever nå på en løgn, og det er på ingen måte greit.

Som sagt gift, vi har vært sammen i 30 år og jeg står å puster 50 tallet i nakken 

Men jeg fikser ikke lenger dette ekteskapet. Jeg har kjent på dette i mange år allerede, men istedet for å gi opp så har jeg kjempet alt jeg har klart for et godt ekteskap. Vært primus motor for å dyrke kjæresteforholdet.

Men nå som barna ikke lenger er barn kjenner jeg virkelig på ulikhetene vi er dag og natt som personer. Før utfylte vi hverandre, nå gnager det bare.

Vi har som mange andre hatt mange nedturer og noen oppturer. Det er mange år siden jeg virkelig begynte å kjenne på at dette forholdet ikke er bra for neg. Men jeg har hele tiden prøvd å få det til. Sagt til meg selv at når minstemann er ferdig på vgs kan jeg gå.

Jeg klarer ikke vente, hver dag dør jeg litt mer. Vi er to fine folk og begge fortjener bedre.

Jeg vil ikke gå for jeg tror gresset er grønnere. ...jeg må finne ut hvem jeg er,  bli kjent med neg selv. Jeg gikk på videregående og flyttet fra barnerommet og inn til han.

Jeg har vel egentlig ingenting å klage på. Han er irriterende perfekt🤣 Han er pen, tar vare på helsa si, en racet på alt praktisk. Ikke en ting han ikke kan gjør. Alle oppfatter og oppdretter han som sååå flott og dyktig.

Hvorfor klarer jeg være fornøyd?

Vi har null felles  utenom arvingene. Vi har alltid vært ulike, men før utfylte vi hverandre, nå er det gnaging.

Han er så flott å finne utad, men ingen ser den jeg ser. Gaslighting,  silent treatment, må alltid ha rett/ vinne diskusjoner. Lite ydmykhet og begrenset med empati. Furter og lager styr av bittesmå ting.

For noen er det uforståelig at jeg vil gå fra han på så tynt grunnlag? Jeg kan ikke gå i detalj på alt som har vært,  men det er nok til at jeg er redd han. Føler på kraftig psykologisk utrygghet når jeg er i samme rom som han. Han er grei så lenge man er enig med ham, men ingen vil ha han i mot seg. 

Jeg hadde som sagt tenkt å holde ut et år til. Men jeg klarer det ikke

 Nå er hver dag en lidelse. Jeg har for lengst flyttet ut av ektemenn, lettere enn å avvise. Men jeg lever på encløgn nå. Han fortjener en partner som verdsetter han for den han er. Jeg prøver å presse frem gode følelser basert på minner fra fine opplevelser vi har hatt sammen. Jeg klarer det ikke, jeg er dessverre helt ferdig. 

Jeg har vel egentlig bestemt meg, men jeg kan ikke ta tak i det nå. Et familiemedlem på hans side er syk og har trolig ikke lenge igjen.

Så da må jeg vente gud vet hvor mange mnd før jeg kan ta det opp og starte prosessen med seperasjon. Jeg må lyve og fortsatt sette livet på hold.

Det kommer til å bli mye bråk om deling og ifht bolig..

Og potensielt sett tvinges ene barnet mitt til å måtte flytte fra barndomshjemmet, t iler på han har økonomi til å kjøpe meg ut.

Iog jeg vil flytte helst i går.

Men jrg får ikke kjøpt noe nytt før huset er solgt 

Jeg takler ikke dette mye lenger.

Ja jeg et sikkert for egoistis og bør sikkert legge lokk på egne behov 1 år til.

 

 

Anonymkode: 14c84...f86

[AnonymBruker]

Du nedsnakker deg selv. Ikke gjør det! Du har tenkt på det lenge og da er det riktig for deg. Jeg gikk også sånn, imange år. Tilslutt klarte jeg ikke mere og sa stopp. Ønsker jeg hadde gått mange år før, nå tenker jeg at det er bedre sent enn aldri. Har det så fint alene. Har også to barn som nærmet seg tid for å flytte. De tok det bra.

Anonymkode: 794d6...614

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du nedsnakker deg selv. Ikke gjør det! Du har tenkt på det lenge og da er det riktig for deg. Jeg gikk også sånn, imange år. Tilslutt klarte jeg ikke mere og sa stopp. Ønsker jeg hadde gått mange år før, nå tenker jeg at det er bedre sent enn aldri. Har det så fint alene. Har også to barn som nærmet seg tid for å flytte. De tok det bra.

Anonymkode: 794d6...614

Ja jeg har igrunn bestemt meg for lengst. Og ja jeg snakker nok ned meg selv🙈 problemet nå er at det ville cøew urimelig av meg å gå fra han/ slippe bomba når hans gamle far er skrøpelig og syk?

Anonymkode: 14c84...f86

[fjær]

Når passer det at du velger deg selv? Sånn egentlig?? Det er alltid noe som kan skje så du utsetter det.

Jeg gikk fra eksen etter 20år. Eneste jeg angret på. Er at jeg ikke gikk mye mye tidligere..

Velg deg selv og få livsglede. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ja jeg har igrunn bestemt meg for lengst. Og ja jeg snakker nok ned meg selv🙈 problemet nå er at det ville cøew urimelig av meg å gå fra han/ slippe bomba når hans gamle far er skrøpelig og syk?

Anonymkode: 14c84...f86

Nei. Det er trist at han har en syk far, så klart, men du kan ikke la alle omstendigheter rundt deg hver gang si at "det passer ikke å be om skilsmisse akkurat nå". Det vil alltid være en grunn. Et voksent barn som er lei seg, og kommer hjem igjen. En som ikke riktig vil flytte ut ennå. En ektemann som har syk familie. En ektemann som kanskje får en sykdom selv. osv osv osv osv. Det fortsetter i det uendelige med ting som kan komme i veien for det du ønsker, nemlig å skille deg og få puste fritt!

Jeg skilte meg da barnet mitt var 16. Det gikk helt fint. Fikk ikke noe varige mèn av det!

Anonymkode: 69895...188

[AnonymBruker]

Var i samme situasjon,  ble der i 22 år. Burde gått minst 15 år før. Helt forjævlig å kaste bort så mye tid. Jeg hadde alle unnskyldninger : det var jul, påske, 17.mai, bursdager, ferier osv. Så fikk jeg bare beskjed fra en samtalepartner at" det vil alltid være noe i veien, det passer egentlig aldri. Du må bare gjøre det "

 

Anonymkode: 2ef85...2c2

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg, men litt eldre. Står midt i ett brudd nå. Vi bor sammen i påvente av at mannen finner seg ny bolig. Jeg skal kjøpe han ut. 

Jeg har vurdert frem og tilbake i mange år, men så blir jeg usikker. Mye som er bra og vi trives i hverandres selskap, men han har noen sider jeg overhodet ikke liker. Det kan gå lang tid mellom hver gang disse sidene kommer frem, men når det skjer tåler jeg han ikke. Det har vært mye opp gjennom årene og vi har vært flere ganger i terapi. 

Du vil slite med å finne det rette tidspunktet Ts, det vil alltid være noe som gjør at det ikke passer. Er det lenge til barna flytter ut? 

Anonymkode: 26c71...12d

[AnonymBruker]

Det eneste du kommer til å angre på er at du ikke gikk før.

Anonymkode: b7da6...183

[AnonymBruker]

Oi, her var du godt marinert i martyrrollen. Det jeg synes er påfallende med svaret ditt er hvordan du skriver det som at du må forsvare valget ditt til noen. Det er ikke noe rart med det, mange er i den historien du befinner deg i nå, men det kan være verdt å kikke litt nærmere på, hva er det som har gjort at du tror at du må berettige overfor alle andre hvem du er i parforhold med, hvem har fortalt deg at en må bli og bli og bli og bli? Og tror du på det selv. 

For du kan bli. Det er DITT valg, og du kan gjøre det for deg, men bare for deg. Du kan ikke skylde på noen andre, du kan ikke skylde på barnet, du kan ikke skylde på mannen din, bare deg. Hvis du blir, blir du fordi det gir DEG noe, fordi historiene dine tilsier at DU må velge å være en slik og sånn person. Du er ikke fanget. Like lite som jeg er fanget. Du har et valg å ta, og når du ser det tror jeg du vil ha det bedre med hvilket enn valg du tar. 

Anonymkode: 41cf5...177

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er i samme situasjon som deg, men litt eldre. Står midt i ett brudd nå. Vi bor sammen i påvente av at mannen finner seg ny bolig. Jeg skal kjøpe han ut. 

Jeg har vurdert frem og tilbake i mange år, men så blir jeg usikker. Mye som er bra og vi trives i hverandres selskap, men han har noen sider jeg overhodet ikke liker. Det kan gå lang tid mellom hver gang disse sidene kommer frem, men når det skjer tåler jeg han ikke. Det har vært mye opp gjennom årene og vi har vært flere ganger i terapi. 

Du vil slite med å finne det rette tidspunktet Ts, det vil alltid være noe som gjør at det ikke passer. Er det lenge til barna flytter ut? 

Anonymkode: 26c71...12d

Eldste har flyttet, yngste neste sommer. Men jeg klarer ikke vente lenger. Jeg kveles og dør lutt etter lutt. Men er jeg ikke lite medmenneske om jeg droppet dette i fanget på han nå når faren er sjaber og kanskje? Dør?

Anonymkode: 14c84...f86

[AnonymBruker]

Var kanskje ikke lureste plassen å lufte hverken hjerne eller hjerte.  Takk til dere som har delt lignende erfaringer.

Til deg som mener jeg et godt marinert i martyr rollen, takk for den!

Anonymkode: 14c84...f86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Var kanskje ikke lureste plassen å lufte hverken hjerne eller hjerte.  Takk til dere som har delt lignende erfaringer.

Til deg som mener jeg et godt marinert i martyr rollen, takk for den!

Anonymkode: 14c84...f86

Bare hyggelig du, så fint at du tar det med styrke, det er veien ut av det. 💪

Eller var dette enda et tegn på din passiv-aggressive martyr-rolle kanskje? 

Anonymkode: 41cf5...177

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nei. Det er trist at han har en syk far, så klart, men du kan ikke la alle omstendigheter rundt deg hver gang si at "det passer ikke å be om skilsmisse akkurat nå". Det vil alltid være en grunn. Et voksent barn som er lei seg, og kommer hjem igjen. En som ikke riktig vil flytte ut ennå. En ektemann som har syk familie. En ektemann som kanskje får en sykdom selv. osv osv osv osv. Det fortsetter i det uendelige med ting som kan komme i veien for det du ønsker, nemlig å skille deg og få puste fritt!

Jeg skilte meg da barnet mitt var 16. Det gikk helt fint. Fikk ikke noe varige mèn av det!

Anonymkode: 69895...188

Jeg skylder ilke på den syke og omstendighetene, jeg er bare redd for å sparke en som allerede ligger nede om du skjønner? : du kunne ventet'. Jeg bryr meg ko om mannen og bil ille slå beina under han.

 

Anonymkode: 14c84...f86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja jeg har igrunn bestemt meg for lengst. Og ja jeg snakker nok ned meg selv🙈 problemet nå er at det ville cøew urimelig av meg å gå fra han/ slippe bomba når hans gamle far er skrøpelig og syk?

Anonymkode: 14c84...f86

Du må også tenke på deg selv! Det kan komme flere ting i veien som gjør at du vegrer deg for å gå. Men hvor lenge vil du vente? Og hvor mye skal du ta hensyn til ang mannen.

Anonymkode: 794d6...614

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Var kanskje ikke lureste plassen å lufte hverken hjerne eller hjerte.  Takk til dere som har delt lignende erfaringer.

Til deg som mener jeg et godt marinert i martyr rollen, takk for den!

Anonymkode: 14c84...f86

Ikke bry deg om det teite innlegget ❣️

Kjære ts, du er sliten og vil ut. Du har tatt hensyn til barna i mange år. Hva hvis den syke aldrende biter seg fast lenge? Skal du vente til han går bort? Hvor lenge etter han har gått bort skal du vente? Til mannen din er ferdig med å sørge? Det kan ta lang tid. 

Jeg ville bare ha gått nå. Men jeg forstår veldig godt at det ikke er lett for deg 💔

Anonymkode: 920f1...8ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ikke bry deg om det teite innlegget ❣️

Kjære ts, du er sliten og vil ut. Du har tatt hensyn til barna i mange år. Hva hvis den syke aldrende biter seg fast lenge? Skal du vente til han går bort? Hvor lenge etter han har gått bort skal du vente? Til mannen din er ferdig med å sørge? Det kan ta lang tid. 

Jeg ville bare ha gått nå. Men jeg forstår veldig godt at det ikke er lett for deg 💔

Anonymkode: 920f1...8ce

❤️

Anonymkode: 14c84...f86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Eldste har flyttet, yngste neste sommer. Men jeg klarer ikke vente lenger. Jeg kveles og dør lutt etter lutt. Men er jeg ikke lite medmenneske om jeg droppet dette i fanget på han nå når faren er sjaber og kanskje? Dør?

Anonymkode: 14c84...f86

Det kommer aldri til å passe at du forlater han. For snart er det sommerferie/bursdag/jubileum/begravelse /jul/nyttårsaften /påske/bryllupsdag osv

Det er uansett sånn at når du forteller han at du vil skilles så må dere gjennom en lengre prosess som kommer til å ta tid. Og det kommer til å passe dårlig og han kommer til å føle seg sviktet - det kommer du ikke utenom. Men det betyr ikke at du skal bli. Du må stålsett seg og gjennomføre det, men alliere deg med venner og familie så du har noen lene deg på i stormen. Du klarer dette! 

Anonymkode: 7a417...dec

[Roci]

Du skriver det selv, TS, at du lever på en løgn og at du synes mannen din fortjener en som setter pris på ham. Det er så typisk oss kvinner, og kanskje spesielt en del av oss som er midt i livet, at vi alltid setter hensynet til alle andre foran oss selv, uansett hva det koster oss. Som en annen sier, så kan du ikke fortsette å alltid ta hensyn til omstendighetene rundt, da vil du aldri komme deg ut av ekteskapet.

Ut fra det du skriver om at du er redd ham, så tror jeg det kan være greit å alliere seg med noen (søsken, forelder, venninne, krisesenter) og ha en plan klar før du snakker med mannen din om dette, slik at du har noen å dra til dersom han hisser seg opp og det blir vanskelig. Når det gjelder deling av bolig, er det nok best at du lar en advokat ta seg av det om du har mulighet, slik at det meste av kommunikasjonen går via advokat. 

Jeg håper du finner ut av det, og ønsker deg all mulig lykke til♥️

[AnonymBruker]

Roci skrev (4 minutter siden):

Du skriver det selv, TS, at du lever på en løgn og at du synes mannen din fortjener en som setter pris på ham. Det er så typisk oss kvinner, og kanskje spesielt en del av oss som er midt i livet, at vi alltid setter hensynet til alle andre foran oss selv, uansett hva det koster oss. Som en annen sier, så kan du ikke fortsette å alltid ta hensyn til omstendighetene rundt, da vil du aldri komme deg ut av ekteskapet.

Ut fra det du skriver om at du er redd ham, så tror jeg det kan være greit å alliere seg med noen (søsken, forelder, venninne, krisesenter) og ha en plan klar før du snakker med mannen din om dette, slik at du har noen å dra til dersom han hisser seg opp og det blir vanskelig. Når det gjelder deling av bolig, er det nok best at du lar en advokat ta seg av det om du har mulighet, slik at det meste av kommunikasjonen går via advokat. 

Jeg håper du finner ut av det, og ønsker deg all mulig lykke til♥️

Jeg hadde jo håpet vi kunne avslutte med gjensidig respekt. Vi kommer jo til å møtes  i forbindelser med kidsa, uansett.jeg mener oppriktig at han er en bra mann, men ikke den rette for meg. Jupp jeg må ta tak i situasjonen.

Anonymkode: 14c84...f86

[AnonymBruker]

Been there done that.

Den fysiske og psykiske reaksjonen når jeg hoppet ut i det og sa jeg ville skilles, var rett og slett jævlig. Aldri følt meg så syk eller livredd som da. Han reagerte med sjokk og vantro, men lagde heldigvis ikke noe voldsomt drama, bare gråt. 

Pratet i flere dager, gikk til megling og ordnet alle papirer, det var en dempet og stille stemning. Han innså at jeg ikke ville mer, men jeg så jo at han hadde det fryktelig vondt. Men jeg måtte bare være kald og gjennomføre det.

Han reiste bort når jeg flyttet ut.

Ikke angret siden

Anonymkode: acaa9...4d3