Moralsk støtte i vurdering om å bli forelder

[AnonymBruker]

Min kone og jeg har vært gift i tre år, vi er begge i slutten av 20-årene, og nå begynner livsbrikkene å falle på plass: Vi har kjøpt leilighet, og begge har fått jobb (hun begynner i september). Med andre ord ligger det nå praktisk til rette for å få barn – mer enn det har gjort tidligere.

Jeg kjenner ikke på noe ytre press, kona er gira på neste skritt da, men det er tydelig at dette er neste naturlige steg. Samtidig er det krevende å leve i en slags utsettelse – som om vi hele tiden står i døråpningen til en ny livsfase uten helt å gå inn.

Kona mi er sterk og stødig – en kvinne jeg har dyp respekt for. Men det som virkelig har fått meg til å stusse i det siste, er at hennes lillesøster – som nettopp har fått barn og alltid har vært strukturert, forberedt og ressurssterk – har innrømmet hvor vanskelig det faktisk ble. Hun sier hun ikke ante hvor mye det kom til å kreve, og det traff meg hardt.

For jeg er en ganske kaotisk type selv. Jeg har ikke ubegrenset kapasitet – trenger for eksempel ofte å ta en middagslur selv på rolige dager for å hente meg inn. Det å se noen som “har alt på stell” streve, gjør meg usikker på hvordan jeg selv ville håndtert det.

Og nå som vi så smått har begynt med ubeskyttet sex også i de fruktbare dagene, merker jeg at det vekker mye uro i meg. Ikke nødvendigvis fordi jeg ikke vil – men fordi det plutselig er reelt. Ikke hypotetisk lenger. Det gjør meg redd.

Noe moralsk støtte og innspill i situasjonen?

Anonymkode: e0771...065

[AnonymBruker]

Hadde samme tanker selv.   Veldig skummelt da vi skulle prøve første gang selv om vi egentlig var klare.

Men gikk seg så fint til, to barn nå, elsker det. Man er ikke fiks ferdig foreldre den dagen man blir gravid, eller den dagen barnet blir født for den saks skyld, men det går seg til, og man endrer seg ganske mye etter hvert selv også. 

Da vi akkurat hadde fått ett barn syntes jeg det var helt overveldende og skjønte aldri hvordan vi kunne få to osv. nå vurderer vi til og med nr. 3… 😊

Anonymkode: 27a5b...ac0

[AnonymBruker]

Hvor gamle var dere da dere begynte? Vi blir 28 år i år, vi har det egentlig ikke travelt, kunne sikkert venta noen år, men som nevnt tror jeg ikke ting blir bedre av å vente nødvendigvis. Også brukt mye tid og kapasitet bare å tenke over saken. Det er jo litt slitsomt det og. 

Anonymkode: e0771...065

[AnonymBruker]

Ikke meg som har svart over, men vi venta til vi var rundt 35, først da følte vi oss ordentlig klare. Og selv da var vi usikre på forhånd, i starten osv. Tror aldri man vil føle seg ordentlig klare på forhånd.

Men snakk med kona di om det. Si at du elsker henne og ønsker å bli en familie, men at du er redd du vil syntes det krever for mye. Spør henne hva hun tenker om mindre fritid, mindre søvn og mindre kjærestetid. Om hva dere kan gjøre for å avlaste hverandre, få tid sammen og være gode støttespillere for hverandre. Jeg er hvertfall glad jeg og mannen hadde snakket mye om ting og hva vi kunne forvente og ikke forvente av hverandre før vi fikk barn.

Anonymkode: e51b0...e02

[AdonisFFM]

Dette må du vurdere selv.  I utgangspunktet sier jeg til menn som jeg diskuterer dette med at "er du i tvil, er du ikke i tvil".

    Hvis hun har en søster, er nok det den beste målestokk for hvordan hun kan bli.

[AnonymBruker]

Endring og ting du ikke vet kan skape usikkerhet. Jeg anbefaler deg å gjøre som meg: Ikke overtenk. Det går seg til. Noen ganger må man bare hoppe i det og stole på at man lærer og finner løsninger underveis. 
 

Det er over ti år siden jeg hoppet i det og fikk barn. Å være avslappet og fleksibel har gitt mye glede og mindre stress. 
 

Lykke til, stå på, og husk å kos deg!

Anonymkode: 93ba5...92e

[AnonymBruker]

AdonisFFM skrev (1 minutt siden):

Dette må du vurdere selv.  I utgangspunktet sier jeg til menn som jeg diskuterer dette med at "er du i tvil, er du ikke i tvil".

I tvil, som i at om du er i tvil vil du egentlig ikke, eller om du er i tvil, så kjør på?

Anonymkode: e0771...065

[AnonymBruker]

Vi startet prøving i slutten av 20-årene, og hadde mye samme type tanker som deg. 
For min del kom de nok først da det faktisk var reelt da, og graviditeten var et faktum. 

Ja, det er en overgang å få barn. Livet blir annerledes, og det er vanskelig å se for seg hvordan det blir før man står der. 
Men så lenge man er sammen om det, og er rause med hverandre, så går det stort sett veldig greit. 

Ikke la deg skremme at at du nå står på stupet av en livsendring, et viktig valg, og noe du ikke kan reversere. 
Du har vært gjennom flere slike før, og jeg tipper det har gått helt fint. 
(Som da du flyttet ut fra foreldrene dine, eller da dere la inn budet på deres første bolig, og plutselig hadde låst masse penger for et sted dere aldri hadde bodd.) 

Barn er kombinasjonen av slitsomt og fantastisk, og en forpliktelse. Men stort sett så får man barn som har litt samme lynne som en selv. Så om du trenger middagshvil, så trenger muligens barnet også en rolig ettermiddag. Og så går dette seg til over tid. 

Anonymkode: 49bc7...29c

[AdonisFFM]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

I tvil, som i at om du er i tvil vil du egentlig ikke, eller om du er i tvil, så kjør på?

Anonymkode: e0771...065

At som mann, så har jeg inntrykk av at tvil FØR er indikasjon på at han kanskje burde vente litt og se. 

    For en mann som noe motvillig går med på barn kan risikere stor selvbebreidelse senere.

[AnonymBruker]

Jeg synes du høres ut som en reflektert og god mann! Det å vurdere nøye og også kjenne litt på tvil betyr at du ikke rosemaler det, men heller ser realistisk på hva situasjonen kan bringe. 
 

Jeg er en person som har høy kapasitet og «har alt på stell» og syntes også det var mye tyngre enn forventet å få barn. Men jeg tror det henger litt sammen med nettopp høye forventninger. Jeg er vandt til høyt aktivitetsnivå, og synes det å være hjemme hver dag, hver kveld med en baby er ganske kjedelig. Og i tillegg var det uvant at jeg må tilpasse dagen etter et annet menneske. Som f.eks. at man blir «nap-trapped» fordi babyen bare sover dupper med kroppskontakt, og at alle middager blir avbrutt fordi babyen vil amme.

 

men nå som babyen begynner å bli større har jeg fått hodet litt over vann igjen, og vi har har begynt å snakke om nr2. Så selv om det er tyngre enn ventet så angrer jeg ikke ❤️

Anonymkode: fd74d...01a

[AnonymBruker]

Hvis dere velger å få barn så kan jeg komme med et konkret tips angående behovet ditt for å hente deg inn, og det er å kommunisere dette tydelig med partneren din. Ikke bare ta deg en hvil, ikke bare trekk deg unna, ikke ta deg til rette, men si "jeg har behov for å hvile, er det ok for deg at jeg legger meg nedpå nå og så kan jeg ta babyen etterpå?". Min mann tok seg tilrette og la seg nedpå, spilte PC og dekket alle sine behov og glemte at det spiste av tiden jeg kunne ta vare på mine behov. Han tok det for gitt at han kunne gjøre det. Sånt skaper frustrasjon. Nå når barnet er blitt noen år har vi blitt flinkere til å kommunisere og planlegge slik at begge to får dekket litt av behovene våre for å hvile. Familielivet er som er lagspill hvor begge må bidra slik at begge får det best mulig. Det er en ærlig sak å bli sliten og ha behov for å hvile, men bare ikke glem at det er flere i husholdningen som trenger hvile og egentid. Kommunikasjon, kompromisser, lagspill. 

Å bli mor/far er overveldende, det er slitsomt, men også veldig fint og givende! Bare være forberedt på at det er krevende så kommer det ikke som en overraskelse. 

Anonymkode: 385bc...e1a

[AnonymBruker]

Det er mye jobb med barn og man aner ikke hvordan babyen "oppfører" seg og hvor krevende det kanskje blir.

Men er dere klare for barn, så start med en og se hvordan livet blir med hxn, før dere eventuelt planlegger flere. 

Og tenk nøye igjennom hva dere har kapasitet og økonomi til hvis en av dere blir syk/ufør eller dere skulle gå fra hverandre. 

Har dere skaffet dere uføreforsikring 

Anonymkode: 401b9...f30

[AnonymBruker]

Hvis man senker kravene og ikke forventer at man skal rekke over alt man gjør før man får barn, så er det ikke så veldig stressende. Det var stor forskjell mellom meg og de andre mødrene og fedrene da barnet mitt var baby. De skulle rekke babysvømming, lunsj med venner, trening på treningsstudio, ta i mot masse besøk av slekt og venner med og uten barn i tide og utide, og holde huset helt shina, så klart. De hadde omtrent ikke tid til å bare kose seg med babyen. Dette kjøret gadd jeg ikke å være med på, og samboeren min og jeg hadde en fin baby- og småbarnstid sammen. 

Anonymkode: d3d4e...01f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Min kone og jeg har vært gift i tre år, vi er begge i slutten av 20-årene, og nå begynner livsbrikkene å falle på plass: Vi har kjøpt leilighet, og begge har fått jobb (hun begynner i september). Med andre ord ligger det nå praktisk til rette for å få barn – mer enn det har gjort tidligere.

Jeg kjenner ikke på noe ytre press, kona er gira på neste skritt da, men det er tydelig at dette er neste naturlige steg. Samtidig er det krevende å leve i en slags utsettelse – som om vi hele tiden står i døråpningen til en ny livsfase uten helt å gå inn.

Kona mi er sterk og stødig – en kvinne jeg har dyp respekt for. Men det som virkelig har fått meg til å stusse i det siste, er at hennes lillesøster – som nettopp har fått barn og alltid har vært strukturert, forberedt og ressurssterk – har innrømmet hvor vanskelig det faktisk ble. Hun sier hun ikke ante hvor mye det kom til å kreve, og det traff meg hardt.

For jeg er en ganske kaotisk type selv. Jeg har ikke ubegrenset kapasitet – trenger for eksempel ofte å ta en middagslur selv på rolige dager for å hente meg inn. Det å se noen som “har alt på stell” streve, gjør meg usikker på hvordan jeg selv ville håndtert det.

Og nå som vi så smått har begynt med ubeskyttet sex også i de fruktbare dagene, merker jeg at det vekker mye uro i meg. Ikke nødvendigvis fordi jeg ikke vil – men fordi det plutselig er reelt. Ikke hypotetisk lenger. Det gjør meg redd.

Noe moralsk støtte og innspill i situasjonen?

Anonymkode: e0771...065

Tenk nå på at din kone må ha vært lenge nok i jobb for å få rettigheter før dere begynner å gamble med ubeskyttet sex. 
Hun skal opparbeide seg både sykepenger rettigheter og rettigheter til permisjonspenger. Alternativet r at dere må leve på engangsstønad og bare din inntekt. 
 

Anonymkode: d9415...85a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tenk nå på at din kone må ha vært lenge nok i jobb for å få rettigheter før dere begynner å gamble med ubeskyttet sex. 
Hun skal opparbeide seg både sykepenger rettigheter og rettigheter til permisjonspenger. Alternativet r at dere må leve på engangsstønad og bare din inntekt. 
 

Anonymkode: d9415...85a

Hun har vært i jobb fra november og til nå. Med to måneders pause før hun tiltrer i ny jobb. Slik jeg forstår det trenger en å ha jobbet i 6 av de 10 siste månedene, men ikke nødvendigvis hos den arbeidsgiveren en har på tidspunktet en tar ut permisjon. 

Anonymkode: e0771...065

[AnonymBruker]

Kanskje et svar i en annen retning her. Jeg er nok litt som søsteren til kona di, hadde alt på stell og føler alt har raknet og jeg er konstant sliten. Jeg visste ikke at jeg hadde det behovet for egentid og søvn som jeg tydeligvis har. Mannen har det på samme måte, bare enda verre. Trengte også tid før barn slik du beskriver og det bare økte. Så vi fikk oss en skikkelig smell da vi fikk barn. Vi bytter på å ha barnet for å få egentid og overleve, men det er altså ikke noe klassisk familieliv. Vi er sjelden sammen alle tre eller bare oss to

Anonymkode: db228...308

[Mymlen]

Jeg ble gravid med uhell, da prevensjonen feilet. Tenkte at dette skal vi klare, men det blir nok skikkelig tøft. Hadde sett for meg at jeg ikke skulle få sove gjennom natten på 18 år, aldri ha privatliv, ikke ha tid til å dusje i babyperioden og alt mulig.

Og for å være helt ærlig: det er ganske lite stress å ha barn. Det er helt avgjørende at begge foreldrene gjør innsats. Nå venter vi nr 3, og tenker oss 4-5 barn totalt. Vi trives veldig godt som foreldre, og vi får stort sett sove natten gjennom begge to. Vi elsker å henge sammen oss som en familie, dra på stranden, badeland, ut i skogen osv. Har sjeldent barnevakt.

Så om du digger å henge med kona di, og er klar for å strekke deg lagt med å bonde mest mulig og tidlig med barna dine, så går dette ganske bra. Det er også superviktig å manifestere at du elsker partneren din. Ikke la deg bli emosjonelt distansert mens dere er under mer press. Da kan det gå galt

[Carrot]

å ha barn er krevende - alle som sier noe annet lyver for deg og seg selv, det er tungt i perioder men det er også ekstremt givende for de aller fleste og hvordan din instilling er vil bli vikgere enn noe annet. Hvis du er av den typen som lett fokuserer på det vanskelige vil det bli tyngre enn om du er en positiv sjel som ser etter muligheter. Du kan fint ta middagshvil sammen med mini den første tiden om du trenger det, men du må tilpasse deg - hvis du ikke er en person som klarer tilpasse seg andre vil du potensielt ha det mer utfordrende. Det viktigste er at du snakker med samboeren din NÅ med en gang, før dere faktisk blir gravid, ikke om at du ikke vil ha barn men om de begrensingene du føler du har i en rolle som forelder slik at dere begge kan starte fra samme forståelse. 

[AnonymBruker]

Synes det er bra at du tenker over det. De fleste vet at det kan bli mange søvnløse netter i starten, samt at amming tar en del tid, men det er likevel vanskelig å se helt for seg når man aldri har opplevd det. I tillegg er alle babyer forskjellige, så noen får sovebaby som er superenkelt, mens andre får kolikkbaby og bærer konstant i tre måneder. De fleste får noe mellom dette, men igjen, det vet man ikke på forhånd.

Vi hadde det likt som deg, usikre på hvordan det ville bli med lite søvn og egentid, og var skummelt å slutte på prevensjon. Vi var forberedt på at det skulle være tøft, og vet ikke om det var derfor eller bare tilfeldig, men for vår del var alt mye enklere enn vi hadde sett for oss. Har imidlertid flere vennepar som har hatt tøffere barsel og småbarnsperiode, men felles for dem alle er at det gikk seg til og at de har det kjempefint med barna i dag.

Anonymkode: e9c81...0fb