Urimelig oppførsel

[Kuli1]

Vi har prøvd å bli gravid i snart halvannet år. Har hatt kjemisk to ganger de siste 4 månedene. Har i tillegg en kronisk sykdom som har ført til at jeg er mye sykemeldt for tiden. Føler så mye på at jeg ikke får til noen ting, er mye lei meg og sint. Tar ting lett til meg og er veldig irritabel. Kan blir helt utrolig sint på samboeren min for hver minste ting, og klarer ikke ta meg sammen. Har alltid vært litt eksplosiv og hatt vansker med å skille mellom følelser, men dette er next level. Er mye sliten, stresset og syk, og har isolert meg mye hjemme. Kjenner på dårlig samvittighet ovenfor venner og familie.. har også kranglet veldig med min mor, som jeg føler presser på ang graviditet, og ønsker at jeg skal gå til forskjellige behandlinger. Har sagt tydelig ifra at jeg ikke ønsker å snakke om dette med mindre jeg tar det opp selv. Nå er hun sur på meg etter at jeg sa tydelig ifra for noen uker siden, og har ikke hørt fra henne siden. Samboeren min forsøker så godt han kan å holde alt oppe her hjemme, men vet at det er veldig slitsomt for han at jeg er sånn her.. føler meg bare så ufattelig trist, rasende, stresset og sliten samtidig. Beklager for en veldig rotete tekst, måtte bare få det ut nå.. hvis noen har noen tips, gjerne kom med det ❤️ skal prøve å ikke klikke på dere hehe 

[AnonymBruker]

Hvorfor prøver du å bli gravid når du ikke takker hverdagen uten barn engang? Alt blir jo bare verre med barn inne i bildet

Anonymkode: 33a2c...901

[Kuli1]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvorfor prøver du å bli gravid når du ikke takker hverdagen uten barn engang? Alt blir jo bare verre med barn inne i bildet

Anonymkode: 33a2c...901

Ja det kom kanskje ikke så godt frem, opplever at alt er en reaksjon på at jeg ikke blir gravid.. 

[AnonymBruker]

Kanskje jobbe litt med deg selv før du får barn. 

Mange utfordringer man også møter på med barn, å da hvis du har det temperamentet du har, er kanskje ikke det så heldig. 

Anonymkode: b7a26...442

[AnonymBruker]

Tar du noen form for hormoner nå?

Hvis ja - hold ut, det går over.

Hvis nei - da er det bare å ta to spiseskjeer tasegsammen. Skulle du få barn, blir det helt nødvendig. 

Anonymkode: ddc5c...985

[AnonymBruker]

Du kommer til å miste både samboer og relasjonene du har rundt deg hvis du holder på sånn her. Skjønner at du er i en vanskelig situasjon, men det er ikke alle andre sin feil. Tenker du bør søke hjelp for dette og lære deg å håndtere følelser bedre. 

Anonymkode: 2cc0f...90c

[AnonymBruker]

Altså, du kan ikke la ditt eget sinne gå utover andre på den måten! 

Det tok lang tid før jeg ble gravid med min mann også, men jeg spydde ikke eder og galle på han og alle andre likevel.

Jeg skjønner at du ikke vil føle press fra din mor, men sett grenser på en saklig måte.

Ta ansvar for egne følelser uten å være så hissig og eksplosiv, ellers ødelegger du bare for deg selv. Jeg hadde ikke giddet å fått barn med et sånt hissig menneske som deg i hvert fall...

Anonymkode: 3077b...216

[Kuli1]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Tar du noen form for hormoner nå?

Hvis ja - hold ut, det går over.

Hvis nei - da er det bare å ta to spiseskjeer tasegsammen. Skulle du få barn, blir det helt nødvendig. 

Anonymkode: ddc5c...985

Ja, får hormonbehandling i forbindelse med ivf. Trodde bare ikke det skulle påvirke så mye. 

[Kuli1]

Jeg er helt enig i at det ikke er bra, se overskriften min.. jeg gjør også så godt jeg kan, og prøver virkelig å ta meg sammen. 
Håpte på fler tilbakemeldinger fra folk som er litt i samme båt eller har opplevd det samme, og som hadde tips. 
 

Men hører alt dere sier og tar det til meg, takk for tilbakemeldinger 🥰 skjønner at det høres ille ut.. skal vurdere det på nytt

[AnonymBruker]

Hvis du har hatt sinneproblemer før dere begynte å prøve å få barn så bør du søke deg til terapi før du ødelegger forholdet til mannen og de andre rundt deg. 
At du tar hormoner i tillegg gjør ikke saken bedre. 

Anonymkode: 40578...575

[AnonymBruker]

Kuli1 skrev (34 minutter siden):

Ja, får hormonbehandling i forbindelse med ivf. Trodde bare ikke det skulle påvirke så mye. 

Hormoner kan påvirke ganske så mye! Så der er nok mye av forklaringen. Dette kommer til å gå over når du er ferdig ❤️

Men, selv om hormonene raser og følelsene er høyt og lavt - det er ikke et fripass til å utagere enhver følelse. Du klarer likevel å pyste dypt, telle til 10, vente en dag med å svare din mor, trekke deg litt unna samboer før du eksploderer. Det ER mulig å kontrollere hvor mye du viser av følelsene, selv om det er vanskelig å kontrollere at du har dem.

Snakk også om det i fredstid - det er ganske tøft å være samboer og mottaker av alle disse følelsene.

Hilsen ei som har been there, done that- og har et nydelig barn nå ❤️

Anonymkode: ddc5c...985

[AnonymBruker]

Kuli1 skrev (41 minutter siden):

Ja, får hormonbehandling i forbindelse med ivf. Trodde bare ikke det skulle påvirke så mye. 

Folk som ikke har egen erfaring med hormonbehandling kan holde kjeft. Det var helt jævlig, og man blir helt irrasjonell. Har dessverre ingen gode råd, det er bare å holde ut. 

Anonymkode: bcd33...8d0

[liljekorall]

Uff, føler veldig med deg! Tror ikke folk skjønner hvor stor belastning det er å gå lenge og prøve, og å stå i hormonbehandling. 

Det beste tipset for å ikke komme på kant med alle, er å snakke åpent om at man ikke føler seg som seg selv, at man føler at man ikke har kontroll, osv. De fleste rundt vil jo gjerne hjelpe, og nå tenker de at problemet ditt er at du ikke blir gravid og prøver å komme med tips der. Mens hvis du deler at du merker at du har blitt en sint versjon av deg selv du ikke liker, vil folk ønske å komme med tips og forståelse der, og blir heller på ditt lag  Folk (både venner, partner, familie) blir så mye mer tålmodig når man tør å innrømme at man er litt kjip! 

[Anonym90059005]

Fortell i hvert fall typen din at du skjønner at du er urimelig i oppførselen og at du ser problemene det skaper. Gjør dette når du er "stabil" og dere har en god tone. Og at du forsøker å jobbe med det. Slik at han ikke går rundt og tror at han har skyld, eller at han tror du faktisk mener det er innafor slik ting er nå.

[AnonymBruker]

Jeg syns du absolutt ikke bør prøve på barn under noen som helst omstendigheter. Du skriver du alltid har vært litt eksplosiv ? det er absolutt ikke bra når det vil komme en nyfødt. Du vet ikke om den lille vil være kolikk barn eller chill. Hva hvis du er maks uheldig å babyen blir kolikk barn ? Våkenetter, og mann som må jobbe og du må ta deg av den og deg og hjemmet. Jeg tror ikke det er noe du vil takle. Ikke følelsene dine, kombinert med kronisk sykdom i tilegg.. Du åpner deg, og da må du forvente totalt ærlige svar. Selv om du får hormonbehandling og ivf. Er din oppførsel absolutt ikke akseptabel uansett hva. 

Anonymkode: 04a50...686

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor prøver du å bli gravid når du ikke takker hverdagen uten barn engang? Alt blir jo bare verre med barn inne i bildet

Anonymkode: 33a2c...901

Du takler ikke livet slik det er nå, men skal likefullt lage ett nytt menneske som skal inn i livet ditt, og gjerne også lide fordi du ikke ser dine begrensninger? 
Stopp alt stresset med å bli gravid. Et barn fortjener bedre foreldre enn der du er nå. Du er og kronisk syk, i tillegg til det du beskriver om din egen psyke. 
Vanligvis blir folk plutselig gravide når de slutter å stresse slutter å gå all inn for å bli gravid. Men din psyke og eller helse generelt, slik du beskriver den, er ikke egnet til å gå gravid. Du trenger psykolog mer enn du trenger et svangerskap, uansett hvor lite du ønsker å høre nettopp det! 
Din mor angår det ikke om du skal utredes eller ikke, det er en sak mellom deg og den du bor sammen med. 
Hvor lenge tror du den du bor sammen med holder ut disse tilstandene i hjemmet? 
Hvordan tror du det blir å ta seg av et nyfødt barn med kolikk når du er så ute og kjører psykisk? 
Sist men ikke minst hvor lenge tror du den du bor sammen med holder ut å være i denne situasjonen? Det er nemlig ikke gitt at han blir værende i et forhold med så mye problemer, verken i morgen eller dersom du skulle bli gravid eller om dere får et barn hjemme hos dere. 
En gammel lege sa en gang, det er en grunn til at naturen ikke tillater alle foreldre å få barn. Her er det virkelig en grunn!

Anonymkode: 3f433...af7

[AnonymBruker]

En annen sak, du vil bringe et barn til verden, der alle solemerker tilsier at barnevernet kommer inn i bildet, tidlig, eller at far tar barnet med seg og flytter ut/setter deg på gaten og blir boende selv med barnet?

Anonymkode: 3f433...af7

[AnonymBruker]

Synes du har fått noen stygge, empatiløse svar her inne. Klassiske bedreviter-svar fra folk som ikke vet hva du går igjennom. 

Du går igjennom IVF, kroppen blir proppet full av syntetiske hormoner, også opplever du å miste flere ganger. I tillegg har du en mor som blander seg inn og stresser deg opp enda mer. Det er klart det tærer på psyken. Hvem som helst ville blitt emosjonell. Så er du syk i tillegg. Det er ikke rart at man blir sliten og lunta blir kortere.

Jeg går også gjennom IVF. Kanskje en litt mer voldsom prosess enn de fleste, fordi det hastet pga en diagnose jeg fikk. Så langt har jeg mistet 6 ganger. Jeg prøvde mitt beste å fungere som normalt og jobbe som normalt. Men det ble fullstendig kræsjlanding til slutt. Har nå vært sykemeldt i 6 mnd. Går igjennom terapi, og måtte ha medisin mot panikkangst. Så tungt kan det være å gå igjennom fertilitetsbehandling. Det er virkelig ikke for de svake.

Det er noe veldig sårbart og vanskelig med å slite med psyken mens man prøver på å få barn, fordi man føler man må bevise at man er "verdig". At man oppfyller alle forestillinger om hva det innebærer å være gode foreldre. For hvis ikke blir man jo dømt nedenom og hjem. Da jeg startet i terapi hadde jeg massevis av skam for at jeg ikke klarte å håndtere det jeg hadde havnet i. Men terapeuten fortalte at én abnormal og påkjennende situasjon, definerer ikke hvordan man vil bli som foreldre. Man skal aldri skamme seg for å være et menneske, og at livet er hardt og man ikke er på topp. Dessuten er man full av hormoner, som påvirker humøret på alle mulige måter. Det viktigste er at man lytter til kroppens signaler, og jobber med å få det bedre.

Jeg kjenner deg ikke. Men kan bare spekulere i at noe av det sinnet du kjenner på, kommer fra det stresset og presset du opplever akkurat nå. Mennesker som er sinte, er ofte bare redde. Jeg var også illsint på min samboer da jeg gikk på hormoner. Det var nok tildels pga hormonene, men også fordi jeg ALDRI i mitt liv har vært så stressa og følt så mye stress på å prestere. Det er enormt mange følelser knyttet til det å klare å få barn. Man får bare 3 offentlige forsøk. Man må punge ut med sinnsykt mye penger. Man får en nå-eller-aldri følelse. Det er sinnsykt stressende.

Jeg tror at det er kjempeviktig at du tar vare på deg selv nå. Dine behov, og det du trenger for å ha det bra. IVF blir presentert som det er no big deal, men det er det IKKE. Studier viser at kvinner som går igjennom fertilitetsbehandling opplever den samme emosjonelle påkjenning som de som går igjennom kreftbehandling. Det er noe å ta med seg. 

Anonymkode: c7517...670

[Kuli1]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

En annen sak, du vil bringe et barn til verden, der alle solemerker tilsier at barnevernet kommer inn i bildet, tidlig, eller at far tar barnet med seg og flytter ut/setter deg på gaten og blir boende selv med barnet?

Anonymkode: 3f433...af7

Hva i alle dager.. tror jeg må ha formulert meg ganske feil om dette er inntrykket du sitter med etter å ha lest posten min! 

[Hjertefisk]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

En annen sak, du vil bringe et barn til verden, der alle solemerker tilsier at barnevernet kommer inn i bildet, tidlig, eller at far tar barnet med seg og flytter ut/setter deg på gaten og blir boende selv med barnet?

Anonymkode: 3f433...af7

Fy f så ekkel du er. Dette er noe av det ekleste og mest forutintatte jeg har lest her inne. Skjerp deg.

Her kommer TS, i en sårbar situasjon, og ber om råd til hvordan hun kan få det bedre. Også kommer du med DETTE OPPGULPET?

"et barn fortjener bedre". Barnevernet? "En grunn til at naturen ikke tillater alle å få barn"?  Wtf? Hvordan vet du alt dette utifra en pitteliten tekst på internett? 

Det er sånne folk som deg som gjør at folk ikke tør å spørre om råd og hjelp. Kvinner skal hjelpe hverandre, ikke dytte hverandre ned.

Tror jammen du har større psykiske problemer enn det TS har.